hva gjør man da...

[huuff]

Når alt føles meningsløst? Når man plutselig er i en tilstand hvor man ikke har det bra og ikke kommer seg ut av den? Tankekjør som nesten tar pusten fra deg? Drømmene om natten er eneste "glede?" Er det bare å holde ut? Hvor lenge kan man gå sånn? Jeg tar en sobril ved hver flytur og nå skuler jeg på den pakken hver kveld.

Alt ligger til rette for at jeg skal ha en fin tid, jeg reiser, er med venner og familie så mye jeg kan, trener, er på cafe osv. Men jeg gjør noe hele tida for at jeg jeg skal slippe å tenke og føle panikken over å ikke få/ha HAN der mer. Når jeg er alene virker det som jeg føler for mye, og jeg orker ikke å slappe av eller bare være meg. - Jeg må ut å kjøre, handle - et eller annet må skje. Jeg er helt overstresset - blir med på ting jeg egentlig ikke ønsker for å slippe å tenke. Jeg savner den gamle meg som virkelig kunne sitte og slappe av med en avis osv. Jeg føler meg helt "utafor" og vet ikke hvordan jeg skal komme tilbake til normalen igjen... Jeg har gått slik hele ferien min. Jeg får angst av å tenke på hvordan dette skal la seg forene med en krevende jobb. Jg vil ikke bli sykmeldt, men hva kan jeg gjøre for å komme ut av dette? Jeg er jo aktiv så det holder, bortsett fra noen timer på nett om dagen (også en fluktmekanisme...)

Ahhh, nå er alt mørkt her altså...

[frosken]

''Er det bare å holde ut?''

Jeg tror at det ofte er løsningen. Det kommer imidlertid litt an på hvor sårbar du er i forhold til psykiske lidelser, hvis du har slitt før, så ville jeg nok raskere ha søkt støtte i behandlingsapparatet enn hvis du er robust psykisk sett.

I stedet for sykemelding kan du evt. be om psykologisk hjelp; du kvalifiserer sannsynligvis for ordningen "Raskere tilbake" hvis den finnes der du bor.

[huuff]

''Er det bare å holde ut?''

Jeg tror at det ofte er løsningen. Det kommer imidlertid litt an på hvor sårbar du er i forhold til psykiske lidelser, hvis du har slitt før, så ville jeg nok raskere ha søkt støtte i behandlingsapparatet enn hvis du er robust psykisk sett.

I stedet for sykemelding kan du evt. be om psykologisk hjelp; du kvalifiserer sannsynligvis for ordningen "Raskere tilbake" hvis den finnes der du bor.

Takk for svar igjen, Frosken

Jeg har slitt en del med "flink pike syndrom." (særlig flink om dagen, not...) Blir stresset og søvnløs og har hatt et komplisert forhold til vekt. Gikk opp 2 kg i starten av ferien, men de er vekk nå. Har gått til en privatprakt. psykiater ifbm sistnevnte+flyskrekk. Ringte desperat i mars og fikk luftet mitt forhold til HAN. (Her kunne jeg si mye mer enn jeg kan her - og han var helt klar på: "kom deg vekk fra han." ) Jeg skal til han i slutten av uken - og da kommer samme melodien fra meg da... Men kjenner det skal bli godt. Kanskje jeg får be om noen timer nå.

[Rara Avis]

Takk for svar igjen, Frosken

Jeg har slitt en del med "flink pike syndrom." (særlig flink om dagen, not...) Blir stresset og søvnløs og har hatt et komplisert forhold til vekt. Gikk opp 2 kg i starten av ferien, men de er vekk nå. Har gått til en privatprakt. psykiater ifbm sistnevnte+flyskrekk. Ringte desperat i mars og fikk luftet mitt forhold til HAN. (Her kunne jeg si mye mer enn jeg kan her - og han var helt klar på: "kom deg vekk fra han." ) Jeg skal til han i slutten av uken - og da kommer samme melodien fra meg da... Men kjenner det skal bli godt. Kanskje jeg får be om noen timer nå.

Hei.

Jeg har nok slitt med et par ting ganske likt det du snakker om.

