feite er ikke late.

[Gjest harikkenickfortiden]

i disse tider, da personer som tror de vet alt om andre, så irriterer det meg at tynne helsefriker kan stå og vise pekefinger til andre, som f.eks. til Kari J. Jeg har selv slitt med overvekt i mange år, og fikk streng beskjed av legen at jeg måtte gå ned i vekt. fikk hjelp av ham via en diett. og har nå gått ned fra en bmi på 34, til en bmi på 27+. Skal ned ennå mer. Og det står kun på meg og min stahet. Men jeg forstår veldig godt at andre overvektige ikke klarer å gå ned. For en må virkelig få kniven på strupen.

mener at det må være en jobb for fastlegene, at de "krever" at pasienten gjør noe. det er kun fastlegene som har det medisinske grunnlaget for å vite hvordan en kan slanke seg. Min mann har i alle år vært veldig overvektig. legen har sagt til ham at han bør slanke seg, men da svarer bare min mann: da begynner jeg heller å røyke, for jeg klarer ikke å gå ned i vekt.

Nå, når jeg fikk dietten av legen, så har min mann også skiftet kosthold sammen med meg. han har nå tatt av ganske mange kg, uten å trimme engang. og uten å sulte. alle leger burde vite om måter å gå ned i vekt på, ikke bare si at de bør slanke seg. de bør ha en oppskrift på slankingen også.

det er virkelig ikke gøy å være overvektig, og det er enda verre når noen kommenterer vekta. det sårer så innmari. tenk dere om, dere som absolutt må kommentere hvordan andre ser ut...

[ShitDiddelyDo]

Synes vel strengt tatt du peker med fingeren selv. "Tynne helsefriker". Hva vet du om hva disse "tynne helsefrikene" legger av innsats i det å se bra ut? Tror du de får det gratis?

Fakta er at dette med å forme kroppen sin absolutt ikke er enkelt. Det krever enorm disiplin.

Og her kommer latheten inn i bildet:

- Det er enkelt å velge sofaen i stedet for trening.

- Det er enkelt å slenge noe ubrukelig micromat i ovnen i stedet for å lage ordentlig mat.

Nå er ikke jeg noen tynn helsefrik, men jeg var i det minste en treningsfrik før. Etter noen år begynner jeg å få en viss kontroll på egen kropp, og hva som skal til. Det som er sikkert er at det absolutt ikke er enkelt, enten man vil legge på seg muskler eller ta av fett. Begge deler krever mye innsats, spesielt i form av kosthold, men også i form av trening. Det som også er sikkert er at begge deler tar lang tid. Dette er ikke noe tremåneders prosjekt. Altså krever det også a) interesse, og disiplin.

Nå er det noen år siden jeg var det du vil kalle frik, og jeg trener nå moderat. Det går så som så siden jeg ikke har noe mål. Det er vanskelig å presse seg uten noe fastsatt mål, jeg mangler altså a) interesse, men jeg mangler også disiplin.

For min del dreier det seg nå om normal helse og følelsen fysisk aktivitet gir meg - altså en god følelse. Det kroppslige kommer etter, selv om det selvfølgelig er en ok bonus å arbeide mot.

Men når jeg skipper treninga (og det skjer ganske ofte) er det fordi jeg er lat. Det er intet poeng i å stikke det under en stol. Når jeg putter en pizza i ovnen er det fordi jeg a) er lat, synes det er godt og c) mangler displin til å avstå.

Dette gjelder i høyeste grad også for de aller fleste overvektige, så jeg forstår virkelig ikke at mange av dere skriker over å høre en person si dette i klare ordlag - som KJ nå gjorde.

Men det er bra dere har fått en kosthold som fungerer. Dette burde likevel ikke være fastlegens jobb. Det er lange nok legekøer som det er om ikke fastlegen skal ha som jobb å sette opp menyene til alle som vil ned noen kilo. Det får være måte på hva man skal forlange. Men her er vi igjen inne på latskap - denne gang latskap i forhold til å gidde å sette seg inn i hva kroppen har behov for. Du trenger ikke være lege for å finne ut av dette. Sannsynligvis lærte du det allerede på skolen.

