Er dette svigermorsydromet eller?

[Gjest svigermor ja..........]

Min sønn er 27 år og har en samboer på samme alder. De har vært sammen i 5 år. Min sønn er snill og føyelig i det meste til min store frustrasjon noen ganger. Han føyer henne i ett og alt. Det meste dreier seg om hennes familie og ikke vår. De bor et langt stykke unna, og er hjemme nå på sommeren i hjembyen. Da merker jeg at alt som skal gjøres fra min sønns side må avklares med henne på forhånd. De bor hos hennes familie nå når de er på besøk i sommer.

I går ringte min sønn for å si fra at de ikke kunne besøke oss fordi samboeren hadde bestemt noe annet som var viktigere akkurat da. Han tullet litt med meg i telefonen og sa: " hun blir så sur hvis vi ikke gjør det hun vil". Han sa det i en fleipende tone. Vi sa hade og til min store overraskelse brølte plutselig samboeren til min sønn og sa at dette fant hun seg for helvete ikke i, at min sønn sa slikt om henne til moren sin. Samtalen var ikke avslått, så jeg hørte dette. Jeg slo forsiktig telefonen av og har ikke sagt noe etter dette.

Vår familie er på en måte nedprioritert på alle måter, først henne og hennes, og så igjen. Så kanskje har de tid til en times besøk hos oss. I tillegg må min sønn hjelpe hennes foreldre med husvask, klippe gress, ordne bilen til faren ovs. Når hun snakker er det hun som planlegger hva som er best og hvordan de skal gjøre ting.

Jeg har prøvd i det lengste til å holde maska og ikke si så mye, fordi at jeg egentlig ikke har noe med deres liv i den forstand, det skjønner jeg. Men klarer likevel ikke la være å tenke på denne dirigeringen på alle bauer og ender. Jeg bør vel bare holde munn, og være fornøyd de gangene de kommer.

Blir bare frustrert og tenker, er det dette som er svigermorsydromet??

[laban]

Jeg vet ikke hva "svigermorsyndromet" er. Men sønnen din er voksen, og dette må de finne ut av selv. Forhåpentligvis har du oppdratt ham til ikke å la seg behandle som en dott.

''Jeg bør vel bare holde munn, og være fornøyd de gangene de kommer. ''

Stemmer. Vær positiv og fleksibel når dere treffes. Han er stor gutt nå.

[Gjest Gjøkeniburet]

Dette innlegget kunne vært skrevet av mine foreldre - i sin tid.

Min (nå ex fru - etter 15 års samliv) var på samme måte som_din_"svigerdatter".

Mine foreldre forsøkte å hinte til meg om dette "problemet". Men jeg var kort og godt så forelsket og glad i min tilkommende, at jeg såg det rett og slett ikke.

Du bør forsøke å gjøre sønnen deres oppmerksom på dette, for noe godt samliv vil de ikke få - om dette ikke tar slutt.

Da jeg endelig innså hvor sur, gretten og herskesyk min fru var, så forsøkte jeg i ÅRESVIS å ta dette opp.

(Dette er kortversjonen.)

I dag får jeg dessverre spader av sure mennesker. Jeg klarer rett å slett ikke å ha noe med langsure og herskesyke mennesker å gjøre.

Kvinnene på min ex fru sin side, er alle sterke kvinner.

Min ex svigerfar hadde ikke engang egen lommebok han...

Nei, ta dette seriøst opp med sønnen din.

Jeg skulle gjerne hatt en rolig samtale med ham om dette.

[tonie]

Det høres ut som du skriver om den ene broren min og hans samboer. Det er ikke noe hyggelig å være vitne til slikt, men hva kan man gjøre? Jeg har vel kommet fram til at det eneste fornuftige er å la sønnen/broren/vennen eller hvem det nå er som har en så kontrollerende partner vite at man er der, og bruke den lille man har av tid sammen til å ha det hyggelig.

Jeg tror de må nå et metningspunkt selv. Det nytter lite å blande seg, for da blir ting gjerne bare enda verre. Det er ikke noe trivelig å bli holdt på en armlengdes avstand hele tiden, eller å føle at den andre familien foretrekkes i ett og alt, men jeg tror det må være minst like lite trivelig å være han som avskjæres fra å ha særlig kontakt med sine, og som alltid må jenke seg.

Jeg pleier å ringe ham når jeg vet at han er alene. Da går det an å snakke fritt. Tror dette er ganske vanlig, jeg. Er det ikke et ordtak som sier noe slikt som "sønner har du bare til låns, mens døtre har du hele livet"? Eller kanskje det bare er noe jeg har funnet på selv etter å ha vært vitne til endel svigerdøtres maktkamper;)

[Gjest tuttelure]

Tror nok det kan være litt svigermorssyndrom, ja. Dette kunne kanskje ha vært skrevet om meg og min mann for noen år siden.

