Psykopat? (langt)NHD

[Gjest tom]

Kjære Psykolog,

Jeg trenger ditt råd så inderlig.

Jeg vil fortelle litt om mine foreldre. Jeg selv har flyet fra redet for lenge siden, men jeg

ser enda at min mor og far ikke har et ekteskap slik det burde være.

Min mor biter nesten vekk neglene sine igjen og blodtrykket er atter en gang alt for

høyt. De sterke medisinene hjelper ikke når det er noe på gang. Begge mine foreldre

har høyt blodtrykk, men det er den ene som forårsaker dette etter min mening.

Min far hadde en forferdelig oppvekst, og ble hard som en stein av den grunn. Min mor

kommer fra ett kjærlig og godt hjem. Min mor har alltid unnskyldt min fars oppførsel

på barndommen hans, og hun vet at humøret hans går over til slutt. Han har vokst opp

på barnehjem og hadde tysk far.

Saken er den at han får noen merkelige utbrudd, og når han ikke er sint, så er han

veldig blid og det virker nesten falskt. Han forventer at alle skal være glade når han er

det. Min mor har vel vært litt for snill i oppdragelsen av min søster og meg, mens min

far ville være streng på en merkelig måte. Hans væremåte og som han til stadighet sier

er at når noen er snille med ham, så er han snill igjen.

Han kaller min mor, for dere. Og hvis han er irritert på f.eks. meg, så kjefter han på

min mor og sier dere er slik og slik. Han jobber ute en uke om gangen nå, og i det siste

har han begynt å oppføre seg merkelig igjen. En gang da han kom hjem for helgen

hadde han bare kneppet igjen munnen, satte en sur tone og sittet å sett på tv. Min mor

hadde spurt om han var sur på henne, noe han sa han var. Men han ville ikke si

hvorfor.

Noen ganger kan han etter slike anfall sette seg tett sammen med min mor i sofaen og

snakke sukkersøt til henne. At hun er så søt osv. Min mor klarer ikke helt å snu så fort

på humøret når han har såret og oppført seg vanskelig en stund før. Nevner hun det når

han har begynt å være søt mot henne, bråsnur hans humør og han blir til et steinansikt

med en gang.

Det siste som skjedde der hjemme var at han spillte veldig høyt på sitt orgel, da han

liker dette svært godt. Min mor hadde hovedverk, og min søster som bor nede i

kjelleren demmes hadde ikke sovet godt på natten og skulle hvile seg litt. Min søster

ringte opp og snakket pent til min mor om hun ikke kunne spørre pappa om han kunne

bruke hodetelefonene, slik at hun kunne få hvile seg litt. Min mor spurte forsiktig om

dette, og da ble det baluba igjen. Han trampet rundt som en unge, slik at alle skulle vite

at han var irritert. Han forsvant ut en tur i noen timer og kom til bake og smalt med

dørene og trampet like hissig på gulvet. Han skulle reise på jobb søndag kveld, så på

lørdag kveld hadde min mor klappet ham på kinnet og sakt at hun håpet han var i bedre

humør når han kom hjem. Det er ikke sikkert svarte han. Han pleier bestandig å ringe

hjem en eller to gange i uken, men det har han ikke gjort denne gang. Min mor har hatt

hyppige turer til doktoren de siste ukene og neglene er som sakt borte. Min far føler at

det er oss jentene mot ham. Men den avstanden har han laget selv. Han ble irritert når

vi ville ha hans oppmerksomhet som barn, og skjønte ikke at vi trengte litt

oppmerksomhet fra ham. Han er som et barn selv doktor. Han blir sjalu når de har

barnebarna på besøk. Da må min mor dulle med ham like mye som hun gjør med

barnebarna sine, hvis ikke blir han muggen og sint for ingen ting.

For å være på god fot med ham, må man smile og være litt falsk rett og slett. Noe jeg

har kuttet ut for lenge siden. Jeg var nok hans mareritt i oppveksten, for jeg kuttet ham

fullstendig ut over lang tid hvis han oppførte seg urettferdig. Mange ganger har han

ideer eller oppførsel som er totalt uforståelig. Trenger han å være sinna, så blir han det

bare om det så er en som ringer feil f.eks. Ting som er helt bak mål å blir han sint for.

Han selv har også høyt blodtrykk nå. Min mor har for lengst måtte kutte ut å jobbe

pga. sykdom som fibromylagi eller hva det heter og høyt blodtrykk. Han kommer helt

sikkert til å stikke innom meg på veien hjem fra jobb denne gang. Hvordan tekkes en

slik mann? min mor har prøvd alt, men klarer ikke å gå å ikke snakke med ham over

lengere tid. Hun må blidgjøre ham for å ha fred i huset. Hun hadde nok synes alt for

synd på ham hvis hun skulle forlate ham, men det har vært rett før mange ganger. Han

blir sett på som en veldig blid og real kar av alle utenforstående. Men ingen andre vet

hvordan han er når han klikker bak de fire vegger.

Jeg har så inderlig lyst å sette ham på plass eller lære ham at slikt er galt. Men det ser

svart ut. Har du noen gode råd? Både min mor og jeg kan forstå en viss psykologisk

grunn bak det hele, men klarer ikke å få rettet dette opp. Jeg er så bekymret for dem

begge, men især min mor. Min mor mener han er psykopat, noe jeg er enig i. Min mor

er utdannet hjelpepleier og har jobbet med det i mange år før hun sluttet å jobbe. Hva

tror du? han ville ALDRI gått til en psykolog, for det er jo ikke han det er noe galt

med i hans tankegang. Håper inderlig på gode råd. Nå har ikke jeg tatt parti med min

mor for noen annen grunn en at han rett og slett ikke er mulig å forstå seg på i de fleste

tilfeller. Han har vel heller ikke vist at han er noe særlig glad i oss barna, bortsett fra å

gi penger når vi er snille jenter som han sier.

