Depresjon

[Gjest Sammenbrudd]

Jeg greier ikke mer.Livet mitt er rasert. Jeg har vært lykkelig og langt nede. Forsøkt og se på alt det positive i lang lang tid. Det er jeg som går etter over 20 år, men jeg sørger meg ihjel. Før påske var jeg ukonsentrert og skvatt når noen snakket til meg på jobb. Og jeg glemte ting. Jeg ordnet alt på rekordtid. Kjøpte et krypinn. Flytter i slutten av mai. Jeg må bo i et krypinn, for ungene skal ikke skifte skole og vi har særeie. Jeg holdt ut disse dagene. Prøvde være sterk. Så kom påsken. De dro på ferie.Hele påsken har jeg sovet, grått, sovet og grått. Har truffet et par personer, men vil bare hjem og sove. Jeg kjenner ikke sultfølelse. I dag har jeg presset i meg en is. Det er alt.

Jeg har vært på legevakta med et sykt barn. Holdt masken, men hadde lyst å rope om hjelp, men gjorde det ikke. Holdt på og sovne på legevakta. Kom hjem og ramler sammen.

Må være sterk. For barnas skyld må jeg det, men jeg har fått et sammenbrudd. Jeg har ikke kontroll lenger.Knuste et glass. Har et så stort hat. Jeg har ikke vært verd noenting. Alt jeg har gjort har ikke betydd noenting. Verken barna eller jeg orker mer kjefting. Forstår ikke hvordan jeg skal kunne jobbe i morgen. Forstår ikke hvordan jeg skal greie flytteprosessen, men må.

Ser helsvart på fremtiden. Vil bare ha mannen min, men det går ikke lenger. Jeg har så mange gode minner, men...

Midt oppi alt har jeg fått en sånn angst. Jeg er så redd for alt mulig. Jeg trodde flyet skulle styrte og at ingen kom hjem. Jeg trodde en de var kidnappet. Jeg tror jeg er alvorlig syk også. Jeg har noen symptomer på det.Jeg kan ikke bli sykmeldt. Jeg er deltidsansatt i en bedrift, som jeg midlertidig jobber fulltid i. Blir jeg sykmeldt, ramler jeg tilbake til deltid og noen andre får stillingen. Jeg lurte banken til å tro at jeg er heltidsansatt og fikk lån på bakgrunn av lønnsslippen fordi å leie er dyrere. Blir jeg deltidsansatt går alt til helvete. Jeg er sliten av å være kontrolert.Jeg klarer det ikke mer.Jeg har sett for meg en annen fremtid for barna. Jeg sørger over dem, jeg sørger for meg selv, men det er ingen annen utvei. Hva kan jeg gjøre? Forferdelig at ungene ser meg sånn. Jeg gjør alt verre for dem. Hjelp oss!

[Gjest YotoHama]

Huff, det høres ut som du gjennomgår et lite helvete og trenger definitivt noen å snakke med. Jeg anbefaler på det sterkeste å gå til fastlegen din for en samtale. Sammen kan dere snakke om hva som vil være best for deg og barna i denne situasjonen du nå befinner deg. Det finnes altid hjelp å få. Ønsker deg lykke til!

[frosken]

Det er noen dager siden du skrev dette og jeg håper du i mellomtiden har fått det noe bedre. Jeg får tanker om hvordan livet av og til kan rase fullstendig sammen i en akutt krise, og at det da er viktig å ta en liten dag av gangen. Det høres ganske klisjeaktig ut, men allikevel en grei ting å holde fast ved i kriser.

Håper du har noen rundt deg du kan snakke med, og hvis ikke, så synes jeg du skal enten bruke fastlegen eller be fastlegen finne noen som kan hjelpe deg gjennom krisern.

