Bipolar lidelse og graviditet

[taurus27]

Hei!

Jeg lurer svært på psykiaterens og andre interessertes tanker om følgende situasjon:

Min kjæreste (27 år) er gravid, hun har diagnosen bipolar lidelse. Pr i dag bruker hun ingen medisiner, venter på innleggelse for videre utredning av diagnose og medisinering. Terapi hos psykolog har ikke fungert. De siste 4 mnd har hun isolert seg og vært deprimert og manisk, med varierende "styrke". Dessuten har hun sosial angst og virker (for meg som ikke kan faget) paranoid; stenger seg inne, gardinene trukket for, har kun på lys som ikke kan sees utenfra, svarer ikke på telefoner fra ukjente nummer og åpner kun døren for anmeldte gjester.

Fra før har hun to barn hun ikke klarer å ha den daglige omsorgen for.

Situasjonen bekymrer meg sterkt, spesielt fordi jeg bor og jobber i utlandet nå og i de nærmeste årene. En del av mine bekymringer er selvsagt av egoistisk natur, men mest lurer jeg på om min kjære både kan behandles med medikamenter mot bipolar lidelse og være samtidig gravid.

[Gjest (Anonymous)]

tror medisinering og graviditet går dårlig sammen.

Og hun er ikke paranoid, men er svært deprimert, og da gir angsten utslag. Og hun er ikke gal eller svak, men syk.

Og hun trenger all den hjelp hun kan få, særlig av deg. Og siden du bor i utlandet mye av tida er jo hun mye alene, ansvar for ungene?

i den tilstanden hun er i nå, er det farlig for henne å ta abort, hvis hun gjerne vil beholde barnet. Og du har jo vært med på å lage ungen, så du bør støtte opp 100 %. Tenk på dette_: hun vil så gjerne beholde barnet, men kan ikke pga sykdommen.. Og hun er allerede deprimert. Dette er en livsfarlig kombinasjon.

Hun kan helt sikkert bli en vidunderlig mor, så lenge hun får de riktige medisinene. Og mye støtte. Men at du er i utlandet synes jeg er en uholdbar situasjon. Hadde aldri klart det uten forloveden min, som passa på meg hele tida da alt var som verst.

Hvis dere velger å beholde barnet, kan hun helt sikkert få sterk oppfølging under graviditeten, og kan begynne med medisinering etterpå.

Men du MÅ være der, hele tida. Og hun kan ikke ta på seg et så stort ansvar alene, og særlig ikke når hun allerede har barn. Dere er foreldre begge to.

Og selv om det beste hadde vært at hun ikke var gravid, er hun nå engang det, og det er ikke bare hennes skyld, og det er ikke "bare" å ta abort, uansett i hvilken tilstand man er i, og særlig ikke slik hun har det. Men skal hun kunne fullføre må hun tro på at det er mulig, og at du tar din del av ansvaret, og hjlper henne HELE tida med dette. Hun kommer uansett til å gjennomgå en utrolig tøff periode, og da kan ikke du være et annet sted. Hun trenger deg. Så jeg synes personlig at du bør tenke deg om. Du kan sikkert få permisjon eller få andre arbeidsoppgaver en periode.

Det synes jeg hun er verdt, og hun trenger deg uansett hvilket valg dere tar.

I morra må du snakke med legen, og helst en psykiater. Tror du får gjøre det, tror ikke du får med deg henne akkurat nå.. Forklar situasjonen. Be om hjelp, sjekk ulike muligheter, og om mulig kanskje diskutere event. innleggelse. For dette må være uutholdelig for kjæresten din.

Du må også fort som f.. finne ut om hun vil beholde barnet.

Og vær så snill og ikke svikt henne nå.

tror ikke "dere" har noen mulighet for å sette dere inn i "våres" verden og smerter, men prøv å forestille deg at du stuper nedover, langt inn i deg selv uten mulighet for å komme opp, grunnpilarene i livet ditt ser ut til å forsvinne i en tåke, du mister all logikk, du beveger deg som i gjørme, ingen holdepunkter, ingen framtid.Og du vet at ingen forstår, de tror du er gal, svak, tilbakestående, dum.. Men s du faktisk har en ganske så konkret sykdom. Som det dessverre er altfor liten åpenhet omkring.

