Til dere som er trygdet

[Gjest segunda]

Jeg har vært med på slike presentasjonsrunder for 10-årsjubileet for videregående, og reagerte ikke på det i grunnen. Det føltes nok annerledes fordi vi (en gang) kjente hverandre. Da ble det ikke nødvendigvis det man sa i en slik runde som gjorde at man ble "satt i bås", da man jo hadde gjort det uttrykkelig i skoletiden;-)

Jeg reagerer aldri på sånt, men er ikke vant til det i private fester. Jeg er vant til å forholde meg til nye mennesker hele tiden og da presenterer man seg med navn og hva man driver med i den sammenhengen det passer.

Jeg har ikke problemer med å forstå at de som er uføretrygdet kan oppleve dette vanskelig, men er det en grunn til at ingen skal kunne presentere seg i noen sammenheng?

[Gjest segunda]

Med kopi av selvangivelsen? :knegg:

;-)

Jeg tror at folk som jobber med ting de er interessert i, eller brenner for, kanskje spør andre, fordi de antar at de også er veldig interessert i sin jobb. Da blir det egentlig en måte å vise interesse i den andre personen.

Med vennlig hilsen

Jeg føler at når jeg spør slik så viser jeg interesse i den andre personen. Jeg opplever det vanskelig hvis jeg er oppriktig interessert i en mann og han holder unna opplysninger om seg selv, men jeg trenger ikke selvangivelse og personnummer;-)

[Gjest Kayia]

Ja - jeg tror kanskje også at en blir tryggere på seg selv i 30-40 årene.

Nå var ikke denne klassen noe veldig streber-gjeng, og det var ikke noe særlig skryting syntes jeg den gangen (for ca 12 år siden).

Husker spesielt en av guttene, som hadde det fælt på skolen med mobbing og lese- og skrivevansker. Han ble tømrer og hadde fått seg flott jobb og kone - og han har så vidt jeg vet fortsatt samme kone og 3 barn nå :-) Og han var så stolt da han fortalte om seg!

Og så husker jeg ei av jentene som hadde vært mye syk og var blitt tidlig uføretrygdet. Hun hadde sikkert fått knust noen drømmer ja....

''Husker spesielt en av guttene, som hadde det fælt på skolen med mobbing og lese- og skrivevansker. Han ble tømrer og hadde fått seg flott jobb og kone - og han har så vidt jeg vet fortsatt samme kone og 3 barn nå :-) Og han var så stolt da han fortalte om seg!'' Artig med sånne Vi hadde også en sånn, et riktig løvetannbarn som var stolt over å vise at han hadde overlevd. Ganske rørende faktisk - det er først i voksen alder jeg skjønner hvor hardt han må ha hatt det som barn.

[Gjest jegertrygdet]

Ja - jeg tror kanskje også at en blir tryggere på seg selv i 30-40 årene.

Nå var ikke denne klassen noe veldig streber-gjeng, og det var ikke noe særlig skryting syntes jeg den gangen (for ca 12 år siden).

Husker spesielt en av guttene, som hadde det fælt på skolen med mobbing og lese- og skrivevansker. Han ble tømrer og hadde fått seg flott jobb og kone - og han har så vidt jeg vet fortsatt samme kone og 3 barn nå :-) Og han var så stolt da han fortalte om seg!

Og så husker jeg ei av jentene som hadde vært mye syk og var blitt tidlig uføretrygdet. Hun hadde sikkert fått knust noen drømmer ja....

''Husker spesielt en av guttene, som hadde det fælt på skolen med mobbing og lese- og skrivevansker. Han ble tømrer og hadde fått seg flott jobb og kone - og han har så vidt jeg vet fortsatt samme kone og 3 barn nå :-) Og han var så stolt da han fortalte om seg!

''

Jeg er den motsatte, den alle trodde skulle ta bra utdannelse (noe jeg forsovidt har) og få en karriere. På vår gjenforening hadde jeg gruet meg veldig, men det holdt å si tittel. Spørsmål om utdannelse og jobb var bare en måte å starte samtalen på, vi hadde jo ikke sett hverandre på veldig mange år. Ingen ville nok trodd at jeg idag skulle sittet på varig ufør.. men sånn kan det gå.