Når vi var studenter og kom hjem i feriene, så bodde vi gjerne hos mine foreldre. Fordi både han og jeg syntes det var hyggeligere å bo der. Vet jo ikke om det er tilfelle for din sønns del. Jeg forsøkte stadig å motivere han til at vi skulle stikke bortom hans familie, eller planlegge ting sammen med dem. For vi kom oss ikke dit om ikke jeg tok initiativet. Og når vi kom dit, så fikk vi fort hint om at de følte seg nedprioritert. Så da gikk det lengre tid til neste gang jeg hinta, og ting ble enda verre. At mannen min selv skulle ta initiativ var helt utelukket. Han gjorde bare ikke det, han foretrakk å være sammen med min familie, og det sa han rett ut når jeg konfronterte han med det.

Planlegging generelt var heller ikke noe han var glad i. Bare finn på noe du, så blir jeg med, sa han. Stusselig noen ganger, men greit nok. Han stiller opp maksimalt når vi først gjør noe sammen, så det er helt greit. Men om han den gangen hadde funnet på å si noe til sin mor som at jeg ble sur hvis jeg ikke fikk det som jeg ville, så kan jeg love at det hadde blitt månelyst. For tafatte gutter får selv ta initiativ til å besøke foreldrene sine, og ikke sitte og vente på at samboeren skal planlegge det!

Resultatet av det er i dag at jeg har sluttet helt å ta initiativ i forhold til svigerfamilien, de kommer aldri uten å være invitert, og selv dåp, førtiårslag ol uteblir de fra. Og vi stikker ikke innom mer enn strengt tatt nødvendig, og knapt nok det. Mens min familie stiller jublende begeistret til alle hyggelige anledninger, og lager om så hyggelige anledninger uten grunn for å ha det kjekt sammen.

Rådet mitt til deg er at du istedet for å surne legger til rette for hyggelige fellesstunder, inviterer dem og vær aktiv, fortell gutten din at du gjerne vil se mer til dem, men uten å klage over at du ser for lite til dem. Om svigermor hadde ringt og sagt at hun hadde ei stor lapskausgryte hun gjerne ville dele med oss, så hadde vi nok ilt bortover, og gjerne tatt både plenklipp og garasjemaling i samme slengen. Men når hun sitter der i sur og stille forventning, så blir det noe annet...

[Gjest togli]

Dette innlegget kunne vært skrevet av mine foreldre - i sin tid.

Min (nå ex fru - etter 15 års samliv) var på samme måte som_din_"svigerdatter".

Mine foreldre forsøkte å hinte til meg om dette "problemet". Men jeg var kort og godt så forelsket og glad i min tilkommende, at jeg såg det rett og slett ikke.

Du bør forsøke å gjøre sønnen deres oppmerksom på dette, for noe godt samliv vil de ikke få - om dette ikke tar slutt.

Da jeg endelig innså hvor sur, gretten og herskesyk min fru var, så forsøkte jeg i ÅRESVIS å ta dette opp.

(Dette er kortversjonen.)

I dag får jeg dessverre spader av sure mennesker. Jeg klarer rett å slett ikke å ha noe med langsure og herskesyke mennesker å gjøre.

Kvinnene på min ex fru sin side, er alle sterke kvinner.

Min ex svigerfar hadde ikke engang egen lommebok han...

Nei, ta dette seriøst opp med sønnen din.

Jeg skulle gjerne hatt en rolig samtale med ham om dette.

Det hjelper nok ikke å ta det opp med ham. Dette må han nesten finne ut av selv tror jeg.... Gjør bare vondt verre når andre blander seg inn.

[Gjest togli]

Dessverre tror jeg bare du gjør lurest i å ikke si noe om dette.... La ham finne ut av det selv, for han vil neppe høre på deg om det er henne han vil ha. Skjønner at du synes det er leit.... og når jeg leser slik er jeg glad jeg har bare døtre

Jeg vet jeg kommer til å være bevisst på at de aksepterer sine svigers på samme måten som de aksepterer meg.... for sånn ble også jeg oppdratt. Det var faktisk jeg som oftest sørget for at vi besøkte min ekssvigerfamilie ofte nok osv... Tror menn kanskje har en litt slappere holdning til slikt?

[ekte nick]

Du kunne jo sendt ham linken til denne diskusjonen også....

Det er akkurat som å høre om min bror og hans frue. Jeg prøvde å hinte til ham da de var nyforelska, for jeg så hva slags type hun var, men man ser jo ikke det når man er forelsket.

Det er nok dessverre ikke så mye du kan gjøre annet enn å invitere dem ofte, være positiv, og følge rådene under her.

[ShitDiddelyDo]

Tror ikke dette er noe svigermorsyndrom. Det høres heller ut som en kombinasjon av tøffelmann og svigerdatterbitch.