Jeg vet at dette var en lang sak, og mye som kanskje du hadde trengt å vite mer om,

men håper du kan gi noen tips.

Hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er rimelig sikker på at han ikke er psykopat. Det er ingenting i det du skriver som tyder på det.

Derimot er han en mann med betydelige emosjonelle problemer som særlig gjelder forholdet til andre og til nærhet. Dette har sikkert sammenheng med hans bakgrunn og oppvekst.

Helst burde han hatt hjelp på individuelt plan. Men som du sier, krever dette at han ønsker det selv.

Kan dere likevel ta opp det vanskelige familielivet med han og spørre hva hver enkelt av dere kan gjøre for at det skal bli bedre.

Neste gang han spiller for høyt, kan dere da ta det direkte opp med han i stedet for å ringe mor og be henne snakke med han?

[Gjest ikke fult så tom]

Jeg er rimelig sikker på at han ikke er psykopat. Det er ingenting i det du skriver som tyder på det.

Derimot er han en mann med betydelige emosjonelle problemer som særlig gjelder forholdet til andre og til nærhet. Dette har sikkert sammenheng med hans bakgrunn og oppvekst.

Helst burde han hatt hjelp på individuelt plan. Men som du sier, krever dette at han ønsker det selv.

Kan dere likevel ta opp det vanskelige familielivet med han og spørre hva hver enkelt av dere kan gjøre for at det skal bli bedre.

Neste gang han spiller for høyt, kan dere da ta det direkte opp med han i stedet for å ringe mor og be henne snakke med han?

Takk for at du gadd å lese hele innlegget, det betyr mye for meg.

Når det gjelder å gå igjennom min mor, så gjelder det helst min søster.

Saken er den at de to er meget like i tankegang og væremåte.

Min søster har fortalt meg at hun er svært skuffet og såret over pappa, mens min

bitterhet forsvant da jeg ble voksen.

Jeg kan forstå at noen er mer barnekjær en andre, og det er bare deres natur og burde

respekteres.

Min mor har vel en måte å prate til ham på som får han til å reagere sterkt til tider,

siden hun har blitt vandt med å spørre veldig forsiktig som om hun forventer et smell,

hvis du skjønner hva jeg mener? men hun har jo blitt slik av en grunn også.

Min far synes han ikke alltid får den respekt han fortjener, men bør man ikke fortjene

seg til respekt?

Hvis man raser opp uten grunn og aldri vil snakke om hvorfor og slikt, så blir det

veldig vanskelig å få respekt.

Når han BESTANDIG må si nei når han blir spurt om noe,for så å si ja etter en times

tid blir også litt vanskelig å takle over tid. For når han sier nei, så sier han det skikkelig

surt og sint.

At han da blir myk etter hvert gleder liksom ikke like mye.

Da min søster ble stor nok til å kjøre bil f.eks. så spurte hun alltid meg om ikke jeg

kunne spørre ham om vi kunne låne bilen, for da var kjangsen større for at vi fikk lov. Det ble ikke like lenge å vente mellom nei og ja, og nei ble enda hardere sakt fra min far om det var min søster som spurte mente hun da.

Jeg har aldri likt dette her, men gjorde som storesøster sa.

Pappa skjønte dette etter hvert, og ble vel enda vrangere mot min søster av slike

grunner.

Jeg er gift og bor i en annen by nå, så jeg og pappa kommer godt overens. Han skryter

av at jeg verter opp så fint når de kommer på besøk osv. Min søster er han mer

misfornøyd med siden hun ikke serverer middager mm. Men hun er alenemor og har

dårlig råd, og det er ikke noe han tenker på. Det er da litt merkelig av min far?

Min søster har alltid bodd nærme mine foreldre, mens jeg har bodd i andre byer og har

sett dem mindre.

Min far og min søster er begge veldig stae og sterke, mens jeg og min mor er vel mer

følelsens mennesker.

Jeg gråt veldig fort hvis jeg ble behandlet urettferdig da jeg var liten, og jeg kunne bli

rasende sint. Mens min søster stengte seg inne på rommet og satt for seg selv. Jeg

pratet lett om mine følelser mens hun ikke gjorde det.

Hun sa til stadighet at jeg gråt krokodilletårer. Altså hun trodde jeg gråt av

utspekulerte grunner osv.

Selv i dag som voksene mennesker kan hun snakke om mine krokodilletårer som liten.

Dette er typiske trekk både min far og min søster har. Tenker at andre er ondskapsfulle

at andre tenker stygt om dem osv.

Utfra slike tanker, som altså ikke stemmer overhode, kan min far reagere uforståelig.

Han blir sint for noe som ikke er fakta på en måte, som han selv har innbilt seg om

andres tanker.

Dette ble vanskelig å få godt frem men...

Uansett, takker deg for svaret. Du skjønner sikkert selv hvor mye det betydde for meg

:-)

Dessuten svarte du slik jeg håpet,at det finnes håp og at vi kanskje kan jobbe oss ut av dette på en eller annen måte vi måtte finne en gang.

Nei, vi er noen rare skapninger med forskjellige personligheter. Vi må vel kanskje bare lære å ikke ta andres personligheter så tungt, og heller lære å være glad i deres personligheter? ikke vet jeg. fortvilende er det i alle fall, når man ikke kan ta seg sammen i respekt for de mennesker som er rundt en.