Hjelp!

[Gjest bekymret familie]

Til NHD og andre,

Hva gjør vi: en person i nær familie er alene med ett barn. Personen har fått diagnosen Bipolar II, men mye tyder på at det også er andre, mer alvorlige diagnoser. Personen misbruker alkohol, og vi er selvsagt bekymret for barnet.

Barnet har andre, gode omsorgspersoner rundt seg, men vi tenker alikevel på at moren er den nærmeste, og at omsorgen der svikter i blant. Barnet er tilsynelatende veldig harmonisk, men vi ser at det har en enorm lojalitet til sin mor, og ikke for alt i verden ville "utlevert" henne og hennes problemer til noen. BV har vært inne i bildet, men hun er svært veltalende (og høyt utdannet), så de var overbevist om at alt var i sin skjønneste orden da de gikk.

Vi vet at barnet har opplevd moren svært beruset ved noen anledninger, og vi lurer alle på hva vi skal gjøre. Barnet er glad i moren sin, og jeg tror IKKE at dersom barnet hadde blitt fjernet fra mor hadde det fått det bedre.

Men hva gjør vi? Hun har også vært i kontakt med psykiatriker, men også denne ble overbevist om at alt er andres skyld, igjen pga. talegaver.

Jeg, i min naivitet, trodde at dersom vi igjen tok kontakt med BV, kunne moren fått hjelp med rus og andre problemer, men noen sier at BV ikke er interessert i mor, kun i barnet. Men hva skal jeg gjøre for at familien skal få hjelp?

[frosken]

Hva sier moren selv når dere diskuterer temaet med henne?

[Gjest meinar no eg]

Få henne til å åpne seg angående eventuelle rusproblemer og med løfter om at barnevernet ikke vil bli kontaktet i første omgang.

Vet ikke hvor gammelt dette barnet er, men de fleste tåler å se foreldre fulle en gang i blant mener nå jeg. I vår slekt er det iallefall vanlig at større barn får være med på familiefester med alkohol, og så lenge foreldrene greier å oppføre seg og ta vare på seg selv, overlever barna dette.

Noe annet er det om moren er alkoholiker og mister evnen til å passe på seg selv og barnet på grunn av fyll.

[fillolin]

Hva "noen" sier om barnevernet er vanligvis ikke så interessant, enten fordi de bare har annenhånds kunnskap om saken eller fordi de mangler kunnskap overhodet. Iallefall er det positivt feil at barnevernet kun interesserer seg for barnet. Barnet er deres fremste forpliktelse, men i de aller fleste saker handler hjelpen om hjelp i familien, f.eks. familieveiledning, støttekontakt, besøkshjem el.a. fordi dette ofte vil være det mest aktuelle og beste for barnet og familien som helhet. Samtidig varierer det selvfølgelig fra sted til sted hvilken kompetanse og hvor mye ressurser barnevernet har. Hvis jeg var deg ville jeg i første omgang tatt en telefon til barnevernet. Du har full rett til å være anonym og be om råd på generelt grunnlag eller i en konkret sak. Dette vil både gi deg et inntrykk av barnevernets kompetanse og kanskje også svar på hva dere bør gjøre. Du har også rett til å være anonym hvis du gir en bekymringsmelding til barnevernet. En slik melding vil barnevernet måtte undersøke, men den fører ikke nødvendigvis til tiltak. Noen ganger vil det heller ikke være den enkelte melding, men f.eks. at det har kommet meldinger fra flere forskjellige personer om samme familie, som gjør at barnevernet handler i en sak.

At barnet blir "fjernet" fra moren, som du skriver, altså omsorgsovertakelse, vil uansett først være et tiltak etter at andre ting er prøvd, evt. hvis de opplever situasjonen som så truende for barnet at det må flyttes akutt. Det virker ikke som det er situasjonen her. Jeg synes likevel du er litt rask med å konkludere med at barnet ikke ville få det bedre hvis det bodde i et annet hjem. På grunnlag av det du skriver virker det iallefall litt vanskelig å konkludere både den ene og den andre veien. Husk at et annet hjem også kan være fosterhjem hos andre slektninger, altså mennesker som allerede står barnet nær. Den situasjonen du beskriver, med dobbeltproblematikk, altså både psykiatri og rus, kan dessuten være svært vanskelig for barnet. Barnet kan selvfølgelig likevel elske sin mor. Og selv om det elsker sin mor kan det få det bedre et annet sted, avhengig av hvordan det egentlig har det nå - og ikke minst hvordan moren takler det at barnet får hjelp.

