Samværsordninger

[Gjest nnnnnnnnnnn]

Så en tidligere tråd her og ble lysten på å høre folks tanker om meg og mitt dilemma (eller ikke dilemma).

Ble nylig separert, på mekling , far hver annen helg , en dag/overnatting pr uke , alt ok , der.

Far reiser veldig mye i jobb, dermed er det umulig, nekter å t"ta igjen helger " vil da evt. ta ukedager........hva sier loven om dette?

Hvordan forholder jeg meg som mor.

Barnet "syns jeg" og nok andre, vil ha det best å bo fast hos mor pga fars stadige reiser, alder og andre ting.

Barnet er i skolealder og har problemer med å forholde seg til uvante/plutselige forandringer i hverdagen.

Samtidig er barnet nært knyttet til far og vil dit.

Er så usikker på hva som er rett og galt å gjøre, ønsker kun det beste for barnet.

Nå skal far plutselig på reise, blir borte 2-3 uker, hva kan jeg gjøre ? dette dreier seg om ferie da, og ikke jobb som han også gjør og blir borte 2-3 uker (off shore) i tillegg.

Betyr sånn ca 2 mnd borte utenom noen dg før og etter, hvor han nærmest krever samvær, selv om det i utgangspunktet ikke er hans dager.

Har lagt planer jeg og da.

Blir deppa av dette, og er det såååå enkelt ? for noen

[fyrlykt]

Mitt råd er at du er fleksibel og forsøker å tilpasse deg så gutten får være sammen med sin far. Selvfølgelig kan det være frustrerende men han har jo gitt beskjed.

Tenk på guttens beste og legg til side egne frustrasjoner.

[Gjest nnnnnnnnnnnnnn]

Mitt råd er at du er fleksibel og forsøker å tilpasse deg så gutten får være sammen med sin far. Selvfølgelig kan det være frustrerende men han har jo gitt beskjed.

Tenk på guttens beste og legg til side egne frustrasjoner.

skal love å gjøre mitt beste

[Lillemus]

Enig med fyrlykt, vær så fleksibel du kan og gi nå pappa noen dager før og etter de to mnd han er borte. Du kan jo gjøre alt mulig med barnet i to mnd uten at faren kommer inn i bildet og forlanger noe som helst.

[Atene]

Loven sier ingenting om dette. I utgangspunktet er det ingenting du kan gjøre med at han reiser bort og dropper samvær når det passer ham, og han har ingen rett til å forlange å ta igjen noe samvær når han kommer tilbake.

Dermed gjør du det du synes er best for barnet. Vil barnet se faren sin? Da får han noen ekstra dager, men ikke nødvendigvis dager som ikke passer i forhold til deres planer.

[EnolaGay]

Mitt råd er at du er fleksibel og forsøker å tilpasse deg så gutten får være sammen med sin far. Selvfølgelig kan det være frustrerende men han har jo gitt beskjed.

Tenk på guttens beste og legg til side egne frustrasjoner.

Men når far blir vant til at mor legger til rette, så har mor gjort seg selv en bjørnetjeneste. For da fortsetter han å gjøre som det passer ham selv best, for hun dekker opp uansett.

Jeg ville satset på avtale og beinholdt på den til han fatta poenget. Det er ikke mors ansvar at far får være far og ha et godt forhold til barnet

[mariaflyfly]

Loven sier ingenting om dette. I utgangspunktet er det ingenting du kan gjøre med at han reiser bort og dropper samvær når det passer ham, og han har ingen rett til å forlange å ta igjen noe samvær når han kommer tilbake.

Dermed gjør du det du synes er best for barnet. Vil barnet se faren sin? Da får han noen ekstra dager, men ikke nødvendigvis dager som ikke passer i forhold til deres planer.

Støttes.

[Gjest Gift med barnefaren]

Men når far blir vant til at mor legger til rette, så har mor gjort seg selv en bjørnetjeneste. For da fortsetter han å gjøre som det passer ham selv best, for hun dekker opp uansett.

