Fibromyalgi og årsaker

[Gjest segunda]

Jeg tror nok FM må være en av de verste diagnosene å få pga at man blir mistrodd og sett på som "pysete", ja

De som har angst og depresjon blir enda mer mistrodd, ikke minst av de som har FM og ME.

[Gjest togli]

De som har angst og depresjon blir enda mer mistrodd, ikke minst av de som har FM og ME.

Skulle tro at de med FM og ME visste hvordan det var å bli mistrodd På den annen side er de sikkert redde for å bli satt "i bås" sammen med de med psykiske diagnoser...

[Gjest segunda]

Skulle tro at de med FM og ME visste hvordan det var å bli mistrodd På den annen side er de sikkert redde for å bli satt "i bås" sammen med de med psykiske diagnoser...

Ja og hvorfor er det så viktig for dem ikke å bli satt i bås sammen med de med psykiske diagnoser?

[Angustia]

jeg opplever at mange med ME og fibromyalgi er opptatte av å bevise at de er sykere enn de som har psykiske plager. De er opptatt av å fortelle meg og alle andre at dette ikke er psykiske sykdommer selvom ingenting er bevist om det ene og det andre.

At noen med lavstatus prøver å heve seg over andre som de mener har enda lavere status er ikke noe nytt fenomen, men det provoserer meg.

Jeg har ingen grunn til å tro at de ikke er virkelig syke, men det tror jeg de som har depresjon og angst er også.

''jeg opplever at mange med ME og fibromyalgi er opptatte av å bevise at de er sykere enn de som har psykiske plager. De er opptatt av å fortelle meg og alle andre at dette ikke er psykiske sykdommer selvom ingenting er bevist om det ene og det andre.''

Min erfaring med FM-pasienter både i jobbsammenheng og privat er at mange av dem har depresjon / angst som bidiagnoser. Så kan man selvfølgelig stille det berømte "høna-eller-egget"-spørsmålet...

Men jeg kan forstå at enkelte føler seg dobbelt stigmatisert og velger å fokusere på det fysiske som tross alt fremdeles møtes med mest forståelse. "Usynlig" sjukdom møtes med mye uvitenhet, særlig om man mottar trygdeytelser av ett eller annet slag.

[Gjest segunda]

''jeg opplever at mange med ME og fibromyalgi er opptatte av å bevise at de er sykere enn de som har psykiske plager. De er opptatt av å fortelle meg og alle andre at dette ikke er psykiske sykdommer selvom ingenting er bevist om det ene og det andre.''

Min erfaring med FM-pasienter både i jobbsammenheng og privat er at mange av dem har depresjon / angst som bidiagnoser. Så kan man selvfølgelig stille det berømte "høna-eller-egget"-spørsmålet...

Men jeg kan forstå at enkelte føler seg dobbelt stigmatisert og velger å fokusere på det fysiske som tross alt fremdeles møtes med mest forståelse. "Usynlig" sjukdom møtes med mye uvitenhet, særlig om man mottar trygdeytelser av ett eller annet slag.

Du har nok riktig i at de har depresjon og angst ofte som bidiagnoser, men de prøver å heve seg opp med den fysiske for å møte sine egne og andres fordommer mot det psykiske.

Jeg tror det er vanskelig å skille mellom fysisk og psykisk og synes det er en uting hvor opptatt man er av å rangere sykdommer.

[Angustia]

Jeg tror nok FM må være en av de verste diagnosene å få pga at man blir mistrodd og sett på som "pysete", ja

Det er mitt inntrykk også, og i grunnen de fleste "usynlige" diagnoser som ikke kan påvises ved hjelp av blodprøver eller røntgen... Og de fleste har heldigvis bedre dager og perioder som de bør få nyte uten at de blir mistenkeliggjort av den grunn.

[Angustia]

Du har nok riktig i at de har depresjon og angst ofte som bidiagnoser, men de prøver å heve seg opp med den fysiske for å møte sine egne og andres fordommer mot det psykiske.

Jeg tror det er vanskelig å skille mellom fysisk og psykisk og synes det er en uting hvor opptatt man er av å rangere sykdommer.

''Jeg tror det er vanskelig å skille mellom fysisk og psykisk og synes det er en uting hvor opptatt man er av å rangere sykdommer.''

Det er jeg heilt enig i! Det har heldigvis blitt større fokus på dette den siste tida, men vi har nok en lang vei å gå...