Men selvfølgelig, det er lett å forstå at dette ikke er en lett situasjon for andre i familien heller!

[Angustia]

Hva "noen" sier om barnevernet er vanligvis ikke så interessant, enten fordi de bare har annenhånds kunnskap om saken eller fordi de mangler kunnskap overhodet. Iallefall er det positivt feil at barnevernet kun interesserer seg for barnet. Barnet er deres fremste forpliktelse, men i de aller fleste saker handler hjelpen om hjelp i familien, f.eks. familieveiledning, støttekontakt, besøkshjem el.a. fordi dette ofte vil være det mest aktuelle og beste for barnet og familien som helhet. Samtidig varierer det selvfølgelig fra sted til sted hvilken kompetanse og hvor mye ressurser barnevernet har. Hvis jeg var deg ville jeg i første omgang tatt en telefon til barnevernet. Du har full rett til å være anonym og be om råd på generelt grunnlag eller i en konkret sak. Dette vil både gi deg et inntrykk av barnevernets kompetanse og kanskje også svar på hva dere bør gjøre. Du har også rett til å være anonym hvis du gir en bekymringsmelding til barnevernet. En slik melding vil barnevernet måtte undersøke, men den fører ikke nødvendigvis til tiltak. Noen ganger vil det heller ikke være den enkelte melding, men f.eks. at det har kommet meldinger fra flere forskjellige personer om samme familie, som gjør at barnevernet handler i en sak.

At barnet blir "fjernet" fra moren, som du skriver, altså omsorgsovertakelse, vil uansett først være et tiltak etter at andre ting er prøvd, evt. hvis de opplever situasjonen som så truende for barnet at det må flyttes akutt. Det virker ikke som det er situasjonen her. Jeg synes likevel du er litt rask med å konkludere med at barnet ikke ville få det bedre hvis det bodde i et annet hjem. På grunnlag av det du skriver virker det iallefall litt vanskelig å konkludere både den ene og den andre veien. Husk at et annet hjem også kan være fosterhjem hos andre slektninger, altså mennesker som allerede står barnet nær. Den situasjonen du beskriver, med dobbeltproblematikk, altså både psykiatri og rus, kan dessuten være svært vanskelig for barnet. Barnet kan selvfølgelig likevel elske sin mor. Og selv om det elsker sin mor kan det få det bedre et annet sted, avhengig av hvordan det egentlig har det nå - og ikke minst hvordan moren takler det at barnet får hjelp.

Men selvfølgelig, det er lett å forstå at dette ikke er en lett situasjon for andre i familien heller!

Tiltredes, klokt innlegg & lykke til til alle de involverte i "bekymret familie" :-)

[Gjest bekymret familie]

Hva "noen" sier om barnevernet er vanligvis ikke så interessant, enten fordi de bare har annenhånds kunnskap om saken eller fordi de mangler kunnskap overhodet. Iallefall er det positivt feil at barnevernet kun interesserer seg for barnet. Barnet er deres fremste forpliktelse, men i de aller fleste saker handler hjelpen om hjelp i familien, f.eks. familieveiledning, støttekontakt, besøkshjem el.a. fordi dette ofte vil være det mest aktuelle og beste for barnet og familien som helhet. Samtidig varierer det selvfølgelig fra sted til sted hvilken kompetanse og hvor mye ressurser barnevernet har. Hvis jeg var deg ville jeg i første omgang tatt en telefon til barnevernet. Du har full rett til å være anonym og be om råd på generelt grunnlag eller i en konkret sak. Dette vil både gi deg et inntrykk av barnevernets kompetanse og kanskje også svar på hva dere bør gjøre. Du har også rett til å være anonym hvis du gir en bekymringsmelding til barnevernet. En slik melding vil barnevernet måtte undersøke, men den fører ikke nødvendigvis til tiltak. Noen ganger vil det heller ikke være den enkelte melding, men f.eks. at det har kommet meldinger fra flere forskjellige personer om samme familie, som gjør at barnevernet handler i en sak.