Jeg ville satset på avtale og beinholdt på den til han fatta poenget. Det er ikke mors ansvar at far får være far og ha et godt forhold til barnet

Av nysgjerrighet: Mener du at far skal slutte i jobben sin, eller mener du at far ikke skal få ha samvær overhode?

Kan ikke fatte at ikke begge parter ønsker å være fleksible, jeg da, når det handler om et barn som har behov for å se begge sine foreldre.

Om mor legger til rette for far, og han venner seg til det - hva så? Hvis det gagner barnet best, og mor ikke gjør absolutt alle verdens offer, så er det jo en kort periode i livet at det blir sånn. Barnet blir fort stort og bestemmer mer selv.

[Angustia]

Men når far blir vant til at mor legger til rette, så har mor gjort seg selv en bjørnetjeneste. For da fortsetter han å gjøre som det passer ham selv best, for hun dekker opp uansett.

Jeg ville satset på avtale og beinholdt på den til han fatta poenget. Det er ikke mors ansvar at far får være far og ha et godt forhold til barnet

''Men når far blir vant til at mor legger til rette, så har mor gjort seg selv en bjørnetjeneste. For da fortsetter han å gjøre som det passer ham selv best, for hun dekker opp uansett.

Jeg ville satset på avtale og beinholdt på den til han fatta poenget. Det er ikke mors ansvar at far får være far og ha et godt forhold til barnet''

Enig til en viss grad; man skal "oppdra" en far som er lite samarbeidsvillig og viser liten interesse for barnet sitt.

Er det praktiske årsaker til omrokkering av samværsavtale - i begge retninger - bør foreldrene være fleksible.

Så lenge barnet ønsker samvær med den andre forelderen, mener jeg at hovedforsørger bør støtte opp om dette på best mulig måte.

Barn har behov for begge foreldre (med mindre det er snakk om omsorgssvikt, overgrep, o.l.), og da er det begge foreldres plikt å legge til rette for dette.

Så lenge den andre parten ikke er helt urimelig eller uskikket som omsorgsperson, synes jeg foreldrene skal strekke seg langt!

Og ja, "been there, done that", lykke til :-)

[Angustia]

Av nysgjerrighet: Mener du at far skal slutte i jobben sin, eller mener du at far ikke skal få ha samvær overhode?

Kan ikke fatte at ikke begge parter ønsker å være fleksible, jeg da, når det handler om et barn som har behov for å se begge sine foreldre.

Om mor legger til rette for far, og han venner seg til det - hva så? Hvis det gagner barnet best, og mor ikke gjør absolutt alle verdens offer, så er det jo en kort periode i livet at det blir sånn. Barnet blir fort stort og bestemmer mer selv.

Så enig med deg! (Og du formulerte deg mye bedre enn meg sånn ca samtidig, hehe)..

Har som sagt vært gjennom noe av det samme som trådstarters venninne, og har ikke minst erfaringsgrunnlag gjennom venner og jobb.

Tror det enkleste ofte er det vanskeligste; å sette barn(a) foran egne behov / konflikter / agendaer osv.

Fleksibilitet mht barna blir dessverre ofte et kampgrunnlag, ikke et grunnlag for barnas beste :-/

[Gjest Gift med barnefaren]

Så enig med deg! (Og du formulerte deg mye bedre enn meg sånn ca samtidig, hehe)..

Har som sagt vært gjennom noe av det samme som trådstarters venninne, og har ikke minst erfaringsgrunnlag gjennom venner og jobb.

Tror det enkleste ofte er det vanskeligste; å sette barn(a) foran egne behov / konflikter / agendaer osv.

Fleksibilitet mht barna blir dessverre ofte et kampgrunnlag, ikke et grunnlag for barnas beste :-/

''Tror det enkleste ofte er det vanskeligste; å sette barn(a) foran egne behov / konflikter / agendaer osv. Fleksibilitet mht barna blir dessverre ofte et kampgrunnlag, ikke et grunnlag for barnas beste :-/''

Veldig enig.