[Gjest Sammenbrudd]

Det er noen dager siden du skrev dette og jeg håper du i mellomtiden har fått det noe bedre. Jeg får tanker om hvordan livet av og til kan rase fullstendig sammen i en akutt krise, og at det da er viktig å ta en liten dag av gangen. Det høres ganske klisjeaktig ut, men allikevel en grei ting å holde fast ved i kriser.

Håper du har noen rundt deg du kan snakke med, og hvis ikke, så synes jeg du skal enten bruke fastlegen eller be fastlegen finne noen som kan hjelpe deg gjennom krisern.

Det er litt bedre enn det var da jeg skrev dette, men jeg har det ikke bra. Jeg ble sykemeldt i 14 dager og fikk sobril, men jeg har ikke flere igjen og jeg tror ikke sobril var riktig medisin. Legen tilbød meg lengre sykemelding, men siden 100% stillingen min bare er en midlertidig stilling som hele tiden blir forlenget, turde jeg ikke ta i mot lengre sykemelding. Jeg er bare fast ansatt i 60%. Siden jeg skrev innlegget, har jeg også flyttet, men jeg lengter "hjem". Jeg savner han også, men jeg vet jeg ikke kan krype tilbake med halen mellom beina før han forstår at han må gjøre visse grep med seg selv.

Da jeg først kom tilbake til jobb, følte jeg at det gjorde meg godt. Det hjalp litt men tristheten forsvinner ikke. Jeg tar på meg en maske og prøver og leve som normalt, gjemmer meg bort på do og gråter. Nå er ferien her og den takler jeg ikke. Nå skulle vi ha hatt det så fint. Jeg klarer ikke å feriere alene. Feriene våre har alltid vært fine og nå i ferien har jeg grått mye. Ting har blitt svart igjen og jeg skulle ønske alt var som før, bortsett fra det jeg reiste i fra og som jeg var nødt til å reise i fra. Beslutningen min var riktig, men jeg går fremdeles med et håp om at alt skal bli bra til slutt, skjønt jeg tviler mer og mer.

Jeg har virkelig prøvd og komme videre. Har til og med datet et par menn, men det blir bare å lure seg selv. Jeg er langt i fra klar for det.

Jeg lurer på om det var dumt av meg å komme så raskt på beina igjen og at det er det jeg betaler for nå. Når jeg leser "huff" sitt siste innlegg, kjenner jjeg at alt vrenger seg i meg.

[Gjest segunda]

Det er litt bedre enn det var da jeg skrev dette, men jeg har det ikke bra. Jeg ble sykemeldt i 14 dager og fikk sobril, men jeg har ikke flere igjen og jeg tror ikke sobril var riktig medisin. Legen tilbød meg lengre sykemelding, men siden 100% stillingen min bare er en midlertidig stilling som hele tiden blir forlenget, turde jeg ikke ta i mot lengre sykemelding. Jeg er bare fast ansatt i 60%. Siden jeg skrev innlegget, har jeg også flyttet, men jeg lengter "hjem". Jeg savner han også, men jeg vet jeg ikke kan krype tilbake med halen mellom beina før han forstår at han må gjøre visse grep med seg selv.

Da jeg først kom tilbake til jobb, følte jeg at det gjorde meg godt. Det hjalp litt men tristheten forsvinner ikke. Jeg tar på meg en maske og prøver og leve som normalt, gjemmer meg bort på do og gråter. Nå er ferien her og den takler jeg ikke. Nå skulle vi ha hatt det så fint. Jeg klarer ikke å feriere alene. Feriene våre har alltid vært fine og nå i ferien har jeg grått mye. Ting har blitt svart igjen og jeg skulle ønske alt var som før, bortsett fra det jeg reiste i fra og som jeg var nødt til å reise i fra. Beslutningen min var riktig, men jeg går fremdeles med et håp om at alt skal bli bra til slutt, skjønt jeg tviler mer og mer.

Jeg har virkelig prøvd og komme videre. Har til og med datet et par menn, men det blir bare å lure seg selv. Jeg er langt i fra klar for det.

