Fibromyalgi og årsaker

[Gjest Har ME]

''Ja og hvorfor er det så viktig for dem ikke å bli satt i bås sammen med de med psykiske diagnoser?''

Herlighet! Det er da særdeles viktig å ikke bli satt i en bås man ikke hører hjemme.

Hvis man går til legen og sier at man er syk, fysisk syk, at man knapt klarer å gå opp en trapp, at man verker både her og der, men ikke er deprimert (mer enn det som er naturlig pga den fysiske tilstanden) så vil man ikke høre at det "kun" er psykisk og at man kan prøve noen antidepressiva og/eller psykiater. Når legen (og masse andre "forståsegpåere") mener man bare trenger å ta noen lykkepiller og gå turer i skogen,- og man blir nektet videre fysisk utredning og henvisning....så er det veldig frustrende. Det blir jo en selvoppfyllende profeti. Etter flere år med den slags holdninger er nok de fleste klar for psykiatrien i tillegg til den somatiske oppfølgningen de burde ha fått.

ENIG

[Bookworm]

Fordi de er redde for at andre skal skylde på psyken for at de er syke.

For noen er det kanskje slik, men for meg er det hovedsakelig tilnærmingen til behandlingsmåter som er avgjørende for hvilken "bås" jeg ønsker å bli satt i. For meg er det viktig å bli satt i den riktige båsen, om det er fysisk eller psykisk er revnende likegyldig for meg, jeg ønsker en behandling som funker for meg - og dermed MÅ jeg settes i riktig bås...

[Bookworm]

''Ja og hvorfor er det så viktig for dem ikke å bli satt i bås sammen med de med psykiske diagnoser?''

Herlighet! Det er da særdeles viktig å ikke bli satt i en bås man ikke hører hjemme.

Hvis man går til legen og sier at man er syk, fysisk syk, at man knapt klarer å gå opp en trapp, at man verker både her og der, men ikke er deprimert (mer enn det som er naturlig pga den fysiske tilstanden) så vil man ikke høre at det "kun" er psykisk og at man kan prøve noen antidepressiva og/eller psykiater. Når legen (og masse andre "forståsegpåere") mener man bare trenger å ta noen lykkepiller og gå turer i skogen,- og man blir nektet videre fysisk utredning og henvisning....så er det veldig frustrende. Det blir jo en selvoppfyllende profeti. Etter flere år med den slags holdninger er nok de fleste klar for psykiatrien i tillegg til den somatiske oppfølgningen de burde ha fått.

Amen!

[Gjest togli]

For noen er det kanskje slik, men for meg er det hovedsakelig tilnærmingen til behandlingsmåter som er avgjørende for hvilken "bås" jeg ønsker å bli satt i. For meg er det viktig å bli satt i den riktige båsen, om det er fysisk eller psykisk er revnende likegyldig for meg, jeg ønsker en behandling som funker for meg - og dermed MÅ jeg settes i riktig bås...

Det er et viktig poeng!

[avidi]

Jeg har ikke lest heile tråden og veit ikke hva slags svar du har fått, men her er min erfaring:

I ca 10 år jobba jeg som attføringskonsulent og møtte mange brukere med FM. Disse var selvfølgelig forskjellige mtp personlighet, bakgrunn, sjukdomsforløp, ambisjoner osv, men jeg opplevde at det var en hovedvekt av kvinner, de fleste kom fra fysisk belastende yrker som f.eks hjelpepleier og frisør, og mange hadde en psykisk diagnose som bidiagnose.

De aller fleste var slitne, veldig slitne; slitne av kroniske smerter, slitne av årelange utredninger i "systemet", slitne av å bli mistrodd av helsepersonell og ikke minst slitne av å bli mistenkeliggjort av "nærmiljøet". Nesten alle fortalte historier om kommentarer av typen "h*n kan jo ikke være sjuk som ser så godt ut / går på trening / blei sett på butikken / er medlem i FAU" osv. Nesten samtlige sleit med dårlig samvittighet, skyldfølelse overfor familen, og et behov for å rettferdiggjøre og forklare et aktivt liv de dagene helsetilstanden tillot det overfor "utenforstående".

