Er byliv skadelig for den mentale helsen?

[Gjest Kayia]

Jeg er oppvokst på landet, men bodde i Oslo (sentralt i byen) fra jeg var 16-28.... Trivdes godt der så lenge jeg ikke hadde barn osv, og jeg var avhengig av ganske hyppige besøk til barndomshjemmet .... sommerferiene ble f.eks. alltid tilbragt på landet. Hadde jeg bodd i Oslo idag, så tror jeg det hadde vært nødvendig å ha hytte på landet.

Eksen min er født og oppvokst i Oslo. Han har de siste 13 årene bodd på landet og sier han aldri hadde kunnet flytte tilbake til Oslo. Han var langt verre enn meg til å klage over stresset når vi var der på ferie.. Lengta bare hjem til "landet"

Jeg føler jeg bor perfekt til siden jeg bor på landet, men samtidig har byen bare 15 min unna:)

Jeg bor sju min på sykkel fra Trondheim sentrum og har ett mål grønn, fin hage. Pose og sekk føler jeg, som ikke kunne tenkt meg å bo på landet ;-)

[Gjest togli]

Jeg bor sju min på sykkel fra Trondheim sentrum og har ett mål grønn, fin hage. Pose og sekk føler jeg, som ikke kunne tenkt meg å bo på landet ;-)

Grønn og fin hage er et must!!

[Lillemus]

Grønn og fin hage er et must!!

''Grønn og fin hage er et must!! :)''

Jeg vet ikke om man kan si at hagen vår er spesielt fin, men den er i alle fall grønn! ;o)

[Gjest togli]

''På store steder har man bare et nummer, på små steder har man et navn'' Ble litt nysgjerrig på hva du legger i dette?

Jeg tror hun tenker på at på mindre steder er alle på hils med hverandre og slår av en prat over hekken, på gata etc. Sånt er ikke en selvfølge på større steder. Når jeg bodde i blokk i Oslo kjente jeg ikke en eneste av naboene, så det ble med et kort nikk når vi møttes i gangen. I en periode bodde jeg landligere til på Røa i Oslo, og der ble jeg faktisk litt kjent med noen naboer selv om jeg ikke hadde barn (lettere å bli kjent når man har barn), men det var ikke slik at man kjente alle man gikk forbi på gata

Noen liker jo best å være litt "anonym" mens andre liker "åpne dører" og naboprat, så hvor det er best å bo vil alltid føles individuelt...

For mennesker som er i faresonen for å slipe psykisk er det kanskje lettere å bo på landet der de ofte blir mer sosiale enn i byen? Her arrangeres bl.a. "snuplassfest", "låvefest", fest i regi av idrettslaget osv - og det er oftest åpent for de som har lyst til å komme, så sånn sett er det sikkert lettere for nyankomne i bygda å bli kjent også. Ikke alle liker denne "åpenheten" og det er jo også forståelig.

[Gjest togli]

''Grønn og fin hage er et must!! :)''

Jeg vet ikke om man kan si at hagen vår er spesielt fin, men den er i alle fall grønn! ;o)

Idag er hagen min faktisk ganske fin etter storshining igår!! *stolt*

(fin etter min standard, men sikkert ikke etter Blomster-Finn sin standard....)

[Gjest luftslott]

Jeg tror naturen har veldig mye å si for min mentale helse iallefall. Jeg trenger å komme meg ut og ha ro rundt meg, se litt lenger frem enn tvers over gata og kjenne vinden. Det er også veldig fint å ha litt færre folk rundt meg, å kunne gå alene med tankene mine. Ikke at jeg mistrives med mye folk rundt meg, det kan være helt supert det også!

Nå har jeg aldri vært innom hjelpeapparatet selv, men for noen år siden på jobb hadde jeg mye å gjøre med unge deprimerte som var på et behandligsopplegg i nærheten. De brukte naturen aktivt i behandlingen. Bl.a. mestringsøvelser med klatring, juving, padling, grotteutforsking osv som ga fysiske utfordringer, men også roligere opplevelser som fisketur, bålkos på setra og nærkontakt med dyr. Det var helt utrolig hvor mye det ga dem, hvor lett det var å åpne seg og fortelle når man satt rundt bålet i halvmørket. De blomstret...