Jeg lurer på om det var dumt av meg å komme så raskt på beina igjen og at det er det jeg betaler for nå. Når jeg leser "huff" sitt siste innlegg, kjenner jjeg at alt vrenger seg i meg.

Jeg ser forskjell på det første innlegget du skrev og til det du skriver nå. Det er sannhet i at tiden leger alle sår selvom det ikke alltid føles slik. At du har datet to menn er fantastisk;-). Det er mange som går med sorg og savn i ferier og helligdager da man tror at alle skal være glade og fornøyde. Det er naturlig spesielt siden det er første sommeren.

Ikke fundere for mye over om du skulle ha holdt deg hjemme osv. Jeg tror at det hjelper å være på jobb så lenge det ikke er fare for at man gjør noe katastrofalt. Uansett gjort er gjort og spist er spist, og nå må du konsentrere deg om fremtiden.

[Gjest Sammenbrudd]

Jeg ser forskjell på det første innlegget du skrev og til det du skriver nå. Det er sannhet i at tiden leger alle sår selvom det ikke alltid føles slik. At du har datet to menn er fantastisk;-). Det er mange som går med sorg og savn i ferier og helligdager da man tror at alle skal være glade og fornøyde. Det er naturlig spesielt siden det er første sommeren.

Ikke fundere for mye over om du skulle ha holdt deg hjemme osv. Jeg tror at det hjelper å være på jobb så lenge det ikke er fare for at man gjør noe katastrofalt. Uansett gjort er gjort og spist er spist, og nå må du konsentrere deg om fremtiden.

Akkurat nå føler jeg ikke at tiden vil lege alle sår. Jeg er redd at jeg vil slite med dette til jeg dør. Jeg er redd jeg aldri vil finne en mann som har de kvalitetene han har. Jeg vil alltid komme til å sammenligne alle menn med han. Kanskje har de ikke de dårlige sidene jeg flyttet i fra, men vil mangle de bra kvalitetene. Jeg har ikke opplevd så mange menn rundt meg som har hans kvaliterer.

[frosken]

Det er litt bedre enn det var da jeg skrev dette, men jeg har det ikke bra. Jeg ble sykemeldt i 14 dager og fikk sobril, men jeg har ikke flere igjen og jeg tror ikke sobril var riktig medisin. Legen tilbød meg lengre sykemelding, men siden 100% stillingen min bare er en midlertidig stilling som hele tiden blir forlenget, turde jeg ikke ta i mot lengre sykemelding. Jeg er bare fast ansatt i 60%. Siden jeg skrev innlegget, har jeg også flyttet, men jeg lengter "hjem". Jeg savner han også, men jeg vet jeg ikke kan krype tilbake med halen mellom beina før han forstår at han må gjøre visse grep med seg selv.

Da jeg først kom tilbake til jobb, følte jeg at det gjorde meg godt. Det hjalp litt men tristheten forsvinner ikke. Jeg tar på meg en maske og prøver og leve som normalt, gjemmer meg bort på do og gråter. Nå er ferien her og den takler jeg ikke. Nå skulle vi ha hatt det så fint. Jeg klarer ikke å feriere alene. Feriene våre har alltid vært fine og nå i ferien har jeg grått mye. Ting har blitt svart igjen og jeg skulle ønske alt var som før, bortsett fra det jeg reiste i fra og som jeg var nødt til å reise i fra. Beslutningen min var riktig, men jeg går fremdeles med et håp om at alt skal bli bra til slutt, skjønt jeg tviler mer og mer.

Jeg har virkelig prøvd og komme videre. Har til og med datet et par menn, men det blir bare å lure seg selv. Jeg er langt i fra klar for det.

Jeg lurer på om det var dumt av meg å komme så raskt på beina igjen og at det er det jeg betaler for nå. Når jeg leser "huff" sitt siste innlegg, kjenner jjeg at alt vrenger seg i meg.

