Kreft - om å få være til stede

[Gjest pårørende]

Skriver nå litt "i affekt", jeg er så lei meg og fortvilet. Jeg har en samboer med kreft. Det har skjedd ganske fort, og det har vært en ganske strabasiøs periode med masse smerter, sorg, bekymringer og negative ting. Han er en innesluttet person. Jeg er mer utadvent.

Han har vært gjennom en (stor) operasjon, og tilhørende (lange) sykehusopphold med komplisert historie ang. å få lov å være til stede eller ikke. Jeg fikk knapt lov å være til stede, under en operasjon der vi ikke helt visste utfallet... Så dro jeg likevel, og han ble sur for han føler seg overkjørt. At jeg ikke respekterer han og ikke hører på han.

I dag skulle han til kreftlegen, jeg skulle være med. Rett før timen skulle de sjekke et organ m ultralyd. Jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne sitte på gangen, det var så trangt der inne og masse greier, trengte ikke være med. Tok en kikk inn på rommet, det var STORT. Føler meg avvist. Hvorfor kan jeg ikke få være med inn?

Like etter var vi på kreftlegen. Han sier at kreften er langt kommet og aggressiv, men de har fått ut det meste i operasjonen (men det sitter trolig igjen en svulst som vokser). Det blir ikke cellegift som vi trodde, for den biter ikke på denne type kreft. Så da blir det å leve i uvisse til de får tatt neste undersøkelse. Han er litt stille. Jeg spør om det jeg lurer på, og ting vi har snakket om her hjemme.

Han er som sagt en tenksom og funderende person, som i perioder har slitt veldig med depresjoner og tungsinn. Også denne perioden. Han nekter stort sett å snakke om ting, blir sint og "aggressiv", og trekker seg ut eller går i diskusjoner heller enn å bli ferdig med det.

Han er stille hos kreftlegen, jeg tenker at det kanskje er litt mye å fordøye for han, at han ikke kommer på ting å spørre om osv. (det har ofte vist seg før) så jeg spør om alt jeg lurer på, for det er vel bedre å spørre og få svar, og VITE?

Kommer tilbake på rommet og jeg gjør meg klar til å gå, så stikker en sykepleier inn hodet og sier at overlegen kommer "NÅ", så han må bare vente med kioskbesøket til han har vært der. Så gjør jeg tegn til å vente, men nei, JEG kan bare dra får jeg beskjed om, litt småaggressivt. For han er ikke interessert i å ha meg med, at jeg skal "styre showet" sånn som hos kreftlegen, han hadde jo nesten ikke kommet til orde! Han kom nesten ikke mellom med sine ting før jeg hadde spurt om noe nytt! (Jeg prøvde å legge inn "tenkepauser" der han hadde god anledning til å si noe, han viste ikke tegn til det)

Jeg vet at jeg kan bli litt ivrig, jeg er utadvent og litt frempå, og ikke redd for å spørre om det jeg lurer på.

Jeg drar hjem. Så skriver han en tekstmelding til meg nå at han skal skrives ut i dag! (litt sånn "hurra"). Jeg sitter med mange spørsmål som jeg kanskje kunne spurt om jeg hadde fått være der når overlegen kom.... Men han forteller ikke så mye til meg, for når jeg spør blir han irritert og svarer kun på det mest nødvendige, som gjør at jeg igjen får flere spørsmål og lurer.

Ved alle sykehusoppholdene de siste mnd, så er det jo MEG som må "streve" med han her hjemme, som ser hvor vondt han har, som bekymrer meg og er redd. Jeg som må få han avgårde til ny innleggelse osv.

Han har jo masse smerter og plager forbundet med kreften (og etter operasjonen). Han blir sikkert ivaretatt (!?!?). Men i helgen har han tatt minst 18 sterke morfintabletter (maxdose) pga smerter, er det ingen kontroll med det? Hva med ernæring og generell allmenntilstand? Det må "JEG" vurdere. Så blir det konflikter pga han ikke vil legges inn, og drøyer det i det lengste, mens jeg går og ser hvor dårlig han blir for hver dag.... (

Likevel "forventer" han at jeg skal "stille opp", og det gjør jeg jo så klart!! Jeg føler jeg balanserer litt på en knivsegg følelsesmessig. Har problemer med å fokusere på jobb og er så innmari masse LEI MEG!! Har masse tanker, redsler og innestengt gråt, jeg gråter i det skjulte, i bilen når jeg er alene eller i senga om morgenen/kvelden (når han er på sykehuset), eller rett og slett på badet. Han blir sint og stressa når jeg gråter foran han. Men alt blir innestengt og bare værre om jeg ikke får VITE og snakke! Er så redd for at hele forholdet skal gå fløyten pga hans sære væremåte, og min "overhjelpsomhet" blir tydeligvis bare tatt feil opp.

