Kreft - om å få være til stede

[Gjest pårørende]

Så trist at han er blitt så syk, det må være en forferdelig situasjon for dere begge to.

Jeg vil fortelle litt fra da jeg var syk, så kanskje litt av det - eller ingenting - passer for mannen din, men jeg skriver nå likevel ...

Jeg ble alvorlig hjerte- og lungesyk tidligere i år, og jeg er ung. Noen som er født på 80-tallet skal visst ikke få hjerteinfarkt og trenge inngrep i hjertet. Jeg tror jeg hyler hvis jeg ser ett til helsepersonell heve øyenbrynene når de ser i journaler at jeg har hatt hjerteinfarkt og vært veldig syk "i min alder".

Jeg tilbringte en måned på sykehus, og i den perioden trakk jeg meg unna familien (jeg er ikke gift selv), det var den eneste måten for meg å overleve på. Jeg orket ikke å forholde meg til deres sjokk, deres sorg og engstelse. Jeg ble sint når jeg fikk sms av den triste, bekymrede sorten, rasende faktisk, jeg tenkte noe sånt som at "hvordan VÅGER dere å belaste meg med DERES sorg når jeg er syk". Skjønner du hva jeg mener? Jeg orket ikke min mors bekymrede, snufsende stemme i telefonen, eller øvrige familie. Jeg forholdt meg til fire personer. Den iskalde, rolige broren min som -ingenting- kan sette ut av spill, den ene kollegaen på jobb som er blitt en venn. Han også er av typen som aldri blir hysterisk, men tar det meste med fatning. Og så mine to beste kompiser.

Dette er kanskje vanskelig for andre å forstå, men han ene kompisen min ringte meg og lurte på "åssen jeg lå an med testamentet" før inngrepet.. for han lurte på hjemmekinoen. Og det var så galgenhumoristisk og akkurat måten jeg trengte å bli tatt på, så jeg hikstet og lo lenge. Så herlig upassende, og akkurat min humor! Så heldig jeg er at noen kjenner meg så godt og attpåtil tør å ta sjansen på at kommentaren skulle gå hjem.

Og sist, men absolutt ikke minst - min beste venn. Han er av den typen som kommer med quiz-heftet, godis og blader, og sitter i flere timer så vi kan ta quiz'en og prate. Kan godt være han var redd, men han sa det ikke. Vi pratet om hva vi skulle gjøre i sommer, om prosjekter vi har gående, om de latterlige middagene på sykehuset osv. Bare dagligdagse ting.

Jeg føler veldig at disse personene fulgte mine ønsker, at jeg kunne slå an tonen og så fulgte de opp med å ta meg der jeg var. Men jeg tror ikke det er så vanlig at man skyver unna familien, sykepleiere spurte daglig om jeg ville de skulle ringe noen i familien, om jeg ikke ville ha besøk av de osv. Men jeg rett og slett ville ikke. Kan faktisk fortsatt kjenne på hvor rasende jeg ble når det føltes som en invasjon fra de rundt meg. Jeg ville ikke høre at de var bekymret! Ikke 30 år engang og hjerteproblemer - jeg hadde nok med meg selv, å holde hodet over vannet.

Jeg vet ikke om noe av dette gjelder for mannen din, men sånn var det nå iallfall for meg. Kanskje du rett og slett er for nær? Jeg vet ikke, men jeg skjønner at du har det vondt og vanskelig du også, føler med dere begge to.

Ønsker dere alt godt framover!

Hei og takk for at du delte din historie.

Ja vi reagerer nok alle forskjellig på alvorlig sykdom. Tror ikke alltid vi kan forutse hvordan, men noen takler ting "bedre" enn andre.

Jeg tror nok ikke jeg kveler han med mine bekymringer og ringer han ikke gråtkvalt og slikt. Jeg gråter meg ferdig når jeg er for meg selv, og prøver å være sterk og motivere han til å tenke på andre ting - snakker om andre ting, prøver å foreslå ting vi kan gjøre, ting jeg vet han kanskje er i stand til å orke.

Men lite nytter. Han er deppa, og gidder ikke alltid svare engang. Ofte avbryter han meg med "ja? So? Jeg har KREFT!" (Som om det jeg sier bryr han midt på leggen) Så som du skjønner, det er ikke alltid så lett å snakke om helt andre ting heller. Andre ganger er han mer interessert og lettere. Men dette svinger veldig.