[ShitDiddelyDo]

Det svaret mitt så litt hissig ut. Beklager det, men jeg begynner å bli drittlei all sytinga. Jo mer jeg ser av innlegg som dette, og disse florerer det av på nettet om dagen - jo mer ser jeg hvor rett KJ har når hun ber folk lette på ræva og gjøre en innsats.

[ShitDiddelyDo]

Jeg får kanskje beklage at beklagelsen ble litt krass den også, men når du tegner et bilde av "tynne helsefriker" - altså noe åpenbart negativt, sier det noe om innstillinga. Det er altså negativt å gjøre en innsats - noe disse "tynne helsefrikene" så definitivt gjør.

Men det er ikke bra. De når jo sine mål. Svina!

Herremin.

Ok, nå skal jeg slutte å beklage. Beklagelsene blir jo bare verre og verre.

[Gjest bølger]

Jeg er enig med deg. Folk som er noen kilo for mye har store problemer med å slanke seg, så hvordan er det med de som er skikkelig overvektig. Tror ikke noen forstår det uten å ha prøvd det selv. Du er kjempeflink som klarer det.

[jubalong70]

Synes vel strengt tatt du peker med fingeren selv. "Tynne helsefriker". Hva vet du om hva disse "tynne helsefrikene" legger av innsats i det å se bra ut? Tror du de får det gratis?

Fakta er at dette med å forme kroppen sin absolutt ikke er enkelt. Det krever enorm disiplin.

Og her kommer latheten inn i bildet:

- Det er enkelt å velge sofaen i stedet for trening.

- Det er enkelt å slenge noe ubrukelig micromat i ovnen i stedet for å lage ordentlig mat.

Nå er ikke jeg noen tynn helsefrik, men jeg var i det minste en treningsfrik før. Etter noen år begynner jeg å få en viss kontroll på egen kropp, og hva som skal til. Det som er sikkert er at det absolutt ikke er enkelt, enten man vil legge på seg muskler eller ta av fett. Begge deler krever mye innsats, spesielt i form av kosthold, men også i form av trening. Det som også er sikkert er at begge deler tar lang tid. Dette er ikke noe tremåneders prosjekt. Altså krever det også a) interesse, og disiplin.

Nå er det noen år siden jeg var det du vil kalle frik, og jeg trener nå moderat. Det går så som så siden jeg ikke har noe mål. Det er vanskelig å presse seg uten noe fastsatt mål, jeg mangler altså a) interesse, men jeg mangler også disiplin.

For min del dreier det seg nå om normal helse og følelsen fysisk aktivitet gir meg - altså en god følelse. Det kroppslige kommer etter, selv om det selvfølgelig er en ok bonus å arbeide mot.

Men når jeg skipper treninga (og det skjer ganske ofte) er det fordi jeg er lat. Det er intet poeng i å stikke det under en stol. Når jeg putter en pizza i ovnen er det fordi jeg a) er lat, synes det er godt og c) mangler displin til å avstå.

Dette gjelder i høyeste grad også for de aller fleste overvektige, så jeg forstår virkelig ikke at mange av dere skriker over å høre en person si dette i klare ordlag - som KJ nå gjorde.

Men det er bra dere har fått en kosthold som fungerer. Dette burde likevel ikke være fastlegens jobb. Det er lange nok legekøer som det er om ikke fastlegen skal ha som jobb å sette opp menyene til alle som vil ned noen kilo. Det får være måte på hva man skal forlange. Men her er vi igjen inne på latskap - denne gang latskap i forhold til å gidde å sette seg inn i hva kroppen har behov for. Du trenger ikke være lege for å finne ut av dette. Sannsynligvis lærte du det allerede på skolen.

Utfordringen ligger i å vite hva som ligger bak latskapen...