Synes ikke det er noe rart at du faller litt sammen nå i ferien. Mange gode minner høres ut til å være forbundet med ferier, og da blir kontrasten så stor når ting ikke fungerer.

Jeg tror det er fornuftig å komme seg tilbake til jobb ganske raskt, og selv om du kanskje ideelt sett kunne hatt gradert sykemelding en kort periode, så synes jeg du har gjort en god vurdering med tanke på hvor brutalt arbeidslivet ofte kan være.

Sobril er neppe noen god medisin for deg når den vanskelige livssituasjonen er vedvarende. Men har du noen du kan snakke med regelmessig? Kunne det vært en ide å gått til en psykolog i tiden som kommer? Kanskje ville det være godt å få sortert tanker og følelser litt strukturert sammen med en annen.

[Gjest segunda]

Akkurat nå føler jeg ikke at tiden vil lege alle sår. Jeg er redd at jeg vil slite med dette til jeg dør. Jeg er redd jeg aldri vil finne en mann som har de kvalitetene han har. Jeg vil alltid komme til å sammenligne alle menn med han. Kanskje har de ikke de dårlige sidene jeg flyttet i fra, men vil mangle de bra kvalitetene. Jeg har ikke opplevd så mange menn rundt meg som har hans kvaliterer.

''Akkurat nå føler jeg ikke at tiden vil lege alle sår.''

Det er slik følelser er og jeg kjenner dem godt også. Akkurat nå er det viktigst for deg å sortere tankene dine og der kunne en psykolog hjulpet deg. Det haster ikke å tenke på og finne en ny mann. Nå bør du se fremover på ditt eget liv og dine barns.

[Gjest Sammenbrudd]

''Akkurat nå føler jeg ikke at tiden vil lege alle sår.''

Det er slik følelser er og jeg kjenner dem godt også. Akkurat nå er det viktigst for deg å sortere tankene dine og der kunne en psykolog hjulpet deg. Det haster ikke å tenke på og finne en ny mann. Nå bør du se fremover på ditt eget liv og dine barns.

''eget liv og dine barns''

Ja, jeg prøver på det, men av kritikkene som ramler ut av kjeften på han er nettopp at jeg "har levd mitt liv gjennom ungene" og levd for lite for meg selv. Jeg har med andre vært for opptatt av ungene mine.

[Gjest Sammenbrudd]

Synes ikke det er noe rart at du faller litt sammen nå i ferien. Mange gode minner høres ut til å være forbundet med ferier, og da blir kontrasten så stor når ting ikke fungerer.

Jeg tror det er fornuftig å komme seg tilbake til jobb ganske raskt, og selv om du kanskje ideelt sett kunne hatt gradert sykemelding en kort periode, så synes jeg du har gjort en god vurdering med tanke på hvor brutalt arbeidslivet ofte kan være.

Sobril er neppe noen god medisin for deg når den vanskelige livssituasjonen er vedvarende. Men har du noen du kan snakke med regelmessig? Kunne det vært en ide å gått til en psykolog i tiden som kommer? Kanskje ville det være godt å få sortert tanker og følelser litt strukturert sammen med en annen.

Jeg innbiller meg at psyloghjelp er noe stort tull, men mulig jeg tar feil. Hva kan en psykolog gjøre?

Jeg har ikke så mange og snakke med. Jeg mistet ikke bare han, men en stor vennegjeng som han dro med seg og som følger med han videre.

Jeg har tatt opp igjen noen gamle vennskap og til min store overraskelse var de der fremdeles for meg og det er mer enn jeg fortjener, fordi jeg har som han har sagt levd "gjennom ungene" og fulgt hans venner, mens jeg har vært alt for dårlig til og ta vare på egne venner. Jeg føler ikke at jeg har hatt så god tid til det heller før nå. Noen bor på andre kanter av landet enn meg, men jeg har ei jeg treffer ute av og til. Jeg var jo ikke særlig etablert i denne byen før jeg traff han, mens han var fullt etablert.