[Gjest togli]

Ja og hvorfor er det så viktig for dem ikke å bli satt i bås sammen med de med psykiske diagnoser?

Fordi de er redde for at andre skal skylde på psyken for at de er syke.

[Gjest togli]

Det er mitt inntrykk også, og i grunnen de fleste "usynlige" diagnoser som ikke kan påvises ved hjelp av blodprøver eller røntgen... Og de fleste har heldigvis bedre dager og perioder som de bør få nyte uten at de blir mistenkeliggjort av den grunn.

Sant..

[Gjest segunda]

Fordi de er redde for at andre skal skylde på psyken for at de er syke.

Er de da redde for sine egne eller andres fordommer?

[Katt-ja]

Ja og hvorfor er det så viktig for dem ikke å bli satt i bås sammen med de med psykiske diagnoser?

''Ja og hvorfor er det så viktig for dem ikke å bli satt i bås sammen med de med psykiske diagnoser?''

Herlighet! Det er da særdeles viktig å ikke bli satt i en bås man ikke hører hjemme.

Hvis man går til legen og sier at man er syk, fysisk syk, at man knapt klarer å gå opp en trapp, at man verker både her og der, men ikke er deprimert (mer enn det som er naturlig pga den fysiske tilstanden) så vil man ikke høre at det "kun" er psykisk og at man kan prøve noen antidepressiva og/eller psykiater. Når legen (og masse andre "forståsegpåere") mener man bare trenger å ta noen lykkepiller og gå turer i skogen,- og man blir nektet videre fysisk utredning og henvisning....så er det veldig frustrende. Det blir jo en selvoppfyllende profeti. Etter flere år med den slags holdninger er nok de fleste klar for psykiatrien i tillegg til den somatiske oppfølgningen de burde ha fått.

[Gjest Shira :o)]

Ja og hvorfor er det så viktig for dem ikke å bli satt i bås sammen med de med psykiske diagnoser?

En av grunnen til at det er viktig er at dermed kan all utredning og fortsettelse stoppe opp.

Jeg har en annen diagnose, den ble før sett på som hysterisk kvinnesyndrom. Jeg var hos flere som ville ha psykisk behandling til meg, det var nok.

Vel, det var slett ikke nok. Smått om senn kom det mange fysiske forandringer, bedre behandlingsmetoder, bedre utredningsverktøy, alt fordi noen heldigvis så lengre.

Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg har selv tatt i mot behandling psykisk, for det var vanskelig å takle, så jeg fikk en psykisk belastning i tillegg jeg måtte behandle. Da var jeg i to båser.

Det er det som er det skumle nemlig, at utredning kan stoppe opp. Det har ikke noe med at man ser ned på psykatrien, diagnoser der osv osv. Alt kan henge sammen, det gjør det også i svært mange sykdomsforløp.

Å, kjenner jeg blir litt sånn stresset for at jeg ikke skal få frem at det ikke er noe galt med psykiske diagnoser, plager osv, men få frem noe av grunnen til at det kan bli litt "ampert" når det blir gitt til grunn på endel diagnoser. For endel diagnoser har på sikt kommet med fysiske ting, som FM nå på vei med det som Bookworm skrev, som muligens kan måles, min diagnose som i dag kan måles, men ikke kunne så mye det før.

[Gjest Shira :o)]

jeg opplever at mange med ME og fibromyalgi er opptatte av å bevise at de er sykere enn de som har psykiske plager. De er opptatt av å fortelle meg og alle andre at dette ikke er psykiske sykdommer selvom ingenting er bevist om det ene og det andre.

At noen med lavstatus prøver å heve seg over andre som de mener har enda lavere status er ikke noe nytt fenomen, men det provoserer meg.

Jeg har ingen grunn til å tro at de ikke er virkelig syke, men det tror jeg de som har depresjon og angst er også.

Jeg er endel yngre enn deg og er mye i miljø hvor det er slike vanskelige diagnoser. Heldigvis har synet slik jeg opplever det endret seg litt. I dag er det blandt oss helt normalt at vi får tilleggdiagnoser/plager med psyken. Det er noe som snakkes mye om og som fåes hjelp til. Mye takket være pasientorganisasjonen vår.

