Andres kontakt med overgriperen

[Gjest prust]

Jeg hadde ikke sendt et slikt brev. Jeg ville bare kuttet kontakten.

Her er det snakk om en storfamilie med ca 18 voksne personer som i sommer har fått vite om overgrep som er skjedd mot familiemedlemmer. Storfamilien har i utgangspunktet hatt liten kontakt med overgriper, kun enkelte har hatt kontakt (deriblant jeg).

Hvorfor ville du ikke sendt et slikt brev? Det er jo HANS skam, og vi ønsker at han skal vite om at han ikke kan skjule det han har gjort.

[Gjest prust]

Hva ønsker du å oppnå med brevet?

Se det jeg skrev til Mary Poppins.

Slik det er nå, så har vi et "greit" forhold til vedkommende. Etterat vi har fått vite det vi nå vet, er det mange av oss som ikke vil kunne klare å sitte sammen med ham å være hyggelig mot ham...

[Gjest Ulvinnen]

Bare meg igjen...

Nå har vi sammen skrevet et brev til overgriper hvor vi sier at vi vet om det som har skjedd. Vi ønsker at han skal vite at vi vet om det.

Vi skriver ikke at vi bryter med ham, men at vi synes det var helt forferdelig det som skjedde med barna gjennom hele oppveksten.

Hvordan tror du han reagerer på det?

Han vil vel reagere med sjokk. Jeg antar at han - som de fleste overgripere - tror at ingen andre skal få vite om hva han har gjort. At han tror det er hans egen lille, stygge hemmelighet.

Så at han får vite at det er allment kjent, og at dere tror på og støtter barna, vil nok oppleves som en straff.

Hva han vil gjøre, er ikke godt å si. Trekke seg unna, prøve å unskylde seg, legge skylden på barna...

Han er neppe stolt over det han har gjort, så resultatet blir vel at han trekker seg unna dere.

[Glimtipper]

Her er det snakk om en storfamilie med ca 18 voksne personer som i sommer har fått vite om overgrep som er skjedd mot familiemedlemmer. Storfamilien har i utgangspunktet hatt liten kontakt med overgriper, kun enkelte har hatt kontakt (deriblant jeg).

Hvorfor ville du ikke sendt et slikt brev? Det er jo HANS skam, og vi ønsker at han skal vite om at han ikke kan skjule det han har gjort.

Jeg forstår at du har tanker om hva han burde tenke og føle. Men det viktigste er at dere tar vare på de som ble utsatt for overgrep og kutter kontakten med overgriperen.

[Gjest prust]

Han vil vel reagere med sjokk. Jeg antar at han - som de fleste overgripere - tror at ingen andre skal få vite om hva han har gjort. At han tror det er hans egen lille, stygge hemmelighet.

Så at han får vite at det er allment kjent, og at dere tror på og støtter barna, vil nok oppleves som en straff.

Hva han vil gjøre, er ikke godt å si. Trekke seg unna, prøve å unskylde seg, legge skylden på barna...

Han er neppe stolt over det han har gjort, så resultatet blir vel at han trekker seg unna dere.

Jeg regner med at han vil bortforklare det han gjorde med depresjon og forvirring mm.

Men at alle vet, vil nok kjennes som en straff ja. Nå husker jeg ikke helt alt jeg har skrevet i denne tråden. Men mor til barna visste om i alle fall en del av det som skjedde, og det skriver vi også i brevet (brevet er stilet til dem begge).

De trekker seg nok unna ja... "Barna" får vår fulle støtte. Bare trist at de ikke fikk det da de var små....

[Gjest prust]

Jeg forstår at du har tanker om hva han burde tenke og føle. Men det viktigste er at dere tar vare på de som ble utsatt for overgrep og kutter kontakten med overgriperen.

Dette er jeg enig i.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg regner med at han vil bortforklare det han gjorde med depresjon og forvirring mm.

Men at alle vet, vil nok kjennes som en straff ja. Nå husker jeg ikke helt alt jeg har skrevet i denne tråden. Men mor til barna visste om i alle fall en del av det som skjedde, og det skriver vi også i brevet (brevet er stilet til dem begge).