Kreftlegen spurte helt på slutten om vi har god støtte i hverandre...... Det ble helt stille.... Og tårene ville frem. Så sa jeg bare "vi prøver da"... Men jeg føler at jeg støtter og han avviser. Han vil ha meg der, men ikke helt.

Jeg vet at det er mange tanker i hodet hans nå, og at svingende humør kan tilskrives både det ene og andre. Fullstendig klar over det, og tar høyde for det hele tiden. Men det er tungt å stå i dette, særlig når vi er forskjellige og han avviser meg og misforstår alle mine (gode) hensikter.... (

Hvordan skal jeg takle dette. Jeg føler at jeg blir sprø og overmannet av sorg til tider....

[frosken]

Synes du skal snakke med noen for din egen del - snakke om nettopp det å være pårørende. Du kan f.eks. kontakte kreftforeningens "kreftlinje". Se http://www.kreftforeningen.no/raad_og_veiledning/kreftlinjen?utm_source=Google&utm_medium=banner&utm_campaign=kreftlinjensnakkemedaktbannerhoyre

[Axcia]

Dette er svært vanskelig, og jeg har ingen trøstende ord som passer.

*klem*

[Gjest føler veldig med dere]

Vi har vært gjennom noe liknende, men det var ikke så alvorlig. Dvs. prognosene var veldig gode hele veien, han trengte ikke operasjon og ble helt frisk.

Jeg så helt tydelig en reaksjon ala "jeg kan ikke ta kreften, men jeg kan ta kona". Skal ikke gå i detaljer, men det er en ganske enkel og forståelig psykologisk mekanisme. Selv om den ikke er rettferdig.

Vi hadde et lite barn, så det var ikke mulig å gjøre noe særlig annet enn å holde ut. Derfor kunne jeg heller ikke være med fysisk på samme måten som du kan. Jeg holdt ut fordi jeg syntes jeg måtte og fordi jeg bestemte med for at dette ikke var normale omstendigheter.

Jeg synes du skal ta kontakt med Kreftforeningen, de har masse erfaring og kan gi gode praktiske råd.

[Gjest pårørende]

Synes du skal snakke med noen for din egen del - snakke om nettopp det å være pårørende. Du kan f.eks. kontakte kreftforeningens "kreftlinje". Se http://www.kreftforeningen.no/raad_og_veiledning/kreftlinjen?utm_source=Google&utm_medium=banner&utm_campaign=kreftlinjensnakkemedaktbannerhoyre

Tusen takk. Jeg er foreløpig litt vel emosjonell tror jeg, så jeg ringer en gang jeg ikke bare griner

[Gjest pårørende]

Dette er svært vanskelig, og jeg har ingen trøstende ord som passer.

*klem*

takk

[Gjest pårørende]

Vi har vært gjennom noe liknende, men det var ikke så alvorlig. Dvs. prognosene var veldig gode hele veien, han trengte ikke operasjon og ble helt frisk.

Jeg så helt tydelig en reaksjon ala "jeg kan ikke ta kreften, men jeg kan ta kona". Skal ikke gå i detaljer, men det er en ganske enkel og forståelig psykologisk mekanisme. Selv om den ikke er rettferdig.

Vi hadde et lite barn, så det var ikke mulig å gjøre noe særlig annet enn å holde ut. Derfor kunne jeg heller ikke være med fysisk på samme måten som du kan. Jeg holdt ut fordi jeg syntes jeg måtte og fordi jeg bestemte med for at dette ikke var normale omstendigheter.

Jeg synes du skal ta kontakt med Kreftforeningen, de har masse erfaring og kan gi gode praktiske råd.

''Jeg så helt tydelig en reaksjon ala "jeg kan ikke ta kreften, men jeg kan ta kona". Skal ikke gå i detaljer, men det er en ganske enkel og forståelig psykologisk mekanisme. Selv om den ikke er rettferdig.''

