Må vi tåle mere?

[Gjest winda]

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7719638

''Hva er egentlig en depresjon? Folk må tåle at de har litt svingninger i humøret, uten at de trenger å gå til lege, mener Wilhelmsen.''

Er det noe i dette? Tåler vi mindre og sutrer mere enn før? Hvorfor er det slik i tilfelle? Fører ikke slike uttaleser også til at folk vegrer seg for å oppsøke lege?

[ShitDiddelyDo]

Ække noe psykolog, men jeg tror de har rett. Folk tåler ekstremt lite. Jeg tror det er forventet at vi alle skal ha det så jævlig bra at vi føler oss utenfor og dårlige selv om vi har det helt kurant. Og siden alt i samfunnet er så tilpasset at alt skal gå på skinner, lærer vi oss ikke til å takle motgang.

Resultatet er at vi går på snørra av ingenting.

Og dagens barn lærer enda dårligere enn min generasjon å takle motgang, så det kommer til å gå til helvete.

[Gjest winda]

Ække noe psykolog, men jeg tror de har rett. Folk tåler ekstremt lite. Jeg tror det er forventet at vi alle skal ha det så jævlig bra at vi føler oss utenfor og dårlige selv om vi har det helt kurant. Og siden alt i samfunnet er så tilpasset at alt skal gå på skinner, lærer vi oss ikke til å takle motgang.

Resultatet er at vi går på snørra av ingenting.

Og dagens barn lærer enda dårligere enn min generasjon å takle motgang, så det kommer til å gå til helvete.

Er nok veldig enig med deg der, men hva med dem som er virkelig syke? Man kan ikke dra alle over en kam...

[mirami]

Det er ikke nødvendigvis slik at vi har blitt mer "pysete", det har vel kanskje også noe med at det er mer aksept rundt psykiske lidelser enn før og mer kunnskap blant legene, så det er lettere å ta kontakt? Og det bør jo være positivt!

I tillegg har kanksje samfunnet endret seg litt? Tenker på høyt tempo i arbeidslivet, store krav til vellykkehet og effektivitet. Man skal klare "alt"? Kanskje det også har noe å si?

Er hvertfall enig i at man ikke skal skjære alle over en kam. Har man problemer, selvfølgelig skal man få hjelp.

[frosken]

Jeg tror ikke det går an å svare kategorisk ja eller nei på dette spørsmålet, da noen nok trenger å tåle mer mens andre venter for lenge med å søke potensielt nyttig hjelp for sine problemer.

Jeg tror imidlertid at psykiatrien, til tross for alle sine gode sider, også er med på å fremme fenomener som lært hjelpeløshet. Av og til snakker jeg med mennesker som etter å ha følt seg nedstemte noen dager, tenker at det haster med å få hjelp. For de fleste gjør det ikke det. De fleste kan tåle å ha det vondt en periode og først forsøke vanlig sunn fornuft før de oppsøker sin fastlege. (Også finnes det selvfølgelig unntak; bipolare med tendens til dype depresjoner skal selvfølgelig ikke vente særlig lenge før de tar kontakt med lege).

Det hender at jeg sammenligner tilbudet i psykiatrien med tilbud til andre pasientgrupper. En god del av de som sliter psykisk har gjennom lang tid (av og til _svært_ lang tid) ukentlig kontakt med en behandler. For noen fører dette til en avhengighet som ikke nødvendigvis fremmer vekst. Når alt som skjer i livet må tas opp med behandler, tror jeg det er grunn til å tenke seg om. En nydiagnostisert kreftpasient forventes derimot å klare å håndtere sin frykt uten spesielt mye profesjonell bistand. Tilsvarende for nydiagnostiserte ms-pasienter. Kanskje har vi av og til for lave forventninger til hva mennesker med psykiske vansker kan klare?

[ShitDiddelyDo]

Er nok veldig enig med deg der, men hva med dem som er virkelig syke? Man kan ikke dra alle over en kam...

Enig med deg der, og jeg mener ikke å dra alle over en kam.

[Gjest pysekatt]

Han kan prøve selv...i noen år. Kanskje han også hadde klaget litt da, iallefall villet gjøre noe med det? :-)

Neida, han tenker vel sikkert på bagateller, at folk må tåle litt svingninger opp/ned, alle svinger jo. Er vel snakk om grader.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Slike uttalelser gjelder selvsagt på gruppenivå. Det betyr _ikke_ at _alle_ bør tåle mer.

Ja, nordmenn tåler alt for lite, og når jeg ser på mange av dagens småbarnsforeldre, vet jeg at det bare blir verre.

På individnivå kan en selvsagt gjøre lite her og nå, når vedkommende trnger hjelp. Da må en akseptere vedkommendes opplevelse av situasjonen.

