Hva svarer man slike mennesker?

[Ferskenblomst]

"Jeg er syk, du er dum, jeg kan bli frisk...."

[Gjest togli]

"Jeg er syk, du er dum, jeg kan bli frisk...."

Haha!! Den likte jeg

[cathlin]

Ja, men jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Blir jeg sint er jeg redd jeg sier for mye. Vil jo ikke lage ufred i familien heller, vedkommende kan lage masse styr om noen tråkker han på tærne.

Det er vanskelig å kommunisere på en saklig måte, der man beholder selvrespekten, når sterke følelser dukker opp - *snapp*/følelser på.

Hvis man klarer å ta to mentale skritt tilbake eller lignende,og se følelsene på litt på avstand - før man da sier noe, altså ikke ut fra hva man føler sterkt, er mye gjort. Men det er utrolig vanskelig ofte for noen.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg har ikke lest svarene du har fått.

Men herregud, mangler dette mennesket totalt sosiale antenner og oppdragelse?

Prøv å snakke med vedkommende på tomannshånd og forklar at du ikke ønsker spørsmål av denne typen. Og forklar hvorfor-

Vet ikke om det kan hjelpe, men...

[PieLill]

Si at du ennå venter på 5-5-5-jobben. 5-timers arbeidsuke. 5 personlige medhjelpere og 5 mill. i årslønn.

Eller spør forundret om h*n ikke har fått med seg at du skal bli den nye Sentralbanksjefen.

Tåpelige spørsmål fortjener tåpelige svar. Du får neppe denne personen til å slutte å fornærme deg uten at h*n blir fornærmet.

Jeg har stor tro på å _ikke_ forsvare seg eller forklare seg overfor mennesker man ikke er svar skyldig. Vis deg elegant likegyldig til hans/hennes anerkjennelse eller underkjennelse av hvordan du lever livet ditt.

Du kan ta den ironisk provoserende. "Aldri. Jeg elsker å snylte og leve av dine skattepenger." Eller: "Det kunne jeg jo, men skjønnhetssøvnen er viktigere." Tilsett det nødvendige av forvirrende, ironiske smil.

Den nedlatende, lett patroniserende kan også fungere. "Masekopp." "Gnager du på det benet ennå." Eller: "Har ikke du vokst av deg disse fjortisnykkene ennå?"

"Du kan spørre, du. Men jeg vil ikke svare."

"En dåre kan spørre mer en ti trygdede kan svare."

"Ja, nå kan du lure!"

"Min jobb er så hemmelig at selv ikke jeg vet hva jeg gjør eller når jeg gjør det."

"Jeg kan jo ikke det. Hva skulle du ellers grave og spørre om?"

Unngå enhver saklig samtale om temaet. Bytt tema og/eller samtalepartner etter toppen 5 setninger.

En (stor)familie som har for vane å baktale, finner stort sett noe(n) å snakke om okke som. Er det ikke det ene, så er det det andre. Kunsten er å ikke bli med på galskapen, samt lære seg å ikke bry seg om hva andre sier om deg.

Lykke til!

mvh

[Angustia]

Si at du ennå venter på 5-5-5-jobben. 5-timers arbeidsuke. 5 personlige medhjelpere og 5 mill. i årslønn.

Eller spør forundret om h*n ikke har fått med seg at du skal bli den nye Sentralbanksjefen.

Tåpelige spørsmål fortjener tåpelige svar. Du får neppe denne personen til å slutte å fornærme deg uten at h*n blir fornærmet.

Jeg har stor tro på å _ikke_ forsvare seg eller forklare seg overfor mennesker man ikke er svar skyldig. Vis deg elegant likegyldig til hans/hennes anerkjennelse eller underkjennelse av hvordan du lever livet ditt.

Du kan ta den ironisk provoserende. "Aldri. Jeg elsker å snylte og leve av dine skattepenger." Eller: "Det kunne jeg jo, men skjønnhetssøvnen er viktigere." Tilsett det nødvendige av forvirrende, ironiske smil.

Den nedlatende, lett patroniserende kan også fungere. "Masekopp." "Gnager du på det benet ennå." Eller: "Har ikke du vokst av deg disse fjortisnykkene ennå?"

"Du kan spørre, du. Men jeg vil ikke svare."

"En dåre kan spørre mer en ti trygdede kan svare."

"Ja, nå kan du lure!"

"Min jobb er så hemmelig at selv ikke jeg vet hva jeg gjør eller når jeg gjør det."

"Jeg kan jo ikke det. Hva skulle du ellers grave og spørre om?"

Unngå enhver saklig samtale om temaet. Bytt tema og/eller samtalepartner etter toppen 5 setninger.

En (stor)familie som har for vane å baktale, finner stort sett noe(n) å snakke om okke som. Er det ikke det ene, så er det det andre. Kunsten er å ikke bli med på galskapen, samt lære seg å ikke bry seg om hva andre sier om deg.

Lykke til!

mvh

Befriende herlig og klokt svar :-)

[Gjest Remlow]

Si til ham: Hva vet vel du om meg og min situasjon? Hva angår det deg? Pass dine egne saker!

Og: Har du ikke noe positivt å si kan du bare holde kjeft!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Svar: " Det er ikke gunstig for ditt omdømme at du til stadighet blottlegger din kunnskapsløshet mens mange andre hører på."