Jeg har 2 venninner, som begge var samboer med hver sin sjåfør; den ene var lastebilsjåfør, den andre taxisjåfør. Begge med svært ugunstige og varierende arbeidstider.

Den ene valgte samarbeidsveien, hun og barnefaren avtaler for 2 og 2 uker hva samvær angår, siden han får sine kjøreruter for 2 uker i slengen. Nå har det gått noen år, og han har fått noe mer fast rutine etterhvert på kjøringen, så det er sjeldnere og sjeldnere noen store overraskelser. Anyway - de har begge god kontakt med ungene de har sammen, og deres barn har blitt godt kjent med hans nye kone og dere felles barn.

Den andre venninna, x'en til drosjesjåføren, nektet å være fleksibel. Hun krevde faste avtaler, og leverte ungene samma faen når det var fars tur. I perioder har det betydd at barna har vært hos ymse barnevakter siden pappan faktisk ikke har vært hjemme. Han var taxieier i tillegg til sjåfør, og det endte med at han måtte avvikle butikken.

(Det endte igjen med at han mistet svært mye av inntekten, og da bidraget ble senket som et resultat av dette, ble min venninne rimelig lang i maska... Men det er en annen sak.)

I det siste tilfellet har barna blitt brukt som brekkstang, mens i det første tilfellet har barna hatt svært liten opplevelse av konflikt.

Poenget: Ja, det krever mer å være fleksibel, men denne fleksibiliteten kan jo gå begge veier. Det KAN jo hende at også mor har behov for en byttings, og da kan det være smart å ha vært fleksibel.

[Angustia]

''Tror det enkleste ofte er det vanskeligste; å sette barn(a) foran egne behov / konflikter / agendaer osv. Fleksibilitet mht barna blir dessverre ofte et kampgrunnlag, ikke et grunnlag for barnas beste :-/''

Veldig enig.

Jeg har 2 venninner, som begge var samboer med hver sin sjåfør; den ene var lastebilsjåfør, den andre taxisjåfør. Begge med svært ugunstige og varierende arbeidstider.

Den ene valgte samarbeidsveien, hun og barnefaren avtaler for 2 og 2 uker hva samvær angår, siden han får sine kjøreruter for 2 uker i slengen. Nå har det gått noen år, og han har fått noe mer fast rutine etterhvert på kjøringen, så det er sjeldnere og sjeldnere noen store overraskelser. Anyway - de har begge god kontakt med ungene de har sammen, og deres barn har blitt godt kjent med hans nye kone og dere felles barn.

Den andre venninna, x'en til drosjesjåføren, nektet å være fleksibel. Hun krevde faste avtaler, og leverte ungene samma faen når det var fars tur. I perioder har det betydd at barna har vært hos ymse barnevakter siden pappan faktisk ikke har vært hjemme. Han var taxieier i tillegg til sjåfør, og det endte med at han måtte avvikle butikken.

(Det endte igjen med at han mistet svært mye av inntekten, og da bidraget ble senket som et resultat av dette, ble min venninne rimelig lang i maska... Men det er en annen sak.)

I det siste tilfellet har barna blitt brukt som brekkstang, mens i det første tilfellet har barna hatt svært liten opplevelse av konflikt.

Poenget: Ja, det krever mer å være fleksibel, men denne fleksibiliteten kan jo gå begge veier. Det KAN jo hende at også mor har behov for en byttings, og da kan det være smart å ha vært fleksibel.

Signeres! Godt å få støtte fra en (fremmed) likesinnet, ikke ofte..

Kall meg dum, men jeg tror fortsatt på barnets beste, og at det ofte kommer hovedforsørger (les "mor") til gode også med mindre fokus på rigide samværsvataler.

[EnolaGay]

Av nysgjerrighet: Mener du at far skal slutte i jobben sin, eller mener du at far ikke skal få ha samvær overhode?