I min region hadde trygdelegen ingen tro på FM, utallige ganger brast brukere i gråt på basismøter når h*n (trygdelegen) pekte på panna si og sa: "FM sitter her, vet du!" eller "Du har mest vondt i viljen."

FM har utvilsomt blitt en "lavstatus-diagose" blant en del, og mange føler seg stigmatiserte. Det samme er kanskje i ferd med å skje med ME-diagnosen?

Ledd- muskel- og skjellettplager samt lettere psykiske lidelser har lenge vært de største årsakene til sjukemelding, attføring og uføretrygd. Ergo blei det innført en skjerping av vilkåra for varig uføretrygd for disse diagnosene for noen år siden, og tidsbegrensa uføre blei innført i samme momentet.

Lite tyder så langt på at antallet trygdemottakere er på vei ned, men forhåpentligvis får fleire hjelp til arbeidsutprøving, kvalifisering og omskolering før en evt varig stønad.

Kjempeflott innlegg som det er lett å kjenne seg igjen i:)

[Gjest Har ME]

jeg opplever at mange med ME og fibromyalgi er opptatte av å bevise at de er sykere enn de som har psykiske plager. De er opptatt av å fortelle meg og alle andre at dette ikke er psykiske sykdommer selvom ingenting er bevist om det ene og det andre.

At noen med lavstatus prøver å heve seg over andre som de mener har enda lavere status er ikke noe nytt fenomen, men det provoserer meg.

Jeg har ingen grunn til å tro at de ikke er virkelig syke, men det tror jeg de som har depresjon og angst er også.

Jeg har gått igjennom (privat) utredning og også hos psykolog hvor jeg fikk beskjed om at det ikke feilte meg noe som helst psykisk og at jeg taklet ME sykdommen utrolig bra.

Jeg har fått diagnosen ME etter canada kriteriene - det er sikkert mange som har fått ME diagnosen som ikke oppfyller disse kriteriene. Du kan jo søke etter dette dersom du vil. Nå har jeg ikke gått ut og sagt til folk at jeg har ME siden jeg har vært i full jobb hele tiden. Har virkelig sympati for dem som er mye verre enn meg og blir møtt med sånn mistro og mas om LP, trening osv.

Jeg leste nettopp en rapport som bla har funnet ut det som "vi" me pasienter har visst i årevis - at det ikke nytter med kognitiv terapi, heller ikke med fysisk trening. Har ikke tid nå men mulig jeg finner linken senere.

Selv har jeg blitt friskere med dyr biomedisinsk behandling. De fant mye "galt" med kroppen min som de behandler. Jeg har som sagt ikke vært veldig hardt rammet men har måttet kutte ut all trening og så og si alt annet enn jobb. Ønsker å bli så frisk at jeg kan trene igjen da det er noe jeg elsker. Ønsker også å kunne bli sprek igjen så jeg kan være et godt forbilde for ungene mine og trene med dem.

Har aldri vært noen "dronning" forresten, var skoleflink og jobbet meg opp og har også alltid vært flink til å sette grenser for meg selv. Kjenner meg altså ikke igjen i "flink pike" båsen heller. Iflg den biomedisinske forskningen har det med medfødte gener og immunforsvar, infeksjoner, matintoleranser, lekk tarm osv. Samt blodprøver som de ikke tar i Norge men sendes til USA.

[Gjest Shira :o)]

''Det har ikke noe med at man ser ned på psykatrien, diagnoser der osv osv''

Jeg er enig i stort sett alt du skriver, men er uenig i akkurat denne setningen. Ulike sykdommer har ulik prestisje, og psykiatrien ligger lavt på rangstigen. Det at det er så viktig for enkelte diagnosegrupper å hele tiden påpeke at det _ikke_ har noe som helst med psykiatri å gjøre, gir primært mening sett i lys av denne prestisjeproblematikken. Det kan være en bra strategi å fjerne seg fra psykiatrien, da det ikke bare er "folk flest" som har en tendens til å tillegge denne typen sykdommer lav status, det samme gjelder så avgjort blant helsepersonell.