På samfunnsnivå bør vi etter min mening helt klart legge strategier for hvordan de oppvoksende slekter kan herdes for å gjenvinne noe av den kraft og motstandsevne som er gått tapt i løpet av få generasjoner.

[hidi, the scorpion]

Slike uttalelser gjelder selvsagt på gruppenivå. Det betyr _ikke_ at _alle_ bør tåle mer.

Ja, nordmenn tåler alt for lite, og når jeg ser på mange av dagens småbarnsforeldre, vet jeg at det bare blir verre.

På individnivå kan en selvsagt gjøre lite her og nå, når vedkommende trnger hjelp. Da må en akseptere vedkommendes opplevelse av situasjonen.

På samfunnsnivå bør vi etter min mening helt klart legge strategier for hvordan de oppvoksende slekter kan herdes for å gjenvinne noe av den kraft og motstandsevne som er gått tapt i løpet av få generasjoner.

''Ja, nordmenn tåler alt for lite, og når jeg ser på mange av dagens småbarnsforeldre, vet jeg at det bare blir verre. ''

Her er jeg helt enig med deg!

Og de unge i dag tåler nok mindre enn min generasjon, samtidig er de nok utsatt for mer press.

Min generasjon nøyde seg med mye mindre, og friluftsliv kostet ikke mer enn et par ski og et akebrett;) Om sommeren badet vi gratis på flotte strender, med en kjøleboks full av hjemmelaget mat!

[Gjest winda]

Slike uttalelser gjelder selvsagt på gruppenivå. Det betyr _ikke_ at _alle_ bør tåle mer.

Ja, nordmenn tåler alt for lite, og når jeg ser på mange av dagens småbarnsforeldre, vet jeg at det bare blir verre.

På individnivå kan en selvsagt gjøre lite her og nå, når vedkommende trnger hjelp. Da må en akseptere vedkommendes opplevelse av situasjonen.

På samfunnsnivå bør vi etter min mening helt klart legge strategier for hvordan de oppvoksende slekter kan herdes for å gjenvinne noe av den kraft og motstandsevne som er gått tapt i løpet av få generasjoner.

''Ja, nordmenn tåler alt for lite, og når jeg ser på mange av dagens småbarnsforeldre, vet jeg at det bare blir verre.''

Jeg er helt enig med deg (når man ser på gruppenivå :-), Det stilles altfor lite krav til mange unge, og de "dulles" med for mye. Grensesetting og bevisstgjøring er veldig viktig. I tillegg er det viktig at de unge får arbeide fram det de er flink til. Da vil motivasjonen for å gjøre ting bli større. Dette er skolene idag altfor lite flink til. Ikke alle barn liker og er flinke i teori. Dette blir det lagt altfor lite vekt på.

Tenk deg de som sitter på skolebenken fra de er 6-16 år og aldri får gjort det de har lyst til og ikke er flinke til. Jeg mener selvsagt at alle skal ha endel allmennkunnskap, men mange trenger også å få gjort praktiske ting istedet for all denne teorien.

Man blir vel heller ikke så veldig robust av å sitte inne i et klasserom 7 timer pr dag? Hvis fritiden i tillegg foregår på pc èn så blir man nok ikke trent opp til å tåle fysisk og psykisk ubehag. Jeg mener at idrett og friluftsaktiviteter må mye mere inn i skole og fritid. Dette bør være et krav.

[Gjest togli]

''Ja, nordmenn tåler alt for lite, og når jeg ser på mange av dagens småbarnsforeldre, vet jeg at det bare blir verre. ''

Her er jeg helt enig med deg!

Og de unge i dag tåler nok mindre enn min generasjon, samtidig er de nok utsatt for mer press.

Min generasjon nøyde seg med mye mindre, og friluftsliv kostet ikke mer enn et par ski og et akebrett;) Om sommeren badet vi gratis på flotte strender, med en kjøleboks full av hjemmelaget mat!

''Friluftsliv kostet ikke mer enn et par ski og et akebrett;) Om sommeren badet vi gratis på flotte strender, med en kjøleboks full av hjemmelaget mat!''

Det er iallefall ikke langt unna slik vi har det idag også Barna har riktignok to par ski hver (slalom og langrenn - og de går i arv fra eldste til de to yngste), men vi har alltid med kjølebag med hjemmelaga mat på gratis strender

[Gjest Zyprexus]

Er ikke bare tiden som har endret dette, tror også det at vi bor i et så bra land som Norge gjør at vi klager mer for mindre ting. I andre land tåler de nok også mer.

[Gjest winda]

Er ikke bare tiden som har endret dette, tror også det at vi bor i et så bra land som Norge gjør at vi klager mer for mindre ting. I andre land tåler de nok også mer.