Jeg tror det har noe med perspektiv å gjøre. At det er lettere å se ting, enten det er ting man ikke vil se i seg selv eller det handler om ikke gjøre opplevelser større enn de er, når man har utsyn. Når man skuer utover et hav eller et lyngdekt fjellparti får man en helt annen måte å se på, enn i byen når man skal fordøye alle detaljene som er trengt sammen og avgrenset av høye bygninger. Man slapper av i øynene og tar inn helheten, istedenfor å rynke pannen og detaljfokusere. Klarer man å gjøre det samme mentalt, slappe av i sinnet og ta inn helheten, er det mye lettere å komme over de små fartsdumpene alle møter...

[Gjest prust]

Jeg tror naturen har veldig mye å si for min mentale helse iallefall. Jeg trenger å komme meg ut og ha ro rundt meg, se litt lenger frem enn tvers over gata og kjenne vinden. Det er også veldig fint å ha litt færre folk rundt meg, å kunne gå alene med tankene mine. Ikke at jeg mistrives med mye folk rundt meg, det kan være helt supert det også!

Nå har jeg aldri vært innom hjelpeapparatet selv, men for noen år siden på jobb hadde jeg mye å gjøre med unge deprimerte som var på et behandligsopplegg i nærheten. De brukte naturen aktivt i behandlingen. Bl.a. mestringsøvelser med klatring, juving, padling, grotteutforsking osv som ga fysiske utfordringer, men også roligere opplevelser som fisketur, bålkos på setra og nærkontakt med dyr. Det var helt utrolig hvor mye det ga dem, hvor lett det var å åpne seg og fortelle når man satt rundt bålet i halvmørket. De blomstret...

Jeg tror det har noe med perspektiv å gjøre. At det er lettere å se ting, enten det er ting man ikke vil se i seg selv eller det handler om ikke gjøre opplevelser større enn de er, når man har utsyn. Når man skuer utover et hav eller et lyngdekt fjellparti får man en helt annen måte å se på, enn i byen når man skal fordøye alle detaljene som er trengt sammen og avgrenset av høye bygninger. Man slapper av i øynene og tar inn helheten, istedenfor å rynke pannen og detaljfokusere. Klarer man å gjøre det samme mentalt, slappe av i sinnet og ta inn helheten, er det mye lettere å komme over de små fartsdumpene alle møter...

Dette var utrolig fint skrevet:

''At det er lettere å se ting, enten det er ting man ikke vil se i seg selv eller det handler om ikke gjøre opplevelser større enn de er, når man har utsyn. Når man skuer utover et hav eller et lyngdekt fjellparti får man en helt annen måte å se på, enn i byen når man skal fordøye alle detaljene som er trengt sammen og avgrenset av høye bygninger.

Man slapper av i øynene og tar inn helheten, istedenfor å rynke pannen og detaljfokusere. Klarer man å gjøre det samme mentalt, slappe av i sinnet og ta inn helheten, er det mye lettere å komme over de små fartsdumpene alle møter...

''

[Dorthe]

Ja, folk er forskjellige og det er jo bra. Jeg også synes at små byer kan være koselige, men store byer blir veldig slitsomt synes jeg. Kumøkk lukter forresten veldig godt :-)

Nå finnes det ikke store byer her i landet, men jeg har bodd i Athen og stortrivdes. Gangavstand til havet og gangavstand til shopping er en fordel synes jeg og slik bor jeg i Oslo også.

[Gjest Kayia]

Jeg tror hun tenker på at på mindre steder er alle på hils med hverandre og slår av en prat over hekken, på gata etc. Sånt er ikke en selvfølge på større steder. Når jeg bodde i blokk i Oslo kjente jeg ikke en eneste av naboene, så det ble med et kort nikk når vi møttes i gangen. I en periode bodde jeg landligere til på Røa i Oslo, og der ble jeg faktisk litt kjent med noen naboer selv om jeg ikke hadde barn (lettere å bli kjent når man har barn), men det var ikke slik at man kjente alle man gikk forbi på gata

Noen liker jo best å være litt "anonym" mens andre liker "åpne dører" og naboprat, så hvor det er best å bo vil alltid føles individuelt...

For mennesker som er i faresonen for å slipe psykisk er det kanskje lettere å bo på landet der de ofte blir mer sosiale enn i byen? Her arrangeres bl.a. "snuplassfest", "låvefest", fest i regi av idrettslaget osv - og det er oftest åpent for de som har lyst til å komme, så sånn sett er det sikkert lettere for nyankomne i bygda å bli kjent også. Ikke alle liker denne "åpenheten" og det er jo også forståelig.

