Overgrep mot barn - hva kan vi gjøre?

[frosken]

Ok, jeg gir opp! Jeg ser bare selvsagte ord, og ingenting om hva som kan gjøres.

''Ok, jeg gir opp! ''

Ikkg gjør det, skal. Din stemme er viktig i denne debatten. Du tolker inn undertoner i ting som skrives, som jeg også synes å skimte, og jeg synes du i denne tråden har gjort et forsøk på å løfte gårsdagens ganske meningsløse skyttergravskrig opp til et mer konstruktivt nivå.

[skal]

''Ok, jeg gir opp! ''

Ikkg gjør det, skal. Din stemme er viktig i denne debatten. Du tolker inn undertoner i ting som skrives, som jeg også synes å skimte, og jeg synes du i denne tråden har gjort et forsøk på å løfte gårsdagens ganske meningsløse skyttergravskrig opp til et mer konstruktivt nivå.

Kan du hjelpe meg med de undertonene? For jeg klarer ikke å se de. Jeg har nok noen blindsoner.

Takk for at du synes min stemme er viktig, det er en daglig kamp.

[Gjest prust]

Kan du hjelpe meg med de undertonene? For jeg klarer ikke å se de. Jeg har nok noen blindsoner.

Takk for at du synes min stemme er viktig, det er en daglig kamp.

Jeg må bare si meg enig med frosken i at din stemme er viktig. Og også veldig bra at du skrev en egen tråd etter kranglingen i den andre i går.

Jeg opplever på den ene siden at du virkelig leter etter HVA konkret en bør/skal gjøre for å redusere overgrepene mot barn. På den andre siden opplever jeg kanskje en resignasjon ift at overgriperen er så sterk og med så stor makt (fysisk og/eller psykisk) over barnet at det nesten er nytteløst.

Jeg nekter å akspetere at det er nytteløst. Og jeg står veldig på det jeg sa i går om at jeg mener det er viktig å lære barna grenser for egen kropp og si NEI - men også at hvert eneste barn burde ha en voksen tillitsperson som de kunne betro seg til dersom grensene overskrides.

[skal]

Jeg må bare si meg enig med frosken i at din stemme er viktig. Og også veldig bra at du skrev en egen tråd etter kranglingen i den andre i går.

Jeg opplever på den ene siden at du virkelig leter etter HVA konkret en bør/skal gjøre for å redusere overgrepene mot barn. På den andre siden opplever jeg kanskje en resignasjon ift at overgriperen er så sterk og med så stor makt (fysisk og/eller psykisk) over barnet at det nesten er nytteløst.

Jeg nekter å akspetere at det er nytteløst. Og jeg står veldig på det jeg sa i går om at jeg mener det er viktig å lære barna grenser for egen kropp og si NEI - men også at hvert eneste barn burde ha en voksen tillitsperson som de kunne betro seg til dersom grensene overskrides.

Takk! resignasjonen kommer av at jeg vet hvordan det er å være et trygt lite barn med gode omsorgspersoner og trygge voksne rundt seg, som ikke var i stand til å se hva som skjedde og dermed stoppe.

Det finnes så mange måter å true barn til stillhet. Hvor mange barn våger å si ifra under trussel at overgriper skal drepe både barnet og foreldrene? Det er ikke så vanskelig å få et barn til å tro at det er barnets skyld heller, og dermed bli livredd for at noen skal finne ut.

Det er heller ikke vanskelig å voldta et barn som protesterer. Dessverre. De såkalte milde overgrepene er kanskje lettere for et trygt barn å stoppe, men er det pappa, eller favorittonkel eller mammas beste venn er det ikke lett det heller.

[Gjest prust]

Takk! resignasjonen kommer av at jeg vet hvordan det er å være et trygt lite barn med gode omsorgspersoner og trygge voksne rundt seg, som ikke var i stand til å se hva som skjedde og dermed stoppe.

Det finnes så mange måter å true barn til stillhet. Hvor mange barn våger å si ifra under trussel at overgriper skal drepe både barnet og foreldrene? Det er ikke så vanskelig å få et barn til å tro at det er barnets skyld heller, og dermed bli livredd for at noen skal finne ut.

Det er heller ikke vanskelig å voldta et barn som protesterer. Dessverre. De såkalte milde overgrepene er kanskje lettere for et trygt barn å stoppe, men er det pappa, eller favorittonkel eller mammas beste venn er det ikke lett det heller.

