sløv mor (?)

[Gjest sjøstjerna]

Når ungene våkner og mener de er syke, så sender jeg de til skolen. Så får de evt komme hjem igjen dersom de blir virkelig syk med feber.

Når de sier de har vondt her og der, så sier jeg det går bra og ikke er farlig. Så går dagene (eller ukene) og som regel går det over. (noen unntak)

En gang vedvarte en slik "vondt", og barnet selv ba meg om å bestille time til lege. Dagen før legetimen skadet barnet en finger, og jeg bandasjerte mens jeg igjen sa dette neppe var noe å bry seg om. Vel... da vi ankom legekontoret pga den "vondten", så var legen mest interessert i den fingeren. Det endte med gips....

Nå kom en av ungdommene igjen med en "vondt". Jeg sa igjen at det neppe var noe å bry seg om. H*n er nesten voksen og oppsøkte så lege på eget initativ. Og nå går h*n på antibiotika...

Tror jeg er sløv, jeg. Enn du?

[Gjest finnes en mellomting]

Små barn er ikke kjent for å late som ting er vondt, sett bort i fra om de sier det for å unngå noe, få fordeler.

Synes du skal ta det som skjer mer på alvor. En leser stadig historier om småbarnsforeldres som blir avvist på legevakten og nesten eller mister barnet sitt i farlige infeksjoner o.l.

Jeg selv "gikk" hjemme med brukket fot i tre dager hjemme. Da jeg fikk gips på hylte jeg og skrek hver gang jeg reiste meg opp. Husker enda smertene og forsto etter at jeg ble voksen at gipsen var for stram, og at det dermed ble alt for store smerter når blodet strømmet ned i foten. Noe som kunne ført til blant annet blodpropp.

En annen sak er den psykiske trøsten barn ønsker seg når de har vondt. Å da bli avfeid, kan gjøre vondt verre. Samtidig skal en ikke overdrive, løpe til med trøst hver gang et barn ramler. For da blir de "pyser", blir skremt og griner for ingenting.

[Gjest Nerda]

Jeg tror nok heller du er litt vel engstelig for at barna dine skal lure seg unna skolen. Kanskje kan "vondter" egt være uttrykk for noe et barn ønsker å prate om. Kanskje ikke alltid så lett når mamma er med inn til legen. Kanskje spørre om det er noe som plager de, om det er noe på skolen osv. På den annen side... Jeg måtte selv gå på skolen om jeg f.eks. kun hadde vondt i halsen og ikke noe mer - forutsatt at jeg virkelig ikke var dårlig av det med mistet stemme f.eks. Jeg hadde en periode veldig mye hodepine som ødela for meg på skolen. Jeg klagde ganske lenge før jeg endelig fikk meg en tur til legen og en avklaring. Da trengte jeg hjelp.

Så vondter er ikke alltid lett å bedømme... Å ha vondt i halsen kan potensielt bli influensa i løpet av en dag om man er riktig uheldig. Men det kan man ikke vite. Om det ikke var noe åpenbart skelig sånn der og da, ville jeg vel sagt det du sier. Forsøk å gå på skolen. Når folk er gamle nok til selv å oppsøke lege, har de også et eget ansvar for sin egen helse. Dette egenansvaret øker i høy grad i midten av tenårene. Jeg ble oppfordret til å pelle meg til legen om jeg var dårlig og ikke gjorde det fra jeg var sånn rundt 16. Det er lov å tilby å følge, men et nei må få være et nei.

[200eek]

Kjedelig gammaldags og altfor streng

Jeg lar ungene få "narre" seg til en dag hjemme i ny og ne og hvis de sier de har vondt eller noe så ber jeg dem fortelle hvor, hvordan osv

Klart unger skal tas på alvor

Dessuten så skal en ikke være for mye pekefinger for ungene sine er min mening, å la dem forstå at de voksne også bare er mennesker gjør at de får mer tillit til oss. Igjen ... tror jeg

Dessuten så kan også barn og unge bli slitne, etter noen hektiske uker eller dager, hvorfor skal ikke de får lov å bare være utslitt og ikke klare å komme i gang en dag i ny og ne, vi gjør det jo

Tross min innstilling...som sikker maaaange synes er helt horribel *ler* ...så har jeg ungdom som vet å ikke skulke, de er ikke mer hjemme enn andre og de er ikke mer syke enn andre

Og de er ufattelig greie å ha med å gjøre

[Gjest sjøstjerna]

Små barn er ikke kjent for å late som ting er vondt, sett bort i fra om de sier det for å unngå noe, få fordeler.

