Er dette svigermorsydromet eller?

[-På Dol av og til]

Jeg tror du kan ha litt svigermorsyndrom, ja.

Jeg husker at min bestemor klagde over at min onkel og hans kone var så lite på besøk. Og bestemor mente at det var konas feil.

Flere år senere fikk jeg høre versjonen til min onkels kone. Min onkel var ikke interesert i foreldrene sine, han ville bare stelle med sitt. De få gangene de dro på besøk dit, var når kona nærmest tvang ham.

Jeg syns det er svært illojalt av din sønn å skylde på samboeren sin. Hadde jeg opplevd at min mann gjorde noe slikt, ville jeg også fyrt av. Hvordan vet du at han ikke bare bruker henne som unskyldning?

Nei, pass deg så du ikke går i svigermorfella. Ting kan være helt anderledes enn du tror.

Nyttig at du ser saken fra en annen side.

[Ugga]

Jeg har sett endel forhold hvor det har vært motsatt også. Det har nok mest med mennesketyper å gjøre, mer enn kjønn. Dessverre finnes det mennesker av begge kjønn som tar for stor plass, eller for liten plass, og hvis disse to finner hverandre blir resultatet ofte ulykkelig på sikt.

Det har du nok dessverre rett i.

[Ugga]

Hvis mannen min hadde sagt noe sånt som "hun blir så sur hvis vi ikke gjør det hun vil", så hadde jeg også brølt til ham. Folk som snakker om hverandre på en så nedsettende måte kommer sannsynligvis før eller siden til å bli skilt, så du kan glede deg over at dette forholdet neppe kommer til å vare, og da får du sønnen din tilbake.

Vi vet ingen ting om hvorfor de ikke besøker dere. Sønnen din er en voksen mann, og han bestemmer selv om han vil besøke dere eller ikke. Han kan ikke bruke sin samboer som "unnskyldning" for noe som helst.

Men nå er det jo ikke helt uvanlig at mange par har mer kontakt med hennes foreldre enn med hans. Det har kanskje noe å gjøre med at kvinner ofte er flinkere til å ivareta sosiale relasjoner og familiebånd enn menn.

[Gjest Gumle]

Tror nok det kan være litt svigermorssyndrom, ja. Dette kunne kanskje ha vært skrevet om meg og min mann for noen år siden.

Når vi var studenter og kom hjem i feriene, så bodde vi gjerne hos mine foreldre. Fordi både han og jeg syntes det var hyggeligere å bo der. Vet jo ikke om det er tilfelle for din sønns del. Jeg forsøkte stadig å motivere han til at vi skulle stikke bortom hans familie, eller planlegge ting sammen med dem. For vi kom oss ikke dit om ikke jeg tok initiativet. Og når vi kom dit, så fikk vi fort hint om at de følte seg nedprioritert. Så da gikk det lengre tid til neste gang jeg hinta, og ting ble enda verre. At mannen min selv skulle ta initiativ var helt utelukket. Han gjorde bare ikke det, han foretrakk å være sammen med min familie, og det sa han rett ut når jeg konfronterte han med det.

Planlegging generelt var heller ikke noe han var glad i. Bare finn på noe du, så blir jeg med, sa han. Stusselig noen ganger, men greit nok. Han stiller opp maksimalt når vi først gjør noe sammen, så det er helt greit. Men om han den gangen hadde funnet på å si noe til sin mor som at jeg ble sur hvis jeg ikke fikk det som jeg ville, så kan jeg love at det hadde blitt månelyst. For tafatte gutter får selv ta initiativ til å besøke foreldrene sine, og ikke sitte og vente på at samboeren skal planlegge det!

Resultatet av det er i dag at jeg har sluttet helt å ta initiativ i forhold til svigerfamilien, de kommer aldri uten å være invitert, og selv dåp, førtiårslag ol uteblir de fra. Og vi stikker ikke innom mer enn strengt tatt nødvendig, og knapt nok det. Mens min familie stiller jublende begeistret til alle hyggelige anledninger, og lager om så hyggelige anledninger uten grunn for å ha det kjekt sammen.

Rådet mitt til deg er at du istedet for å surne legger til rette for hyggelige fellesstunder, inviterer dem og vær aktiv, fortell gutten din at du gjerne vil se mer til dem, men uten å klage over at du ser for lite til dem. Om svigermor hadde ringt og sagt at hun hadde ei stor lapskausgryte hun gjerne ville dele med oss, så hadde vi nok ilt bortover, og gjerne tatt både plenklipp og garasjemaling i samme slengen. Men når hun sitter der i sur og stille forventning, så blir det noe annet...

Jeg fikk helt vondt av denne svigerfamilien. Først velger helt klart din mann din familie. Så slutter du også å engasjere deg. Og de blir bare sett på som sur og bitter. Tror jeg også hadde blitt bitter om min sønn hadde oppført seg sånn.

Har de oppført seg dårlig ovenfor han i barndommen siden han ikke setter pris på de?

[Gjest Gumle]

Dette høres mer ut som svigerdattersyndromet.

Jeg tenker at det eneste du kan gjøre er å invitere sønnen din alene. Spørre om det er noe du har gjort, eller kan gjøre annerledes, da du føler at de unngår dere? Du må da også virkelig lytte, og være interessert i et ærlig svar.