Du har rett frosken, det er min mening som kommer frem i innlegget mitt. Jeg legger vekt på min personlige mening, jeg burde ha nyansert det litt.

[Gjest Shira :o)]

For noen er det kanskje slik, men for meg er det hovedsakelig tilnærmingen til behandlingsmåter som er avgjørende for hvilken "bås" jeg ønsker å bli satt i. For meg er det viktig å bli satt i den riktige båsen, om det er fysisk eller psykisk er revnende likegyldig for meg, jeg ønsker en behandling som funker for meg - og dermed MÅ jeg settes i riktig bås...

'' For meg er det viktig å bli satt i den riktige båsen, om det er fysisk eller psykisk er revnende likegyldig for meg, jeg ønsker en behandling som funker for meg - og dermed MÅ jeg settes i riktig bås...

''

Signerer.

[Gjest alvende]

Ja og hvorfor er det så viktig for dem ikke å bli satt i bås sammen med de med psykiske diagnoser?

En vakker dag vil kanskje du, og en del andre, forstå at det ikke handler om at å bli satt i psykiskbåsen for FM og ME-pasienter ikke er "bra nok" og at de er redde for det psykiske. Inntil da får du tro det som passer best med ditt eget verdensbilde.

[Katt-ja]

Jeg har gått igjennom (privat) utredning og også hos psykolog hvor jeg fikk beskjed om at det ikke feilte meg noe som helst psykisk og at jeg taklet ME sykdommen utrolig bra.

Jeg har fått diagnosen ME etter canada kriteriene - det er sikkert mange som har fått ME diagnosen som ikke oppfyller disse kriteriene. Du kan jo søke etter dette dersom du vil. Nå har jeg ikke gått ut og sagt til folk at jeg har ME siden jeg har vært i full jobb hele tiden. Har virkelig sympati for dem som er mye verre enn meg og blir møtt med sånn mistro og mas om LP, trening osv.

Jeg leste nettopp en rapport som bla har funnet ut det som "vi" me pasienter har visst i årevis - at det ikke nytter med kognitiv terapi, heller ikke med fysisk trening. Har ikke tid nå men mulig jeg finner linken senere.

Selv har jeg blitt friskere med dyr biomedisinsk behandling. De fant mye "galt" med kroppen min som de behandler. Jeg har som sagt ikke vært veldig hardt rammet men har måttet kutte ut all trening og så og si alt annet enn jobb. Ønsker å bli så frisk at jeg kan trene igjen da det er noe jeg elsker. Ønsker også å kunne bli sprek igjen så jeg kan være et godt forbilde for ungene mine og trene med dem.

Har aldri vært noen "dronning" forresten, var skoleflink og jobbet meg opp og har også alltid vært flink til å sette grenser for meg selv. Kjenner meg altså ikke igjen i "flink pike" båsen heller. Iflg den biomedisinske forskningen har det med medfødte gener og immunforsvar, infeksjoner, matintoleranser, lekk tarm osv. Samt blodprøver som de ikke tar i Norge men sendes til USA.

'' Samt blodprøver som de ikke tar i Norge men sendes til USA.''

Man får håpe at den norske skolemedisinen snart kommer etter, slik at det ikke bare er forbeholdt de aller staeste og dem som har økonomi til det, å få tatt de prøvene og medisinene som trengs..

[Gjest segunda]

Jeg har gått igjennom (privat) utredning og også hos psykolog hvor jeg fikk beskjed om at det ikke feilte meg noe som helst psykisk og at jeg taklet ME sykdommen utrolig bra.

Jeg har fått diagnosen ME etter canada kriteriene - det er sikkert mange som har fått ME diagnosen som ikke oppfyller disse kriteriene. Du kan jo søke etter dette dersom du vil. Nå har jeg ikke gått ut og sagt til folk at jeg har ME siden jeg har vært i full jobb hele tiden. Har virkelig sympati for dem som er mye verre enn meg og blir møtt med sånn mistro og mas om LP, trening osv.