Ja jeg føler kanskje at han er ekstremt utakknemlig. Jeg gjør så utrolig mye godt for han, prøver å legge til rette for at alt skal være så godt, behagelig og problemfritt som mulig for han. Så er han bare sur, irritabel og ekskluderende, akkurat som jeg er skitt under skoen hans. Litt godt å lese deg skrive det ang det å "heller ta kona", jeg vet at det funker sånn, at det er de nærmeste det går ut over, men det er tøft å takle. Vi har ikke så lang historie sammen og heller ikke barn (sammen), så vi har ikke nødvendigvis DE båndene. Så det kreves kanskje mer av meg å stå i dette her enn for de som er godt gift, vært sammen i mange år og hatt sin gode kjærestetid. Vi er litt kastet ut i vanskelige ting tidlig.

''Vi hadde et lite barn, så det var ikke mulig å gjøre noe særlig annet enn å holde ut. Derfor kunne jeg heller ikke være med fysisk på samme måten som du kan. Jeg holdt ut fordi jeg syntes jeg måtte og fordi jeg bestemte med for at dette ikke var normale omstendigheter.''

Var du ikke med på sykehuset i det hele tatt, til samtaler hos leger etc.? Vet ikke hvor vanlig det er, men hadde det vært MEG som ble syk, hadde jeg jo ønsket å ha han der sammen med meg, og følt støtte i at han ville gå gjennom dette sammen med meg. Jeg vet at han ønsker min støtte, men sliter også mye med selvfølelse etter operasjon(er) og slikt..

''Jeg synes du skal ta kontakt med Kreftforeningen, de har masse erfaring og kan gi gode praktiske råd.'' Takk, jeg kommer til å gjøre det.

[Gjest føler veldig med dere]

''Jeg så helt tydelig en reaksjon ala "jeg kan ikke ta kreften, men jeg kan ta kona". Skal ikke gå i detaljer, men det er en ganske enkel og forståelig psykologisk mekanisme. Selv om den ikke er rettferdig.''

Ja jeg føler kanskje at han er ekstremt utakknemlig. Jeg gjør så utrolig mye godt for han, prøver å legge til rette for at alt skal være så godt, behagelig og problemfritt som mulig for han. Så er han bare sur, irritabel og ekskluderende, akkurat som jeg er skitt under skoen hans. Litt godt å lese deg skrive det ang det å "heller ta kona", jeg vet at det funker sånn, at det er de nærmeste det går ut over, men det er tøft å takle. Vi har ikke så lang historie sammen og heller ikke barn (sammen), så vi har ikke nødvendigvis DE båndene. Så det kreves kanskje mer av meg å stå i dette her enn for de som er godt gift, vært sammen i mange år og hatt sin gode kjærestetid. Vi er litt kastet ut i vanskelige ting tidlig.

''Vi hadde et lite barn, så det var ikke mulig å gjøre noe særlig annet enn å holde ut. Derfor kunne jeg heller ikke være med fysisk på samme måten som du kan. Jeg holdt ut fordi jeg syntes jeg måtte og fordi jeg bestemte med for at dette ikke var normale omstendigheter.''

Var du ikke med på sykehuset i det hele tatt, til samtaler hos leger etc.? Vet ikke hvor vanlig det er, men hadde det vært MEG som ble syk, hadde jeg jo ønsket å ha han der sammen med meg, og følt støtte i at han ville gå gjennom dette sammen med meg. Jeg vet at han ønsker min støtte, men sliter også mye med selvfølelse etter operasjon(er) og slikt..

''Jeg synes du skal ta kontakt med Kreftforeningen, de har masse erfaring og kan gi gode praktiske råd.'' Takk, jeg kommer til å gjøre det.

Han fikk bare cellegift poliklinisk, derfor var jeg ikke med.

Hadde det vært mer alvorlig ville jeg nok prøvd å fått mer kontakt. Tror det ofte er nyttig at flere enn bare en tar imot medisinsk informasjon, det er vanskelig å få med seg alt.

Det var kjempevanskelig. Håper du har noen å snakke med som ser deg litt også oppi det hele. Den gangen ville han holde det hemmelig fordi et annet familiemedlem nokså nylig hadde dødd av veldig alvorlig kreft. Så jeg hadde ingen.

[Gjest En dag i mai]

Tusen takk. Jeg er foreløpig litt vel emosjonell tror jeg, så jeg ringer en gang jeg ikke bare griner

Jeg fikk en annen kronisk sykdom for litt siden, som ikke regnes som farlig hvis man følger det opp. Likevel jeg grein og syntes veldig synd på meg selv. Sikkert ikke lett å leve sammen med. Han har det nok veldig tøft akkurat nå, og synes nok at livet er mye lettere for deg. Håper dere får til å prate sammen.

