Til NHD - håper på et svar.

[annerledes]

Hei,

Jeg hadde et innlegg under forumsgruppen overgrep men får ikke svar der. Det handler om dissoiativ lidelse og/eller "multiple personalities". Jeg har lest boken Vannliljen og prøvde å få et svar om dette fordi jeg føler at mye av opplevelsene der angår også meg. Det handler om "dissosiation" eller det å adskille seg fra sin egen kropp i en uhåndterlig situasjon. Jeg har forstått det slik etter spørsmål til psykologen jeg går til at det er kun i helt ekstreme tilfeller at "hjelpere" blir laget for å utholde en uhåndterlig situasjon. Jeg har opplevd det slik at jeg selv rent automatisk koblet meg ut i slike tilfeller til å være i et slags "annet land/sted" for å slippe å være tilstede eller kjenne smertene. Er det forskjellige nivå/måter å løse slike situasjoner, eller dreier det seg om selve personen og måten denne løser vanskelige opplevelser på?

annerledes.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er et svært vanskelig tema som egentlig krever et svært langt svar.

Jeg foreslår at du spanderer 50 kroner og kjøper et utmerket hefte om dissosiative lidelser fra Stiftelsen Psykiatrisk opplysning, i Stavanger.

http://www.psykopp.no/Hjemmeside02.html

[Sandia]

Jeg kan ikke svare på ditt siste spørsmål, men jeg kan fortelle om hvordan jeg selv har brukt dissosiasjon.

Jeg ble misbrukt i mange år som barn. I situasjoner jeg ikke kunne flykte ut av rent fysisk (ved at jeg klarte å stikke av), gikk jeg inn i "tryggheten". Der var jeg helt trygg, ingen kunne få tak i meg og gjøre meg noe vondt. Samtidig så jeg på at "NN" ble voldtatt og slått, men selv kjente jeg ingenting. Jeg syntes at "NN" var veldig slem og ville ikke høre på at hun gråt eller trøste henne!!

Når det "farlige" var over, gikk jeg ut av "tryggheten" igjen og alt var helt ok. Jeg lekte som om ingenting hadde hendt, selv om jeg hadde vondt både her og der.

Jeg overlevde, men har store problemer i dag. Jeg kan gå inn i "tryggheten" veldig lett, selv om det egentlig ikke er så "farlig" som før. Jeg har lært meg å bli "venn" med "NN", men det har tatt meg mange år. Jeg føler heller ikke at jeg må straffe henne ("NN") lenger, fordi jeg har skjønt at hun er like "uskyldig" som jeg.

Men vi prater ofte sammen, hun og jeg. Det er en evig dialog om hva vi kan gjøre osv.

Enkelte triggere fører ofte til dissosiasjon nå også. Jeg kan bli "NN" eller hun tar over, alt etter som man ser det. Da er alt kaos, hele verden kollapser og jeg bruker lang tid på å bli meg selv igjen etterpå.

Jeg håper jeg en dag klarer å være "her og nå", at jeg ikke dissosierer lengre. Slik det er nå, føler jeg mange ganger er et kappløp med tiden. Jeg håper jeg vinner!

[annerledes]

Jeg kan ikke svare på ditt siste spørsmål, men jeg kan fortelle om hvordan jeg selv har brukt dissosiasjon.

Jeg ble misbrukt i mange år som barn. I situasjoner jeg ikke kunne flykte ut av rent fysisk (ved at jeg klarte å stikke av), gikk jeg inn i "tryggheten". Der var jeg helt trygg, ingen kunne få tak i meg og gjøre meg noe vondt. Samtidig så jeg på at "NN" ble voldtatt og slått, men selv kjente jeg ingenting. Jeg syntes at "NN" var veldig slem og ville ikke høre på at hun gråt eller trøste henne!!

Når det "farlige" var over, gikk jeg ut av "tryggheten" igjen og alt var helt ok. Jeg lekte som om ingenting hadde hendt, selv om jeg hadde vondt både her og der.

Jeg overlevde, men har store problemer i dag. Jeg kan gå inn i "tryggheten" veldig lett, selv om det egentlig ikke er så "farlig" som før. Jeg har lært meg å bli "venn" med "NN", men det har tatt meg mange år. Jeg føler heller ikke at jeg må straffe henne ("NN") lenger, fordi jeg har skjønt at hun er like "uskyldig" som jeg.

Men vi prater ofte sammen, hun og jeg. Det er en evig dialog om hva vi kan gjøre osv.

Enkelte triggere fører ofte til dissosiasjon nå også. Jeg kan bli "NN" eller hun tar over, alt etter som man ser det. Da er alt kaos, hele verden kollapser og jeg bruker lang tid på å bli meg selv igjen etterpå.

Jeg håper jeg en dag klarer å være "her og nå", at jeg ikke dissosierer lengre. Slik det er nå, føler jeg mange ganger er et kappløp med tiden. Jeg håper jeg vinner!

Hei,

Jeg ser du skriver og setter ord på ting. Jeg synes at det er vanskelig rent "intellektuelt" å skjønne at man kan skille ut flere personer fra seg selv. Jeg føler at jeg var i et annet land/sted hvor som du skriver i form av "trygghet" ingen kunne nå deg. Men jeg skal bestille heftet NHD anbefalte å lese dette for å sette meg litt mer inn i problematikken. Jeg føler med deg fordi jeg sliter også med mye problemer og senvirkninger. Men som du sier, så håper jeg å komme ut et eller annet sted, en eller annen gang hvor verden oppleves litt bedre enn den gjør pr. i dag.

Det er så lett å si til andre ikke gi deg, mens en selv føler for å gi opp hele tiden. Siden jeg fortsatt står på, så virker det som om den "innbitte overlevelsesviljen" er der ennå.

Klemmer fra -

annerledes.

[annerledes]

Dette er et svært vanskelig tema som egentlig krever et svært langt svar.

Jeg foreslår at du spanderer 50 kroner og kjøper et utmerket hefte om dissosiative lidelser fra Stiftelsen Psykiatrisk opplysning, i Stavanger.

http://www.psykopp.no/Hjemmeside02.html

Til NHD,

takk for svar.

annerledes