De trekker seg nok unna ja... "Barna" får vår fulle støtte. Bare trist at de ikke fikk det da de var små....

Det er godt at barna får støtte fra dere nå. Bedre sent enn aldri. Det er ikke mulig å spole tilbake tiden, dere kan ikke nå gå tilbake i tid og forhindre det de opplevde. Men det er veldig viktig også som voksen, å få støtte fra andre. At dere viser at dere tror på dem, og at dere nå tar avstand til overgriper.

Jeg må si at jeg ville satt enormt stor pris på det, om jeg fikk høre at noen sendte et tilsvarende brev til min overgriper. He he, bare tanken gir meg en god, varm følelse i magen! Så for all del, la barna få høre om brevet.

[Mary Poppins]

Jeg forstår at du har tanker om hva han burde tenke og føle. Men det viktigste er at dere tar vare på de som ble utsatt for overgrep og kutter kontakten med overgriperen.

Helt enig.

[Gjest prust]

Det er godt at barna får støtte fra dere nå. Bedre sent enn aldri. Det er ikke mulig å spole tilbake tiden, dere kan ikke nå gå tilbake i tid og forhindre det de opplevde. Men det er veldig viktig også som voksen, å få støtte fra andre. At dere viser at dere tror på dem, og at dere nå tar avstand til overgriper.

Jeg må si at jeg ville satt enormt stor pris på det, om jeg fikk høre at noen sendte et tilsvarende brev til min overgriper. He he, bare tanken gir meg en god, varm følelse i magen! Så for all del, la barna få høre om brevet.

''Jeg må si at jeg ville satt enormt stor pris på det, om jeg fikk høre at noen sendte et tilsvarende brev til min overgriper. He he, bare tanken gir meg en god, varm følelse i magen! Så for all del, la barna få høre om brevet.''

Takk for at du skriver dette. Vi skal sende brevet (holder bare på med siste utforming av det) - og barna skal få kopi av det.

Men jeg er spent på hva som skjer videre.

[Gjest Ulvinnen]

''Jeg må si at jeg ville satt enormt stor pris på det, om jeg fikk høre at noen sendte et tilsvarende brev til min overgriper. He he, bare tanken gir meg en god, varm følelse i magen! Så for all del, la barna få høre om brevet.''

Takk for at du skriver dette. Vi skal sende brevet (holder bare på med siste utforming av det) - og barna skal få kopi av det.

Men jeg er spent på hva som skjer videre.

''Men jeg er spent på hva som skjer videre.''

Fint om du fortsetter å holde meg oppdatert.

[Gjest prust]

''Men jeg er spent på hva som skjer videre.''

Fint om du fortsetter å holde meg oppdatert.

Det skal jeg gjøre.

[Gjest min bror]

Min onkel forgrep seg/prøvde å forgripe seg på min bror da jeg var liten, jeg var mindre enn ham, men husker han kom gråtende hjem og ikke ville dit mer.

De hadde sett film sammen og plutselig hadde onkel begynt å ville klå!

Hvor langt det gikk vet jeg ikke. Jeg var ikke så gammel da og forstod ikke så mye av hva som hadde hendt, men familien snakket aldri om det senere.

De holdt vanlig kontakt med onkelen min, eneste var at broren min sluttet å besøke ham alene.

Jeg vet ikke om broren min husker eller har fortrengt det som skjedde,

men føler det har blitt et ikke-tema.

[Gjest prust]

''Men jeg er spent på hva som skjer videre.''

Fint om du fortsetter å holde meg oppdatert.

Brevet er sendt til overgriper. Barna hans har fått kopi av det.

Nå vet han i alle fall at vi er informert om at det skjedde mye galt på 70- og 80-tallet i det hjemmet.

[Gjest anonymusy]

Jeg var ti år. Jeg ble klådd på, onanert, befølt, og måtte ta på han ned i buksa. Han var under mine klær. Han peste og pustet i øret, og spurte om det var godt. Og det var det, kroppen min forrådte meg og skamfølelsen var ti ganger værre pga det. Han var min bestefar (stefar til pappa).