Nei, det må være helt grusomt når det er barnets nærmeste som er overgriperen. Jeg skrev litt her i sommer om en overgrepssak som rystet min familie i 2010 - da det kom frem at en i slekta mi som jeg kjenner godt gjorde fære ting med sine tre barn opp gjennom oppveksten deres, frem til de var 13-14 år. I alle år har de båret på skammen over dette, og nå fikk vi vite det.

Mor visste om det. Tanter og naboer visste trolig om det - men ingen gjorde noe.

Vi bodde langt unna, og ingen her ante noe om det og merket ingenting når vi så dem noen få dager annethvert år.

Hvem burde ha sett din fortvilelse? Jeg blir skremt når jeg tenker på at jeg i teorien kan være den som burde se et barn som ikke har det godt, men som ikke ser det...

[Gjest Ingen såg meg]

''Barna må innformeres i barnehage/skole om hva som er lov/ikke lov, de trenger å vite at kroppen deres er deres kropp. Må lære seg å sette grenser, hva som er normalt/ikke normalt. Støtter barneombudets forslag.''

Jeg tror og det er viktig, men jeg er fortsatt usikker for hvor stor effekt det har. Men det er mulig jeger for farget at egne opplevelser.

''Når det gjelder tegn er det ikke godt å vite, men at små barn vet mye om sex er et stort varsko.''

Det stemmer nok.

''Jeg fant selv ut at det jeg opplevde ikke var normalt, gjorde alt for å virke normal/som de andre barna. Var ikke som dem, de var uskyldige og rene, jeg var skitten og visste mye om ting jeg ikke burde vite. Men det sa jeg ingenting om, på skolen var jeg innadvendt og beskjeden. Jeg var snill og full av skam...

Først da jeg begynte på ungdomsskolen forandret jeg meg, hadde prøvd for lenge å bli som andre uten å klare det. Søkte heller andre som var outsidere, lærerene likte ikke bøller, og jeg var intet unntak. Det var meg det var noe galt med, ikke mine omgivelser.

Er i dag heller ikke som andre, om det er pga overgrepene eller om jeg var syk i utgangspunktet vet jeg ikke.''

Veldig leit at du og måtte oppleve dette.

''Burde fantes utpekte personer barn kunne gå til, om de opplevde overgrep. La barna vite at det finnes folk som bryr seg.''

Det tror jeg er utrolig viktig.

''Jeg tror og det er viktig, men jeg er fortsatt usikker for hvor stor effekt det har. Men det er mulig jeger for farget at egne opplevelser. ''

Det kan hjelpe for noen, og da er det verdt det. For meg hadde det ikke hjulpet, på helseundersøkelsene skammet jeg meg. Alt som hadde med kropp å gjøre var skittent, min kropp var et redskap for andre og sletts ikke min. Jeg visste det var galt, visste jeg måtte holde kjeft for å beskytte min familie. Jeg var en klok liten jente, tror det er flere av dem.

[skal]

Nei, det må være helt grusomt når det er barnets nærmeste som er overgriperen. Jeg skrev litt her i sommer om en overgrepssak som rystet min familie i 2010 - da det kom frem at en i slekta mi som jeg kjenner godt gjorde fære ting med sine tre barn opp gjennom oppveksten deres, frem til de var 13-14 år. I alle år har de båret på skammen over dette, og nå fikk vi vite det.

Mor visste om det. Tanter og naboer visste trolig om det - men ingen gjorde noe.

Vi bodde langt unna, og ingen her ante noe om det og merket ingenting når vi så dem noen få dager annethvert år.

Hvem burde ha sett din fortvilelse? Jeg blir skremt når jeg tenker på at jeg i teorien kan være den som burde se et barn som ikke har det godt, men som ikke ser det...

I mitt tilfelle barnehage og ja, mine foreldre. Barnehagen brakte bekymring til mine foreldre om at jeg trakk meg unna de andre barna, ville helst være alene. De spurte mine foreldre om jeg sørget.

Mine foreldre sa nei. Der stoppet det. De prøvde ikke å finne ut om det var noe annet. Mine foreldre tenkte at det var vel bare sånn jeg var.

Når jeg gråt og sa jeg ikke ville dit, ble det forklart med at jeg var redd for hunden. Selvom jeg nektet for at det var derfor, men kunne heller ikke gi noen annen forklaring.

Så ja, om noen hadde orket å nøste hadde de kanskje kunnet stoppe det.