Men han vet jo at jeg bekymrer meg. Han sover dårlig om natten, og ynker han seg i smerte, så er jeg der med en gang og spør hvordan det går, om vi skal på sykehuset osv. Så han VET jo - dette gjør jeg jo når jeg er "bevisstløs" og sover (jeg husker det ikke neste dag). Så det må jo sitte langt "ute" i nervesystemet mitt. Han ser også at jeg kan bli tårevåt noen ganger, og kjempe med tårene. Jeg prøver så godt jeg kan å la være så det ikke blir en ekstra belastning på han.

Jeg er ofte på besøk når han ligger på sykehuset, minst en gang for dag. Men går det for lang tid mellom besøkene, så lurer han på hvor jeg blir av. Jeg prøver å korte ned besøkstiden så det ikke blir så intenst. Men jeg vet at han HATER å ligge på sykehus, så jeg prøver å ha med noe lite som kan gjøre tilværelsen lettere.

Hans mor hadde en lignende teori som deg - det blir for vanskelig å ha meg der, fordi jeg betyr så mye for han at det blir for følelsesmessig "sterkt", og ikke minst vanskelig for han å vise seg så liten og svak. Kanskje det er noe i det.

Iallefall, prøver å ta med meg erfaringene du og andre beskriver i bagasjen i det videre sykeforløpet. Håper bare at alt går bra nå fremover, at denne jævla sykdommen blir slått tilbake av behandlinger og aldri mer kommer tilbake...

Takk for svar, håper du føler deg bedre nå og at du har noen å prate med om egne erfaringer nå som du har fått det litt på avstand. Klem

[Gjest pårørende]

Uff, jeg skjønner at det er tøft, men dessverre tror jeg ikke det er uvanlig at (voksne) kreftpasienter til tider kan oppføre seg ganske fælt mot pårørende. Jeg har tildels erfaring selv, og har hørt tilsvarende fra andre - hva enten det gjelder syk partner, forelder eller søsken.

Jeg støtter rådet lenger ned her om å kontakte Kreftforeningen. Jeg tror de også kan arrangere pårørendegrupper, dersom det hadde vært ønskelig.

Lykke til *klem*

Tusen takk for svar. Jeg skal ta kontakt med kreftforeningen. Tror de har hørt det meste før.

[Gjest pårørende]

Først og fremst, det var trist å høre at mannen din har blitt syk og at dere har det slik.

Jeg har ingen erfaring med dette, men tenker i samme baner som "Anonym for anledningen". Jeg tror mannen din føler seg innvadert. La han få stille spørsmålene til legen selv, og be heller om en egen time med legen selv senere. Jeg tror mannen din trenger at verden er normal rundt ham slik at ikke alt raser sammen. Alt er nok kaos i hodet hans nå og det blir ikke lettere av at alle skal stille spørsmål, bry seg og bekymre seg. Han er sikkert glad for at du bryr deg inners inne, det er ikke det, men det kan også bli for mye. Har du spurt han hvordan han vil ha det? Eller har du fosset frem med dine bekymringer og din måte å gjøre ting på?

''Jeg tror mannen din føler seg innvadert. La han få stille spørsmålene til legen selv, og be heller om en egen time med legen selv senere. Jeg tror mannen din trenger at verden er normal rundt ham slik at ikke alt raser sammen. Alt er nok kaos i hodet hans nå og det blir ikke lettere av at alle skal stille spørsmål, bry seg og bekymre seg. Han er sikkert glad for at du bryr deg inners inne, det er ikke det, men det kan også bli for mye.''

Jeg tror du har rett her. Jeg er nok litt for kjapp og intens, i stedet for å legge meg helt bakpå og vente til slutt med å stille noen spørsmål jeg har på lur... Det er tross alt ikke min time, ikke min helse. Men jeg er i aller høyeste grad en del av dette, så jeg må også få lov å bli involvert, ellers klarer jeg ikke å stå løpet ut - det er for smertefullt å bli ekskludert på den måten for meg.

''Har du spurt han hvordan han vil ha det? Eller har du fosset frem med dine bekymringer og din måte å gjøre ting på?'' Jeg har nok ikke spurt så mye. Jeg har nok en tendens til å "hive meg rundt" og fikse og ordne. Noe som han har sagt han føler overkjørende. Jeg ser nå at jeg kan nok være det, selv om intensjonen er veldig god.