Det var like etter at min bestemor var død det begynte. Vi var på besøk. Jeg husker at jeg spurte min mor etterpå om hun trodde bestefar var veldig lei seg for at bestemor var død. Hun svarte ja, det er han nok, og jeg trodde det legitimerte hans gjerninger. Jeg trodde hun visste hva som foregikk, hun var noen ganger i rommet ved siden av eller ute et ærend, husker han skvatt til da det gikk i en dør... Jeg har i ettertid tenkt på at grunnen til at jeg trodde hun visste, var nok samme som barn tenker når det kommer en bil; "jeg ser den, så den ser nok meg". Litt irrasjonelt. Hun stod jo i rommet ved siden av "og MÅ jo ha visst"! (Som om hun hadde røngtensyn og kunne se gjennom veggen)

Hans gjerninger fikk store konsekvenser for meg i oppveksten. Selvbildet, kroppsbildet - alt ble forvrengt og ødelagt. Min naivitet og uskyldighet ble tatt fra meg.

Jeg ble voksen før katta ble sluppet ut av sekken, det hadde gått minst 15 år siden det begynte. Han holdt på i ca 5 år. Heldigvis møtte jeg han ikke så ofte, bodde et stykke unna.

Anyway. Når de fikk vite, fikk de sjokk. Hele familien. Alle brikker falt på plass. Det var ingen som mistrodde meg. Men ingen ville gjøre noe med det. Siden JEG ikke hadde tatt et oppgjør med han, så følte de det vanskelig å ta opp saken. Pappa hadde ved en anledning sagt til mamma at hadde han visst det den gangen så hadde han drept han!!! Litt deilig å høre. Men de nå holdt kontakten - pappa ringte han hver uke på gamlehjemmet, og pratet jovialt om helsetilstand, nyheter og tipperesultater.... Jeg ble kvalm. Har hatt flere såre diskusjoner om dette.

Jeg følte det ble feil å ringe og skjelle han ut. Rettslige ting var for "omfattende" og voldsomt for meg etter så lang tid. Alternativet ble et brev som jeg aldri forfattet. Jeg foretok samtalen/brevdikteringen i hodet mange ganger. Men gjorde aldri noe med saken. Jeg kom til det at jeg hadde jobbet meg gjennom det i terapi. Skuffelsen, sinnet over sviket fra mine foreldre. Mine søsken, som var sinte og skuffet over han, som syns han var KVALM, tok med sine barn for å besøke "oldefar". En gang var mitt barn med, og hilste på sin "oldefar", jeg ble satt i en klemme, vanskelig å si til barnet hva som hadde skjedd for å forklare hvorfor jeg ikke ville han skulle bli kjent med han, involvere enda en person (og et barn), ble helt feil. Men DE skulle på besøk, mitt barn var på besøk hos dem. Så da ble han med... jeg var kvalm lenge... Vanskelig å si NEI når de spør selv om de visste motviljen!!!

Så døde han, bestefar. Endelig. Ikke at jeg ønsker at noen skal dø. Jeg var lenge usikker på om jeg skulle ta kontakt på dødsleiet. Mine søsken mente at han "var jo bare en stakkars gammel mann som lå for døden". Men han var en stakkars gammel døende mann som har ødelagt min barndom og ungdomstid. Hans gjerninger fikk store konsekvenser for mitt liv, og har det fortsatt. Så jeg ville ikke, og tok heller ikke kontakt.

Han døde, og da var det dilemmaet om begravelse.... Jeg valgte å gå. Og gråt og gråt. Ikke fordi jeg savnet han, men fordi jeg var lei meg fordi han hadde ødelagt vår mulighet til å være familie. For at han hadde ødelagt for meg i min oppvekst, og jeg gråt fordi jeg aldri hadde fått lære han å kjenne slik de andre så fint beskrev han i begravelsen.... Fordi han også hadde andre sider som var ekle og motbydelige. Trist å se bilder av han, for faktisk savnet jeg han litt også - han var tross alt en fin bestefar i 10 år, før han ødela alt......