Ser du kan laste ned pårørende brosjyre. Du kan også snakke med pr chatt så jeg på det som Frosken lenka til.

http://www.kreftforeningen.no/om_kreft/brosjyrer/til_deg_som_er_p_r_rende_14162

http://www.kreftforeningen.no/om_kreft/brosjyrer/det_kan_v_re_t_ft___v_re_p_r_rende_15623

[frosken]

Tusen takk. Jeg er foreløpig litt vel emosjonell tror jeg, så jeg ringer en gang jeg ikke bare griner

Tror egentlig det er et sted du kan ringe også når du griner.

Det du beskriver er en uhyre vanskelig situasjon for dere begge, og det kan være godt å snakke med andre som både vet hvordan dette er _og_ som kanskje har konstruktive forslag til løsninger.

[frosken]

''Jeg så helt tydelig en reaksjon ala "jeg kan ikke ta kreften, men jeg kan ta kona". Skal ikke gå i detaljer, men det er en ganske enkel og forståelig psykologisk mekanisme. Selv om den ikke er rettferdig.''

Ja jeg føler kanskje at han er ekstremt utakknemlig. Jeg gjør så utrolig mye godt for han, prøver å legge til rette for at alt skal være så godt, behagelig og problemfritt som mulig for han. Så er han bare sur, irritabel og ekskluderende, akkurat som jeg er skitt under skoen hans. Litt godt å lese deg skrive det ang det å "heller ta kona", jeg vet at det funker sånn, at det er de nærmeste det går ut over, men det er tøft å takle. Vi har ikke så lang historie sammen og heller ikke barn (sammen), så vi har ikke nødvendigvis DE båndene. Så det kreves kanskje mer av meg å stå i dette her enn for de som er godt gift, vært sammen i mange år og hatt sin gode kjærestetid. Vi er litt kastet ut i vanskelige ting tidlig.

''Vi hadde et lite barn, så det var ikke mulig å gjøre noe særlig annet enn å holde ut. Derfor kunne jeg heller ikke være med fysisk på samme måten som du kan. Jeg holdt ut fordi jeg syntes jeg måtte og fordi jeg bestemte med for at dette ikke var normale omstendigheter.''

Var du ikke med på sykehuset i det hele tatt, til samtaler hos leger etc.? Vet ikke hvor vanlig det er, men hadde det vært MEG som ble syk, hadde jeg jo ønsket å ha han der sammen med meg, og følt støtte i at han ville gå gjennom dette sammen med meg. Jeg vet at han ønsker min støtte, men sliter også mye med selvfølelse etter operasjon(er) og slikt..

''Jeg synes du skal ta kontakt med Kreftforeningen, de har masse erfaring og kan gi gode praktiske råd.'' Takk, jeg kommer til å gjøre det.

''Vet ikke hvor vanlig det er, men hadde det vært MEG som ble syk, hadde jeg jo ønsket å ha han der sammen med meg, og følt støtte i at han ville gå gjennom dette sammen med meg. Jeg vet at han ønsker min støtte, men sliter også mye med selvfølelse etter operasjon(er) og slikt..''

Som pårørende tror jeg det er mye lettere å få være med på viktige samtaler etc, enn å ikke være med. I utgangspunktet er det sannsynligvis også godt for samboeren din at du er med, men det er neppe _bare_ fordeler forbundet med det. Noen ganger kan det bli slik at du som pårørende "tar litt over"; (det er ofte lettere å huske alt som skal spørres om når man ikke selv er fullt så sterkt berørt emosjonelt) - og kontakten mellom legen og pasienten kan noen ganger bli mer "overfladisk" når legen forholder seg til både pasienten og den pårørende. Ideelt sett tror jeg man trenger litt av hvert - både noen fellessamtaler og noen enesamtaler.

Når en av ens nærmeste er alvorlig syk, så gjør det godt å kunne hjelpe og kjennes vondt å bli stengt ute. For den som er syk så kan kanskje omsorgen av og til bli litt tveegget. Det er godt å få omsorg, men man kan også føle seg enda mer hjelpeløs og liten hvis omsorgen blir omfattende. Gode hjelpere er "gull verdt" - men de gjør også at takknemlighetsgjelden vokser og vokser.