Jeg leste nettopp en rapport som bla har funnet ut det som "vi" me pasienter har visst i årevis - at det ikke nytter med kognitiv terapi, heller ikke med fysisk trening. Har ikke tid nå men mulig jeg finner linken senere.

Selv har jeg blitt friskere med dyr biomedisinsk behandling. De fant mye "galt" med kroppen min som de behandler. Jeg har som sagt ikke vært veldig hardt rammet men har måttet kutte ut all trening og så og si alt annet enn jobb. Ønsker å bli så frisk at jeg kan trene igjen da det er noe jeg elsker. Ønsker også å kunne bli sprek igjen så jeg kan være et godt forbilde for ungene mine og trene med dem.

Har aldri vært noen "dronning" forresten, var skoleflink og jobbet meg opp og har også alltid vært flink til å sette grenser for meg selv. Kjenner meg altså ikke igjen i "flink pike" båsen heller. Iflg den biomedisinske forskningen har det med medfødte gener og immunforsvar, infeksjoner, matintoleranser, lekk tarm osv. Samt blodprøver som de ikke tar i Norge men sendes til USA.

Jeg understreker at jeg har ingen grunn til å mistenke de med ME og fm for å simulere. Jeg vet at de er syke. Jeg sier ikke at de er psykisk syke, bare at de (i hvert fall mange av dem) er så utrolig opptatt av å overbevise alle at de ikke er psykisk syke. Hvorfor skal jeg få vite det hele tiden?

[Gjest segunda]

Problemed med denne "båssettingen" er ikke at vi ikke ønsker en psykisk diagnose fordi vi mener at det skal være mindre verdt enn en fysisk. Poenget er behandlingen! Hvis vi får en psykisk diagnose, får vi tilbud om antidepressiva og terapi - det hjelper ikke mot symptomene vi har (hvis vi ikke har depresjoner i tillegg)...

Hvis jeg hadde hatt en depresjon (som jeg også har hatt tidligere), så kan jeg gjerne ta imot behandling mot depresjon, bare det gjør meg bedre - men så lenge dette ikke hjelper, blir jeg frustrert over å bli kalt deprimenert og at noen påstår at sykdommen min sitter i hodet. Håper du skjønner forskjellen på dette...

Jeg skjønner forskjellen på dette og vet av egen erfaring hva det handler om selvom jeg ikke har diagnosen ME eller fibromyalgi.

[Gjest segunda]

En vakker dag vil kanskje du, og en del andre, forstå at det ikke handler om at å bli satt i psykiskbåsen for FM og ME-pasienter ikke er "bra nok" og at de er redde for det psykiske. Inntil da får du tro det som passer best med ditt eget verdensbilde.

Du er veldig representativ for de jeg snakker om.

[Gjest segunda]

''Det har ikke noe med at man ser ned på psykatrien, diagnoser der osv osv''

Jeg er enig i stort sett alt du skriver, men er uenig i akkurat denne setningen. Ulike sykdommer har ulik prestisje, og psykiatrien ligger lavt på rangstigen. Det at det er så viktig for enkelte diagnosegrupper å hele tiden påpeke at det _ikke_ har noe som helst med psykiatri å gjøre, gir primært mening sett i lys av denne prestisjeproblematikken. Det kan være en bra strategi å fjerne seg fra psykiatrien, da det ikke bare er "folk flest" som har en tendens til å tillegge denne typen sykdommer lav status, det samme gjelder så avgjort blant helsepersonell.

Bra skrevet. Helt enig. Dette er poengene mine.

[Gjest segunda]

Kanskje begge? Det er sikkert veldig merkelig å føle kraftige fysiske symptomer og tenke at det kan komme av psyken - for de med FIB som også sliter psykisk. Så har du de med FIB som aldri har hatt psykiske problemer...

Samme som da jeg var hos legen for tinnitus og fikk vite at det nok var psykiske årsaker som lå bak. Klart jeg nekta på det! Nå ble det jo også motbevist, så da var saken grei... Jeg merker imidlertid at jeg mye lettere får tinnitus når jeg er sliten og det regnes kanskje inn under den psykiske biten?