Nå graver jeg meg ned i min egen historie, glemmer helt hva du lurte på. Men min opplevelse av at de andre i familien fortsatt hadde kontakt med han etter at de fikk vite, og etter at de fikk vite hvor hardt dette hadde gått inn på meg - så følte jeg det som et voldsomt svik og at de "valgte" han fremfor meg. Veldig veldig sårende.

[Gjest prust]

Jeg var ti år. Jeg ble klådd på, onanert, befølt, og måtte ta på han ned i buksa. Han var under mine klær. Han peste og pustet i øret, og spurte om det var godt. Og det var det, kroppen min forrådte meg og skamfølelsen var ti ganger værre pga det. Han var min bestefar (stefar til pappa).

Det var like etter at min bestemor var død det begynte. Vi var på besøk. Jeg husker at jeg spurte min mor etterpå om hun trodde bestefar var veldig lei seg for at bestemor var død. Hun svarte ja, det er han nok, og jeg trodde det legitimerte hans gjerninger. Jeg trodde hun visste hva som foregikk, hun var noen ganger i rommet ved siden av eller ute et ærend, husker han skvatt til da det gikk i en dør... Jeg har i ettertid tenkt på at grunnen til at jeg trodde hun visste, var nok samme som barn tenker når det kommer en bil; "jeg ser den, så den ser nok meg". Litt irrasjonelt. Hun stod jo i rommet ved siden av "og MÅ jo ha visst"! (Som om hun hadde røngtensyn og kunne se gjennom veggen)

Hans gjerninger fikk store konsekvenser for meg i oppveksten. Selvbildet, kroppsbildet - alt ble forvrengt og ødelagt. Min naivitet og uskyldighet ble tatt fra meg.

Jeg ble voksen før katta ble sluppet ut av sekken, det hadde gått minst 15 år siden det begynte. Han holdt på i ca 5 år. Heldigvis møtte jeg han ikke så ofte, bodde et stykke unna.

Anyway. Når de fikk vite, fikk de sjokk. Hele familien. Alle brikker falt på plass. Det var ingen som mistrodde meg. Men ingen ville gjøre noe med det. Siden JEG ikke hadde tatt et oppgjør med han, så følte de det vanskelig å ta opp saken. Pappa hadde ved en anledning sagt til mamma at hadde han visst det den gangen så hadde han drept han!!! Litt deilig å høre. Men de nå holdt kontakten - pappa ringte han hver uke på gamlehjemmet, og pratet jovialt om helsetilstand, nyheter og tipperesultater.... Jeg ble kvalm. Har hatt flere såre diskusjoner om dette.

Jeg følte det ble feil å ringe og skjelle han ut. Rettslige ting var for "omfattende" og voldsomt for meg etter så lang tid. Alternativet ble et brev som jeg aldri forfattet. Jeg foretok samtalen/brevdikteringen i hodet mange ganger. Men gjorde aldri noe med saken. Jeg kom til det at jeg hadde jobbet meg gjennom det i terapi. Skuffelsen, sinnet over sviket fra mine foreldre. Mine søsken, som var sinte og skuffet over han, som syns han var KVALM, tok med sine barn for å besøke "oldefar". En gang var mitt barn med, og hilste på sin "oldefar", jeg ble satt i en klemme, vanskelig å si til barnet hva som hadde skjedd for å forklare hvorfor jeg ikke ville han skulle bli kjent med han, involvere enda en person (og et barn), ble helt feil. Men DE skulle på besøk, mitt barn var på besøk hos dem. Så da ble han med... jeg var kvalm lenge... Vanskelig å si NEI når de spør selv om de visste motviljen!!!

Så døde han, bestefar. Endelig. Ikke at jeg ønsker at noen skal dø. Jeg var lenge usikker på om jeg skulle ta kontakt på dødsleiet. Mine søsken mente at han "var jo bare en stakkars gammel mann som lå for døden". Men han var en stakkars gammel døende mann som har ødelagt min barndom og ungdomstid. Hans gjerninger fikk store konsekvenser for mitt liv, og har det fortsatt. Så jeg ville ikke, og tok heller ikke kontakt.