[Gjest togli]

Utfordringen ligger i å vite hva som ligger bak latskapen...

Godt sagt!

[BobbyPeru]

Hypotese: flere feite enn ufeite er late forstått som at de ikke tar konsekvensen av følger av livsstilen sin.

Forskningsmessig belegg: overvektige er ikke like ressursterke som gjennomsnittet.

Kolektiv feilslutning: Kari J har ikke pekt på annet enn at det er en sammenheng mellom inntak og uttak. Alle ernæringsfysiologer slutter seg til dette. Kari J hevder videre at noen har større annlegg enn andre for å legge på seg. Disse må være ekstra på vakt. Motparten har gjort fedme til en diagnose - til en teknisk sak utenfor individets kontroll. Heri ligger feilslutningen. Grunnene er mange, men denne siden er den siden med sterkest (komersielle)interesser: Dyre behandlingsopplegg, egne kostholds -og livstilsprodukter, opprettelsen av kliniske avdelinger i spesialisthelsetjenesten, fedme som mental forstyrrelse (psykologene tjener penger på dette), opprettelse av masterstudium i fedme (ntnu), stipendiater i fedme osv, er det kanskje ikke så rart at fedme i hovedsak blir betraktet som diagnose nå. Det gammeldagse folkehelseperspektivet har lite å stille opp med når de konfronteres slike krefter.

[Gjest togli]

Hypotese: flere feite enn ufeite er late forstått som at de ikke tar konsekvensen av følger av livsstilen sin.

Forskningsmessig belegg: overvektige er ikke like ressursterke som gjennomsnittet.

Kolektiv feilslutning: Kari J har ikke pekt på annet enn at det er en sammenheng mellom inntak og uttak. Alle ernæringsfysiologer slutter seg til dette. Kari J hevder videre at noen har større annlegg enn andre for å legge på seg. Disse må være ekstra på vakt. Motparten har gjort fedme til en diagnose - til en teknisk sak utenfor individets kontroll. Heri ligger feilslutningen. Grunnene er mange, men denne siden er den siden med sterkest (komersielle)interesser: Dyre behandlingsopplegg, egne kostholds -og livstilsprodukter, opprettelsen av kliniske avdelinger i spesialisthelsetjenesten, fedme som mental forstyrrelse (psykologene tjener penger på dette), opprettelse av masterstudium i fedme (ntnu), stipendiater i fedme osv, er det kanskje ikke så rart at fedme i hovedsak blir betraktet som diagnose nå. Det gammeldagse folkehelseperspektivet har lite å stille opp med når de konfronteres slike krefter.

Du har mye rett i det du sier der.. På den annen side skal vi ikke kimse av den psykologiske biten....

For min egen del vet jeg at det ville vært lett å gå ned i vekt dersom jeg var overvektig - nettopp fordi jeg vet jeg har enormt med viljestyrke og at jeg ville gjort "alt" for å greie det. Dessuten har jeg aldri brukt mat for å døyve andre problemer.

Jeg skjønner allikevel at det ikke er sånn for alle. Mange trenger helt klart hjelp til å snu om på livsstilen sin, samt samtaleterapi for å finne ut hvorfor de bruker mat som "medisin".

[Gjest sjøstjerna]

Du har mye rett i det du sier der.. På den annen side skal vi ikke kimse av den psykologiske biten....

For min egen del vet jeg at det ville vært lett å gå ned i vekt dersom jeg var overvektig - nettopp fordi jeg vet jeg har enormt med viljestyrke og at jeg ville gjort "alt" for å greie det. Dessuten har jeg aldri brukt mat for å døyve andre problemer.

Jeg skjønner allikevel at det ikke er sånn for alle. Mange trenger helt klart hjelp til å snu om på livsstilen sin, samt samtaleterapi for å finne ut hvorfor de bruker mat som "medisin".