[Gjest harikkenickfortiden]

''Husker spesielt en av guttene, som hadde det fælt på skolen med mobbing og lese- og skrivevansker. Han ble tømrer og hadde fått seg flott jobb og kone - og han har så vidt jeg vet fortsatt samme kone og 3 barn nå :-) Og han var så stolt da han fortalte om seg!

''

Jeg er den motsatte, den alle trodde skulle ta bra utdannelse (noe jeg forsovidt har) og få en karriere. På vår gjenforening hadde jeg gruet meg veldig, men det holdt å si tittel. Spørsmål om utdannelse og jobb var bare en måte å starte samtalen på, vi hadde jo ikke sett hverandre på veldig mange år. Ingen ville nok trodd at jeg idag skulle sittet på varig ufør.. men sånn kan det gå.

Uff, ja det skal ikke være enkelt. Er blitt innkalt til flere klassegjenforeninger, har ikke møtt på noen. Tror jeg var den eneste som ikke møtte.

På hver fest må de stå og fortelle hvordan det er gått med dem i livet, og regner med at alle hadde fått sjokk når de så meg. Før var jeg nett og tynn. Nå er jeg omtrent like bred som jeg er lang. tidsbegrenset ufør. smerter daglig. har nok med å mestre hverdagen. Hater å pynte meg, trives best i joggebukse, og stor t-skjorte. Er det noe å være stolt av? Var en av de beste i klassen når det gjald karakterer, kunnes sikkert blitt hva jeg ville. men mine sosiale evner, og tidlig graviditet, og senere sykdom, har stoppet meg. og akkurat det, har jeg ikke lyst til å fortelle hele verden.

Men hvis folk jeg kjenner, som vet at jeg har jobbet iherdig, spør meg, da svarer jeg som det er.

[morsan]

Med han som jeg nevnte, så var det omvendt. På ungdomsskolen var han en litt overvektig, anonym gutt - på denne festen var han en skikkelig kjekk mann, utadvendt og skikkelig flott :-)

Oi!

[morsan]

Det rareste er at det blir tydelig hvor gamle alle andre blir, mens jeg ser ut akkurat som før!

Som jeg skulle sagt det selv ;-)

[Lillemus]

Men vi hadde jo ikke sett hverandre på mange år - og var jo interessert i hva folk hadde gjort de siste ti årene... Kjempespennende å høre! Noen hadde startet med barenproduksjon, en var evig student, noen hadde jobb, andre ikke, noen var gift, andre skilt (eller kanskje jeg husker feil) osv....

Var det helt på trynet det da?

Det sier vel seg selv at den som sitter der med "full pakke" i form av god utdanning, godt jobb, partner, 2,4 barn, volvo og bikkje nok synes det er mye lettere og kulere med en slik presentasjonsrunde enn den som kanskje er nyskilt, ser ungene sine annenhver helg, nettopp har mistet jobben og aldri fikk dreisen på det der med teoretiske fag og derfor ikke har noen utdanning heller...

[Mandolaika]

''Etter å ha ønsket velkommen, skulle det gå på rundgang å fortelle hva man het og hvor man jobbet og hva slags utdannelse man har. Uff, jeg syntes dette var ganske pinlig.''

Det hadde jeg tolket som ett av to fra vertinnens side:

1. hun ville fremheve seg selv på bekostning av de fleste andre

eller

2. det var en eller flere uten utdanning og "statusyrke" hun ville drite ut

"1. hun ville fremheve seg selv på bekostning av de fleste andre

eller

2. det var en eller flere uten utdanning og "statusyrke" hun ville drite ut

Eller ren ubetenksomhet.

[tzatziki1365380058]

Med han som jeg nevnte, så var det omvendt. På ungdomsskolen var han en litt overvektig, anonym gutt - på denne festen var han en skikkelig kjekk mann, utadvendt og skikkelig flott :-)

Han hadde sikkert planlagt "hevnen" i mange år...