Skjønner. Jeg flyttet fra en norsk småby for omtrent 20 år siden og har bare bodd i byer etterpå. Jeg har likevel ikke følt at jeg er et nummer for naboer - kanskje med unntak av et par hybelbosteder under studietiden der jeg har bodd for en kortkort periode. Jeg har jo presentert meg for naboer når jeg har flyttet dit, og vi (eller rettere sagt de som har hatt lyst) har jo slått av en prat når vi møtes.

En gang bodde jeg hos en gammel enslig mann som hadde arvet en bygård med 9 enheter, og han ville ha kontant betaling hjemme hos seg. Alle leietakere hadde ulik innbetalingsdato, så på dette viset hadde han minst åtte besøk hver måned Alle måtte drikke kaffe og spise twist mens han lette fram husleieboka der vi signerte etter innbetaling, og på en "kjapp" dag satt vi en halv time. Som regel hadde han noe å vise fram, og da tok det gjerne 1 1/2 time. Vi betalte nesten ingenting, og han var klar på at han ikke ville tjene penger, bare ha folk i huset som han sa

[Gjest Kayia]

Grønn og fin hage er et must!!

Enig, og jeg tror nok omgivelser og miljø har like mye å si som antall innbyggere og byens totale flateareal for stressnivå ;-)

[Lillemus]

Skjønner. Jeg flyttet fra en norsk småby for omtrent 20 år siden og har bare bodd i byer etterpå. Jeg har likevel ikke følt at jeg er et nummer for naboer - kanskje med unntak av et par hybelbosteder under studietiden der jeg har bodd for en kortkort periode. Jeg har jo presentert meg for naboer når jeg har flyttet dit, og vi (eller rettere sagt de som har hatt lyst) har jo slått av en prat når vi møtes.

En gang bodde jeg hos en gammel enslig mann som hadde arvet en bygård med 9 enheter, og han ville ha kontant betaling hjemme hos seg. Alle leietakere hadde ulik innbetalingsdato, så på dette viset hadde han minst åtte besøk hver måned Alle måtte drikke kaffe og spise twist mens han lette fram husleieboka der vi signerte etter innbetaling, og på en "kjapp" dag satt vi en halv time. Som regel hadde han noe å vise fram, og da tok det gjerne 1 1/2 time. Vi betalte nesten ingenting, og han var klar på at han ikke ville tjene penger, bare ha folk i huset som han sa

'' Vi betalte nesten ingenting, og han var klar på at han ikke ville tjene penger, bare ha folk i huset som han sa :)''

Hørtes jo litt koselig ut det da. )

[Gjest Kayia]

'' Vi betalte nesten ingenting, og han var klar på at han ikke ville tjene penger, bare ha folk i huset som han sa :)''

Hørtes jo litt koselig ut det da. )

Det var veldig koselig. Han var klok, men også en skikkelig hamster, så han hadde masse spennende å vise fram

[Gjest togli]

Skjønner. Jeg flyttet fra en norsk småby for omtrent 20 år siden og har bare bodd i byer etterpå. Jeg har likevel ikke følt at jeg er et nummer for naboer - kanskje med unntak av et par hybelbosteder under studietiden der jeg har bodd for en kortkort periode. Jeg har jo presentert meg for naboer når jeg har flyttet dit, og vi (eller rettere sagt de som har hatt lyst) har jo slått av en prat når vi møtes.

En gang bodde jeg hos en gammel enslig mann som hadde arvet en bygård med 9 enheter, og han ville ha kontant betaling hjemme hos seg. Alle leietakere hadde ulik innbetalingsdato, så på dette viset hadde han minst åtte besøk hver måned Alle måtte drikke kaffe og spise twist mens han lette fram husleieboka der vi signerte etter innbetaling, og på en "kjapp" dag satt vi en halv time. Som regel hadde han noe å vise fram, og da tok det gjerne 1 1/2 time. Vi betalte nesten ingenting, og han var klar på at han ikke ville tjene penger, bare ha folk i huset som han sa

Jeg er ikke i tvil om at det finnes mange slike gladhistorier om å bo i byen på samme måten som det finnes tragiske historier om å være ensom på landet....

Mener å ha lest undersøkelser som sier at det er størst sjanse for å være ensom i byen, men det handler selvsagt mest om hvem du er som person

[Ugga]

Jeg tror naturen har veldig mye å si for min mentale helse iallefall. Jeg trenger å komme meg ut og ha ro rundt meg, se litt lenger frem enn tvers over gata og kjenne vinden. Det er også veldig fint å ha litt færre folk rundt meg, å kunne gå alene med tankene mine. Ikke at jeg mistrives med mye folk rundt meg, det kan være helt supert det også!

