Lønner ærlighet seg?

[DOLemannen]

Lønner ærlighet i forbindelse med at man har en psykiatrisk sykdom, og også hvilken det er snakk om, seg?

Jeg blir ofte møtt med undring, over hvorfor jeg ikke har "kommet lengre" her i livet, av folk rundt meg (bortsett fra de aller nærmeste, som kjenner til historien min). Kan det være smart å bare si det som det er?

Angående somatiske ting som feiler meg, så har jeg ingen problemer med å "si det som det er", selv om det ikke er noe jeg har snakket mye om, for slikt er ofte ikke det store samtaleemnet.

[serenity777]

Nei, man skal passe seg for å snakke om att man har psykiske lidelser. Mange har store fordommer mot det.

[DOLemannen]

Nei, man skal passe seg for å snakke om att man har psykiske lidelser. Mange har store fordommer mot det.

Eller er det du som har fordommer ( = forhånds-bedømning)? :-)

[Gjest HHP58-bipolar]

Eller er det du som har fordommer ( = forhånds-bedømning)? :-)

Nei det lønner seg ikke.Har blitt nektet flere jobber fordi jeg var ærlig.Noen ganger gjelder dette ordtaket "Det er bedre å få tilgivelse enn tilatelse" Fikk ikke jobben i Posten fordi jeg fortalte om min bipolare diagnose.Jeg fikk tilogmed sparken etter en episode i en arbeidstreningsbedrift fordi jeg trappet ned på medisiner selv.Fikk en akkut paraniod hendelse.Begynte å sloss med en sjef for en avdeling der jeg ikke jobbet.Kjente han ikke så godt.Han behandlet meg som ett lite barn,og jeg tente på alle plugga.Jeg er ganske stor.Folk tror jeg er sterk også,det er jeg ikke.Hadde jeg vært frisk hadde jeg reist hjem.

[PieLill]

Det beste er nok å la være å fortelle om psykiske sykdommer.

Du kan bli møtt med mange fordommer om du er for ærlig. Dessuten vil mange oppleve at du er for privat.

Man forteller ikke om alle fysiske sykdommer heller. Et beinbrudd takler folk greit å høre om, bare det ikke blir for sutrete. Underlivssopp og hemorider vil nok de fleste betakke seg for utleggninger om. Alvorlige, livstruende diagnoser som er mer følelsesmessig krevende å forholde seg til, er også ting man ikke bør buse ut med.

For det første er du ikke svar skyldig for hvor 'langt' eller 'kort' du har kommet i livet. Ønsker du å svare kan du forsøke finne noe avvæpnende å si som "Jaja, nå er jeg er." Et høflig og gjerne humoristisk signal om at dette har du ikke noe med.

Eller du kan si veldig kort at du tidvis har slitt litt med helsa. Si det i så fall på en slik måte at du klart viser at du ikke er åpne for flere spørsmål.

Enkelte mennesker er uhelbredelig nysgjerrige og mangler fullstendig magemål når de setter i gang med sine kryssforhør. Personlig foretrekker jeg å gjøre samtaler med slike folk kortest mulig.

Når du er i en 'frisk' sammenheng, er det kanskje mest hensiktsmessig å bygge opp en 'frisk' identitet og ikke en sykdomsidentitet både overfor deg selv og omgivelsene.

mvh

[serenity777]

Eller er det du som har fordommer ( = forhånds-bedømning)? :-)

Nei, Smir, basert på virkelige hendelser mitt svar.

[Gjest Gåten]

Lønner seg å IKKE snakke om det, en blir fort dømt nedenom og hjem! Å slite psykisk er en uting en bør gjemme bort. Mens fysiske plager snakker visst alle om..

[Gjest winda]

Det er jo noe som heter at ærlighet varer lengst, men i dette tilfelle tror jeg du gjør best i å tie, eller bare si det høyst nødvendige.

Settingen må liksom være der for å snakke om sine psykiske og fysiske problemer. Som regel er det ikke lurt å presentere seg som syk. Eks. Hei, jeg heter Winda og jeg har stoffskifteproblemer :-). De fleste hadde vel sett på meg som litt merkelig . Hadde det vært psykiske problemer i tillegg ville jeg nok blitt sett på som enda merkeligere.

Om noen spør deg så kan du jo si litt, men du trenger jo ikke fortelle hele livshistorien? Jeg har laget meg en slags "autofrase" i sånne situasjoner. Sier bare at jeg har det bra, tåler dårlig stress og derfor kan jeg ikke være ute i jobb. I tillegg er jeg litt fysisk syk i lange perioder. De fleste trenger ikke å vite mere og de godtar dette.

[DOLemannen]

Takk for svarene, dere.

Jeg er litt skuffet. Hadde trodd det var mulig å være mer åpen...

[laguna1]

Det kommer vel litt an på det også. Jeg tror mange desverre er svært fordomsfulle når det kommer til psykisk sykdom, men samtidig har jeg stor tro på åpenhet.

Jeg har en venninne som har slitt med en alvorlig bipolar-ting i mange, mange år (men som føler seg frisk nå ) Hun er veldig åpen, og forteller glatt om ting, hvis det skulle komme opp i samtale hvorfor hun har jobb avbrekk etc, og også i andre sammenhenger. Hun gidder liksom ikke å gå rundt å skamme seg, som hun sier. Nå skal det da også nevnes at hun er en tøffing, selvom hun har vært ute en god del vineternetter, og klarer å se at det er folk som er teite og fordomsfulle når de er det, og hun klarer for det meste å unngå å bli lei seg over folks fordommer og forutinntatthet. Rask i replikken og alt det der..

Jeg har også en mor som har slitt en del psykisk, hun sverger også til åpenhet, men blir oftere lei seg når folk viser sanne, dumme, ansikter rundt temaet. hun har sagt hun noen ganger har angret seg, og fått reaksjoner hun har hatt vondt for å forholde seg til. (At folk tror hun er dum eller utilregnelig på områder som er helt urelevante for sykdommen, eller at folk tar på seg bekymra "deg skal vi passe så godt på atte"-fjes )

Selv sliter jeg lite med psyken sånn generelt, men opplever innimellom og i perioder panikkangstanfall, uro og merkelige fobier, og det nevner jeg stort sett for dem som er rundt i sånne perioder, for at de ikke skal tro jeg er helt snål.. Og for at folk skal ha forståelse for at jeg gjør som jeg gjør i gitte situasjoner. Det har stort sett gått veldig bra, men jeg bor også i by (hvor det jo er mange "raringer" i utgangspunktet;)), og tilhører et romslig miljø med stor takhøyde. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde fortalt og unlatt å fortelle om jeg hadde problemer av mere omfattende art, og/eller omgikkes folk jeg ante hadde større problemer med å svelge ulikheter og quarks..

Ser selv at svaret mitt ble svevende og gikk litt i retningen av både ja og nei, men jeg tror jeg hadde sett an mine medmennesker, og hadde deretter kjørt på om jeg fant dem sånn relativt oppegående og selv hadde ork til å møte uvitenhet.

Folk blir ikke mindre fordomsfulle av å aldri få oppleve at psyke i ulage kan dreie seg om både meg & deg, han karen der borte og hun i kiosken, og tror det er forbeholdt raringer man aldri treffer eller kjenner