[tusseline]

Da svarer jeg at jeg jobber som "sånn-og-sånn", men at jeg dessverre er langtidssyk og ikke vet om jeg kommer tilbake i jobb. Det pleier å fungere fint. Det var riktignok en litt lengre prosess før jeg kom dit at jeg synes at det var greit å svare på den måten.

Jeg har en jobb/fag som kan være interessant og diskutere, og da blir gjerne samtalen vinklet over på dette.

[tusseline]

Jeg må bare si at jeg synes det er en jævla uting å spørre folk hva de jobber med. Det er ikke det at jeg er flau over at jeg har trygd eller skammer meg over utdannelsen min, men hvis noen spør meg om hva jeg gjør så hører jeg demonstrativt ikke etter. Det er ikke min business hva de gjør og ikke deres hva jeg gjør.

Jeg synes det er uforskammet og frekt og slike folk gidder jeg ikke å snakke med. Det er omtrent like frekt som å spørre folk hvor mye de tjener i måneden.

Jeg er selv langtidssyk, men jeg synes det er spennende og interessant å høre hva mennesker jeg treffer på jobber med - evt. hva slags utdannelse de har. Jeg tenker ikke på det som frekt hvis noen spør.

[Gjest togli]

Nei, heller en Nordlandsgreie. Kanskje fordi bestefaren min var grossisten der mora mi kommer fra og at det ikke skulle diskuteres med andre unger hvor faren var noe mye mindre "fint"

Hehe, jøsses

[Gjest rare greier det der...]

Min kanskje største innvending mot å benytte jobbspørsmål som small talk er at man da fort ender opp med å snakke mye om jobb generelt og jeg synes det er ganske kjedelig å bruke store deler av fritiden og selskapeligheter med å snakke om jobben min (og andres).

Skrekkeksempelet gjelder imdlertid en fest der jobbprat ikke ble "for mye", men det ble litt småpinlig vinkling synes jeg. Det var på en 40-årsfest til en venninne som selv har gjort stor karriere. Etter å ha ønsket velkommen, skulle det gå på rundgang å fortelle hva man het og hvor man jobbet og hva slags utdannelse man har. Uff, jeg syntes dette var ganske pinlig.

Har vært i noen 40 års dager på mannen min sin side (gamle venner) der verten/vertinnen har gått rundt og presentert gjestene. Da passer de på å nevne de mennene som har gjort det bra her i livet. Siviløkonomer, politikere, prest osv osv. Eget firma osv.

De som i deres øyne IKKE har gjort det så bra her i livet, bla mannen min som "bare" er CNC operatør/mekaniker - altså en ARBEIDER så nevner de ikke noe om yrket. De nevner aldri noe om hva JEG gjør, selv om jeg har en lederstilling i et kjent firma, høyskoleutdanning og har gjort det veldig bra i yrkeslivet. De fleste i den gjengen har hjemmeværende koner, eller så er konene sykepleier i deltidsstilling etc. Det er altså kun hva mannen gjør som "teller".

Det er som om det er om å gjøre å skryte over "se hvor mektige og rike venner vi har"...

[Gjest jegertrygdet]

Uff, ja det skal ikke være enkelt. Er blitt innkalt til flere klassegjenforeninger, har ikke møtt på noen. Tror jeg var den eneste som ikke møtte.

På hver fest må de stå og fortelle hvordan det er gått med dem i livet, og regner med at alle hadde fått sjokk når de så meg. Før var jeg nett og tynn. Nå er jeg omtrent like bred som jeg er lang. tidsbegrenset ufør. smerter daglig. har nok med å mestre hverdagen. Hater å pynte meg, trives best i joggebukse, og stor t-skjorte. Er det noe å være stolt av? Var en av de beste i klassen når det gjald karakterer, kunnes sikkert blitt hva jeg ville. men mine sosiale evner, og tidlig graviditet, og senere sykdom, har stoppet meg. og akkurat det, har jeg ikke lyst til å fortelle hele verden.