''For min egen del vet jeg at det ville vært lett å gå ned i vekt dersom jeg var overvektig - nettopp fordi jeg vet jeg har enormt med viljestyrke og at jeg ville gjort "alt" for å greie det. Dessuten har jeg aldri brukt mat for å døyve andre problemer.''

Tja.

Noen familier har anlegg for overvekt. Klart det er rett dette med inntak og uttak. Men noen legger lettere på seg med økende alder pga at forbrenningen går ned.

Viljestyrke ? Ja, det er det faktisk mange som har. Enorm viljestyrke likeså.

Kjenner ei som i alder av 18 spiste som følger:

2-4 skiver brød til frokost, lunch og kvelds, + middag + kjeks+ 2-3 frukter pr dag + godteri. 0 trening. Buss/bil til skole.

Som 40 åring spiser hun 2 knekkebrød til frokost, lunch og kvelds + middag. Unngår godteri, kjeks, og spiser kun 1 frukt pr dag. Trener aktivt hver uke, og går til jobb hver dag.

Som 40 åring er hun 15 kg tyngre enn 18 åringen, og vekta er blitt et problem.

Hun har aldri vært så fysisk aktiv som hun er nå. Hun motstår kaker og fristelser i fleng, men likevel kryper vekta oppover...

Slanke seg? Skifte kosthold? Hva er ditt råd til henne? Hennes enorme viljestyre- hvordan skal hun bruke den?

Til meg sa hun at legen heldigvis ikke kommenterte vekta, men roste henne for fine blodverdier. Jeg vet ikke hva å si til henne. Jeg har ingen råd.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg får kanskje beklage at beklagelsen ble litt krass den også, men når du tegner et bilde av "tynne helsefriker" - altså noe åpenbart negativt, sier det noe om innstillinga. Det er altså negativt å gjøre en innsats - noe disse "tynne helsefrikene" så definitivt gjør.

Men det er ikke bra. De når jo sine mål. Svina!

Herremin.

Ok, nå skal jeg slutte å beklage. Beklagelsene blir jo bare verre og verre.

He-he.

Ingen tvil om at mange av de veldig slanke og stramme menneskene jobber _mye_ for det. Har ei svigerinne som trener aerobics tre ganger uka, sykler 30 min pr dag og som har nesten et anorektisk forhold til mat. Hun blir sint når hun blir sulten. Nekter seg mat- eller spiser bittelitt, bare. Men for en flott kropp!

Hennes valg blir aldri mitt valg. Jeg elsker mat, og vil aldri nekte meg nyte måltider. Jeg kan gjerne øke trening og den slags, men å skulle være så forsiktig i matveien....er ikke noe for meg.

[Gjest Feit og tjukk men ikke i hodet]

Jeg er feit selv. Jeg er helt enig i deg at legene bør rope varsku når man får en BMI på over 30. Da bør man søkes inn på overvektssentre for å unngåe tilleggssykdommer. Men å bli satt på et kosthold anbefalt av norske myndigheter er ikke alltid det beste. Så er det neste utfordring at kroppen alltid ønsker å gå tilbake til max vekt. I følge reklamene til Aleris er det ikke mange prosenene som klarer å holde vekten.

Jeg diskuterte slankeoperasjon med min lege i forhold til Diabetes 2. Han hadde svært gode resultater i forhold til en person som gikk på insulin. Diabetesen var borte etter operasjonen. Spurte om noen hadde blitt kvitt diabetesen ved å gå ned på vanlig måte. Der var han mer i tvil og sa at de fleste som slanket på vanlig måte gikk opp igjen.

[Sør]

Jeg er feit selv. Jeg er helt enig i deg at legene bør rope varsku når man får en BMI på over 30. Da bør man søkes inn på overvektssentre for å unngåe tilleggssykdommer. Men å bli satt på et kosthold anbefalt av norske myndigheter er ikke alltid det beste. Så er det neste utfordring at kroppen alltid ønsker å gå tilbake til max vekt. I følge reklamene til Aleris er det ikke mange prosenene som klarer å holde vekten.