Både i fht mat/vekt, snill pike og det og være i et destruktivt forhold. Og i et sånn forhold, så er det, selv om man "vil" og vet at det beste for en selv er å bryte ut av det, helt utrolig vondt og vanskelig og gjøre det.

Jeg tror at du gjør det riktige når du aktiviserer deg selv for å få tiden til og gå og prøve holde tankene, ihvertfall for en liten stund, litt på avstand, jeg måtte ihvertfall gjøre det selv. Og det som også hjalp for meg, selv om jeg ikke trodde det skulle hjelpe, var faktisk å begynne og snakke med og være litt mer fortrolig med mine venninner om hvordan jeg hadde det. Jeg fant plutselig ut at jeg ikke var så "gal" og alene i mine følelser, og møtte en forståelse jeg ikke hadde ventet. Og gjerne snakk med en psykolog også. (i min mening er effekten av det å bare få snakket ut om ting sterkt undervurdert av mange...spesielt kanskje av de snille og perfekte pikene, som ikke skal ha noen nevneverdige problemer selv, bare hjelpe andre med deres, og alltid være blide og glade)

Til syvende og sist er det eneste som hjelper tid...man skulle helst kunnet spole noen måneder frem, slik at det ikke gjorde så vondt, men du må bare holde ut altså. Ta en dag om gangen.

Men du er sikkert klar over selv også at så lenge du fortsatt har kontakt med han vil du ikke komme over det vonde...

Ble litt langt svar dette, men ønsker deg virkelig lykke til videre, og hold ut, det blir faktisk bedre med tiden selv om det ikke føles sånn nå.

[huuff]

Hei.

Jeg har nok slitt med et par ting ganske likt det du snakker om.

Både i fht mat/vekt, snill pike og det og være i et destruktivt forhold. Og i et sånn forhold, så er det, selv om man "vil" og vet at det beste for en selv er å bryte ut av det, helt utrolig vondt og vanskelig og gjøre det.

Jeg tror at du gjør det riktige når du aktiviserer deg selv for å få tiden til og gå og prøve holde tankene, ihvertfall for en liten stund, litt på avstand, jeg måtte ihvertfall gjøre det selv. Og det som også hjalp for meg, selv om jeg ikke trodde det skulle hjelpe, var faktisk å begynne og snakke med og være litt mer fortrolig med mine venninner om hvordan jeg hadde det. Jeg fant plutselig ut at jeg ikke var så "gal" og alene i mine følelser, og møtte en forståelse jeg ikke hadde ventet. Og gjerne snakk med en psykolog også. (i min mening er effekten av det å bare få snakket ut om ting sterkt undervurdert av mange...spesielt kanskje av de snille og perfekte pikene, som ikke skal ha noen nevneverdige problemer selv, bare hjelpe andre med deres, og alltid være blide og glade)

Til syvende og sist er det eneste som hjelper tid...man skulle helst kunnet spole noen måneder frem, slik at det ikke gjorde så vondt, men du må bare holde ut altså. Ta en dag om gangen.

Men du er sikkert klar over selv også at så lenge du fortsatt har kontakt med han vil du ikke komme over det vonde...

Ble litt langt svar dette, men ønsker deg virkelig lykke til videre, og hold ut, det blir faktisk bedre med tiden selv om det ikke føles sånn nå.

Takk for svar

Helt enig i det å kunne spole fram i tid. Jeg får se fram til jul og satse på at alt dette kjipe har roet seg ned.

Han kontaktet meg i dag - og jeg kommer til å avslutte alt. Nå skal jeg si at jeg ikke vil ha noen sms fra han noe mer.

[Rara Avis]

Takk for svar

Helt enig i det å kunne spole fram i tid. Jeg får se fram til jul og satse på at alt dette kjipe har roet seg ned.

Han kontaktet meg i dag - og jeg kommer til å avslutte alt. Nå skal jeg si at jeg ikke vil ha noen sms fra han noe mer.

Det er veldig vanskelig egentlig, som utenforstående, og liksom skulle gi råd i slike saker når man ikke vet hele bildet.

Men det høres veldig fornuftig ut det du sier ifht at han ikke er bra for deg, og det er veldig bra som sagt om du, da klarer å bryte ut av det.

Du må gjøre det som føles riktig for deg slik at du har det bra.

Lykke til videre, hold ut, så ordner det seg til slutt!