Men hvis folk jeg kjenner, som vet at jeg har jobbet iherdig, spør meg, da svarer jeg som det er.

Jeg talte veldig på fingrene om jeg skulle møte opp eller ikke. Men vi er en del som har kontakt fra vgs og ble en enige om å komme i samlet tropp. De vet heller ikke alt. Det var ingen offentlig presentasjonsrunde heldigvis, mer smalltalk der jobb ofte var inngangsspørsmålet. Jeg fikk anoreksi på ungdomsskolen, var veldig syk på vgs men er frisk nå. Men har i ettertid fått høre at alle på gjenforeningen trodde jeg hadde anoreksi fremdeles. Det var ikke så greit å høre.

[Gjest jegertrygdet]

Fordi jeg ikke vil vite hva andre driver med før jeg har snakket med dem og fått et inntrykk av dem. Og det vil jeg ikke at andre skal gjøre om meg heller. Glem ikke at jeg er vestkantrasist da ;o)

''Glem ikke at jeg er vestkantrasist da ;o)''

Da hadde nok ikke vi blitt venner..

Men vestkanten er ikke en homogen gruppe mennesker med samme verdisyn. For noen betyr sosialstatus og materielle ting mye, men absolutt ikke for alle. Hadde stereotypien på de fra vestkanten stemt så hadde jeg nok ikke hatt mange venner. Heldigvis så er stereotypien en karikatur, men de som aldri har satt sine ben på vestkanten vet ikke det.

[Dorthe]

''Glem ikke at jeg er vestkantrasist da ;o)''

Da hadde nok ikke vi blitt venner..

Men vestkanten er ikke en homogen gruppe mennesker med samme verdisyn. For noen betyr sosialstatus og materielle ting mye, men absolutt ikke for alle. Hadde stereotypien på de fra vestkanten stemt så hadde jeg nok ikke hatt mange venner. Heldigvis så er stereotypien en karikatur, men de som aldri har satt sine ben på vestkanten vet ikke det.

Men hadde jeg ikke visst det i første gangen jeg traff deg og likte deg så hadde det overhode ikke spilt noen rolle hvor du kom fra.

[morsan]

Har vært i noen 40 års dager på mannen min sin side (gamle venner) der verten/vertinnen har gått rundt og presentert gjestene. Da passer de på å nevne de mennene som har gjort det bra her i livet. Siviløkonomer, politikere, prest osv osv. Eget firma osv.

De som i deres øyne IKKE har gjort det så bra her i livet, bla mannen min som "bare" er CNC operatør/mekaniker - altså en ARBEIDER så nevner de ikke noe om yrket. De nevner aldri noe om hva JEG gjør, selv om jeg har en lederstilling i et kjent firma, høyskoleutdanning og har gjort det veldig bra i yrkeslivet. De fleste i den gjengen har hjemmeværende koner, eller så er konene sykepleier i deltidsstilling etc. Det er altså kun hva mannen gjør som "teller".

Det er som om det er om å gjøre å skryte over "se hvor mektige og rike venner vi har"...

Folk er rare!

[Gjest imsdal31]

Skjønner at det kan bli litt beklemt ja...

Husker at det var snakk om å lage et hefte på forhånd der hver person skrev litt om seg selv - det hadde vel blitt enda mer "skrifting" kanksje...?

Vel - dette er nå lenge siden. Det ble satt ned en komité som skulle ta ansvar for neste fest 5 eller 10 år etter, men den ble det aldri noe av....

:-(

Jeg før pleide alltid å ro meg vekk i forhold til dette. Men så begynte jeg litt etter litt og være ærlig om at jeg ikke jobber for tiden fordi jeg er syk og går til behandling. Ikke noen utbroderinger så får folk tenke hva de vil.

Folk flest takler det faktisk greit har jeg funnet. Men det har nok mye med at jeg er kommet over min egen skamfølelse og sånt. Så hos meg var det mest i mitt eget hodet. Har veldig sjelden følt meg fordømt. Så er det deilig å være ærlig også. Og hvis folk er så dumme at de ikke takler det så for det være deres problem.