Hadde han ikke snørt igjen på informasjonen, så hadde jeg ikke blitt så "krampeaktig" opptatt av å få info fra hans leger, og å få lov å bli med. Hadde jeg fått lov, hadde jeg mer enn gjerne snakket med leger og sykepleiere alene, men han vil helst være med da han vil ha kontroll på hva som blir sagt, ellers føler han seg "overvåka" og gått bak ryggen på på et vis. Så ikke så lett det der.

Men når han tydelig og demonstrativt stenger meg ute, føler jeg meg nesten litt brukt - som budbil, praktisk hjelper, ryggkløer, kosebamse (jeg koser på han), støtte, trøst, KLIPPEN hans. Uten at han greier å tilgodese meg noe som helst. Jeg vet at han går gjennom noen UTROLIG tøft som jeg ikke kan sette meg inn i - men JEG er også her, og trenger bittelitt fra han en sjelden gang. Her snakker vi om "har du også lyst på en kopp kaffe"-nivået. Syns ikke det er veldig mye forlangt eller forventet en sjelden gang..

Men har tatt til meg alle gode råd i tråden her, så jeg skal ha det i bakhodet i videre sykdomsforløp og ikke minst ta kontakt med kreftforeningen og blåse ut litt der (tror jeg skal ringe, for forumene deres var dårlige og lite brukt). Tror de har hørt det meste før. hehe

[Gjest pårørende]

Jeg har selv en aggressiv kreftform som er uhelbredelig. Så kjenner du utgangspunktet mitt.

Jeg har ingen mann, men har med meg min bror i samtaler med legen. Hans kone har hatt kreft, slik at han kjenner til noe av det medisinske. I tillegg oppfører han seg rolig. Han klarerer med meg hvilke spørsmål som er ok å stille. Han venter med å stille disse inntil jeg har stilt de spørsmålene jeg har.

Min far har vært med, det har vært ok, han stilte noe spørsmål som egentlig var irrelevante pga av han ikke kjenner det medisinske så godt. Han ventet likevel til jeg hadde stilt mine spørsmål, og han hadde klarert med meg på forhånd at det var ok å spørre. Det var godt for ham å være med, men jeg ville ikke hatt ham med ofte.

Min mor har vært med. Det var ikke ok. Selv om hun er en rolig person, så var hun for følelsesmessig engasjert. Hun ble noen som jeg følte jeg måtte ivareta. Jeg har ikke kapasitet til det i den situasjonen.

Jeg støtter folks forslag om å ta kontakt med Kreftforeningen. Du er under en voldsom belastning. Du kan ikke forvente at din samboer har kapasitet til å hjelpe deg med din sorg, redsel, bekymringer og utslitthet. Du må skaffe deg hjelp andre steder. Alternativer er egne venner, egen familie, Kreftforeningen eller et profesjonelt hjelpeapparat (psykolog el l). Han har nok nok med sitt og klarer ikke å se deg og alt du faktisk bidrar med. Om det er et nytt forhold så må du selvsagt etterhvert vurdere om du ønsker å bruke muligens flere år av livet ditt slik.

Det var det jeg kom på i første omgang, hvertfall. Til sist vil jeg si at det er trist at du er i en så tung og vanskelig situasjon.

Hei og tusen takk for at du ville dele litt av din erfaring med meg. Trist å høre at du har uhelbredelig kreft, dette er ganske nytt for oss, så jeg vet ikke så mye enda. Men håper du har en "langsom" krefttype så du enda kan nyte mange gode år fremover og glede deg over alt du kan så lenge det er mulig.

Noe av det viktigste du har formidlet meg, er å få ting klarert med han på forhånd. Tror det er det beste rådet jeg har fått hittil. Så enkelt og greit - og viktig! Han er såpass sensitiv, at jeg burde tenkt på det selv, i stedet for å være redd for å "brenne inne" med spørsmål og buse ut med ting før han rekker å åpne munnen.

Samtidig så er han veldig lukket (særlig når han har det vanskelig psykisk) så det er ikke den enkleste kommunikasjonen mellom oss. Det hadde vært nydelig hvis vi kunne lagt en felles "slagplan", der han var litt mer delaktig og ytret noen ord om hvordan han vil ha det. Men han er litt struts og skyver alt under teppet, det er for vanskelig å snakke om. Så kommer tiden for legetime, og der står vi.