[Gjest prust]

I mitt tilfelle barnehage og ja, mine foreldre. Barnehagen brakte bekymring til mine foreldre om at jeg trakk meg unna de andre barna, ville helst være alene. De spurte mine foreldre om jeg sørget.

Mine foreldre sa nei. Der stoppet det. De prøvde ikke å finne ut om det var noe annet. Mine foreldre tenkte at det var vel bare sånn jeg var.

Når jeg gråt og sa jeg ikke ville dit, ble det forklart med at jeg var redd for hunden. Selvom jeg nektet for at det var derfor, men kunne heller ikke gi noen annen forklaring.

Så ja, om noen hadde orket å nøste hadde de kanskje kunnet stoppe det.

Du prøvde å si i fra, ved å gråte og si du ikke ville dit - men de forstod ikke, og orket ikke nøste i det...

Helt fryktelig å tenke på at foreldre ikke vil nøste i noe barna opplever som vondt.

Jeg håper inderlig at jeg ville ha oppfattet og undersøkt dersom ett av mine barn opplevde noe fælt. Er veldig opptatt av å ha nært forhold til dem og at de skal ha tillit til meg.

[ShitDiddelyDo]

Selvom jeg selvfølgelig er enig i at samfunnet plikter å legge en enorm innsats i å få stoppet vold, overgrep og seksualisering av barn,(og å legge ditto ressurser i rehablitering av overgrepsutsatte) mener jeg at man samtidig opererer med et hysteri- som ikke gagner utsatte barn, samfunnet generelt eller noe som helst.

For det første er det behandlingen av overgrepsutsatte barn fra sammfunnetside - meget godt illustrert ved "lommemannen" -saken. Der var det mange barn som ikke engang skjønte at de var "traumatiserte"..Før de nøye fikk greie på det i form av alt fra spyende mødre til ensporet gravende sakskyndige..Som får meg til å lure (dvs egentlig ikke) på når disse barna fikk den største psykiske smikken - under overgrepet, eller under trøst,oppklaring og rehabilitering? Med dette mener jeg selvsagt ikke at det er OK for voksne menn å lure smågutter til å beføle seg på det intimeste - mannen fortjener selvsagt både fengsling og psykologoppfølging - men jeg ser ingen grunn til å teskjefore barn med hvilke helvete de har vært igjennom når de ikke engang vet det selv- om grunnen ikke skulle være seksualforbryterhysteri og voksenfortolkning.

Jeg tror også man skremmer barn, fordi voksne skremmer seg selv..ved å lege antagelser om at annenhver fremmedde mann egentlig er en skummel pedofil som ville gitt hva som helst for ti minutter alene på badet med ungen din..

Selvfølgelig synes jeg man skal ta de tilfellene av overgrep mot barn som faktisk finnes på ytterste alvor. Jeg synes man skal tidlig lære barn at det er de som bestemmer over egen kropp og til å sette grenser. OG til å ikke bli med i fremmede biler etc..

Men jeg synes IKKE man skal forklare barn hvor kjipt de må ha hatt det om de ikke "skjønner" det selv (i forbrytelser av kaliber "lommemannen", lage advarende eposer ut av fæle ting, som galskapsaken oppe i Alvdal, eller å gjøre barn naturlig redde for fremmede eller for menn.

Litt utenfor saken, når jeg var liten husker jeg to ting som gjorde litt intrykk. Den ene gangen så jeg en blotter, og en annen gang,når jeg var noe eldre, så jeg en bilsjøfør som fryktelig gjerne ville vise frem sakene sine.. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle putte disse inntrykkene, men kan huske at jeg syntes det var litt spennende og forbudt. Jeg fortalte det til min mor, som heldigvis tok det veldig pent, og fortalte meg litt om det fantes folk der ute som var litt ute av balanse og som likte å vise frem tissen sin, og at det antagelig var litt synd på dem. De var sikkert ikke farlige, men jeg burde nok helst ikke snakke med dem..Så lagde vi ikke noe big deal av det. Jeg er sikker på, at hvis mamma hadde grått, lagd stor scene, ringt barnepsykologer, ikke for å snakke om hvis hun hadde SPYDD, da hadde disse hendelsene garantert lagd traumer og fått meg til å føle meg som et offer (dvs reaksjonene hadde)

Jeg tror det er vesentlig å få tabuer av diskusjonene overgrep mot barn, sånn at man differansiere mere og ha en åpen diskusjon for å finne fruktbare løsninger og hjelp. Jeg tror også at man må slutte å lete etter overgrepsmenn og pedofile bak hver eneste busk, slik skaper bare frykt, for barn og voksne, og hjelper ikke i det hele tatt på å nyansere diskusjonen, og dermed finne løsninger til hjelp og oppklaring.