Jeg har lang erfaring av hvor mye det fysiske og psykiske påvirker hverandre. Hva med prolaps f.eks.? Ryggsmerter har i høyeste grad mye med psyke å gjøre. Smerter i nakke og skuldre? Jeg kunne lagd en lang liste.

[Gjest segunda]

Det var en stor generalisering, hva slags bakgrunn har du for å si dette så bastant? Jeg tror dessuten at både angst og depresjoner er noe mange med FM selv har erfaring med.

Bakgrunnen er mine egne erfaringer.

[Gjest segunda]

''Ja og hvorfor er det så viktig for dem ikke å bli satt i bås sammen med de med psykiske diagnoser?''

Herlighet! Det er da særdeles viktig å ikke bli satt i en bås man ikke hører hjemme.

Hvis man går til legen og sier at man er syk, fysisk syk, at man knapt klarer å gå opp en trapp, at man verker både her og der, men ikke er deprimert (mer enn det som er naturlig pga den fysiske tilstanden) så vil man ikke høre at det "kun" er psykisk og at man kan prøve noen antidepressiva og/eller psykiater. Når legen (og masse andre "forståsegpåere") mener man bare trenger å ta noen lykkepiller og gå turer i skogen,- og man blir nektet videre fysisk utredning og henvisning....så er det veldig frustrende. Det blir jo en selvoppfyllende profeti. Etter flere år med den slags holdninger er nok de fleste klar for psykiatrien i tillegg til den somatiske oppfølgningen de burde ha fått.

Hva med det omvendte?

[Gjest alvende]

Du er veldig representativ for de jeg snakker om.

Ja nettopp, ja... Jeg har forøvrig ikke sagt noe om at jeg har ME eller FM heller.

[laban]

Jeg understreker at jeg har ingen grunn til å mistenke de med ME og fm for å simulere. Jeg vet at de er syke. Jeg sier ikke at de er psykisk syke, bare at de (i hvert fall mange av dem) er så utrolig opptatt av å overbevise alle at de ikke er psykisk syke. Hvorfor skal jeg få vite det hele tiden?

Muligens fordi noen (ikke du og ikke alle, men noen) lett setter likhetstegn mellom at "dette er psykisk" og "dette blir du kvitt hvis du vil"?

Det står noe om "vondt i viljen" i et annet svar her - det er vel også en oppfatning noen har om alt som klassifiseres som psykisk?

Har man møtt en bestemt type fordom mot eller feiloppfatning av tilstanden man sliter med, mange nok ganger, er det vel forståelig at man forsøker å "forebygge" den litt.

Jeg husker da vi strevde med å få barn nr. to, at jeg var klar til å si en god del om årsaken hvis jeg dermed kunne slippe en ny runde med "råd" av typen "du tenker for mye på det, slapp av så ordner det seg". Uten sammenlikning forøvrig, men jeg kjenner igjen trangen til å presisere at "det ER faktisk noe GALT".

[Gjest Høstløv]

Muligens fordi noen (ikke du og ikke alle, men noen) lett setter likhetstegn mellom at "dette er psykisk" og "dette blir du kvitt hvis du vil"?

Det står noe om "vondt i viljen" i et annet svar her - det er vel også en oppfatning noen har om alt som klassifiseres som psykisk?

Har man møtt en bestemt type fordom mot eller feiloppfatning av tilstanden man sliter med, mange nok ganger, er det vel forståelig at man forsøker å "forebygge" den litt.

Jeg husker da vi strevde med å få barn nr. to, at jeg var klar til å si en god del om årsaken hvis jeg dermed kunne slippe en ny runde med "råd" av typen "du tenker for mye på det, slapp av så ordner det seg". Uten sammenlikning forøvrig, men jeg kjenner igjen trangen til å presisere at "det ER faktisk noe GALT".

Ja, er det ikke rart at noen sykdommer har man vanskelig for å kunne greie å forklare alvorlighetsgraden av til hvermansen, mens fagpersoner ikke har noe problem med å forstå at en sliter veldig helsemessig?