[Gjest segunda]

''eget liv og dine barns''

Ja, jeg prøver på det, men av kritikkene som ramler ut av kjeften på han er nettopp at jeg "har levd mitt liv gjennom ungene" og levd for lite for meg selv. Jeg har med andre vært for opptatt av ungene mine.

Det er ikke noe galt i å leve for ungene sine. Problemet for deg er å vite hva du føler og mener selv.

[Gjest segunda]

Jeg innbiller meg at psyloghjelp er noe stort tull, men mulig jeg tar feil. Hva kan en psykolog gjøre?

Jeg har ikke så mange og snakke med. Jeg mistet ikke bare han, men en stor vennegjeng som han dro med seg og som følger med han videre.

Jeg har tatt opp igjen noen gamle vennskap og til min store overraskelse var de der fremdeles for meg og det er mer enn jeg fortjener, fordi jeg har som han har sagt levd "gjennom ungene" og fulgt hans venner, mens jeg har vært alt for dårlig til og ta vare på egne venner. Jeg føler ikke at jeg har hatt så god tid til det heller før nå. Noen bor på andre kanter av landet enn meg, men jeg har ei jeg treffer ute av og til. Jeg var jo ikke særlig etablert i denne byen før jeg traff han, mens han var fullt etablert.

Psykolog kan hjelpe deg å sortere tankene dine og finne hva du virkelig ønsker deg. Du må ønske den hjelpen selv.

[Gjest Sammenbrudd]

Det er ikke noe galt i å leve for ungene sine. Problemet for deg er å vite hva du føler og mener selv.

Min mening er at det ikke går an å ta noe av kritikken på alvor lenger fordi kritikken forflytter seg hele tiden. Er det ikke det ene, så er det andre og han vil alltid finne nye feil.

Jeg mener at han er borskjemt fordi han aldri blir fornøyd med livet sitt. Hvis vi f.eks skal sette oss ned sammen på terassen, så kan det plutselig komme fra han:- Ja, så sitter vi her igjen da som to gamlinger! Det er så fryktelig sårende at han er så misfornøyd med livet vi lever, for er det noen som virkelig har fått mye ut av livet og gjort mye og utnyttet all fritid, så er det vel nettopp oss. Det er vel nesten ingen jeg kjenner som har levd livet fullt ut som oss. Det er ikke bare noe jeg mener, men folk rundt oss sier det også. Jeg har vært med på alt han har foreslått bortsett fra at jeg de siste årene har satt noen grenser for ting jeg absolutt ikke gidder lenger og jeg har ikke lagt noe hinder for at han kan gjøre ting på egen hånd, noe han også har gjort. All ferie og alle helger har vært brukt til noe. Likevel er han sur når jeg ikke kan ta mer ferie. Jeg kan vel søke om permsjon mener han da eller bli lærer.

Stikkordene er respektløshet, raserianfall og misfornøydethet. Han kan få et lite anfall av selvinnsikt, men det varer aldri lenge.

Skal jeg få en slutt på dette, var jeg nødt til å flytte, så nå sitter jeg her ensom og håper på at han skal tenke seg til fornuft, men mannen er sta, så jeg tror ikke det vil skje.

[Gjest Sammenbrudd]

Min mening er at det ikke går an å ta noe av kritikken på alvor lenger fordi kritikken forflytter seg hele tiden. Er det ikke det ene, så er det andre og han vil alltid finne nye feil.

Jeg mener at han er borskjemt fordi han aldri blir fornøyd med livet sitt. Hvis vi f.eks skal sette oss ned sammen på terassen, så kan det plutselig komme fra han:- Ja, så sitter vi her igjen da som to gamlinger! Det er så fryktelig sårende at han er så misfornøyd med livet vi lever, for er det noen som virkelig har fått mye ut av livet og gjort mye og utnyttet all fritid, så er det vel nettopp oss. Det er vel nesten ingen jeg kjenner som har levd livet fullt ut som oss. Det er ikke bare noe jeg mener, men folk rundt oss sier det også. Jeg har vært med på alt han har foreslått bortsett fra at jeg de siste årene har satt noen grenser for ting jeg absolutt ikke gidder lenger og jeg har ikke lagt noe hinder for at han kan gjøre ting på egen hånd, noe han også har gjort. All ferie og alle helger har vært brukt til noe. Likevel er han sur når jeg ikke kan ta mer ferie. Jeg kan vel søke om permsjon mener han da eller bli lærer.