Han døde, og da var det dilemmaet om begravelse.... Jeg valgte å gå. Og gråt og gråt. Ikke fordi jeg savnet han, men fordi jeg var lei meg fordi han hadde ødelagt vår mulighet til å være familie. For at han hadde ødelagt for meg i min oppvekst, og jeg gråt fordi jeg aldri hadde fått lære han å kjenne slik de andre så fint beskrev han i begravelsen.... Fordi han også hadde andre sider som var ekle og motbydelige. Trist å se bilder av han, for faktisk savnet jeg han litt også - han var tross alt en fin bestefar i 10 år, før han ødela alt......

Nå graver jeg meg ned i min egen historie, glemmer helt hva du lurte på. Men min opplevelse av at de andre i familien fortsatt hadde kontakt med han etter at de fikk vite, og etter at de fikk vite hvor hardt dette hadde gått inn på meg - så følte jeg det som et voldsomt svik og at de "valgte" han fremfor meg. Veldig veldig sårende.

Takk for at du delte dette. Det var en trist og sterk historie om et ufyselig overgrep mot et barn og det han gjorde mot deg ødela mye forstår jeg.

Familien din valgte ham fremfor deg, skriver du. Jeg forstår at det kjennes sårt. Slik situasjonen er i vår familie nå, vender de fleste overgriper ryggen, etter at vi har fått vite.

Vi er spente på hva overgriper nå vil gjøre. Svare eller trekke seg unna. Gjøre noe drastisk? Hevne seg på noen? Og så er vi spente på hvordan barna reagerer på at vi har sendt et brev.

[Gjest Ulvinnen]

Brevet er sendt til overgriper. Barna hans har fått kopi av det.

Nå vet han i alle fall at vi er informert om at det skjedde mye galt på 70- og 80-tallet i det hjemmet.

Har dere fått noen reaksjon fra barna enda?

[Gjest togli]

Jeg var ti år. Jeg ble klådd på, onanert, befølt, og måtte ta på han ned i buksa. Han var under mine klær. Han peste og pustet i øret, og spurte om det var godt. Og det var det, kroppen min forrådte meg og skamfølelsen var ti ganger værre pga det. Han var min bestefar (stefar til pappa).

Det var like etter at min bestemor var død det begynte. Vi var på besøk. Jeg husker at jeg spurte min mor etterpå om hun trodde bestefar var veldig lei seg for at bestemor var død. Hun svarte ja, det er han nok, og jeg trodde det legitimerte hans gjerninger. Jeg trodde hun visste hva som foregikk, hun var noen ganger i rommet ved siden av eller ute et ærend, husker han skvatt til da det gikk i en dør... Jeg har i ettertid tenkt på at grunnen til at jeg trodde hun visste, var nok samme som barn tenker når det kommer en bil; "jeg ser den, så den ser nok meg". Litt irrasjonelt. Hun stod jo i rommet ved siden av "og MÅ jo ha visst"! (Som om hun hadde røngtensyn og kunne se gjennom veggen)

Hans gjerninger fikk store konsekvenser for meg i oppveksten. Selvbildet, kroppsbildet - alt ble forvrengt og ødelagt. Min naivitet og uskyldighet ble tatt fra meg.

Jeg ble voksen før katta ble sluppet ut av sekken, det hadde gått minst 15 år siden det begynte. Han holdt på i ca 5 år. Heldigvis møtte jeg han ikke så ofte, bodde et stykke unna.

Anyway. Når de fikk vite, fikk de sjokk. Hele familien. Alle brikker falt på plass. Det var ingen som mistrodde meg. Men ingen ville gjøre noe med det. Siden JEG ikke hadde tatt et oppgjør med han, så følte de det vanskelig å ta opp saken. Pappa hadde ved en anledning sagt til mamma at hadde han visst det den gangen så hadde han drept han!!! Litt deilig å høre. Men de nå holdt kontakten - pappa ringte han hver uke på gamlehjemmet, og pratet jovialt om helsetilstand, nyheter og tipperesultater.... Jeg ble kvalm. Har hatt flere såre diskusjoner om dette.