[Gjest Anonym for anledningen]

Så trist at han er blitt så syk, det må være en forferdelig situasjon for dere begge to.

Jeg vil fortelle litt fra da jeg var syk, så kanskje litt av det - eller ingenting - passer for mannen din, men jeg skriver nå likevel ...

Jeg ble alvorlig hjerte- og lungesyk tidligere i år, og jeg er ung. Noen som er født på 80-tallet skal visst ikke få hjerteinfarkt og trenge inngrep i hjertet. Jeg tror jeg hyler hvis jeg ser ett til helsepersonell heve øyenbrynene når de ser i journaler at jeg har hatt hjerteinfarkt og vært veldig syk "i min alder".

Jeg tilbringte en måned på sykehus, og i den perioden trakk jeg meg unna familien (jeg er ikke gift selv), det var den eneste måten for meg å overleve på. Jeg orket ikke å forholde meg til deres sjokk, deres sorg og engstelse. Jeg ble sint når jeg fikk sms av den triste, bekymrede sorten, rasende faktisk, jeg tenkte noe sånt som at "hvordan VÅGER dere å belaste meg med DERES sorg når jeg er syk". Skjønner du hva jeg mener? Jeg orket ikke min mors bekymrede, snufsende stemme i telefonen, eller øvrige familie. Jeg forholdt meg til fire personer. Den iskalde, rolige broren min som -ingenting- kan sette ut av spill, den ene kollegaen på jobb som er blitt en venn. Han også er av typen som aldri blir hysterisk, men tar det meste med fatning. Og så mine to beste kompiser.

Dette er kanskje vanskelig for andre å forstå, men han ene kompisen min ringte meg og lurte på "åssen jeg lå an med testamentet" før inngrepet.. for han lurte på hjemmekinoen. Og det var så galgenhumoristisk og akkurat måten jeg trengte å bli tatt på, så jeg hikstet og lo lenge. Så herlig upassende, og akkurat min humor! Så heldig jeg er at noen kjenner meg så godt og attpåtil tør å ta sjansen på at kommentaren skulle gå hjem.

Og sist, men absolutt ikke minst - min beste venn. Han er av den typen som kommer med quiz-heftet, godis og blader, og sitter i flere timer så vi kan ta quiz'en og prate. Kan godt være han var redd, men han sa det ikke. Vi pratet om hva vi skulle gjøre i sommer, om prosjekter vi har gående, om de latterlige middagene på sykehuset osv. Bare dagligdagse ting.

Jeg føler veldig at disse personene fulgte mine ønsker, at jeg kunne slå an tonen og så fulgte de opp med å ta meg der jeg var. Men jeg tror ikke det er så vanlig at man skyver unna familien, sykepleiere spurte daglig om jeg ville de skulle ringe noen i familien, om jeg ikke ville ha besøk av de osv. Men jeg rett og slett ville ikke. Kan faktisk fortsatt kjenne på hvor rasende jeg ble når det føltes som en invasjon fra de rundt meg. Jeg ville ikke høre at de var bekymret! Ikke 30 år engang og hjerteproblemer - jeg hadde nok med meg selv, å holde hodet over vannet.

Jeg vet ikke om noe av dette gjelder for mannen din, men sånn var det nå iallfall for meg. Kanskje du rett og slett er for nær? Jeg vet ikke, men jeg skjønner at du har det vondt og vanskelig du også, føler med dere begge to.

Ønsker dere alt godt framover!

[morsan]

Uff, jeg skjønner at det er tøft, men dessverre tror jeg ikke det er uvanlig at (voksne) kreftpasienter til tider kan oppføre seg ganske fælt mot pårørende. Jeg har tildels erfaring selv, og har hørt tilsvarende fra andre - hva enten det gjelder syk partner, forelder eller søsken.

Jeg støtter rådet lenger ned her om å kontakte Kreftforeningen. Jeg tror de også kan arrangere pårørendegrupper, dersom det hadde vært ønskelig.

Lykke til *klem*

[Gjest kimbot]

Først og fremst, det var trist å høre at mannen din har blitt syk og at dere har det slik.