Mener jeg.

Dette var meget godt skrevet, og jeg er helt enig.

(Husker Staff sa noe lignende i forbindelse med Lommemannen-saken - uten å trekke paralleller til ham ).

[ShitDiddelyDo]

''Det er noe veldig uklokt og usunt ved å erkære noe som den ultimate uopprettelige katastrofe.''

Akkurat det der (ang overgrep) kom jo Staff med også - det var det jo en snev av fornuft i - det var bare det at han dro det så langt - og er såpass avskyelig ellers - at det druknet. Men jeg husker at jeg tenkte at til tross for at han som regel sier dustete ting (særlig om overgrep) så var det en anelse fornuft der...

Staff ble faktisk misforstått (sikkert med vilje).

Jeg hørte det famøse radioinnslaget med ham i sin helhet, og han burde saksøkt journalistenes fremstilling av ham i ettertid. De trakk fram en setning her og der, og fikk det til å se ut som om han støttet overgrep, noe han aldri gjorde.

[Gjest tenker jeg]

''Hva kan gjøres for at de som utsettes for dette oppdages - at overgrepene stoppes og de får hjelp?''

Barna må innformeres i barnehage/skole om hva som er lov/ikke lov, de trenger å vite at kroppen deres er deres kropp. Må lære seg å sette grenser, hva som er normalt/ikke normalt. Støtter barneombudets forslag.

Når det gjelder tegn er det ikke godt å vite, men at små barn vet mye om sex er et stort varsko. Jeg fant selv ut at det jeg opplevde ikke var normalt, gjorde alt for å virke normal/som de andre barna. Var ikke som dem, de var uskyldige og rene, jeg var skitten og visste mye om ting jeg ikke burde vite. Men det sa jeg ingenting om, på skolen var jeg innadvendt og beskjeden. Jeg var snill og full av skam...

Først da jeg begynte på ungdomsskolen forandret jeg meg, hadde prøvd for lenge å bli som andre uten å klare det. Søkte heller andre som var outsidere, lærerene likte ikke bøller, og jeg var intet unntak. Det var meg det var noe galt med, ikke mine omgivelser.

Er i dag heller ikke som andre, om det er pga overgrepene eller om jeg var syk i utgangspunktet vet jeg ikke. Burde fantes utpekte personer barn kunne gå til, om de opplevde overgrep. La barna vite at det finnes folk som bryr seg.

''

Når det gjelder tegn er det ikke godt å vite, men at små barn vet mye om sex er et stort varsko. ''

Jeg tenker at på akkurat dette området så har utviklingen forvansket det for de små barna. I min barndom var det ikke så lett tilgjengeldig som det er for temmelig små barn i dag. De er på nett, ser tv, spill osv og vet mer enn jeg og mine likesinnede gjorde.

[Gjest tenker jeg]

Ville kanskje mistenkt noe om ungen forandret seg, ble mer usikker osv... gjemte seg bort.

tenker med gru på¨en venninne. Da vi var 9-10 år kunne hun mye om sex, f.eks. ordet kåt hadde jeg aldri hørt om, eller å bli våt, jeg trodde jo det betydde å tisse seg ut...

men dette visste hun alt om.

Først da vi ble voksne fortalte hun meg at hun hadde blitt misbrukt.

Så et "tegn" er vel at de kan litt vel mye om sånt til å være så små...

Det ble aldri fanget opp hos min venninne og hun slet og sliter fortsatt psykisk.

''Ville kanskje mistenkt noe om ungen forandret seg, ble mer usikker osv... gjemte seg bort.

''

Det som gjør dette vanskelig er jo at det er naturlig at barn forandrer seg i oppveksten. Det er vanskelifg å skille hva som f. eks er pubertet med hva som er en mulig overgrepsbakgrunn.

[Gjest tenker jeg]

Det viktigste man kan gjøre for å forebygge overgrep er å lære barna opp til å si nei når en voksen ber om/utfører uønsket kroppslig kontakt.

Jeg vet hva man generelt skal "se" etter ved seksuelt misbruk, men symptomene kan ligne på omsorgssvikt, bokstavdiagnoser og mye annet.