Det er en del menn som blir planter når de får seg dame. Rare greier.

[ekte nick]

Tror ikke dette er noe svigermorsyndrom. Det høres heller ut som en kombinasjon av tøffelmann og svigerdatterbitch.

Det er en del menn som blir planter når de får seg dame. Rare greier.

Jeg har sett endel forhold hvor det har vært motsatt også. Det har nok mest med mennesketyper å gjøre, mer enn kjønn. Dessverre finnes det mennesker av begge kjønn som tar for stor plass, eller for liten plass, og hvis disse to finner hverandre blir resultatet ofte ulykkelig på sikt.

[frosken]

Tror ikke dette er noe svigermorsyndrom. Det høres heller ut som en kombinasjon av tøffelmann og svigerdatterbitch.

Det er en del menn som blir planter når de får seg dame. Rare greier.

''Tror ikke dette er noe svigermorsyndrom. Det høres heller ut som en kombinasjon av tøffelmann og svigerdatterbitch.

''

Fremstilles allikevel _svært_ ofte som "svigermorsyndrom". En av de største fordelene vi som ikke har barn har, er at vi i det minste slipper å skulle bli svigermødre ;-)

[Gjest Høstløv]

''Tror ikke dette er noe svigermorsyndrom. Det høres heller ut som en kombinasjon av tøffelmann og svigerdatterbitch.

''

Fremstilles allikevel _svært_ ofte som "svigermorsyndrom". En av de største fordelene vi som ikke har barn har, er at vi i det minste slipper å skulle bli svigermødre ;-)

Det er faktisk veldig hyggelig og lærerikt å være svigermor.

[frosken]

Det høres ut som du skriver om den ene broren min og hans samboer. Det er ikke noe hyggelig å være vitne til slikt, men hva kan man gjøre? Jeg har vel kommet fram til at det eneste fornuftige er å la sønnen/broren/vennen eller hvem det nå er som har en så kontrollerende partner vite at man er der, og bruke den lille man har av tid sammen til å ha det hyggelig.

Jeg tror de må nå et metningspunkt selv. Det nytter lite å blande seg, for da blir ting gjerne bare enda verre. Det er ikke noe trivelig å bli holdt på en armlengdes avstand hele tiden, eller å føle at den andre familien foretrekkes i ett og alt, men jeg tror det må være minst like lite trivelig å være han som avskjæres fra å ha særlig kontakt med sine, og som alltid må jenke seg.

Jeg pleier å ringe ham når jeg vet at han er alene. Da går det an å snakke fritt. Tror dette er ganske vanlig, jeg. Er det ikke et ordtak som sier noe slikt som "sønner har du bare til låns, mens døtre har du hele livet"? Eller kanskje det bare er noe jeg har funnet på selv etter å ha vært vitne til endel svigerdøtres maktkamper;)

''Det nytter lite å blande seg, for da blir ting gjerne bare enda verre. Det er ikke noe trivelig å bli holdt på en armlengdes avstand hele tiden, eller å føle at den andre familien foretrekkes i ett og alt, men jeg tror det må være minst like lite trivelig å være han som avskjæres fra å ha særlig kontakt med sine, og som alltid må jenke seg.

''

Hvis man blander seg, så blir alt ofte enda mer tilspisset. Tror som du sier litt lengre nede i ditt innlegg, at dette dessverre ikke er så uvanlig.

[ShitDiddelyDo]

Jeg har sett endel forhold hvor det har vært motsatt også. Det har nok mest med mennesketyper å gjøre, mer enn kjønn. Dessverre finnes det mennesker av begge kjønn som tar for stor plass, eller for liten plass, og hvis disse to finner hverandre blir resultatet ofte ulykkelig på sikt.

'' Dessverre finnes det mennesker av begge kjønn som tar for stor plass, eller for liten plass, og hvis disse to finner hverandre blir resultatet ofte ulykkelig på sikt.''

Det tror jeg var glupt skrevet.

[frosken]

Det er faktisk veldig hyggelig og lærerikt å være svigermor.

''Det er faktisk veldig hyggelig og lærerikt å være svigermor.''

Selvfølgelig er det det når ting fungerer:-) Jeg er dessverre vitne til en situasjon som den som trådstarter beskriver, og det er ikke noe hyggelig,- derfor prøvde jeg å ironisere litt over det hele.

[frosken]

Jeg har sett endel forhold hvor det har vært motsatt også. Det har nok mest med mennesketyper å gjøre, mer enn kjønn. Dessverre finnes det mennesker av begge kjønn som tar for stor plass, eller for liten plass, og hvis disse to finner hverandre blir resultatet ofte ulykkelig på sikt.