Han sier likevel selv at han aldri har pratet så mye med noen, som med meg (jeg er veldig "pratete"), så det er vel et godt tegn.

En annen ting jeg fikk tanker om, er hvem det er godt å ha med seg i en slik sammenheng. Du fikk meg til å tenke på hvem JEG ville hatt med meg. Jeg ville heller ikke hatt med meg noen som var for emosjonelle, så jeg ble forstyrret av deres tårer eller sånn. Selv om jeg tror jeg er en god person å ha med i de fleste sammenhenger (jeg tenker klart, jeg er ikke redd for å spørre/snakke, er åpen og direkte, og klar), så betyr ikke det at JEG er en god person for HAN å ha med til legen? Når jeg tenker på det i etterkant, så var det kanskje et eksperiment fra hans side. Og når overlegen skulle komme litt senere, så orket han nok ikke ha meg der, for det/jeg ble for overveldende hos kreftlegen. Vet ikke jeg.

Han sier jeg aldri lærer, og aldri forandrer meg på enkelte slike ting, og at jeg overkjører han. Men jeg kan godt jobbe med å endre meg.. Men skulle så gjerne blitt imøtekommet på enkelte punkt....

Jeg har sagt til han fra "forrige runde" (da han ble operert), at jeg ikke tror jeg er i stand til å være der en gang til, hvis han skal stenge meg ute som han gjorde da (mer ekstrem versjon enn nå). Det var så smertefullt at jeg holdt på å gå til grunne av bekymringer og redsel. Egentlig pga manglende informasjon! Hadde jeg fått vært der hadde jeg vært roligere. (Nå reiste jeg dit likevel, og ble rolig bare av å være i samme by). Anyway, jeg merker at han har prøvd å imøtekomme mitt informasjonsbehov, ved å være veldig åpen, gi info med en gang, ringer, sms'er, ber sykepleier fortelle hva legen sa osv. Så han prøver han også!

''Jeg støtter folks forslag om å ta kontakt med Kreftforeningen. Du er under en voldsom belastning. Du kan ikke forvente at din samboer har kapasitet til å hjelpe deg med din sorg, redsel, bekymringer og utslitthet. Du må skaffe deg hjelp andre steder. Alternativer er egne venner, egen familie, Kreftforeningen eller et profesjonelt hjelpeapparat (psykolog el l). Han har nok nok med sitt og klarer ikke å se deg og alt du faktisk bidrar med.'' Takk for råd, jeg kommer til å ta kontakt med Kreftforeningen og legen min.

''Om det er et nytt forhold så må du selvsagt etterhvert vurdere om du ønsker å bruke muligens flere år av livet ditt slik.'' Foreløpig er dette med sykdommen ganske nytt og det er ikke aktuelt å la han i stikken pga en vanskelig tid. Forhåpentligvis vil det ikke gå over mange år, men det er jo for tidlig å si enda. Forholdet er over 1 år, så vi har da litt fartstid, men dog ikke et 15 år gammelt "solid forhold". Skjønner hva du sier, jeg må nok vurdere fortløpende hvordan ting er for meg, og om belastningen blir for stor i forhold til hva som blir igjen av kjæresteforholdet.

''Til sist vil jeg si at det er trist at du er i en så tung og vanskelig situasjon.'' Tusen takk for omsorgen, og tusen takk for at du delte din erfaring. Ønsker deg alt det beste og god bedring! Klem

[Gjest pårørende]

Jeg forstår både deg og samboeren din. Jeg syns du skal ta til deg innlegget som Anonym for anledningen har skrevet, det er veldig klokt. Du bør finne noen å snakke med som pårørende, for det trenger du. Og du, la mannen din snakke med legen alene hvis han ønsker det, så kan du heller be om en prat etterpå. Jeg også tror at mannen din føler seg overkjørt, i tillegg til at han er deprimert. Du vet sikkert at aggressivitet er et ikke uvanlig tegn ved depresjon.

Men først og fremst: Mannen din høres ut som han trenger mer fred og ro og å slippe å måtte forholde seg så mye til din bekymring. Så skaff deg noen ANDRE å snakke med om dette.

Det er en kjempetøff tid for dere begge. Jeg ønsker dere alt godt!

Tusen takk for svar. Jeg skal prøve å følge flere av de gode rådene som er kommet frem i denne tråden, så kanskje vi kan møtes litt på halvveien?