Jeg har ingen erfaring med dette, men tenker i samme baner som "Anonym for anledningen". Jeg tror mannen din føler seg innvadert. La han få stille spørsmålene til legen selv, og be heller om en egen time med legen selv senere. Jeg tror mannen din trenger at verden er normal rundt ham slik at ikke alt raser sammen. Alt er nok kaos i hodet hans nå og det blir ikke lettere av at alle skal stille spørsmål, bry seg og bekymre seg. Han er sikkert glad for at du bryr deg inners inne, det er ikke det, men det kan også bli for mye. Har du spurt han hvordan han vil ha det? Eller har du fosset frem med dine bekymringer og din måte å gjøre ting på?

[ariadne]

Jeg har selv en aggressiv kreftform som er uhelbredelig. Så kjenner du utgangspunktet mitt.

Jeg har ingen mann, men har med meg min bror i samtaler med legen. Hans kone har hatt kreft, slik at han kjenner til noe av det medisinske. I tillegg oppfører han seg rolig. Han klarerer med meg hvilke spørsmål som er ok å stille. Han venter med å stille disse inntil jeg har stilt de spørsmålene jeg har.

Min far har vært med, det har vært ok, han stilte noe spørsmål som egentlig var irrelevante pga av han ikke kjenner det medisinske så godt. Han ventet likevel til jeg hadde stilt mine spørsmål, og han hadde klarert med meg på forhånd at det var ok å spørre. Det var godt for ham å være med, men jeg ville ikke hatt ham med ofte.

Min mor har vært med. Det var ikke ok. Selv om hun er en rolig person, så var hun for følelsesmessig engasjert. Hun ble noen som jeg følte jeg måtte ivareta. Jeg har ikke kapasitet til det i den situasjonen.

Jeg støtter folks forslag om å ta kontakt med Kreftforeningen. Du er under en voldsom belastning. Du kan ikke forvente at din samboer har kapasitet til å hjelpe deg med din sorg, redsel, bekymringer og utslitthet. Du må skaffe deg hjelp andre steder. Alternativer er egne venner, egen familie, Kreftforeningen eller et profesjonelt hjelpeapparat (psykolog el l). Han har nok nok med sitt og klarer ikke å se deg og alt du faktisk bidrar med. Om det er et nytt forhold så må du selvsagt etterhvert vurdere om du ønsker å bruke muligens flere år av livet ditt slik.

Det var det jeg kom på i første omgang, hvertfall. Til sist vil jeg si at det er trist at du er i en så tung og vanskelig situasjon.

[ekte nick]

Jeg forstår både deg og samboeren din. Jeg syns du skal ta til deg innlegget som Anonym for anledningen har skrevet, det er veldig klokt. Du bør finne noen å snakke med som pårørende, for det trenger du. Og du, la mannen din snakke med legen alene hvis han ønsker det, så kan du heller be om en prat etterpå. Jeg også tror at mannen din føler seg overkjørt, i tillegg til at han er deprimert. Du vet sikkert at aggressivitet er et ikke uvanlig tegn ved depresjon.

Men først og fremst: Mannen din høres ut som han trenger mer fred og ro og å slippe å måtte forholde seg så mye til din bekymring. Så skaff deg noen ANDRE å snakke med om dette.

Det er en kjempetøff tid for dere begge. Jeg ønsker dere alt godt!

[jubalong70]

Så trist at han er blitt så syk, det må være en forferdelig situasjon for dere begge to.

Jeg vil fortelle litt fra da jeg var syk, så kanskje litt av det - eller ingenting - passer for mannen din, men jeg skriver nå likevel ...

Jeg ble alvorlig hjerte- og lungesyk tidligere i år, og jeg er ung. Noen som er født på 80-tallet skal visst ikke få hjerteinfarkt og trenge inngrep i hjertet. Jeg tror jeg hyler hvis jeg ser ett til helsepersonell heve øyenbrynene når de ser i journaler at jeg har hatt hjerteinfarkt og vært veldig syk "i min alder".

Jeg tilbringte en måned på sykehus, og i den perioden trakk jeg meg unna familien (jeg er ikke gift selv), det var den eneste måten for meg å overleve på. Jeg orket ikke å forholde meg til deres sjokk, deres sorg og engstelse. Jeg ble sint når jeg fikk sms av den triste, bekymrede sorten, rasende faktisk, jeg tenkte noe sånt som at "hvordan VÅGER dere å belaste meg med DERES sorg når jeg er syk". Skjønner du hva jeg mener? Jeg orket ikke min mors bekymrede, snufsende stemme i telefonen, eller øvrige familie. Jeg forholdt meg til fire personer. Den iskalde, rolige broren min som -ingenting- kan sette ut av spill, den ene kollegaen på jobb som er blitt en venn. Han også er av typen som aldri blir hysterisk, men tar det meste med fatning. Og så mine to beste kompiser.

