Tenåringssønn som stammer

[Gjest Hildura]

Sønnen min har i en alder av 14 år begynt å stamme. Først var det bare litt og helt uskyldig, men nå syns jeg nesten det blir verre for hver dag som går.

Jeg har valgt å la være å kommentere dette frem til nå. Går ut i fra at han er fullt klar over problemet selv og satser på at det går gradvis over. At han han bare er inni en "periode". Selv virker han ikke påvirket av at det skjer og later som ingenting. Det kan nesten virke som han ikke bryr seg så mye om det. Samtidig tenker jeg at han er i en alder hvor det nesten ville vært rart om han ikke syntes dette var ubehagelig. Merker jo dessuten at folk han omgås synes det kan bli litt ubehagelig.

Er usikker på om jeg som mor gjør det rette ved å ignorere stammingen hans? Eller burde jeg kanskje si noe? Evt vente til han kanskje sier noe om det selv? Vi har vanligvis et godt åpent forhold når det gjelder kommunikasjon, men er redd jeg gjør vondt verre ved å ta opp dette med ham.

Hva synes dere? Skal jeg ignorere eller nevne noe når han stammer. Og i såfall hva burde jeg evt si, ikke si for at han skal oppleve minst mulig komplekser rundt dette?

Kan nevne tilsluttat han ikke stammer hele tiden, men at det kommer opp enkelte ord som står helt eller delvis fast.

[EnolaGay]

Spør ham. Kun han selv som vet. Og hvis det plager ham så blir dere enige om å gjøre noe. Hvis ikke, så la det ligge.

[Gjest Modern77]

Jeg tenker litt at siden det har kommet nå kan ha noe med at han utvikles og modnes og utvikler en slags usikkerhet... nervøsitet... hastverk,, stress...

Han er nok obs på det selv at han stammer, kanskje oppmuntre han til å ta det med ro når han snakker, ofte med folk som stammer sporadisk så er det fordi de stresser og vil si alt på en gang slik at det stokker seg.

Hvis problemet vedvarer kan det jo være en ide å snakke med en logoped.