[ariadne]

Hei og tusen takk for at du ville dele litt av din erfaring med meg. Trist å høre at du har uhelbredelig kreft, dette er ganske nytt for oss, så jeg vet ikke så mye enda. Men håper du har en "langsom" krefttype så du enda kan nyte mange gode år fremover og glede deg over alt du kan så lenge det er mulig.

Noe av det viktigste du har formidlet meg, er å få ting klarert med han på forhånd. Tror det er det beste rådet jeg har fått hittil. Så enkelt og greit - og viktig! Han er såpass sensitiv, at jeg burde tenkt på det selv, i stedet for å være redd for å "brenne inne" med spørsmål og buse ut med ting før han rekker å åpne munnen.

Samtidig så er han veldig lukket (særlig når han har det vanskelig psykisk) så det er ikke den enkleste kommunikasjonen mellom oss. Det hadde vært nydelig hvis vi kunne lagt en felles "slagplan", der han var litt mer delaktig og ytret noen ord om hvordan han vil ha det. Men han er litt struts og skyver alt under teppet, det er for vanskelig å snakke om. Så kommer tiden for legetime, og der står vi.

Han sier likevel selv at han aldri har pratet så mye med noen, som med meg (jeg er veldig "pratete"), så det er vel et godt tegn.

En annen ting jeg fikk tanker om, er hvem det er godt å ha med seg i en slik sammenheng. Du fikk meg til å tenke på hvem JEG ville hatt med meg. Jeg ville heller ikke hatt med meg noen som var for emosjonelle, så jeg ble forstyrret av deres tårer eller sånn. Selv om jeg tror jeg er en god person å ha med i de fleste sammenhenger (jeg tenker klart, jeg er ikke redd for å spørre/snakke, er åpen og direkte, og klar), så betyr ikke det at JEG er en god person for HAN å ha med til legen? Når jeg tenker på det i etterkant, så var det kanskje et eksperiment fra hans side. Og når overlegen skulle komme litt senere, så orket han nok ikke ha meg der, for det/jeg ble for overveldende hos kreftlegen. Vet ikke jeg.

Han sier jeg aldri lærer, og aldri forandrer meg på enkelte slike ting, og at jeg overkjører han. Men jeg kan godt jobbe med å endre meg.. Men skulle så gjerne blitt imøtekommet på enkelte punkt....

Jeg har sagt til han fra "forrige runde" (da han ble operert), at jeg ikke tror jeg er i stand til å være der en gang til, hvis han skal stenge meg ute som han gjorde da (mer ekstrem versjon enn nå). Det var så smertefullt at jeg holdt på å gå til grunne av bekymringer og redsel. Egentlig pga manglende informasjon! Hadde jeg fått vært der hadde jeg vært roligere. (Nå reiste jeg dit likevel, og ble rolig bare av å være i samme by). Anyway, jeg merker at han har prøvd å imøtekomme mitt informasjonsbehov, ved å være veldig åpen, gi info med en gang, ringer, sms'er, ber sykepleier fortelle hva legen sa osv. Så han prøver han også!

''Jeg støtter folks forslag om å ta kontakt med Kreftforeningen. Du er under en voldsom belastning. Du kan ikke forvente at din samboer har kapasitet til å hjelpe deg med din sorg, redsel, bekymringer og utslitthet. Du må skaffe deg hjelp andre steder. Alternativer er egne venner, egen familie, Kreftforeningen eller et profesjonelt hjelpeapparat (psykolog el l). Han har nok nok med sitt og klarer ikke å se deg og alt du faktisk bidrar med.'' Takk for råd, jeg kommer til å ta kontakt med Kreftforeningen og legen min.

''Om det er et nytt forhold så må du selvsagt etterhvert vurdere om du ønsker å bruke muligens flere år av livet ditt slik.'' Foreløpig er dette med sykdommen ganske nytt og det er ikke aktuelt å la han i stikken pga en vanskelig tid. Forhåpentligvis vil det ikke gå over mange år, men det er jo for tidlig å si enda. Forholdet er over 1 år, så vi har da litt fartstid, men dog ikke et 15 år gammelt "solid forhold". Skjønner hva du sier, jeg må nok vurdere fortløpende hvordan ting er for meg, og om belastningen blir for stor i forhold til hva som blir igjen av kjæresteforholdet.