Jeg diskuterte slankeoperasjon med min lege i forhold til Diabetes 2. Han hadde svært gode resultater i forhold til en person som gikk på insulin. Diabetesen var borte etter operasjonen. Spurte om noen hadde blitt kvitt diabetesen ved å gå ned på vanlig måte. Der var han mer i tvil og sa at de fleste som slanket på vanlig måte gikk opp igjen.

Hei,

Diabetes type 2 er så individuelt at du ikke kan generalisere fra ett eksempel. Altså, man kan ikke "regne med" at en diabetes type 2 forsvinner pga. en slankeoperasjon. (Og type 1 vil aldri forsvinne.)

Med vennlig hilsen

[Gjest Feit og tjukk men ikke i hodet]

Hei,

Diabetes type 2 er så individuelt at du ikke kan generalisere fra ett eksempel. Altså, man kan ikke "regne med" at en diabetes type 2 forsvinner pga. en slankeoperasjon. (Og type 1 vil aldri forsvinne.)

Med vennlig hilsen

Det er gjort undersøkelser på at opp til 80% blir kvitt sin Diabetes. Sjansen er større jo kortere tid du har hatt Diabetes 2. Jeg har vært hos spesialist som forsker på diabetes som sa at det er 99% sjanse for at min Diabetes blir borte etter en operasjon. Medisin må man trolig gå på resten av livet uansett. Enten Diabetesmedisin eller kosttilskudd etter operasjonen.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=553832

[Sør]

Det er gjort undersøkelser på at opp til 80% blir kvitt sin Diabetes. Sjansen er større jo kortere tid du har hatt Diabetes 2. Jeg har vært hos spesialist som forsker på diabetes som sa at det er 99% sjanse for at min Diabetes blir borte etter en operasjon. Medisin må man trolig gå på resten av livet uansett. Enten Diabetesmedisin eller kosttilskudd etter operasjonen.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=553832

Ja, jeg sier ikke at det ikke skjer (det gjør det selvsagt), men skrev bare at man ikke kunne basere seg på enkelteksempler.

Mange blir også kvitt diabetes type 2 ved å mosjonere mer.

Med vennlig hilsen

[frosken]

Jeg er feit selv. Jeg er helt enig i deg at legene bør rope varsku når man får en BMI på over 30. Da bør man søkes inn på overvektssentre for å unngåe tilleggssykdommer. Men å bli satt på et kosthold anbefalt av norske myndigheter er ikke alltid det beste. Så er det neste utfordring at kroppen alltid ønsker å gå tilbake til max vekt. I følge reklamene til Aleris er det ikke mange prosenene som klarer å holde vekten.

Jeg diskuterte slankeoperasjon med min lege i forhold til Diabetes 2. Han hadde svært gode resultater i forhold til en person som gikk på insulin. Diabetesen var borte etter operasjonen. Spurte om noen hadde blitt kvitt diabetesen ved å gå ned på vanlig måte. Der var han mer i tvil og sa at de fleste som slanket på vanlig måte gikk opp igjen.

'' I følge reklamene til Aleris er det ikke mange prosenene som klarer å holde vekten.

''

Aleris driver nettopp med _reklame_. De får det til å se ut som om stor vektreduksjon er omtrent umulig uten kirurgi, et budskap de har vesentlig økonomisk interesse i å fremme.

De fokuserer ikke på at man også begynner å se at det ikke nødvendigvis går så bra med de overvektopererte i et lengre perspektiv.

