Bipolare og søvnforstyrrelser?

[Gjest winda]

Vil en person med bipolar lidelse reagere mere på søvnløshet enn andre? Da mener jeg sånn som å bli helt "utafor", ikke fungere tankemessig, veldig sliten, føler seg deprimert og tiltaksløs. Jeg merker at andre rundt meg gjør seg lite av dette, mens jeg blir "halvdød". Kanskje er jeg for pysete?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Bipolare er klart mer sårbare for søvnforstyrrelser enn andre.

[Gjest winda]

Bipolare er klart mer sårbare for søvnforstyrrelser enn andre.

Hvor langt synes du man skal strekke seg for å være "grei"? Nå om sommeren er det jo masse mennesker, blir buden hit og dit og "normale" ? mennesker liker å sitte oppe litt seint. Har også stillt opp og kjørt når noen ringer om skyss midt på natta etter en noe "våt" aften.

Noe er jo nødvendig da, men jeg vet ikke helt om det er verdt det. Ønsker jo ikke å fremstå som en stor egoist heller.

[XbellaX]

Hvor langt synes du man skal strekke seg for å være "grei"? Nå om sommeren er det jo masse mennesker, blir buden hit og dit og "normale" ? mennesker liker å sitte oppe litt seint. Har også stillt opp og kjørt når noen ringer om skyss midt på natta etter en noe "våt" aften.

Noe er jo nødvendig da, men jeg vet ikke helt om det er verdt det. Ønsker jo ikke å fremstå som en stor egoist heller.

Alle må sette grenser, også du. Og de som bryr seg med det får finne frem sykkelen eller bena, fremfor å forlange at du kjører.

[Psykojenta]

Du er ikke for pysete - og du er ikke egoist om du tar vare på deg selv !

Det er tungt med søvnløshet(selv om jeg får "bivirkninga"blant anna i form av enorm energi og tankeflom når jeg ikke sover)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvor langt synes du man skal strekke seg for å være "grei"? Nå om sommeren er det jo masse mennesker, blir buden hit og dit og "normale" ? mennesker liker å sitte oppe litt seint. Har også stillt opp og kjørt når noen ringer om skyss midt på natta etter en noe "våt" aften.

Noe er jo nødvendig da, men jeg vet ikke helt om det er verdt det. Ønsker jo ikke å fremstå som en stor egoist heller.

Mange med kroniske sykdommer lever et godt liv når de tar sine medisiner og tilpasser sin livsstil til sykdommen.

Om du hadde skalldyrallergi, ville du takket ja til en rekeaften "for å være grei"? Eller om det var din venninne, ville du blitt sur om hun fortalte at hun måtte ta hensyn til sin sykdom?

Du kan ikke forvente at "de andre" vet hvor viktig døgnrytme og søvn er for bipolare. Du må fortelle dem det. Jeg er sikker på at de vil forstå og akseptere.

[frosken]

Hvor langt synes du man skal strekke seg for å være "grei"? Nå om sommeren er det jo masse mennesker, blir buden hit og dit og "normale" ? mennesker liker å sitte oppe litt seint. Har også stillt opp og kjørt når noen ringer om skyss midt på natta etter en noe "våt" aften.

Noe er jo nødvendig da, men jeg vet ikke helt om det er verdt det. Ønsker jo ikke å fremstå som en stor egoist heller.

''Har også stillt opp og kjørt når noen ringer om skyss midt på natta etter en noe "våt" aften.

''

Det der er et stykke over grensen for hva jeg ville vært villig til. Jeg ville kun ha stilt opp på den måten hvis det var snakk om ungdom som ikke var i stand til å komme seg hjem selv fordi de hadde drukket for mye. (Jeg ville med andre ord kun ha gjort om det var snakk om å avverge fare.)

[Gjest winda]

''Har også stillt opp og kjørt når noen ringer om skyss midt på natta etter en noe "våt" aften.

''

Det der er et stykke over grensen for hva jeg ville vært villig til. Jeg ville kun ha stilt opp på den måten hvis det var snakk om ungdom som ikke var i stand til å komme seg hjem selv fordi de hadde drukket for mye. (Jeg ville med andre ord kun ha gjort om det var snakk om å avverge fare.)

Jeg er nok altfor snill. Når det gjelder mine egne ungdommer strekker jeg meg veldig langt. Når det gjelder alle andre strekker jeg meg også altfor langt. Jeg gir rett gjennom veggen for mange år siden pga dette. Mener jo selv at jeg har blitt flinkere, men jeg sitter stadig igjen med litt "etterpåklokskap". Ser liksom ikke hvor skapet skal stå før jeg blir nesten liggende pga slitenhet.

