Mennesker som blir hjerneskadet

[Gjest undrar jag på]

De siste dagene har pressen skrevet om han som var så uheldig å få en isklump i hodet. Han har hatt en veldig god utvikling siden ulykken, men ut fra det jeg leser så vil han dessverre aldri bli den han var. Ved hans side står kjæresten, en vakker ung dame i sin beste alder.

Vg-lista toppes uke etter uke av Chris Medina som synger "what are words". Denne låta er skrevet til kjæresten han som ble stygt skadet i en bilulykke. Hun vil forbli sterkt handikappet/hjerneskadet, men Chris har lovet å bli hos henne(som han synger i låta). Også Chris er en kjekk ung mann i sin beste alder som helst sikkert kan velge og vrake blant kvinner.

Hva tror du at du hadde gjort dersom kjæresten din ble så stygt skadet at vedkommende aldri kom til å bli seg selv igjen?

[Gjest togli]

Det samme har jeg tenkt på..... grusom sak

Et forhold som skal vare må være likeverdig... jeg tror man kan bevare forelskelsen og å "elske"-følelsen for vedkommende lenge etterpå, men etter mange år? Jeg tviler....

[meg__123!]

Tror ikke jeg hadde klart å gå fra en som hadde blitt hjerneskadet.

Hadde følt meg som et grusomt menneske..

"i gode og _onde_ dager"...

[Gjest Hulderen]

Jeg har heldigvis aldri vært i situasjonen selv. Men jeg har et par venner som har opplevd det, og de er fortsatt sammen med partneren, etter flere år.

På den annen side, så har jeg en bekjent som opplevde at samboeren fikk svulst på hjernen. Han forandret personlighet, begynte å hate henne og samtidig forelske seg i alle i sykehusklær, kvinner som menn. Hun prøvde å støtte ham en stund, men ga opp etter en stund og flyttet fra ham.

Jeg tror det kommer mye an på hvor alvorlig skaden er. Elsker man et annet menneske, så utholder man mye.

[EnolaGay]

Jeg hadde blitt ved hans side. Men ikke nødvendigvis utslettet meg selv og mine egne behov av den grunn. Moral eller ikke, man kan ikke fungere som normalt par i en slik situasjon. Og da åpner det for alternativer.

Men jeg er voksen og litt til, og har en gjeng barn og en lang historie med min kjære. Hadde jeg vært 20ish, barnløs og så videre. Så ville jeg nok ikke maktet det og gått.

[jubalong70]

Det spørsmålet tror jeg er umulig å svare på før man er i situasjonen.

[Sjalala]

Ære være de som blir, jeg hadde nok ikke gjort det.

[Bookworm]

Det er selvfølgelig helt umulig å svare på før man står i situasjonen, men jeg er temmelig sikker på at jeg hadde blitt ved min kjæres side... det er tross alt HAN jeg elsker, ikke kroppen, fysikken eller andre ting... det hadde fremdeles vært ham:-)

[Mrs D]

Det er selvfølgelig helt umulig å svare på før man står i situasjonen, men jeg er temmelig sikker på at jeg hadde blitt ved min kjæres side... det er tross alt HAN jeg elsker, ikke kroppen, fysikken eller andre ting... det hadde fremdeles vært ham:-)

Mange som får hjerneskade får også endret personlighet, bare så det er sagt. Vil det da være samme person som du nå elsker, tror du?

[Balut]

Det samme har jeg tenkt på..... grusom sak

Et forhold som skal vare må være likeverdig... jeg tror man kan bevare forelskelsen og å "elske"-følelsen for vedkommende lenge etterpå, men etter mange år? Jeg tviler....

Det at de omtales som hjerneskadet betyr ikke nødvendigvis at de har fått en kognitiv skade. Jeg kjenner ikke til disse sakene mer enn det som står i avisen, men det står ingenting der om at hans hjerneskader har gitt han redusert forståelse av tingene rundt seg, men skadene på hjernen har gitt utslag i svært svekket fysisk fungering. Det er lett å tro at folk som går dårlig, snakker sakte og ikke har helt kontroll over kroppen også har litt trengt for det ellers også. (ved f.eks at man stiller enke spørsmål, hjelper dem med å svare før de rekker selv osv...min opplevelse via jobb er at dette gjøres også av de som kjenner personen og vet at det ikke er noe galt).

Poenget var, en hjerneskade trenger ikke å bety at personen ikke er på nett lenger, men kroppen er ikke som før.

Men nå om skadene på hjernen gir en total fysisk og kognitiv skade ville jeg personlig nok valgt å gå. Like mye i respekt for partnern som av hensyn til meg selv. Jeg er helt sikker på at min mann ikke ville ønske at jeg skulle bli, at mitt liv i så stor grad skulle stoppe opp. Om det samme skulle skje meg ville jeg ønske at han gikk videre i livet sitt.

[Bookworm]

Mange som får hjerneskade får også endret personlighet, bare så det er sagt. Vil det da være samme person som du nå elsker, tror du?

Som jeg sier er det helt umulig å svare på før man står i situasjonen, som du påpeker er ikke hjerneskade én tilstand, men kan resultere i mange forskjellige tilstander hos mennesker som rammes... Jeg svarer med det utgangspunktet jeg har i dag, og da sier jeg at jeg _tror_ at jeg ville blitt ved hans side.

[Mandolaika]

Veldig vanskelig å svare på. Det spørs hvilken historie vi hadde hatt før ulykken inntraff.

Men folk gifter seg med døde personer også, så:

http://www.vg.no/nyheter/utrolige-historier/artikkel.php?artid=10096063

[Bookworm]

Veldig vanskelig å svare på. Det spørs hvilken historie vi hadde hatt før ulykken inntraff.

Men folk gifter seg med døde personer også, så:

http://www.vg.no/nyheter/utrolige-historier/artikkel.php?artid=10096063

Skal lure på hva poenget er? Joda, jeg forstår "enkens" ønske om å vise en siste kjærligshetserklæring, eller noe slikt, men...nei, dette skjønner jeg ikke.

[Mandolaika]

Skal lure på hva poenget er? Joda, jeg forstår "enkens" ønske om å vise en siste kjærligshetserklæring, eller noe slikt, men...nei, dette skjønner jeg ikke.

Ikke jeg heller. Det blir kanskje mer en sånn tvangsting som de bare må gjennomføre, en del av sorgarbeidet kanskje.

Men møter hun en annen som hun vil gifte seg med senere, så må hun altså be om skilsmisse fra en død person, som også var død da hun ville gifte seg med vedkommende. Det blir veldig spesielt ja.

[Gjest Shira :o)]

''Hva tror du at du hadde gjort dersom kjæresten din ble så stygt skadet at vedkommende aldri kom til å bli seg selv igjen?

''

Jeg vil jo helst si selvsagt! Klart hadde jeg det.

Men, det er en gang slik at tenkte situasjoner er nettopp det, tenkte, vi vet ikke hvordan vi reagerer, hvordan vi handler, hvordan vi velger. Det er så mye som spiller inn. Hjerneskade er ikke bare hjerneskade, det kan innebære så lite, så mye og alt midt i mellom. Så dette er en situasjon jeg ikke kan forestille meg, siden jeg ikke vet.

Det er veldig lett å si selvsagt står en der uansett, og jeg mener det av hele mitt hjerte akkurat nå, men når situasjoner oppstår så handler vi av og til annerledes enn hva vi var så sikre på. Uten at det nødvendigvis gjør oss til dårlige mennesker.