Tilbudet om kirurgi ved sterk overvekt er litt som tilbudet om metadon til rusavhengige. For det første så har det en logikk av typen "Heldigvis er det slik at dersom jeg blir overvektig nok (eller har langvarig nok ruskarriere), så får jeg hjelp. Kanskje like greit å la det stå til så lenge moroa varer, ikke noe stort poeng å sloss seg nedover fra BMI på 34 når tilbudet om kirurgi kun krever noen ekstra kg's overvekt. " I tillegg blir vi foret med informasjon om hvor nytteløst det nærmest er å gå ned i vekt, siden folk ikke klarer å opprettholde vektnedgangen. "

Jeg misliker KJ sin måte å drøfte overvektproblemet på, og synes hun oser av negative holdninger i forhold til mennesker som sliter med overvekt. I tillegg mener jeg hun har en naiv tiltro til at løsningen ligger i statlige reguleringer og disiplinering av befolkningen. Allikevel er det vel greit at hun har bidratt til at fedmedebatten blir løftet frem, og at det kommer motforestillinger til de kirurgikåte miljøene sine synspunkter.

Jeg tror at vi trenger mobilisering i forhold til det økende overvektproblemet man ser - særlig hos barn og unge- , men kunne ønske meg en mye mer nyansert debatt. Blant annet synes jeg det er merkelig at det akkurat nå er ltt "fritt frem" i forhold til fordømmelse av overvektige, mens vi jo generelt sett er godt oppdratt i forhold til å ikke kritisere andres livsvalg alt for mye. Vi disiplineres til større toleranse og åpenhet i forhold til en haug med ulike former for atferd som tidligere ville blitt klassifisert som avvik av negativ karakter, mens akkurat fedme ser ut til å ligge utenfor det vi kan klare å tolerere.

Det er også interessant at "latskap" akkurat nå ser ut til å betegne det å ikke trene, eller ikke bevege seg nok. Historisk sett finnes deg mange andre betydningsinnhold i "latskap". (Da jeg vokste opp var det ikke manglende deltagelse på håndballtreninga som fikk moren min til å gå i taket, men derimot rot på rommet mitt...*s*)

[Gjest segunda]

'' I følge reklamene til Aleris er det ikke mange prosenene som klarer å holde vekten.

''

Aleris driver nettopp med _reklame_. De får det til å se ut som om stor vektreduksjon er omtrent umulig uten kirurgi, et budskap de har vesentlig økonomisk interesse i å fremme.

De fokuserer ikke på at man også begynner å se at det ikke nødvendigvis går så bra med de overvektopererte i et lengre perspektiv.

Tilbudet om kirurgi ved sterk overvekt er litt som tilbudet om metadon til rusavhengige. For det første så har det en logikk av typen "Heldigvis er det slik at dersom jeg blir overvektig nok (eller har langvarig nok ruskarriere), så får jeg hjelp. Kanskje like greit å la det stå til så lenge moroa varer, ikke noe stort poeng å sloss seg nedover fra BMI på 34 når tilbudet om kirurgi kun krever noen ekstra kg's overvekt. " I tillegg blir vi foret med informasjon om hvor nytteløst det nærmest er å gå ned i vekt, siden folk ikke klarer å opprettholde vektnedgangen. "

Jeg misliker KJ sin måte å drøfte overvektproblemet på, og synes hun oser av negative holdninger i forhold til mennesker som sliter med overvekt. I tillegg mener jeg hun har en naiv tiltro til at løsningen ligger i statlige reguleringer og disiplinering av befolkningen. Allikevel er det vel greit at hun har bidratt til at fedmedebatten blir løftet frem, og at det kommer motforestillinger til de kirurgikåte miljøene sine synspunkter.

Jeg tror at vi trenger mobilisering i forhold til det økende overvektproblemet man ser - særlig hos barn og unge- , men kunne ønske meg en mye mer nyansert debatt. Blant annet synes jeg det er merkelig at det akkurat nå er ltt "fritt frem" i forhold til fordømmelse av overvektige, mens vi jo generelt sett er godt oppdratt i forhold til å ikke kritisere andres livsvalg alt for mye. Vi disiplineres til større toleranse og åpenhet i forhold til en haug med ulike former for atferd som tidligere ville blitt klassifisert som avvik av negativ karakter, mens akkurat fedme ser ut til å ligge utenfor det vi kan klare å tolerere.