Hvordan sier man ordet NEI uten å få dårlig samvittighet og være redd?

[Gjest winda]

Mange med kroniske sykdommer lever et godt liv når de tar sine medisiner og tilpasser sin livsstil til sykdommen.

Om du hadde skalldyrallergi, ville du takket ja til en rekeaften "for å være grei"? Eller om det var din venninne, ville du blitt sur om hun fortalte at hun måtte ta hensyn til sin sykdom?

Du kan ikke forvente at "de andre" vet hvor viktig døgnrytme og søvn er for bipolare. Du må fortelle dem det. Jeg er sikker på at de vil forstå og akseptere.

''Om du hadde skalldyrallergi, ville du takket ja til en rekeaften "for å være grei"? Eller om det var din venninne, ville du blitt sur om hun fortalte at hun måtte ta hensyn til sin sykdom?''

Ja, jeg kunne nok ha sagt ja til en rekeaften for å være grei. Uten å ha sagt at jeg ikke likte reker, unngått dem og spist tilbehøret :-). Jeg hadde ikke blitt sur på en syk venninne nei. Det forutsetter jo åpenhet om sykdom, noe jeg ikke har vært flink til. Jeg skylder alltid på at jeg har influensa når jeg må si nei. Det er liksom enklere enn å "brette ut" om psykiske plager. Alle vet nok likevel da, tror jeg. Jeg vet ikke om noen som har så ofte influensa som meg i perioder :-).

[Gjest Nerda]

''Om du hadde skalldyrallergi, ville du takket ja til en rekeaften "for å være grei"? Eller om det var din venninne, ville du blitt sur om hun fortalte at hun måtte ta hensyn til sin sykdom?''

Ja, jeg kunne nok ha sagt ja til en rekeaften for å være grei. Uten å ha sagt at jeg ikke likte reker, unngått dem og spist tilbehøret :-). Jeg hadde ikke blitt sur på en syk venninne nei. Det forutsetter jo åpenhet om sykdom, noe jeg ikke har vært flink til. Jeg skylder alltid på at jeg har influensa når jeg må si nei. Det er liksom enklere enn å "brette ut" om psykiske plager. Alle vet nok likevel da, tror jeg. Jeg vet ikke om noen som har så ofte influensa som meg i perioder :-).

Jeg har diabetes 1, og skyr ikke å fortelle det om noen prøver å nøde meg med urimelig mye søtt eller om jeg må stoppe for å innta karbohydrater på "merkelige" tidspunker ved for lavt blodsukker. Det er en balansegang. Jeg skammer meg ikke over at "mobiltelefonen" i beltet er en insulinpumpe.

Som dere ser av tidspunktet for når jeg poster dette, så sliter jeg med å sove akkurat i natt. Ligge i senga har jeg gitt opp for et en stund. Gjøre noe i forsøk på å bli trøtt.. Jeg er bipolar, en historie med traumer, er født sterkt synshemmet. Det sier seg selv at jeg blir fortere sliten enn den gemene hopen, og særlig etter at den bipolare lidelsen min hadde fått pågå i mange år uten behandling. Etter det har jeg hatt virkelig problemer med søvnen. I perioder må jeg sove ganske mye fordi det kanskje har vært mer enn jeg orket en periode. Alle sier jeg burde sove regelmessig, og jeg har vel en tendens til å si det til andre også uten å være så flink til selv å praktisere det. Men jeg kan liksom ikke knaske sovemedisiner i eninga heller... Jeg har ikke like mye mental utholdenhet og kpasitet til å styre med for mye. Sette grenser er bare noe jeg må, hvis ikke blir jeg dårlig. Etter å ha vært det jeg kller "diskret åpen" om de psykiske problemene mine, er det faktisk ikke skjelden at jeg får høre at den jeg snakker med har en slektning, venn eller bekjent med stemningslidelser. De som ikke vil forstå får også ta konsekvensene av sin uforstand. Om noen sa til meg at "beklager, men jeg tåler ikke reker - kan vi finne et alternativ til meg?" Jeg spør om de kan ha noe Farris eller light-brus om de som byr holder drikke. Eller spørre en ekspeditør om hjelp hvis jeg f.eks. har glemt igjen lommelupa hjemme og ikke klarer å lese små prislapper eller klesstørrelser. Jeg har nesten BARE gode erfariger med å være åpen. Selvsagt framstiller jeg meg ikke som en haug med problemer og sykdommer, men jeg velger å fortelle det når det faller seg naturlig eller er nødvendig. Man har stort sett bare å vinne på å sette grenser. De fleste har full forståelse for at andre mennesker velger å ta vare på helsa si. Selv har jeg svært høy respekt for de som virkelig får det til (leve regelmessig, trene regelmessig....spise sunt... ikke slite seg ut). Faktisk har jeg mer respekt for de som tør (jeg mener IKKE å være selvrettferdig, for jeg er ikke så vanvittig flink alltid jeg heller) for de som sier det rett ut at "Nå er det nok. Jeg må ta vare på meg selv også - ikke alle andre stadig vekk. Nå trenger jeg faktisk en pause!" Jeg tror nok mange andre tenker slik også. Kanskje jeg skal droppe det ordet respekt her. Men min reaksjon ville være at en person som satte grenser på et slikt grunnlag ville være "Så bra at h*n sier fra, jeg liker jo ikke at folk sliter seg ut."