''Til sist vil jeg si at det er trist at du er i en så tung og vanskelig situasjon.'' Tusen takk for omsorgen, og tusen takk for at du delte din erfaring. Ønsker deg alt det beste og god bedring! Klem

Klem tilbake, og lykke til til oss alle.

[Gjest Shira :o)]

''Jeg tror mannen din føler seg innvadert. La han få stille spørsmålene til legen selv, og be heller om en egen time med legen selv senere. Jeg tror mannen din trenger at verden er normal rundt ham slik at ikke alt raser sammen. Alt er nok kaos i hodet hans nå og det blir ikke lettere av at alle skal stille spørsmål, bry seg og bekymre seg. Han er sikkert glad for at du bryr deg inners inne, det er ikke det, men det kan også bli for mye.''

Jeg tror du har rett her. Jeg er nok litt for kjapp og intens, i stedet for å legge meg helt bakpå og vente til slutt med å stille noen spørsmål jeg har på lur... Det er tross alt ikke min time, ikke min helse. Men jeg er i aller høyeste grad en del av dette, så jeg må også få lov å bli involvert, ellers klarer jeg ikke å stå løpet ut - det er for smertefullt å bli ekskludert på den måten for meg.

''Har du spurt han hvordan han vil ha det? Eller har du fosset frem med dine bekymringer og din måte å gjøre ting på?'' Jeg har nok ikke spurt så mye. Jeg har nok en tendens til å "hive meg rundt" og fikse og ordne. Noe som han har sagt han føler overkjørende. Jeg ser nå at jeg kan nok være det, selv om intensjonen er veldig god.

Hadde han ikke snørt igjen på informasjonen, så hadde jeg ikke blitt så "krampeaktig" opptatt av å få info fra hans leger, og å få lov å bli med. Hadde jeg fått lov, hadde jeg mer enn gjerne snakket med leger og sykepleiere alene, men han vil helst være med da han vil ha kontroll på hva som blir sagt, ellers føler han seg "overvåka" og gått bak ryggen på på et vis. Så ikke så lett det der.

Men når han tydelig og demonstrativt stenger meg ute, føler jeg meg nesten litt brukt - som budbil, praktisk hjelper, ryggkløer, kosebamse (jeg koser på han), støtte, trøst, KLIPPEN hans. Uten at han greier å tilgodese meg noe som helst. Jeg vet at han går gjennom noen UTROLIG tøft som jeg ikke kan sette meg inn i - men JEG er også her, og trenger bittelitt fra han en sjelden gang. Her snakker vi om "har du også lyst på en kopp kaffe"-nivået. Syns ikke det er veldig mye forlangt eller forventet en sjelden gang..

Men har tatt til meg alle gode råd i tråden her, så jeg skal ha det i bakhodet i videre sykdomsforløp og ikke minst ta kontakt med kreftforeningen og blåse ut litt der (tror jeg skal ringe, for forumene deres var dårlige og lite brukt). Tror de har hørt det meste før. hehe

Hei.

Ta kontakt med kreftforeningen ja, der har de god erfaring.

Kanskje dere kunne fått hjelp til å kommunisere bedre, dere to i mellom? Det er veldig vanskelig det, når ene parten er syk. Sykdommen spiser opp så mye.

Vi er alle forskjellige, reagerer ulikt.

Har du noe som er ditt eget? Jeg tenker på noe du liker å gjøre som får deg til å koble av? Fjellturer, kafebesøk med venner, hva som helst.

Kan dere snakke om at han kanskje trenger en liten pause nå og da, og du trenger og få utløp for alt som også raser rundt i ditt hode.

Jeg har egentlig ikke så mange gode råd, annet enn at jeg vet av erfaring at kommunikasjon er så viktig og akk så vanskelig!

Her har det vært litt omvendt, jeg drar med meg samboeren min til sykehuset. Vi måtte sette oss ned og snakke grundig om dette her, så nå drar jeg mye alene, men han er med når jeg ber om det. En annen situasjon enn deres, men hovedmomentet er det samme, vi måtte lære og snakke sammen. Vi klarte det på egenhånd, men jeg gikk til psykolog samtidig, han ønsket ikke det.

Har stor tro på at kreftforeningen kan bistå dere litt, muligens også kreftsykepleier på avdelingen på sykehuset, de har ofte stor kunnskap om alt rundt selve sykdommen og ikke bare det fysiske.