Ja, du har sikkert rett. Dessuten gjør motgang deg sterk om du ikke får altfor mye. Det kommer jo an på hva det er. Jeg tror ihvertfall at man må lære seg å takle motgang i oppveksten og ikke skånes for alt. Selvsagt for mye og for lite her også.

[Gjest Kayia]

''Ja, nordmenn tåler alt for lite, og når jeg ser på mange av dagens småbarnsforeldre, vet jeg at det bare blir verre. ''

Her er jeg helt enig med deg!

Og de unge i dag tåler nok mindre enn min generasjon, samtidig er de nok utsatt for mer press.

Min generasjon nøyde seg med mye mindre, og friluftsliv kostet ikke mer enn et par ski og et akebrett;) Om sommeren badet vi gratis på flotte strender, med en kjøleboks full av hjemmelaget mat!

Nå skal jeg være forsiktig med å tolke andre, men jeg leste NHDs mer i retning curlig-foreldregenerasjonproblematikk, altså at dagens småbarnsforlede har "krav" og forventninger om spesialløsninger og tilpasninger for sine barn (eller egen hverdag) som forrige generasjon ikke hadde, og at dette vil gjøre oppvoksende generasjon mindre robuste. I såfall er jeg helt enig med han... ;-)

[Holmes]

Slike uttalelser gjelder selvsagt på gruppenivå. Det betyr _ikke_ at _alle_ bør tåle mer.

Ja, nordmenn tåler alt for lite, og når jeg ser på mange av dagens småbarnsforeldre, vet jeg at det bare blir verre.

På individnivå kan en selvsagt gjøre lite her og nå, når vedkommende trnger hjelp. Da må en akseptere vedkommendes opplevelse av situasjonen.

På samfunnsnivå bør vi etter min mening helt klart legge strategier for hvordan de oppvoksende slekter kan herdes for å gjenvinne noe av den kraft og motstandsevne som er gått tapt i løpet av få generasjoner.

Litt om det temaet her. (Satt på spissen, men likevel...)

[Gjest segunda]

Jeg tror ikke det går an å svare kategorisk ja eller nei på dette spørsmålet, da noen nok trenger å tåle mer mens andre venter for lenge med å søke potensielt nyttig hjelp for sine problemer.

Jeg tror imidlertid at psykiatrien, til tross for alle sine gode sider, også er med på å fremme fenomener som lært hjelpeløshet. Av og til snakker jeg med mennesker som etter å ha følt seg nedstemte noen dager, tenker at det haster med å få hjelp. For de fleste gjør det ikke det. De fleste kan tåle å ha det vondt en periode og først forsøke vanlig sunn fornuft før de oppsøker sin fastlege. (Også finnes det selvfølgelig unntak; bipolare med tendens til dype depresjoner skal selvfølgelig ikke vente særlig lenge før de tar kontakt med lege).

Det hender at jeg sammenligner tilbudet i psykiatrien med tilbud til andre pasientgrupper. En god del av de som sliter psykisk har gjennom lang tid (av og til _svært_ lang tid) ukentlig kontakt med en behandler. For noen fører dette til en avhengighet som ikke nødvendigvis fremmer vekst. Når alt som skjer i livet må tas opp med behandler, tror jeg det er grunn til å tenke seg om. En nydiagnostisert kreftpasient forventes derimot å klare å håndtere sin frykt uten spesielt mye profesjonell bistand. Tilsvarende for nydiagnostiserte ms-pasienter. Kanskje har vi av og til for lave forventninger til hva mennesker med psykiske vansker kan klare?

Jeg tror ikke nødvendigvis at det er negativt å ha en psykolog/samtalepartner til å ta opp vanskelige ting med. Det er nok vanligere i USA enn her, og trenges ikke å kobles til psykiatriske diagnoser/problemer.

[Gjest pysekatt]

Slike uttalelser gjelder selvsagt på gruppenivå. Det betyr _ikke_ at _alle_ bør tåle mer.

Ja, nordmenn tåler alt for lite, og når jeg ser på mange av dagens småbarnsforeldre, vet jeg at det bare blir verre.

På individnivå kan en selvsagt gjøre lite her og nå, når vedkommende trnger hjelp. Da må en akseptere vedkommendes opplevelse av situasjonen.

På samfunnsnivå bør vi etter min mening helt klart legge strategier for hvordan de oppvoksende slekter kan herdes for å gjenvinne noe av den kraft og motstandsevne som er gått tapt i løpet av få generasjoner.

Kan det ha noe å gjøre med presset fra samfunnet i dag?

Alt skal være så pedagogisk og psykologisk, det grenser mot sykt. Ser utrolig stor forskjell fra da jeg var barn da måtte jeg tåle. Ikke bare jeg men flere av mine venner, ingen grep inn utenfra da. I dag skal ALT observeres og analyseres, og ofte finner man feil og skupler. Noe av det er latterlig!!!