Det ble mange tanker fra meg i natta. Men essensen er at barrieren mot det å være åpen kanskje er unødvendig tung. Det er et skummelt skritt og ta, men det kan faktisk være mye å vinne på det.

[Gjest winda]

Jeg har diabetes 1, og skyr ikke å fortelle det om noen prøver å nøde meg med urimelig mye søtt eller om jeg må stoppe for å innta karbohydrater på "merkelige" tidspunker ved for lavt blodsukker. Det er en balansegang. Jeg skammer meg ikke over at "mobiltelefonen" i beltet er en insulinpumpe.

Som dere ser av tidspunktet for når jeg poster dette, så sliter jeg med å sove akkurat i natt. Ligge i senga har jeg gitt opp for et en stund. Gjøre noe i forsøk på å bli trøtt.. Jeg er bipolar, en historie med traumer, er født sterkt synshemmet. Det sier seg selv at jeg blir fortere sliten enn den gemene hopen, og særlig etter at den bipolare lidelsen min hadde fått pågå i mange år uten behandling. Etter det har jeg hatt virkelig problemer med søvnen. I perioder må jeg sove ganske mye fordi det kanskje har vært mer enn jeg orket en periode. Alle sier jeg burde sove regelmessig, og jeg har vel en tendens til å si det til andre også uten å være så flink til selv å praktisere det. Men jeg kan liksom ikke knaske sovemedisiner i eninga heller... Jeg har ikke like mye mental utholdenhet og kpasitet til å styre med for mye. Sette grenser er bare noe jeg må, hvis ikke blir jeg dårlig. Etter å ha vært det jeg kller "diskret åpen" om de psykiske problemene mine, er det faktisk ikke skjelden at jeg får høre at den jeg snakker med har en slektning, venn eller bekjent med stemningslidelser. De som ikke vil forstå får også ta konsekvensene av sin uforstand. Om noen sa til meg at "beklager, men jeg tåler ikke reker - kan vi finne et alternativ til meg?" Jeg spør om de kan ha noe Farris eller light-brus om de som byr holder drikke. Eller spørre en ekspeditør om hjelp hvis jeg f.eks. har glemt igjen lommelupa hjemme og ikke klarer å lese små prislapper eller klesstørrelser. Jeg har nesten BARE gode erfariger med å være åpen. Selvsagt framstiller jeg meg ikke som en haug med problemer og sykdommer, men jeg velger å fortelle det når det faller seg naturlig eller er nødvendig. Man har stort sett bare å vinne på å sette grenser. De fleste har full forståelse for at andre mennesker velger å ta vare på helsa si. Selv har jeg svært høy respekt for de som virkelig får det til (leve regelmessig, trene regelmessig....spise sunt... ikke slite seg ut). Faktisk har jeg mer respekt for de som tør (jeg mener IKKE å være selvrettferdig, for jeg er ikke så vanvittig flink alltid jeg heller) for de som sier det rett ut at "Nå er det nok. Jeg må ta vare på meg selv også - ikke alle andre stadig vekk. Nå trenger jeg faktisk en pause!" Jeg tror nok mange andre tenker slik også. Kanskje jeg skal droppe det ordet respekt her. Men min reaksjon ville være at en person som satte grenser på et slikt grunnlag ville være "Så bra at h*n sier fra, jeg liker jo ikke at folk sliter seg ut."

Det ble mange tanker fra meg i natta. Men essensen er at barrieren mot det å være åpen kanskje er unødvendig tung. Det er et skummelt skritt og ta, men det kan faktisk være mye å vinne på det.

Tusen takk for et fint svar :-)