Jeg vet at det er litt som du beskriver i noen av de andre miljøene, men ville fortelle deg at hos oss er dette blitt endret ganske mye på. Og det er bra. For uansett hva, hvilke eller hvor mange diagnoser en har, så skal det aldri være skambelagt å ha dem! Og status skal det ikke være, men dessverre er det jo mye av det.

[Gjest Shira :o)]

Jeg har ikke lest heile tråden og veit ikke hva slags svar du har fått, men her er min erfaring:

I ca 10 år jobba jeg som attføringskonsulent og møtte mange brukere med FM. Disse var selvfølgelig forskjellige mtp personlighet, bakgrunn, sjukdomsforløp, ambisjoner osv, men jeg opplevde at det var en hovedvekt av kvinner, de fleste kom fra fysisk belastende yrker som f.eks hjelpepleier og frisør, og mange hadde en psykisk diagnose som bidiagnose.

De aller fleste var slitne, veldig slitne; slitne av kroniske smerter, slitne av årelange utredninger i "systemet", slitne av å bli mistrodd av helsepersonell og ikke minst slitne av å bli mistenkeliggjort av "nærmiljøet". Nesten alle fortalte historier om kommentarer av typen "h*n kan jo ikke være sjuk som ser så godt ut / går på trening / blei sett på butikken / er medlem i FAU" osv. Nesten samtlige sleit med dårlig samvittighet, skyldfølelse overfor familen, og et behov for å rettferdiggjøre og forklare et aktivt liv de dagene helsetilstanden tillot det overfor "utenforstående".

I min region hadde trygdelegen ingen tro på FM, utallige ganger brast brukere i gråt på basismøter når h*n (trygdelegen) pekte på panna si og sa: "FM sitter her, vet du!" eller "Du har mest vondt i viljen."

FM har utvilsomt blitt en "lavstatus-diagose" blant en del, og mange føler seg stigmatiserte. Det samme er kanskje i ferd med å skje med ME-diagnosen?

Ledd- muskel- og skjellettplager samt lettere psykiske lidelser har lenge vært de største årsakene til sjukemelding, attføring og uføretrygd. Ergo blei det innført en skjerping av vilkåra for varig uføretrygd for disse diagnosene for noen år siden, og tidsbegrensa uføre blei innført i samme momentet.

Lite tyder så langt på at antallet trygdemottakere er på vei ned, men forhåpentligvis får fleire hjelp til arbeidsutprøving, kvalifisering og omskolering før en evt varig stønad.

Slitenheten gir jo også plager eller tilleggsdiagnoser.

Vi må jo ha lover og regler, selvsagt, men det er en kamp for mange å finne veien til målet.

Nå er ikke dette bare NAV som skal ha "skyld", det sitter mange leger rundtom som ikke skriver gode nok erklæringer! Eller leverer dem alt for sent.

Jeg er litt opptatt av at den biten skal frem også, for det er sammensatt system, som det jo må være.

Så til sist, du er så god Angustia, for du skriver rett fra hjertet og virker som en utrolig god person. *skvisemoseklem*

[Katt-ja]

[quote name=Shira )' timestamp='1310632687' post='4613407]

En av grunnen til at det er viktig er at dermed kan all utredning og fortsettelse stoppe opp.

Jeg har en annen diagnose, den ble før sett på som hysterisk kvinnesyndrom. Jeg var hos flere som ville ha psykisk behandling til meg, det var nok.

Vel, det var slett ikke nok. Smått om senn kom det mange fysiske forandringer, bedre behandlingsmetoder, bedre utredningsverktøy, alt fordi noen heldigvis så lengre.

Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg har selv tatt i mot behandling psykisk, for det var vanskelig å takle, så jeg fikk en psykisk belastning i tillegg jeg måtte behandle. Da var jeg i to båser.

Det er det som er det skumle nemlig, at utredning kan stoppe opp. Det har ikke noe med at man ser ned på psykatrien, diagnoser der osv osv. Alt kan henge sammen, det gjør det også i svært mange sykdomsforløp.

Å, kjenner jeg blir litt sånn stresset for at jeg ikke skal få frem at det ikke er noe galt med psykiske diagnoser, plager osv, men få frem noe av grunnen til at det kan bli litt "ampert" når det blir gitt til grunn på endel diagnoser. For endel diagnoser har på sikt kommet med fysiske ting, som FM nå på vei med det som Bookworm skrev, som muligens kan måles, min diagnose som i dag kan måles, men ikke kunne så mye det før.