Synes du skal ta det som skjer mer på alvor. En leser stadig historier om småbarnsforeldres som blir avvist på legevakten og nesten eller mister barnet sitt i farlige infeksjoner o.l.

Jeg selv "gikk" hjemme med brukket fot i tre dager hjemme. Da jeg fikk gips på hylte jeg og skrek hver gang jeg reiste meg opp. Husker enda smertene og forsto etter at jeg ble voksen at gipsen var for stram, og at det dermed ble alt for store smerter når blodet strømmet ned i foten. Noe som kunne ført til blant annet blodpropp.

En annen sak er den psykiske trøsten barn ønsker seg når de har vondt. Å da bli avfeid, kan gjøre vondt verre. Samtidig skal en ikke overdrive, løpe til med trøst hver gang et barn ramler. For da blir de "pyser", blir skremt og griner for ingenting.

Små barn er selvsagt noe for seg, og særlig når de knapt har språk. Da jeg hadde små barn var jeg _mange_ ganger på legevakta med dem. Hadde unger som fikk falsk krupp gjentatte ganger, og ene gangen ble vi t.o.m innlagt.

Mine barn er i tenårene. Jeg er ikke hysterisk mtp sykdom. Men kanskej til tider for sløv (?)

[Gjest sjøstjerna]

Kjedelig gammaldags og altfor streng

Jeg lar ungene få "narre" seg til en dag hjemme i ny og ne og hvis de sier de har vondt eller noe så ber jeg dem fortelle hvor, hvordan osv

Klart unger skal tas på alvor

Dessuten så skal en ikke være for mye pekefinger for ungene sine er min mening, å la dem forstå at de voksne også bare er mennesker gjør at de får mer tillit til oss. Igjen ... tror jeg

Dessuten så kan også barn og unge bli slitne, etter noen hektiske uker eller dager, hvorfor skal ikke de får lov å bare være utslitt og ikke klare å komme i gang en dag i ny og ne, vi gjør det jo

Tross min innstilling...som sikker maaaange synes er helt horribel *ler* ...så har jeg ungdom som vet å ikke skulke, de er ikke mer hjemme enn andre og de er ikke mer syke enn andre

Og de er ufattelig greie å ha med å gjøre

He-he.

Du har kanskje litt rett her. :-)

Klart mine tenåringer kan tenkes å bare skulle trenge en fridag i blant.... Kanskje litt streng der, ja. ;-)

[Gjest sjøstjerna]

Jeg tror nok heller du er litt vel engstelig for at barna dine skal lure seg unna skolen. Kanskje kan "vondter" egt være uttrykk for noe et barn ønsker å prate om. Kanskje ikke alltid så lett når mamma er med inn til legen. Kanskje spørre om det er noe som plager de, om det er noe på skolen osv. På den annen side... Jeg måtte selv gå på skolen om jeg f.eks. kun hadde vondt i halsen og ikke noe mer - forutsatt at jeg virkelig ikke var dårlig av det med mistet stemme f.eks. Jeg hadde en periode veldig mye hodepine som ødela for meg på skolen. Jeg klagde ganske lenge før jeg endelig fikk meg en tur til legen og en avklaring. Da trengte jeg hjelp.

Så vondter er ikke alltid lett å bedømme... Å ha vondt i halsen kan potensielt bli influensa i løpet av en dag om man er riktig uheldig. Men det kan man ikke vite. Om det ikke var noe åpenbart skelig sånn der og da, ville jeg vel sagt det du sier. Forsøk å gå på skolen. Når folk er gamle nok til selv å oppsøke lege, har de også et eget ansvar for sin egen helse. Dette egenansvaret øker i høy grad i midten av tenårene. Jeg ble oppfordret til å pelle meg til legen om jeg var dårlig og ikke gjorde det fra jeg var sånn rundt 16. Det er lov å tilby å følge, men et nei må få være et nei.

Ja, du har rett i at barn, kanskej særlig yngre, kan egentlig behøve en _prat_ når de har vondter.

Jeg er egentlig kjempeglad for at mine er såpass store nå. Når jeg skrev vondter i hovedinnlegg, tenkte jeg på halsevonde i forbindelse med forskjølelse, vondt i et kne eller liknende.