Jeg følte det ble feil å ringe og skjelle han ut. Rettslige ting var for "omfattende" og voldsomt for meg etter så lang tid. Alternativet ble et brev som jeg aldri forfattet. Jeg foretok samtalen/brevdikteringen i hodet mange ganger. Men gjorde aldri noe med saken. Jeg kom til det at jeg hadde jobbet meg gjennom det i terapi. Skuffelsen, sinnet over sviket fra mine foreldre. Mine søsken, som var sinte og skuffet over han, som syns han var KVALM, tok med sine barn for å besøke "oldefar". En gang var mitt barn med, og hilste på sin "oldefar", jeg ble satt i en klemme, vanskelig å si til barnet hva som hadde skjedd for å forklare hvorfor jeg ikke ville han skulle bli kjent med han, involvere enda en person (og et barn), ble helt feil. Men DE skulle på besøk, mitt barn var på besøk hos dem. Så da ble han med... jeg var kvalm lenge... Vanskelig å si NEI når de spør selv om de visste motviljen!!!

Så døde han, bestefar. Endelig. Ikke at jeg ønsker at noen skal dø. Jeg var lenge usikker på om jeg skulle ta kontakt på dødsleiet. Mine søsken mente at han "var jo bare en stakkars gammel mann som lå for døden". Men han var en stakkars gammel døende mann som har ødelagt min barndom og ungdomstid. Hans gjerninger fikk store konsekvenser for mitt liv, og har det fortsatt. Så jeg ville ikke, og tok heller ikke kontakt.

Han døde, og da var det dilemmaet om begravelse.... Jeg valgte å gå. Og gråt og gråt. Ikke fordi jeg savnet han, men fordi jeg var lei meg fordi han hadde ødelagt vår mulighet til å være familie. For at han hadde ødelagt for meg i min oppvekst, og jeg gråt fordi jeg aldri hadde fått lære han å kjenne slik de andre så fint beskrev han i begravelsen.... Fordi han også hadde andre sider som var ekle og motbydelige. Trist å se bilder av han, for faktisk savnet jeg han litt også - han var tross alt en fin bestefar i 10 år, før han ødela alt......

Nå graver jeg meg ned i min egen historie, glemmer helt hva du lurte på. Men min opplevelse av at de andre i familien fortsatt hadde kontakt med han etter at de fikk vite, og etter at de fikk vite hvor hardt dette hadde gått inn på meg - så følte jeg det som et voldsomt svik og at de "valgte" han fremfor meg. Veldig veldig sårende.

En sterk historie som setter igang mange tankeprosesser hos meg.... Takk for at du delte den med oss - og jeg er lei for at du måtte oppleve dette :-/

[Gjest Ulvinnen]

Brevet er sendt til overgriper. Barna hans har fått kopi av det.

Nå vet han i alle fall at vi er informert om at det skjedde mye galt på 70- og 80-tallet i det hjemmet.

Selv tok jeg den feige løsningen. Vi var invitert til en slektsmiddag i høst der overgriperen min også er bedt. Jeg drar selvsagt ikke. Jeg hadde tenkt å fortelle hun som inviterer hvorfor jeg ikke kommer, og informere andre også. Men så orket jeg ikke å rippe opp i det igjen. Bare mannen min som vet. Men det er litt vondt å tenke på at nå skal alle mine nærmeste slektninger spise middag og feire sammen med ham. :-(

[Gjest prust]

Har dere fått noen reaksjon fra barna enda?

Nei, men nå er det bare noen få dager siden de fikk det. Er veldig spent på hvordan de reagerer....

[Gjest prust]

Selv tok jeg den feige løsningen. Vi var invitert til en slektsmiddag i høst der overgriperen min også er bedt. Jeg drar selvsagt ikke. Jeg hadde tenkt å fortelle hun som inviterer hvorfor jeg ikke kommer, og informere andre også. Men så orket jeg ikke å rippe opp i det igjen. Bare mannen min som vet. Men det er litt vondt å tenke på at nå skal alle mine nærmeste slektninger spise middag og feire sammen med ham. :-(

Forstår godt at du synes det er leit.

Tror du at du en gang klarer å fortelle det til resen av familien?