Nå har jeg aldri vært innom hjelpeapparatet selv, men for noen år siden på jobb hadde jeg mye å gjøre med unge deprimerte som var på et behandligsopplegg i nærheten. De brukte naturen aktivt i behandlingen. Bl.a. mestringsøvelser med klatring, juving, padling, grotteutforsking osv som ga fysiske utfordringer, men også roligere opplevelser som fisketur, bålkos på setra og nærkontakt med dyr. Det var helt utrolig hvor mye det ga dem, hvor lett det var å åpne seg og fortelle når man satt rundt bålet i halvmørket. De blomstret...

Jeg tror det har noe med perspektiv å gjøre. At det er lettere å se ting, enten det er ting man ikke vil se i seg selv eller det handler om ikke gjøre opplevelser større enn de er, når man har utsyn. Når man skuer utover et hav eller et lyngdekt fjellparti får man en helt annen måte å se på, enn i byen når man skal fordøye alle detaljene som er trengt sammen og avgrenset av høye bygninger. Man slapper av i øynene og tar inn helheten, istedenfor å rynke pannen og detaljfokusere. Klarer man å gjøre det samme mentalt, slappe av i sinnet og ta inn helheten, er det mye lettere å komme over de små fartsdumpene alle møter...

Jeg leste en gang en undersøkelse som sa at Oslo-folk benytter naturen (skog, sjø, parker etc.) mer enn landsgjennomsnittet.

[Nøtteskall]

Jeg får ofte et helt annet perspektiv på verden når jeg vandrer i skog og mark. Mye bli bagateller og humøret stiger. Så jeg har troa på at man får bedre helse av å oppsøke naturen.

Men jeg bor i by da, og det tror jeg kanskje er det beste for meg i lengden.

[Spenol(1)]

Jeg får bare opp noen innloggingsgreier, får ikke sett artikkelen.

Jeg har familie og hytte på fjellet. Det er hyggelig å være der, men jeg kan ikke tenke meg å bo der, det blir for ensformig. Jeg trenger mye impulser, bygda gir ikke meg nok.

Den største trusselen mot den mentale helsa,slik jeg ser det, er lediggang. Om man ikke finner noe å sysselsette seg med, så tror jeg ikke det hjelper å bo i landlige omgivelser.

å være omgitt av folk en trives med og jobbe med noe en liker er vel det viktigste for helsa?

[Spenol(1)]

Jeg tror naturen har veldig mye å si for min mentale helse iallefall. Jeg trenger å komme meg ut og ha ro rundt meg, se litt lenger frem enn tvers over gata og kjenne vinden. Det er også veldig fint å ha litt færre folk rundt meg, å kunne gå alene med tankene mine. Ikke at jeg mistrives med mye folk rundt meg, det kan være helt supert det også!

Nå har jeg aldri vært innom hjelpeapparatet selv, men for noen år siden på jobb hadde jeg mye å gjøre med unge deprimerte som var på et behandligsopplegg i nærheten. De brukte naturen aktivt i behandlingen. Bl.a. mestringsøvelser med klatring, juving, padling, grotteutforsking osv som ga fysiske utfordringer, men også roligere opplevelser som fisketur, bålkos på setra og nærkontakt med dyr. Det var helt utrolig hvor mye det ga dem, hvor lett det var å åpne seg og fortelle når man satt rundt bålet i halvmørket. De blomstret...

Jeg tror det har noe med perspektiv å gjøre. At det er lettere å se ting, enten det er ting man ikke vil se i seg selv eller det handler om ikke gjøre opplevelser større enn de er, når man har utsyn. Når man skuer utover et hav eller et lyngdekt fjellparti får man en helt annen måte å se på, enn i byen når man skal fordøye alle detaljene som er trengt sammen og avgrenset av høye bygninger. Man slapper av i øynene og tar inn helheten, istedenfor å rynke pannen og detaljfokusere. Klarer man å gjøre det samme mentalt, slappe av i sinnet og ta inn helheten, er det mye lettere å komme over de små fartsdumpene alle møter...

Blir byliv og natur fremstilt som to motpoler i denne artikkelen som jeg av en eller annen grunn ikke får opp?

er tilgang til natur når en bor i byen veldig forskjellig fra å bo på landet/bygda?

et fenomen som virkelig suger livslysten fra folk er bygdedyret. Å bo et sted hvor en ikke føler at en passer inn er vel også ganske ødeleggende for helsa? Men det er kanskje ikke bygdeliv de sikter til?