''Dessverre finnes det mennesker av begge kjønn som tar for stor plass, eller for liten plass, og hvis disse to finner hverandre blir resultatet ofte ulykkelig på sikt.''

Det der var veldig godt formulert!

[morsan]

Jeg har sett endel forhold hvor det har vært motsatt også. Det har nok mest med mennesketyper å gjøre, mer enn kjønn. Dessverre finnes det mennesker av begge kjønn som tar for stor plass, eller for liten plass, og hvis disse to finner hverandre blir resultatet ofte ulykkelig på sikt.

''Dessverre finnes det mennesker av begge kjønn som tar for stor plass, eller for liten plass, og hvis disse to finner hverandre blir resultatet ofte ulykkelig på sikt.''

Godt sagt.

[Gjest Hulderen]

Jeg tror du kan ha litt svigermorsyndrom, ja.

Jeg husker at min bestemor klagde over at min onkel og hans kone var så lite på besøk. Og bestemor mente at det var konas feil.

Flere år senere fikk jeg høre versjonen til min onkels kone. Min onkel var ikke interesert i foreldrene sine, han ville bare stelle med sitt. De få gangene de dro på besøk dit, var når kona nærmest tvang ham.

Jeg syns det er svært illojalt av din sønn å skylde på samboeren sin. Hadde jeg opplevd at min mann gjorde noe slikt, ville jeg også fyrt av. Hvordan vet du at han ikke bare bruker henne som unskyldning?

Nei, pass deg så du ikke går i svigermorfella. Ting kan være helt anderledes enn du tror.

[Gjest Hulderen]

Tror nok det kan være litt svigermorssyndrom, ja. Dette kunne kanskje ha vært skrevet om meg og min mann for noen år siden.

Når vi var studenter og kom hjem i feriene, så bodde vi gjerne hos mine foreldre. Fordi både han og jeg syntes det var hyggeligere å bo der. Vet jo ikke om det er tilfelle for din sønns del. Jeg forsøkte stadig å motivere han til at vi skulle stikke bortom hans familie, eller planlegge ting sammen med dem. For vi kom oss ikke dit om ikke jeg tok initiativet. Og når vi kom dit, så fikk vi fort hint om at de følte seg nedprioritert. Så da gikk det lengre tid til neste gang jeg hinta, og ting ble enda verre. At mannen min selv skulle ta initiativ var helt utelukket. Han gjorde bare ikke det, han foretrakk å være sammen med min familie, og det sa han rett ut når jeg konfronterte han med det.

Planlegging generelt var heller ikke noe han var glad i. Bare finn på noe du, så blir jeg med, sa han. Stusselig noen ganger, men greit nok. Han stiller opp maksimalt når vi først gjør noe sammen, så det er helt greit. Men om han den gangen hadde funnet på å si noe til sin mor som at jeg ble sur hvis jeg ikke fikk det som jeg ville, så kan jeg love at det hadde blitt månelyst. For tafatte gutter får selv ta initiativ til å besøke foreldrene sine, og ikke sitte og vente på at samboeren skal planlegge det!

Resultatet av det er i dag at jeg har sluttet helt å ta initiativ i forhold til svigerfamilien, de kommer aldri uten å være invitert, og selv dåp, førtiårslag ol uteblir de fra. Og vi stikker ikke innom mer enn strengt tatt nødvendig, og knapt nok det. Mens min familie stiller jublende begeistret til alle hyggelige anledninger, og lager om så hyggelige anledninger uten grunn for å ha det kjekt sammen.

Rådet mitt til deg er at du istedet for å surne legger til rette for hyggelige fellesstunder, inviterer dem og vær aktiv, fortell gutten din at du gjerne vil se mer til dem, men uten å klage over at du ser for lite til dem. Om svigermor hadde ringt og sagt at hun hadde ei stor lapskausgryte hun gjerne ville dele med oss, så hadde vi nok ilt bortover, og gjerne tatt både plenklipp og garasjemaling i samme slengen. Men når hun sitter der i sur og stille forventning, så blir det noe annet...

Godt skrevet!

[tonie]

''Det nytter lite å blande seg, for da blir ting gjerne bare enda verre. Det er ikke noe trivelig å bli holdt på en armlengdes avstand hele tiden, eller å føle at den andre familien foretrekkes i ett og alt, men jeg tror det må være minst like lite trivelig å være han som avskjæres fra å ha særlig kontakt med sine, og som alltid må jenke seg.

''

Hvis man blander seg, så blir alt ofte enda mer tilspisset. Tror som du sier litt lengre nede i ditt innlegg, at dette dessverre ikke er så uvanlig.

Det er så trist for alle farfedre, farmødre og unger som ikke får mulighet til å utvikle et nært forhold til hverandre. Tenk om alle mammaer kunne vært i stand til å fokusere på verdien av det istedenfor på maktkampen med svigersene.