Dette er kanskje vanskelig for andre å forstå, men han ene kompisen min ringte meg og lurte på "åssen jeg lå an med testamentet" før inngrepet.. for han lurte på hjemmekinoen. Og det var så galgenhumoristisk og akkurat måten jeg trengte å bli tatt på, så jeg hikstet og lo lenge. Så herlig upassende, og akkurat min humor! Så heldig jeg er at noen kjenner meg så godt og attpåtil tør å ta sjansen på at kommentaren skulle gå hjem.

Og sist, men absolutt ikke minst - min beste venn. Han er av den typen som kommer med quiz-heftet, godis og blader, og sitter i flere timer så vi kan ta quiz'en og prate. Kan godt være han var redd, men han sa det ikke. Vi pratet om hva vi skulle gjøre i sommer, om prosjekter vi har gående, om de latterlige middagene på sykehuset osv. Bare dagligdagse ting.

Jeg føler veldig at disse personene fulgte mine ønsker, at jeg kunne slå an tonen og så fulgte de opp med å ta meg der jeg var. Men jeg tror ikke det er så vanlig at man skyver unna familien, sykepleiere spurte daglig om jeg ville de skulle ringe noen i familien, om jeg ikke ville ha besøk av de osv. Men jeg rett og slett ville ikke. Kan faktisk fortsatt kjenne på hvor rasende jeg ble når det føltes som en invasjon fra de rundt meg. Jeg ville ikke høre at de var bekymret! Ikke 30 år engang og hjerteproblemer - jeg hadde nok med meg selv, å holde hodet over vannet.

Jeg vet ikke om noe av dette gjelder for mannen din, men sånn var det nå iallfall for meg. Kanskje du rett og slett er for nær? Jeg vet ikke, men jeg skjønner at du har det vondt og vanskelig du også, føler med dere begge to.

Ønsker dere alt godt framover!

Så flott at du skrev dette. Det er så godt å kunne lese hva den syke tenker og føler. Som pårørende, og fremtidig helsepersonell, synes jeg dette var kjempeinteressant. Jeg håper trådstarter også kan finne litt trøst.

Håper du er bedre nå

[Gjest Anonym for anledningen]

Så flott at du skrev dette. Det er så godt å kunne lese hva den syke tenker og føler. Som pårørende, og fremtidig helsepersonell, synes jeg dette var kjempeinteressant. Jeg håper trådstarter også kan finne litt trøst.

Håper du er bedre nå

Takk for tilbakemelding :-) Jeg håper ikke TS oppfatter meg som krass, det var nå bare slik det var for meg.

Jeg er i gamet selv, og det har vært så utrolig lærerikt. Jeg jobber innen PU selv, men på sykehuset var -jeg- fullstendig hjelpeløs. Erfaringsmessig var det en unik opplevelse. Det jobber mange engler rundt om kring på sykehus. Etter som hva jeg har sett på forum, så er du en særdeles oppegående og fornuftig dame, du blir helt sikkert en av disse :-)

Formen er opp og ned, men den psykiske biten er egentlig verst. Etter som den fysiske formen har sunket i det siste, så dukker det opp flere minner fra tiden på sykehuset og jeg skjønner hvor syk jeg egentlig var. Jeg kjenner egentlig et kjempebehov for å snakke NÅ, ikke da. Det var forresten en overlege som sa til meg, etter "hjertegreia" som jeg kaller det, at det var forventet en etterreaksjon i form av depresjon, angst e.l. At det var en bortimot forventet reaksjon. Jeg skulle ønske hun kunne gitt meg noen gode råd på veien, om hva jeg kunne/burde gjøre og hva jeg kunne forvente meg.

Igjen.. takk for tilbakemelding

[Gjest pårørende]

Han fikk bare cellegift poliklinisk, derfor var jeg ikke med.

Hadde det vært mer alvorlig ville jeg nok prøvd å fått mer kontakt. Tror det ofte er nyttig at flere enn bare en tar imot medisinsk informasjon, det er vanskelig å få med seg alt.

Det var kjempevanskelig. Håper du har noen å snakke med som ser deg litt også oppi det hele. Den gangen ville han holde det hemmelig fordi et annet familiemedlem nokså nylig hadde dødd av veldig alvorlig kreft. Så jeg hadde ingen.