[Gjest segunda]

Kopierer inn teksten:

Epidemiologists showed decades ago that people raised in cities are more prone to mental disorders than those raised in the countryside. But neuroscientists have avoided studying the connection, preferring to leave the disorderly realm of the social environment to social scientists. A paper in this issue of Nature represents a pioneering foray across that divide.

Using functional brain imaging, a group led by Andreas Meyer-Lindenberg of the University of Heidelberg's Central Institute of Mental Health in Mannheim, Germany, showed that specific brain structures in people from the city and the countryside respond differently to social stress (see pages 452 and 498). Stress is a major factor in precipitating psychotic disorders such as schizophrenia.

The work is a first step towards defining how urban life can affect brain biology in a way that has a potentially major impact on society — schizophrenia affects one in 100 people. It may also open the way for greater cooperation between neuroscientists and social scientists. "There has been a long history of mutual antipathy, particularly in psychiatry," says sociologist Craig Morgan at the Institute of Psychiatry in London. "But this is the sort of study that can prove to both sides that they can gain from each others' insights."

Meyer-Lindenberg works on risk mechanisms in schizophrenia, and previously focused on the role of genes. But although a dozen or so genes have been linked to the disorder, "even the most powerful of these genes conveys only a 20% increased risk", he says. Yet schizophrenia is twice as common in those who are city-born and raised as in those from the countryside, and the bigger the city, the higher the risk (see 'Dose response?').

So Meyer-Lindenberg set out to study how city life might increase the risk of mental illness. The team scanned the brains of 32 student volunteers while they performed arithmetic tests. At the same time, the students received negative feedback through headphones. "We'd tell individuals they were performing below average, and suggest impatiently they hurry up a bit, so they'd feel they were failing," he explains.

This 'social stress' activated many brain areas, two of them specifically correlated with the volunteers' history of urban living. The amygdala, which processes emotion, was activated only in people currently living in a city. And the cingulate cortex, which helps to regulate the amygdala and processes negative emotions, responded more strongly in those brought up in cities than in those who grew up in towns or rural areas

The initial experiment showed such clear associations that Meyer-Lindenberg didn't think anyone would believe them. So he did a similar experiment on another 23 subjects, this time adding visual feedback that allowed participants to see the investigators' frowns. He found the same sturdy associations.

He now plans to repeat the work in the general population, where urban–rural differences are likely to be even stronger than in students. He also plans to study how other risk factors identified by social scientists — such as being an immigrant — affect stress processing. "We will use tools from social scientists to help us quantify things like perceived discrimination, social support networks, or stigma," he says.

Yet he has had trouble interesting his social-science colleagues in setting up joint projects. Such lack of sympathy across the cultural divide is common, says Ernst Fehr, an economist at the University of Zurich, Switzerland, and a pioneer in the field of neuroeconomics, which studies the neurological basis of economic decisions. "But social problems have neurobiological effects, which, in turn, may exacerbate the social problems," he says.

The social sciences have as much to gain from crossing disciplinary boundaries as the biological sciences, says Morgan. "Sociologists and epidemiologists establish associations that are plausible — like immigrants may suffer more mental illness because of social isolation — but they are validated when neuroscientists demonstrate a robust biological mechanism."

For his future investigations, Meyer-Lindenberg is seeking urban planners who can help him to tease out how variables such as green space and population density contribute to the neurobiological impact of city living. Hans Wirz of the urban planning office in Basel, Switzerland, says that it took decades to integrate knowledge about the biomedical effects of the cityscape into his profession. "But when it comes to mental health we haven't a clue."

Veldig interessant studie. Skulle gjerne ha sett flere studier i denne gata. Det er mulig at bymennesker er mer disponente for psykise sykdommer, men her var det snakk om sykdommer og ikke stress som mange nevner i denne tråden. Stress er ikke psykisk sykdom.

[Gjest winda]

Nå finnes det ikke store byer her i landet, men jeg har bodd i Athen og stortrivdes. Gangavstand til havet og gangavstand til shopping er en fordel synes jeg og slik bor jeg i Oslo også.

For meg er Oslo altfor stor :-)

[Ugga]

Idag er hagen min faktisk ganske fin etter storshining igår!! *stolt*

(fin etter min standard, men sikkert ikke etter Blomster-Finn sin standard....)

He he, blomster-Finn ville nok funnet en del å ta tak i hos meg, både inne og ute. :-)