:-)

[Mammantil3]

Her i huset har vi en grei regel om at vi må stå opp, kle oss og spise frokost. Er "vondten" der fortsatt, tar vi en ny vurdering.

De aller fleste "vondter" går over i løpet av den halvtimen påkledning og frokost tar. :-)

(Vi gjennomfører selvfølgelig ikke dette om ungen har hosta hele natta, er febervarm eller noe sånt, da.)

Nå liker mine unger fortsatt skolen veldig godt, så det er mest ønsket om å forbli i senga som er årsak til de fleste "vondter".

Ungene er fortsatt relativt små (8 og 9), så det helt store problemet er det ikke. Jeg er nok litt som deg, jeg mener at man ikke skal legge seg ned for det minste, så jeg ser for meg at dette er noe jeg også kan komme til å oppleve. Jeg vil ikke kalle det sløvt, men vi er kanskje litt strenge og har en høy samfunnsmoral.

[nitty-gritty]

Jeg husker en gang et søsken av meg ble syk med feber og vond hals. Jeg følte meg også skikkelig dårlig selv og sa i fra til moren min - jeg var vel rundt 12-13 år. Hun kjente på pannen min og sa: "Nei, du har ikke feber." Hun gikk deretter til faren min og sa at jeg lot som om jeg var syk for å være hjemme sammen med søskenet mitt. Jeg tvang med ut av senga, hentet et termometer og målte temperaturen selv. Hadde nesten 40 i feber.

Grunnen til at jeg husker denne episoden så godt er fordi det var vondt å bli avvist når jeg følte meg skikkelig dårlig. Jeg mistet litt av tilliten til moren min, rett og slett.

[Angustia]

''Når ungene våkner og mener de er syke, så sender jeg de til skolen. Så får de evt komme hjem igjen dersom de blir virkelig syk med feber.

Når de sier de har vondt her og der, så sier jeg det går bra og ikke er farlig. Så går dagene (eller ukene) og som regel går det over. (noen unntak)''

Jeg gjør som deg. I løpet av mine nå 23 år som småbarnsmor (sic!) har jeg kun opplevd å bli oppringt på jobb to - tre ganger.

Ser selvfølgelig bort fra de få gangene de har vært ordentelig sjuke, og det er det som regel liten tvil om...

[Angustia]

Jeg husker en gang et søsken av meg ble syk med feber og vond hals. Jeg følte meg også skikkelig dårlig selv og sa i fra til moren min - jeg var vel rundt 12-13 år. Hun kjente på pannen min og sa: "Nei, du har ikke feber." Hun gikk deretter til faren min og sa at jeg lot som om jeg var syk for å være hjemme sammen med søskenet mitt. Jeg tvang med ut av senga, hentet et termometer og målte temperaturen selv. Hadde nesten 40 i feber.

Grunnen til at jeg husker denne episoden så godt er fordi det var vondt å bli avvist når jeg følte meg skikkelig dårlig. Jeg mistet litt av tilliten til moren min, rett og slett.

Huff! Tror likevel de fleste foreldre sjekker feber og vurderer allmenntilstanden til barna sine.

Men har opplevd noe av det samme. Som 10-åring hadde jeg veldig vondt i magen. Min mor tok meg med til lege til slutt, han sa at jeg bare prøvde å slippe å gå på skolen. Det endte med operasjon av en sprukket blindtarm. Men dette var i steinalderen, håper og tror at ting har endra seg siden da.

[nick]

Jeg elsker sånne som deg. Ungene sendes på skolen og spyr og koser seg, og alle de andre barna kan se frem til det samme de neste dagene.

Jippi!

[Gjest verinoca]

Her i huset har vi en grei regel om at vi må stå opp, kle oss og spise frokost. Er "vondten" der fortsatt, tar vi en ny vurdering.

De aller fleste "vondter" går over i løpet av den halvtimen påkledning og frokost tar. :-)

(Vi gjennomfører selvfølgelig ikke dette om ungen har hosta hele natta, er febervarm eller noe sånt, da.)

Nå liker mine unger fortsatt skolen veldig godt, så det er mest ønsket om å forbli i senga som er årsak til de fleste "vondter".