Skamfull, alene, tom, vil være i fred..

Og plutselig kan det "klikke". Sinne, hyperaktivitet, latter, gråt..

Og etterpå er alt tomt, skjønner ingenting, føler deg gal..

Hun kan bli bra, med riktige medisiner og dosering. Mye prøving og feiling. Og da kan hun begynne et helt nytt liv, med en kontroll og glede hun kansjhe aldri har opplevd. Hun må lære å leve igjen, og hun trenger deg for hvert steg hun tar. oppmuntring, forståelse..

Og noen må være der for barna hennes. Og noen må etterhvert forklare hva som plager moren, slik at de ikke blir lidende. Barn forstår mye, hvis de får en sjanse til å forstå.

Jeg får så vondt av den situasjonen dere befinner dere i,og håper med hele mitt hjertet at dette går bra.

Men sett dine "egoistiske formål" til side for en periode. Nå er det hun det gjelder.

Du bør prate med noen som kan hjelpe deg med å forstå. Ikke lett å være pårørende, og det finnes hjelp for slike..

Lykke til.

[Gjest Aina E]

Jeg sier meg sååå enig i (anonymous)' svar!

Jeg er også bipolar og gikk igjennom både to tøffe svangerskap, kolikk, bekkenløsning, svangerskapsforgiftning (alt to ganger pga. to barn), 8 år i psykoterapi, div. misforståelser hos leger, ja - gaanske mye mer også, FØR noen fant ut at jeg hadde den sykdommen.

Jeg fikk medisiner for 6-7 mnd. siden og har så og si fått et nytt liv! Det var vanskelig å begynne på de, men nå skjønner jeg at jeg ikke klarer meg uten.

DERSOM det hadde vært mulig, ville jeg skrudd tiden tilbake og gitt meg selv medisiner for 5 år siden da det verste begynte.

Men, jeg får være fornøyd og heller anbefale andre å søke hjelp fortest mulig.

Din kjære trenger deg og du må nok gjennomgå litt av hvert. Du trenger nok en psykolog selv, hvis du skal leve med henne uten at hun kan gå på medisiner. Det viktigste er at hun selv er så klar over tilstandene og fasene at hun kan kontrollere de selv.

Det er veldig vanskelig, men faktisk mulig med tett oppfølging hele veien. Humøret hennes vil svinge drastisk og mulig bli verre, men så lenge hun VET det kommer av sykdommen, må hun ved hjelp av deg og andre forsøke å holde det i sjakk under graviditeten. (I de verste tilfellene har jeg hørt man gir medisiner og tar sånn fostervannsdiagnostikk i tillegg)

Etter fødselen bør hun komme i gang med medisiner så fort som overhodet mulig. (Litt pga. tendensen til fødselsdepresjoner og hormoner som svinger ekstra i tillegg da).

Hun er nok en meget intelligent og følsom person, men har problemer med å vise sitt "rette jeg" ovenfor deg eller andre.

Barna kan også få det vanskelig pga. dette, så om hun har mulighet til å bli utredet meget hurtig er nok det det beste. (Spes. med tanke på det nye barnet).

Jeg synes du bør komme deg hjem til henne for å vise at du bryr deg mer enn noen sinne.

Lykke til mvh.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Din kjæreste trenger først og fremst hjelp av psykiatrien.

Du bør ta kontakt med fastlegen hennes for på få fremskyndet innleggelsen. Gravide blir vanligvis prioritert før alle andre.

Ved bipolar lidelse har behandling hos psykolog alene svært lite for seg.

Det finnes medikamenter hun kan bruke både i svangerskap og ammeperiode. Dette vil de finne frem til på den psykiatriske avdelingen hvor hun skal innlegges.

Du må i fremtiden være med å ta ansvar for familieplanleggingen. Med to tidligere barn hun ikke greier å ha omsorgen for, og med deg i utlandet, burde du vel tatt mer ansvar?