Stikkordene er respektløshet, raserianfall og misfornøydethet. Han kan få et lite anfall av selvinnsikt, men det varer aldri lenge.

Skal jeg få en slutt på dette, var jeg nødt til å flytte, så nå sitter jeg her ensom og håper på at han skal tenke seg til fornuft, men mannen er sta, så jeg tror ikke det vil skje.

I tillegg til at jeg brukte mye av tiden min til og forsvare meg. Det skal ikke være slik at man sitter klar til og forsvare seg mot kritikk som vil komme.

[Gjest segunda]

I tillegg til at jeg brukte mye av tiden min til og forsvare meg. Det skal ikke være slik at man sitter klar til og forsvare seg mot kritikk som vil komme.

Du kan ikke forandre han. Han er og blir slik. Hvis du ikke vil ha det slik så må du flytte og det har du gjort. Nå må du finne mening med det livet du lever nå.

Bor barna sammen med deg?

[Gjest Sammenbrudd]

Du kan ikke forandre han. Han er og blir slik. Hvis du ikke vil ha det slik så må du flytte og det har du gjort. Nå må du finne mening med det livet du lever nå.

Bor barna sammen med deg?

Ja,han pendler IGJEN og det var noe han hadde lovt meg ikke og gjøre nå. Han bare bestemte seg og har aldri vært opptatt av hva jeg mener. Som jeg sa: Respekløshet

[frosken]

Jeg innbiller meg at psyloghjelp er noe stort tull, men mulig jeg tar feil. Hva kan en psykolog gjøre?

Jeg har ikke så mange og snakke med. Jeg mistet ikke bare han, men en stor vennegjeng som han dro med seg og som følger med han videre.

Jeg har tatt opp igjen noen gamle vennskap og til min store overraskelse var de der fremdeles for meg og det er mer enn jeg fortjener, fordi jeg har som han har sagt levd "gjennom ungene" og fulgt hans venner, mens jeg har vært alt for dårlig til og ta vare på egne venner. Jeg føler ikke at jeg har hatt så god tid til det heller før nå. Noen bor på andre kanter av landet enn meg, men jeg har ei jeg treffer ute av og til. Jeg var jo ikke særlig etablert i denne byen før jeg traff han, mens han var fullt etablert.

Nei, en psykolog kan jo ikke forandre på livssituasjonen din, men det å ha noen å drøfte tanker og følelser rundt bruddet kan være til god hjelp. Det kan også hjelpe å skrive noe ala dagbok, også dette kan gjøre det lettere å sortere tanker og følelser.

[Gjest Sammenbrudd]

Nei, en psykolog kan jo ikke forandre på livssituasjonen din, men det å ha noen å drøfte tanker og følelser rundt bruddet kan være til god hjelp. Det kan også hjelpe å skrive noe ala dagbok, også dette kan gjøre det lettere å sortere tanker og følelser.

Jeg mener ikke at det er tull sånn generelt sett, men jeg har forsøkt å få han til å gå til psykolog. Jeg mente det var han som trengte det for å endre måten sin og tenke på.

[frosken]

Jeg mener ikke at det er tull sånn generelt sett, men jeg har forsøkt å få han til å gå til psykolog. Jeg mente det var han som trengte det for å endre måten sin og tenke på.

Har dere vurdert parterapi?

[Gjest Sammenbrudd]

Har dere vurdert parterapi?

Ja, men han har aldri tid.