Ungene er fortsatt relativt små (8 og 9), så det helt store problemet er det ikke. Jeg er nok litt som deg, jeg mener at man ikke skal legge seg ned for det minste, så jeg ser for meg at dette er noe jeg også kan komme til å oppleve. Jeg vil ikke kalle det sløvt, men vi er kanskje litt strenge og har en høy samfunnsmoral.

Enig med deg. Man ser det an til etter frokost.

[Katt-ja]

Nei, jeg er ikke sløv når det gjelder ungenes sykdom... Meg selv derimot er det verre med...sisteprioritet ;-) Veterinærbesøk kommer før.

[Gjest verinoca]

Det kan på en måte relateres med min egen mor. I oppveksten ble jeg som regel avfeid med et "å neeeeida" om jeg mente noe kunne være galt. Enten det var vondter eller annet.

Det utviklet seg til at jeg ikke orket å fortelle henne slike ting, ikke at det noengang feilet meg noe alvorlig, det var *mangelen på interesse* som slo meg.

Jeg har imidlertid senere diagnostisert henne med intimitetsproblemer, hun takler ikke å trøste eller spørre hvordan folk har det.

Ikke at jeg tror det samme nødvendigvis gjelder deg, men for meg har dette vært litt sårt.

[Gjest sjøstjerna]

Det kan på en måte relateres med min egen mor. I oppveksten ble jeg som regel avfeid med et "å neeeeida" om jeg mente noe kunne være galt. Enten det var vondter eller annet.

Det utviklet seg til at jeg ikke orket å fortelle henne slike ting, ikke at det noengang feilet meg noe alvorlig, det var *mangelen på interesse* som slo meg.

Jeg har imidlertid senere diagnostisert henne med intimitetsproblemer, hun takler ikke å trøste eller spørre hvordan folk har det.

Ikke at jeg tror det samme nødvendigvis gjelder deg, men for meg har dette vært litt sårt.

Synd du har hatt det slikt.

Nei, jeg tror heldigvis ikke det har vært slik her. De er alle åpne og forteller ganske så private ting (både fysiske&psykiske samt opplevelser). Og vi klemmer fysisk på hverandre hver dag, feks før vi drar på jobb/skole. :-)

Innerst inne tror jeg jeg gjør rett. De blir ikke hypokondere i alle fall. Samtidig så får de ekstra omsorg og oppmerksomhet dersom de plutselig er febersyk.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg elsker sånne som deg. Ungene sendes på skolen og spyr og koser seg, og alle de andre barna kan se frem til det samme de neste dagene.

Jippi!

Oi- god i det, du nick. Jeg har aldri sendt unger med spy-syka av gårde, men det burde jeg visst siden det er så ønskelig ;-)

[Gjest En mor også]

Jeg synes du drar den litt langt i en retning. Ikke noe forbilde for meg i alle fall.

[filiokus81]

Tja. Nå jobber jo jeg i helsevesenet, så jeg vet i grunnen hva jeg ser etter dersom ungene klager over et eller annet. Foreløpig er de også så små at det oftere er jeg som holder dem hjemme fordi jeg mener de er syke enn de selv klager over vondt noe sted.

Jeg kommer nok til å legge meg litt på samme linje som deg etterhvert, men jeg er opptatt av å ta dem på alvor og gjøre en skikkelig vurdering av formen deres før jeg evt sender dem avgårde tenker jeg.

[Gjest Shira :o)]

Her i huset har vi en grei regel om at vi må stå opp, kle oss og spise frokost. Er "vondten" der fortsatt, tar vi en ny vurdering.

De aller fleste "vondter" går over i løpet av den halvtimen påkledning og frokost tar. :-)

(Vi gjennomfører selvfølgelig ikke dette om ungen har hosta hele natta, er febervarm eller noe sånt, da.)

Nå liker mine unger fortsatt skolen veldig godt, så det er mest ønsket om å forbli i senga som er årsak til de fleste "vondter".

Ungene er fortsatt relativt små (8 og 9), så det helt store problemet er det ikke. Jeg er nok litt som deg, jeg mener at man ikke skal legge seg ned for det minste, så jeg ser for meg at dette er noe jeg også kan komme til å oppleve. Jeg vil ikke kalle det sløvt, men vi er kanskje litt strenge og har en høy samfunnsmoral.

Slik er det her også, guttungen er 9 år nå.

Han liker jo å gå på skolen, så jeg har jo sånn sett sluppet unna den vanskelige vurderingen om det er noe galt i skolesammenheng eller fysisk.