At barnet blir "fjernet" fra moren, som du skriver, altså omsorgsovertakelse, vil uansett først være et tiltak etter at andre ting er prøvd, evt. hvis de opplever situasjonen som så truende for barnet at det må flyttes akutt. Det virker ikke som det er situasjonen her. Jeg synes likevel du er litt rask med å konkludere med at barnet ikke ville få det bedre hvis det bodde i et annet hjem. På grunnlag av det du skriver virker det iallefall litt vanskelig å konkludere både den ene og den andre veien. Husk at et annet hjem også kan være fosterhjem hos andre slektninger, altså mennesker som allerede står barnet nær. Den situasjonen du beskriver, med dobbeltproblematikk, altså både psykiatri og rus, kan dessuten være svært vanskelig for barnet. Barnet kan selvfølgelig likevel elske sin mor. Og selv om det elsker sin mor kan det få det bedre et annet sted, avhengig av hvordan det egentlig har det nå - og ikke minst hvordan moren takler det at barnet får hjelp.

Men selvfølgelig, det er lett å forstå at dette ikke er en lett situasjon for andre i familien heller!

Takk for grundig svar! Nei, gudene skal vite at det ikke er lett for de nærmeste, vi vil jo bare det beste for dem begge...

[Gjest bekymret familie]

Hva sier moren selv når dere diskuterer temaet med henne?

Når jeg snakker med henne om det, lover hun bot og bedring og "det skal aLDRI gjenta seg". Når hun snakker med andre sier hun at det er en bagatell, og at det er meg som overdriver...

[frosken]

Når jeg snakker med henne om det, lover hun bot og bedring og "det skal aLDRI gjenta seg". Når hun snakker med andre sier hun at det er en bagatell, og at det er meg som overdriver...

Jeg tror jeg hadde forsøkt å være mest mulig åpent konfronterende mht den bekymring du opplever. Si at du lurer på hvem som er rette instans til å bistå, og foreslå at dere evt. sammen tar kontakt. Kanskje vil det beste være å ha en felles samtale med hennes behandler, kanskje bør dere ha en felles samtale med barnevernet (og i såfall bør hun selv gis mulighet til å være den som tar kontakt med barnevernet).

Det er etterhvert blitt økt fokus på at barn som har foreldre med psykiske vansker kan ha behov for egne støttetiltak. Noen steder har man gruppetilbud til barn i en slik situasjon. Hvis jeg var deg, så ville jeg forsøkt å inngå en alianse med moren i forhold til å finne frem til løsninger som kan støtte barnet - uten at moren samtidig blir "degradert".

Det kan være ganske belastende å gå inn på den måten jeg foreslår, men jeg mener at det er den beste måten å gjøre det på.

[Gjest bekymret familie]

Jeg tror jeg hadde forsøkt å være mest mulig åpent konfronterende mht den bekymring du opplever. Si at du lurer på hvem som er rette instans til å bistå, og foreslå at dere evt. sammen tar kontakt. Kanskje vil det beste være å ha en felles samtale med hennes behandler, kanskje bør dere ha en felles samtale med barnevernet (og i såfall bør hun selv gis mulighet til å være den som tar kontakt med barnevernet).

Det er etterhvert blitt økt fokus på at barn som har foreldre med psykiske vansker kan ha behov for egne støttetiltak. Noen steder har man gruppetilbud til barn i en slik situasjon. Hvis jeg var deg, så ville jeg forsøkt å inngå en alianse med moren i forhold til å finne frem til løsninger som kan støtte barnet - uten at moren samtidig blir "degradert".

Det kan være ganske belastende å gå inn på den måten jeg foreslår, men jeg mener at det er den beste måten å gjøre det på.

Igjen takk for svar! Ja, jeg skal prøve igjen, jeg kan ikke gi meg...