Det er også interessant at "latskap" akkurat nå ser ut til å betegne det å ikke trene, eller ikke bevege seg nok. Historisk sett finnes deg mange andre betydningsinnhold i "latskap". (Da jeg vokste opp var det ikke manglende deltagelse på håndballtreninga som fikk moren min til å gå i taket, men derimot rot på rommet mitt...*s*)

Veldig bra.

[Sør]

'' I følge reklamene til Aleris er det ikke mange prosenene som klarer å holde vekten.

''

Aleris driver nettopp med _reklame_. De får det til å se ut som om stor vektreduksjon er omtrent umulig uten kirurgi, et budskap de har vesentlig økonomisk interesse i å fremme.

De fokuserer ikke på at man også begynner å se at det ikke nødvendigvis går så bra med de overvektopererte i et lengre perspektiv.

Tilbudet om kirurgi ved sterk overvekt er litt som tilbudet om metadon til rusavhengige. For det første så har det en logikk av typen "Heldigvis er det slik at dersom jeg blir overvektig nok (eller har langvarig nok ruskarriere), så får jeg hjelp. Kanskje like greit å la det stå til så lenge moroa varer, ikke noe stort poeng å sloss seg nedover fra BMI på 34 når tilbudet om kirurgi kun krever noen ekstra kg's overvekt. " I tillegg blir vi foret med informasjon om hvor nytteløst det nærmest er å gå ned i vekt, siden folk ikke klarer å opprettholde vektnedgangen. "

Jeg misliker KJ sin måte å drøfte overvektproblemet på, og synes hun oser av negative holdninger i forhold til mennesker som sliter med overvekt. I tillegg mener jeg hun har en naiv tiltro til at løsningen ligger i statlige reguleringer og disiplinering av befolkningen. Allikevel er det vel greit at hun har bidratt til at fedmedebatten blir løftet frem, og at det kommer motforestillinger til de kirurgikåte miljøene sine synspunkter.

Jeg tror at vi trenger mobilisering i forhold til det økende overvektproblemet man ser - særlig hos barn og unge- , men kunne ønske meg en mye mer nyansert debatt. Blant annet synes jeg det er merkelig at det akkurat nå er ltt "fritt frem" i forhold til fordømmelse av overvektige, mens vi jo generelt sett er godt oppdratt i forhold til å ikke kritisere andres livsvalg alt for mye. Vi disiplineres til større toleranse og åpenhet i forhold til en haug med ulike former for atferd som tidligere ville blitt klassifisert som avvik av negativ karakter, mens akkurat fedme ser ut til å ligge utenfor det vi kan klare å tolerere.

Det er også interessant at "latskap" akkurat nå ser ut til å betegne det å ikke trene, eller ikke bevege seg nok. Historisk sett finnes deg mange andre betydningsinnhold i "latskap". (Da jeg vokste opp var det ikke manglende deltagelse på håndballtreninga som fikk moren min til å gå i taket, men derimot rot på rommet mitt...*s*)

Her synes jeg at late mennesker får "bad press"! Er det noe galt med å være lat, nå? :moppe:

;-)

Stort sett enig i det du skriver, men dette med å fordømme mennesker er muligvis en konstant? Man går fra alenemødre, til homofile, til jøder, til uføre, til muslimer, til fete, osv. Man skal bare ha "noen", og det er sikkert på tide å "ta" de som bruker briller snart!

Med vennlig hilsen

[Gjest AtHomeMom]

Jeg mener heller ikke at feite personer er late, jeg forstår veldig godt at det er vanskelig å gå ned i vekt. Nå har heller aldri Kari Jaqueson sagt at feite er late, men at livsstilen vår gjør at flere blir overvektige.

Dette du forteller om her, viser jo nettopp poenget til Jaquesson - med en fast diett og treningsplan så er det mulig å gå ned i vekt....

[Gjest Feit og tjukk men ikke i hodet]

'' I følge reklamene til Aleris er det ikke mange prosenene som klarer å holde vekten.