Godt at det gikk bra med mannen din! Takk for at du delte din erfaring med meg.

[Gjest pårørende]

''Vet ikke hvor vanlig det er, men hadde det vært MEG som ble syk, hadde jeg jo ønsket å ha han der sammen med meg, og følt støtte i at han ville gå gjennom dette sammen med meg. Jeg vet at han ønsker min støtte, men sliter også mye med selvfølelse etter operasjon(er) og slikt..''

Som pårørende tror jeg det er mye lettere å få være med på viktige samtaler etc, enn å ikke være med. I utgangspunktet er det sannsynligvis også godt for samboeren din at du er med, men det er neppe _bare_ fordeler forbundet med det. Noen ganger kan det bli slik at du som pårørende "tar litt over"; (det er ofte lettere å huske alt som skal spørres om når man ikke selv er fullt så sterkt berørt emosjonelt) - og kontakten mellom legen og pasienten kan noen ganger bli mer "overfladisk" når legen forholder seg til både pasienten og den pårørende. Ideelt sett tror jeg man trenger litt av hvert - både noen fellessamtaler og noen enesamtaler.

Når en av ens nærmeste er alvorlig syk, så gjør det godt å kunne hjelpe og kjennes vondt å bli stengt ute. For den som er syk så kan kanskje omsorgen av og til bli litt tveegget. Det er godt å få omsorg, men man kan også føle seg enda mer hjelpeløs og liten hvis omsorgen blir omfattende. Gode hjelpere er "gull verdt" - men de gjør også at takknemlighetsgjelden vokser og vokser.

''Som pårørende tror jeg det er mye lettere å få være med på viktige samtaler etc, enn å ikke være med.'' Klart det, få informasjon er halve "motivasjonen" for å holde seg oppe, og sterk. Så lenge en vet hva som kommer, kan en forberede seg mentalt, og være sterk for sin kjære..

''I utgangspunktet er det sannsynligvis også godt for samboeren din at du er med, men det er neppe _bare_ fordeler forbundet med det. Noen ganger kan det bli slik at du som pårørende "tar litt over"; (det er ofte lettere å huske alt som skal spørres om når man ikke selv er fullt så sterkt berørt emosjonelt) - og kontakten mellom legen og pasienten kan noen ganger bli mer "overfladisk" når legen forholder seg til både pasienten og den pårørende. Ideelt sett tror jeg man trenger litt av hvert - både noen fellessamtaler og noen enesamtaler.'' Det tror jeg du har veldig rett i. Samtidig så vil han helst være til stede når jeg snakker med leger og sykepleiere, for ellers føler han at jeg går bak ryggen på han, og får også en følelse av at jeg "ikke stoler på han" når jeg spør en lege om ting han har fortalt meg. Jeg vet (av erfaring) at han kan tolke beskjeder litt feil, misforstå eller pynte litt på sannheten, for at vi ikke skal bekymre oss. Det er likevel godt å snakke med en lege som pårørende fordi en da kan spør om ting en ikke alltid får seg til å spørre om foran sin kjære.

''Når en av ens nærmeste er alvorlig syk, så gjør det godt å kunne hjelpe og kjennes vondt å bli stengt ute. For den som er syk så kan kanskje omsorgen av og til bli litt tveegget. Det er godt å få omsorg, men man kan også føle seg enda mer hjelpeløs og liten hvis omsorgen blir omfattende. Gode hjelpere er "gull verdt" - men de gjør også at takknemlighetsgjelden vokser og vokser.'' Tror du også her har veldig rett, iallefall for min kjære's del. Han føler nok kanskje at omsorgen blir litt "kvelende" fordi han er vant til å klare seg selv og er "stor gutt", tøff og sterk. Nå er han liten, redd og svak - og avhengig av andre (meg) - noe som både er godt og vondt og sikkert ikke minst ekstremt frustrerende. Så jeg forsøker så godt jeg kan å ta hensyn og ha alt dette i bakhodet så jeg ikke tilter av frustrasjon og sorg. Men noen ganger renner det litt over, som i dag.

Jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet å være i hans situasjon, men jeg vet at jeg ville taklet det på en litt annen måte enn hans, men vi er også veldig forskjellige som personer - og det er nok derfor jeg er her enda for å si det sånn - jeg er ikke sikker på om han hadde vært det hvis det var jeg som lå der, tror ikke han hadde vært sterk nok.