Kan ikke fatte at ikke begge parter ønsker å være fleksible, jeg da, når det handler om et barn som har behov for å se begge sine foreldre.

Om mor legger til rette for far, og han venner seg til det - hva så? Hvis det gagner barnet best, og mor ikke gjør absolutt alle verdens offer, så er det jo en kort periode i livet at det blir sånn. Barnet blir fort stort og bestemmer mer selv.

Nei, jeg mener at jobben til far og samværet til far er HANS "poblem".

Han vet at han har barn. Og at de trenger ham. Når han selv da prioriterer andre ting slik det passer ham selv. Så er det ikke mors jobb å sitte som en annen sekretær og omorganisere livet til hele gjengen.

For å sette det på spissen, om du har en jobbehelg, så ringer du ikke sjefen din to timer før og sier at du heller vil på hytta. Da finner du en løsning som ikke går ut over sjefen og de andre ansatte. Et foreldreansvar er ikke vanskeligere det heller.

BEGGE foreldre skal være fleksible, men det fungerer bare om man har respekt for den andres tid og liv. Når den ene hele tiden føler at den blir brukt som buffer for barna fordi den andre endrer planer, nekter dager, ikke møter, stadig ber om endringer på svært kort tid osv. Da nytter det ikke før man får gjort noe med problemet, og en måte er å kjøre beinhardt på kontrakten.

[Gjest Gift med barnefaren]

Nei, jeg mener at jobben til far og samværet til far er HANS "poblem".

Han vet at han har barn. Og at de trenger ham. Når han selv da prioriterer andre ting slik det passer ham selv. Så er det ikke mors jobb å sitte som en annen sekretær og omorganisere livet til hele gjengen.

For å sette det på spissen, om du har en jobbehelg, så ringer du ikke sjefen din to timer før og sier at du heller vil på hytta. Da finner du en løsning som ikke går ut over sjefen og de andre ansatte. Et foreldreansvar er ikke vanskeligere det heller.

BEGGE foreldre skal være fleksible, men det fungerer bare om man har respekt for den andres tid og liv. Når den ene hele tiden føler at den blir brukt som buffer for barna fordi den andre endrer planer, nekter dager, ikke møter, stadig ber om endringer på svært kort tid osv. Da nytter det ikke før man får gjort noe med problemet, og en måte er å kjøre beinhardt på kontrakten.

I dette tilfellet var det fars jobb som gjorde at mor måtte være fleksibel, og jeg mener det er stor forskjell på å være fleksibel pga. den andres jobb og fleksibel pga. den andres utsvevende sosiale liv.

Selvfølgelig må ting gå begge veier, men svaret ditt var veldig "kjør-den-beinharde-linjen", og det mener jeg må bli helt feil når det er snakk om _jobbrelatert_ problematikk.

Er det derimot slik at far avlyser/vil bytte dager fordi han har lyst til å f.eks. reise på hyttetur, ta en øl med gutta osv., da er jeg enig i at det blir drøyt å forlange fleksibilitet av mor.

[EnolaGay]

I dette tilfellet var det fars jobb som gjorde at mor måtte være fleksibel, og jeg mener det er stor forskjell på å være fleksibel pga. den andres jobb og fleksibel pga. den andres utsvevende sosiale liv.

Selvfølgelig må ting gå begge veier, men svaret ditt var veldig "kjør-den-beinharde-linjen", og det mener jeg må bli helt feil når det er snakk om _jobbrelatert_ problematikk.

Er det derimot slik at far avlyser/vil bytte dager fordi han har lyst til å f.eks. reise på hyttetur, ta en øl med gutta osv., da er jeg enig i at det blir drøyt å forlange fleksibilitet av mor.

Joda, enig i det. Men det virket for meg som om far brukte jobben som unnskyldning for å ikke holde faste avtaler ELLERS. Mulig jeg tolket feil.