Håper dere finner noe som kan hjelpe, dere har det tøft nok som det er. *klem*

[jubalong70]

Takk for tilbakemelding :-) Jeg håper ikke TS oppfatter meg som krass, det var nå bare slik det var for meg.

Jeg er i gamet selv, og det har vært så utrolig lærerikt. Jeg jobber innen PU selv, men på sykehuset var -jeg- fullstendig hjelpeløs. Erfaringsmessig var det en unik opplevelse. Det jobber mange engler rundt om kring på sykehus. Etter som hva jeg har sett på forum, så er du en særdeles oppegående og fornuftig dame, du blir helt sikkert en av disse :-)

Formen er opp og ned, men den psykiske biten er egentlig verst. Etter som den fysiske formen har sunket i det siste, så dukker det opp flere minner fra tiden på sykehuset og jeg skjønner hvor syk jeg egentlig var. Jeg kjenner egentlig et kjempebehov for å snakke NÅ, ikke da. Det var forresten en overlege som sa til meg, etter "hjertegreia" som jeg kaller det, at det var forventet en etterreaksjon i form av depresjon, angst e.l. At det var en bortimot forventet reaksjon. Jeg skulle ønske hun kunne gitt meg noen gode råd på veien, om hva jeg kunne/burde gjøre og hva jeg kunne forvente meg.

Igjen.. takk for tilbakemelding

Tusen takk for rosen

Jeg skjønner godt at du får en reaksjon i ettertid. Du måtte holde deg sterk, og nå har du tid og anledning til å føle.

Kanskje kan det være godt å ha noen timer hos en psykolog? Bare for å tømme seg, og sortere noen tanker?

Jeg har lagret innlegget ditt, er det greit?

Og er det greit for deg om jeg deler det med noen av medstudentene mine? Tror vi alle kan ha godt av å få et slikt innblikk i en alvorlig syk persons tanker og følelser.

Om du ikke synes det er greit, så respekterer jeg selvfølgelig det

[Gjest Anonym for anledningen]

Tusen takk for rosen

Jeg skjønner godt at du får en reaksjon i ettertid. Du måtte holde deg sterk, og nå har du tid og anledning til å føle.

Kanskje kan det være godt å ha noen timer hos en psykolog? Bare for å tømme seg, og sortere noen tanker?

Jeg har lagret innlegget ditt, er det greit?

Og er det greit for deg om jeg deler det med noen av medstudentene mine? Tror vi alle kan ha godt av å få et slikt innblikk i en alvorlig syk persons tanker og følelser.

Om du ikke synes det er greit, så respekterer jeg selvfølgelig det

Jeg foreslo en henvisning til psykolog for fastlegen.. jeg kom ut igjen med en resept på antidepressiva og en klapp på skulderen. Hun er også en av disse heve-på-øyenbrynene-folkene, så hvorfor hun ikke vil henvise meg videre, vet jeg ikke. Men, damen er drivende dyktig som lege, men jeg vet at flere pasienter har sluttet hos henne fordi hun er en "kald fisk".

Klart du kan dele det videre, det var faktisk egentlig ganske godt å skrive det ned. Og hvis det kan gjøre noe nyttig, så er jo det enda bedre Hvis du eller dere har noe dere vil spørre om, eller så, så er det bare å si i fra så har jeg en anonym epostadresse her et sted jeg kan oppgi.

[jubalong70]

Jeg foreslo en henvisning til psykolog for fastlegen.. jeg kom ut igjen med en resept på antidepressiva og en klapp på skulderen. Hun er også en av disse heve-på-øyenbrynene-folkene, så hvorfor hun ikke vil henvise meg videre, vet jeg ikke. Men, damen er drivende dyktig som lege, men jeg vet at flere pasienter har sluttet hos henne fordi hun er en "kald fisk".

Klart du kan dele det videre, det var faktisk egentlig ganske godt å skrive det ned. Og hvis det kan gjøre noe nyttig, så er jo det enda bedre Hvis du eller dere har noe dere vil spørre om, eller så, så er det bare å si i fra så har jeg en anonym epostadresse her et sted jeg kan oppgi.

Du hører fra meg om det trengs Tusen takk.

Og du, om du føler du trenger mer hjelp enn antidepressiva (som de færreste anbefaler uten samtidig samtaleterapi), så kan du kreve henvisning