''Det viktigste man kan gjøre for å forebygge overgrep er å lære barna opp til å si nei når en voksen ber om/utfører uønsket kroppslig kontakt.

''

Dette er det mange som mener, men i virkeligheten så har de fleste ikke mye å stille opp mot i forhold til de voksnes makt og manipulering. Mange med overgrepsbakgrunn har fått lagt en ekstra bør på seg ved at de føler de burde stoppet det, siden noen hadde "lært" dem å sette grenser.

Det er også særdeles skadelig å være et lite barn som tar på seg børen med å holde den voksnes begjær i sjakk. For meg var det like skadelig som selve overgrepene. Man kan aldri slappe av, må være på en evig "alert".

[nitty-gritty]

''Det viktigste man kan gjøre for å forebygge overgrep er å lære barna opp til å si nei når en voksen ber om/utfører uønsket kroppslig kontakt.

''

Dette er det mange som mener, men i virkeligheten så har de fleste ikke mye å stille opp mot i forhold til de voksnes makt og manipulering. Mange med overgrepsbakgrunn har fått lagt en ekstra bør på seg ved at de føler de burde stoppet det, siden noen hadde "lært" dem å sette grenser.

Det er også særdeles skadelig å være et lite barn som tar på seg børen med å holde den voksnes begjær i sjakk. For meg var det like skadelig som selve overgrepene. Man kan aldri slappe av, må være på en evig "alert".

Det er jo ikke slik at enten skal barnet ha ansvar for voksnes begjær og kan derfor utsettes for overgripere om de bare sier nei, ellers så skal vi ikke lære barna våre å bli sinte om noen er ubehagelig fysisk mot de.

[løvinne71]

Du har rett i at det er vanskelig for et barn å si nei til voksne.

Men et barn som i utgangspunktet har et sunt forhold til egne grenser og i tillegg har lært noe om hva som er greit og ikke vil lettere kunne si ifra. Det øker sjansen for å få stoppet galskapen.

Jo mer barn vet om hva som er rett og galt, jo lettere blir det for dem å si ifra.

mvh

"Men et barn som i utgangspunktet har et sunt forhold til egne grenser og i tillegg har lært noe om hva som er greit og ikke vil lettere kunne si ifra. Det øker sjansen for å få stoppet galskapen.

Jo mer barn vet om hva som er rett og galt, jo lettere blir det for dem å si ifra."

Dette er nok riktig hvis barna er litt eldre, eller hvis overgriperen er en utenforstående, eller en person barnet ikke har så nær relasjon til.

Men problemet er jo at svært mange overgrep gjøres av nære omsorgspersoner som barnet har tillit til.

F.eks foreldre/nære slektninger eller eldre søsken. Og i mange tilfeller starter overgrepene "i det små" ganske tidlig - lenge før barnet blir istand til å forstå skillegrensene mellom hva som er kos, lek eller sex.

Når dette så utføres av folk som, tilsynelatende, er glad i barnet og ønsker hans/hennes beste, så har ikke yngre barn forutsetninger for å forstå at det de blir utsatt for er galt og ulovlig.

Innen de blir gamle nok til å forstå dette, så er ofte skaden allerede skjedd, eller barnet er såpass "kuet" at de ikke tør å protestere.

[laguna1]

Grunnen til at det lille av fornuft druknet hos meg var at argumentasjonen i første rekke gikk på å forsvare den voksnes avsindige handlinger, ikke hvordan man best mulig kan ivareta de utsatte barna.

Jeg må innrømme at jeg er selektiv i hvem jeg orker å høre på. Staff kommer langt ned på prioriteringslisten.

mvh

Men det går an å ha to tanker i hue på engang - får man bukt med de voksnes lyster og impulser til å begå overgrep mot barn, vil jo dette i høyeste grad gagne barna! Nå er jeg langt i fra enig med Staff i alt (Jeg synes blandt annet at mange av betraktningene hans rundt barn-voksne-seksualtet har vært meget tvilsomme) - men mange av tankene hans om offermentalitet og når man blir "et offer" er svært interessante! Dessuten er han uredd - og tråkker ned stier de færreste tør..og åpner dermed for diskusjon av _SVÆRT_ nødvendig karakter..Om folk bare hadde turt å være med å diskutere, istedet for bare å bøye hodene i avsky.

Skal man ha bukt med forjævligheter, som misbruk av barn, må man ha mot til diskusjoner som bryter med det "folk flest sier" (og har sagt lenge) og takle å tenke tanker en helst vil slippe. Tror jeg.

