har jeg noe her å gjøre?

[vanilje]

etter mange oppfordringer, så skal jeg prøve å skrive ett innlegg her... hører vanligvis til på psykiatriforumet, men har kanskje noe å gjøre her også? samtidig så synes jeg liksom at det jeg har opplevd ikke er så ille som det som dere andre her inne har opplevd og tenker at jeg ikke skal blande meg inn... jeg husker så lite, har så lite konkret å komme med, er det nødvendig å huske alt ned til minste detalj? eller er det nok med vemmelsen, angsten, redselen, panikken, tankene, følelsene, mistankene?? lurer virkelig på det... for det virker som det ikke er godt nok, det er ikke godt nok for behandlerne mine... ikke misforstå meg, hadde jeg kunnet, ville jeg ha gjort alt i verden for at dette ikke skal være sant, men jeg kan ikke rømme... men jeg vil vite, jeg vil være sikker, jeg vil kunne stå på mine krav og jeg håper jeg en dag vil kunne tro på minnene, fordi denne usikkerheten er verre enn alt...

[Feline]

Kjære Vanilje,

det er ikke så ofte jeg tar meg tid til å verken lese eller skrive innlegg her inne mer, heldigvis kan jeg kanskje si - for meg er det et sunnhetstegn - minnene mine har bleknet og livet mitt har fått mer plass. Men jeg vil gjerne svare deg litt når du for en gang skyld har våget deg inn hit.

Først: Velkommen! Du sier du er redd for at du ikke passer inn her - fordi du ikke husker, fordi du føler det andre har vært utsatt for var verre. Jeg tror mange som er innom forumet her kanskje kjenner litt på den der "det jeg opplevde var kanskje ikke så ille som det andre har opplevd", det har jeg også tenkt... Men for meg er ikke det det viktigste. Det som er viktig er at man tar seg selv og sine tanker, følelser og opplevelser på alvor og GJØR noe med dem. Det å skrive her er å gjøre noe. Det å ta det opp med behandlere er å gjøre noe.

Du sier behandlerne dine ønsker mer konkrete minner... Kanskje det er sånn at du ikke er _klar_ for minnene dine enda? At det er derfor du ikke husker? Kanskje du trenger å bli litt sterkere først?

Ta den tiden du trenger!

Gode ønsker,

http://home.no.net/feline/

[Gjest Bea]

Kjære vanilje.

Du er like velkommen til å skrive her som alle oss andre.

Jeg husker ikke så mye jeg heller, og synes det er vondt å gå med disse vage minnene, men vi får prøve og hjelpe og holde hverandre oppe likevel, ikke sant?

Synes det er bra du skriver her jeg:)

Klem fra bea

[Gjest Bea]

Ville bare si at jeg tror de fleste synes at de andre har vært gjennom verre ting enn meg, men det vil jo ikke si det samme som at vi har noe mindre her å gjøre?

[DIXI]

Du er i hvert fall veldig velkommen her - så må du kjenne selv om du føler at du har noe her å gjøre! Husk at det IKKE er en konkurranse om hvem som har hatt det verst her i verden. Alle har hatt det grusomt, hver på sitt sted, hver med sine opplevelser, som er det verste de noen gang har opplevd.

Forsøk å glemme det de andre skriver når du skal fortelle om deg og ditt. Skriv ut i fra ditt eget ståsted, og du vil få svar som passer til det.

Det er svært mange som ikke husker detaljer, og det er slett ikke nødvendig - hverken for å kunne bearbeide eller komme videre. Kjenn på det du synes er vondt og leit, skriv det gjerne ned etterpå. Du trenger ikke vise det til noen, du kan brenne det eller kaste det i do, som jeg pleier å si. Men det skjer noe med deg når du skriver. Du blir nødt til å formulere setninger, konstruere en sammenheng. Det kan hjelpe deg å ordne opp i virr-varret. Noen tegner eller maler når de har det vondt, det er også en veldig fin måte å få ut følelsene på. Hvis bildet blir kullsvart - ja så har du det vondt der og da. Men neste gang kan det være at du maler en liten stripe av lys eller noen grå skyer - hvem vet?

Så kjære Vanilje - skriv litt mer, jeg tror du kan ha nytte av det!

God klem fra Grete :-)

[Ritva]

Velkommen til forum..og du..jeg tror nok ikke du er den eneste som er på flere forum. Det henger jo litt i sammen noen av forumene da:). Glem nå hvem som har hatt eller har det verst. Ta den tid du trenger..skriv ned tanker og følelser...noen ganger så er det jo slik at man husker veldig lite nettopp fordi det har vært en skjult hemmelighet i sjelen og fortrengt så lenge. Det tar litt tid før det kan komme til overflaten, noen ganger kanskje ikke så mye man skulle ønske, men det hjelper alltid å begynne et sted.

Klem fra