''En av grunnen til at det er viktig er at dermed kan all utredning og fortsettelse stoppe opp.''

Nemlig!

''Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig.''

Amen!

[Gjest togli]

Er de da redde for sine egne eller andres fordommer?

Kanskje begge? Det er sikkert veldig merkelig å føle kraftige fysiske symptomer og tenke at det kan komme av psyken - for de med FIB som også sliter psykisk. Så har du de med FIB som aldri har hatt psykiske problemer...

Samme som da jeg var hos legen for tinnitus og fikk vite at det nok var psykiske årsaker som lå bak. Klart jeg nekta på det! Nå ble det jo også motbevist, så da var saken grei... Jeg merker imidlertid at jeg mye lettere får tinnitus når jeg er sliten og det regnes kanskje inn under den psykiske biten?

[frosken]

[quote name=Shira )' timestamp='1310632687' post='4613407]

En av grunnen til at det er viktig er at dermed kan all utredning og fortsettelse stoppe opp.

Jeg har en annen diagnose, den ble før sett på som hysterisk kvinnesyndrom. Jeg var hos flere som ville ha psykisk behandling til meg, det var nok.

Vel, det var slett ikke nok. Smått om senn kom det mange fysiske forandringer, bedre behandlingsmetoder, bedre utredningsverktøy, alt fordi noen heldigvis så lengre.

Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg har selv tatt i mot behandling psykisk, for det var vanskelig å takle, så jeg fikk en psykisk belastning i tillegg jeg måtte behandle. Da var jeg i to båser.

Det er det som er det skumle nemlig, at utredning kan stoppe opp. Det har ikke noe med at man ser ned på psykatrien, diagnoser der osv osv. Alt kan henge sammen, det gjør det også i svært mange sykdomsforløp.

Å, kjenner jeg blir litt sånn stresset for at jeg ikke skal få frem at det ikke er noe galt med psykiske diagnoser, plager osv, men få frem noe av grunnen til at det kan bli litt "ampert" når det blir gitt til grunn på endel diagnoser. For endel diagnoser har på sikt kommet med fysiske ting, som FM nå på vei med det som Bookworm skrev, som muligens kan måles, min diagnose som i dag kan måles, men ikke kunne så mye det før.

''Det har ikke noe med at man ser ned på psykatrien, diagnoser der osv osv''

Jeg er enig i stort sett alt du skriver, men er uenig i akkurat denne setningen. Ulike sykdommer har ulik prestisje, og psykiatrien ligger lavt på rangstigen. Det at det er så viktig for enkelte diagnosegrupper å hele tiden påpeke at det _ikke_ har noe som helst med psykiatri å gjøre, gir primært mening sett i lys av denne prestisjeproblematikken. Det kan være en bra strategi å fjerne seg fra psykiatrien, da det ikke bare er "folk flest" som har en tendens til å tillegge denne typen sykdommer lav status, det samme gjelder så avgjort blant helsepersonell.

[Gjest Har ME]

Ja og hvorfor er det så viktig for dem ikke å bli satt i bås sammen med de med psykiske diagnoser?

Eh - fordi det er en fysisk sykdom? De har altså funnet noe som er fysisk galt?

[Bookworm]

De som har angst og depresjon blir enda mer mistrodd, ikke minst av de som har FM og ME.

Det var en stor generalisering, hva slags bakgrunn har du for å si dette så bastant? Jeg tror dessuten at både angst og depresjoner er noe mange med FM selv har erfaring med.

[Bookworm]

Ja og hvorfor er det så viktig for dem ikke å bli satt i bås sammen med de med psykiske diagnoser?

Problemed med denne "båssettingen" er ikke at vi ikke ønsker en psykisk diagnose fordi vi mener at det skal være mindre verdt enn en fysisk. Poenget er behandlingen! Hvis vi får en psykisk diagnose, får vi tilbud om antidepressiva og terapi - det hjelper ikke mot symptomene vi har (hvis vi ikke har depresjoner i tillegg)...

Hvis jeg hadde hatt en depresjon (som jeg også har hatt tidligere), så kan jeg gjerne ta imot behandling mot depresjon, bare det gjør meg bedre - men så lenge dette ikke hjelper, blir jeg frustrert over å bli kalt deprimenert og at noen påstår at sykdommen min sitter i hodet. Håper du skjønner forskjellen på dette...