[laguna1]

Dette var meget godt skrevet, og jeg er helt enig.

(Husker Staff sa noe lignende i forbindelse med Lommemannen-saken - uten å trekke paralleller til ham ).

Tusen takk!

[Sør]

Det er skrevet tjukke bøker om hvordan slike ting skal håndteres. Jeg anser det som lite fruktbart at jeg skal skrive en miniutredning om dette og forsøke å få med alle eventueliteter. Alt kommer an på den konkrete situasjonen.

Å "undersøke" en sak er et meget vidt begrep. Det består i alt fra å stille et barn noen ekstra spørsmål, til å koble politi og/eller barnevern inn. Man bør gjøre en sannsynlighetberegning og konsekvensanalyse før man anklager.

Med 80-tallet friskt i minne, er det maktpåliggende for meg å påpeke at begge grøftene kan være like ødeleggende for de det rammer.

Jeg vil ikke være med på en tankegang som noe lettvindt konkludere med at det er bedre med en _anklage_ for mye enn for lite. Hadde det bare vært så enkelt.

Jeg mener at man ut fra den enkelte sak hele tiden må vei for og mot i sitt valg av tilgjengelige virkemidler og handlingsmåter. De blir galt både å stirre seg blind på faren for at man tar feil og å glemme de forferdelige konsekvensene feilaktige anklager kan få. Jeg tror de som er villige til å ta _begge_ disse momentene med i sin vurdering, har størst sjanser for å agere til barnas beste.

mvh

Men PieLill dette er selvfølgeligheter. Og du henviser til andre som heller ikke har noen 100%-metode. Eller noe i nærheten.

''Med 80-tallet friskt i minne, er det maktpåliggende for meg å påpeke at begge grøftene kan være like ødeleggende for de det rammer. ''

Men det eneste du skriver er å trekke frem et snart 30-år gammelt eksempel, som er den ene siden, og på toppen av det hele er langt mindre skadelig (de fleste voksne overlever anklager bedre enn de fleste barn overlever misbruk), og som er uhyre mye sjeldnere.

Med vennlig hilsen

[Sør]

''Ville kanskje mistenkt noe om ungen forandret seg, ble mer usikker osv... gjemte seg bort.

''

Det som gjør dette vanskelig er jo at det er naturlig at barn forandrer seg i oppveksten. Det er vanskelifg å skille hva som f. eks er pubertet med hva som er en mulig overgrepsbakgrunn.

Innen de er kommet i puberteten kan man ha forklart hele klassene at "ingen får gjøre slikt", og "hvis noen gjør det kan du snakke med X, Y eller Z". Og selvsagt gjøre noe mer aktivt ved mistanke.

Jeg tror det kan være vanskeligere når de er yngre.

Med vennlig hilsen

[PieLill]

"Men et barn som i utgangspunktet har et sunt forhold til egne grenser og i tillegg har lært noe om hva som er greit og ikke vil lettere kunne si ifra. Det øker sjansen for å få stoppet galskapen.

Jo mer barn vet om hva som er rett og galt, jo lettere blir det for dem å si ifra."

Dette er nok riktig hvis barna er litt eldre, eller hvis overgriperen er en utenforstående, eller en person barnet ikke har så nær relasjon til.

Men problemet er jo at svært mange overgrep gjøres av nære omsorgspersoner som barnet har tillit til.

F.eks foreldre/nære slektninger eller eldre søsken. Og i mange tilfeller starter overgrepene "i det små" ganske tidlig - lenge før barnet blir istand til å forstå skillegrensene mellom hva som er kos, lek eller sex.

Når dette så utføres av folk som, tilsynelatende, er glad i barnet og ønsker hans/hennes beste, så har ikke yngre barn forutsetninger for å forstå at det de blir utsatt for er galt og ulovlig.

Innen de blir gamle nok til å forstå dette, så er ofte skaden allerede skjedd, eller barnet er såpass "kuet" at de ikke tør å protestere.

Dessverre finnes ingen metoder som vil kunne utelukke muligheten for at barn utsettes for overgrep.

Å lære barn om grenser, hva voksne har lov til og ikke, vil øke sjansen for at flere overgrep oppdages og evt. tidligere i forhold til om barn ikke lærer noe som helst om dette. At det ikke løser alle problem, betyr ikke at det er bortkastet.

Det er et av mange virkemidler for å begrense overgrep så mye det lar seg gjøre.

mvh