''

Aleris driver nettopp med _reklame_. De får det til å se ut som om stor vektreduksjon er omtrent umulig uten kirurgi, et budskap de har vesentlig økonomisk interesse i å fremme.

De fokuserer ikke på at man også begynner å se at det ikke nødvendigvis går så bra med de overvektopererte i et lengre perspektiv.

Tilbudet om kirurgi ved sterk overvekt er litt som tilbudet om metadon til rusavhengige. For det første så har det en logikk av typen "Heldigvis er det slik at dersom jeg blir overvektig nok (eller har langvarig nok ruskarriere), så får jeg hjelp. Kanskje like greit å la det stå til så lenge moroa varer, ikke noe stort poeng å sloss seg nedover fra BMI på 34 når tilbudet om kirurgi kun krever noen ekstra kg's overvekt. " I tillegg blir vi foret med informasjon om hvor nytteløst det nærmest er å gå ned i vekt, siden folk ikke klarer å opprettholde vektnedgangen. "

Jeg misliker KJ sin måte å drøfte overvektproblemet på, og synes hun oser av negative holdninger i forhold til mennesker som sliter med overvekt. I tillegg mener jeg hun har en naiv tiltro til at løsningen ligger i statlige reguleringer og disiplinering av befolkningen. Allikevel er det vel greit at hun har bidratt til at fedmedebatten blir løftet frem, og at det kommer motforestillinger til de kirurgikåte miljøene sine synspunkter.

Jeg tror at vi trenger mobilisering i forhold til det økende overvektproblemet man ser - særlig hos barn og unge- , men kunne ønske meg en mye mer nyansert debatt. Blant annet synes jeg det er merkelig at det akkurat nå er ltt "fritt frem" i forhold til fordømmelse av overvektige, mens vi jo generelt sett er godt oppdratt i forhold til å ikke kritisere andres livsvalg alt for mye. Vi disiplineres til større toleranse og åpenhet i forhold til en haug med ulike former for atferd som tidligere ville blitt klassifisert som avvik av negativ karakter, mens akkurat fedme ser ut til å ligge utenfor det vi kan klare å tolerere.

Det er også interessant at "latskap" akkurat nå ser ut til å betegne det å ikke trene, eller ikke bevege seg nok. Historisk sett finnes deg mange andre betydningsinnhold i "latskap". (Da jeg vokste opp var det ikke manglende deltagelse på håndballtreninga som fikk moren min til å gå i taket, men derimot rot på rommet mitt...*s*)

Reklamen til Aleris bygger på undersøkelser som er gjort. De har nok dessverre et godt poeng. Det med opersjon er ingen enkel sak. Du skal ha minimum en BMI på 35 med tilleggssykdommer for å få den. Det er også alvorlig følger for de som får plager som tarmslyng, eller andre ting. Jeg tror derfor ikke noen som gjør dette, tror at det er så veldig enkelt. Man får informasjon om risiko. Man skal også ha prøvd det meste før man opererer. De fleste har da gått både ned og opp flere ganger. Og for hver gang øker vekten enda litt til.

Personlig ville jeg ikke vurdert det, hvis det ikke var på grunn av de gode resultatene på Diabetes2.

Men mange sier at det eneste de angrer på er at de ikke har gjort det mye før. Mens de som får komplikasjoner typisk angrer på at de tok operasjonen.

Men jeg er selvfølgelig enig med deg at målet skal ikke være slankeoperasjoner. Men at tiltak settes i verk når man ligger på grensa til fedme. Når legen ser at man har en BMI på 28 kan han ta en alvorsprat med sin pasient og sette i gang tiltak da. Om tiltaket så består i å ikke gå mer opp i vekt. Det er mye lettere å la være å gå opp fra 28, enn å skulle redusere en BMI på 44 som mange av de slankeopererte har.

Synes du har mange gode poeng når det gjelder KJ.