[Ugga]

Du kan jo svare som sant er at du er syk, og at du ikke er i jobb fordi du er sykemeldt eller ufør eller hva det er du er.

Hvis h*n begynner å grave og spørre om sykdommen din, så sier du at det er privat, og at du ikke vil snakke om sykdommen din familieselskap.

Hvis dette ikke holder, og denne personen fortsetter å mase, så er det på tide å begynne å bli frekk. Lykke til!

[Mandolaika]

Er det mulig å ha så mangelfullt utviklede sosiale antenner?!

NHD og Ferskenblomst sine svar var kjempebra!

[Kalevaala]

Det hadde vært utrolig godt å fått gjort dette. Et stort problem i denne familien, min svigerfamilie, er at de er sort-hvitt nesten alle sammen og holder sammen i tykt og tynt. Jeg risikerer at de snakker seg sammen imot meg og taler bak min rygg i lang tid. Får alltid før eller senere høre hva de har sagt da, av en eller annen. Dette forsurer livet mitt.

''Et stort problem i denne familien, min svigerfamilie, er at de er sort-hvitt nesten alle sammen og holder sammen i tykt og tynt. Jeg risikerer at de snakker seg sammen imot meg og taler bak min rygg i lang tid. ''

Jeg syntes NHD sitt svar var bra, men det og flere andre egner seg nok best om det er en enkeltperson som demonstrerer sin uvitenhet.

Når du forteller det du gjør over her, tenker jeg at er det kanskje er bedre å snakke med vedkommende under fire øyne.

Neste gang det kommer et slikt utsagn, ber du ham vennlig om å komme med deg. Ta ham med deg utenfor hørevidde av de andre.

Se så på ham et halvt minutt uten å si noe. Se ham rett inn i øynene. Et trygt, stødig blikk som utstråler selvtillit. (Visualiser at du er rektor som har kalt inn en vrang elev til en oppstrammer ;-)

Så forteller du på en vennlig men bestemt måte, at slike utsagn er meget ubehagelig for deg. Fortell ham gjerne litt om sykdommen også, om du føler at det er riktig. Eller la det være om det er feil.

Spør ham vennlig hvorfor han stiller deg slike spørsmål i all offentlighet. La ham gjerne bli svar skyldig.

Om det gjentar seg (det tror jeg ikke det gjør), gjentar du prosedyren.

[Gjest winda]

Svar: " Det er ikke gunstig for ditt omdømme at du til stadighet blottlegger din kunnskapsløshet mens mange andre hører på."

Hehe, takk :-). Jeg har funnet ut at det er dette det dreier seg om. Vedkommende er så dum i hodet sitt at ingenting går inn uansett hva man sier. Jeg tar til meg rådet ditt.

[Gjest winda]

"Jeg er syk, du er dum, jeg kan bli frisk...."

Takk, hehe, det hadde vært veldig godt å fått sagt dette...bare en gang

[-På Dol av og til]

"Jeg er syk, du er dum, jeg kan bli frisk...."

Kloke ord:-)

[Gjest winda]

Si at du ennå venter på 5-5-5-jobben. 5-timers arbeidsuke. 5 personlige medhjelpere og 5 mill. i årslønn.

Eller spør forundret om h*n ikke har fått med seg at du skal bli den nye Sentralbanksjefen.

Tåpelige spørsmål fortjener tåpelige svar. Du får neppe denne personen til å slutte å fornærme deg uten at h*n blir fornærmet.

Jeg har stor tro på å _ikke_ forsvare seg eller forklare seg overfor mennesker man ikke er svar skyldig. Vis deg elegant likegyldig til hans/hennes anerkjennelse eller underkjennelse av hvordan du lever livet ditt.

Du kan ta den ironisk provoserende. "Aldri. Jeg elsker å snylte og leve av dine skattepenger." Eller: "Det kunne jeg jo, men skjønnhetssøvnen er viktigere." Tilsett det nødvendige av forvirrende, ironiske smil.

Den nedlatende, lett patroniserende kan også fungere. "Masekopp." "Gnager du på det benet ennå." Eller: "Har ikke du vokst av deg disse fjortisnykkene ennå?"

"Du kan spørre, du. Men jeg vil ikke svare."

"En dåre kan spørre mer en ti trygdede kan svare."

"Ja, nå kan du lure!"

"Min jobb er så hemmelig at selv ikke jeg vet hva jeg gjør eller når jeg gjør det."

"Jeg kan jo ikke det. Hva skulle du ellers grave og spørre om?"

Unngå enhver saklig samtale om temaet. Bytt tema og/eller samtalepartner etter toppen 5 setninger.

En (stor)familie som har for vane å baktale, finner stort sett noe(n) å snakke om okke som. Er det ikke det ene, så er det det andre. Kunsten er å ikke bli med på galskapen, samt lære seg å ikke bry seg om hva andre sier om deg.

Lykke til!

mvh

''"Min jobb er så hemmelig at selv ikke jeg vet hva jeg gjør eller når jeg gjør det."''

Hehe, takk for svar. Mange gode råd her. Kanskje jeg skal si at jeg er en hemmelig agent i FBI eller noe? :-)

[Gjest haff]

Svar: " Det er ikke gunstig for ditt omdømme at du til stadighet blottlegger din kunnskapsløshet mens mange andre hører på."

Erfaringsmessig kan det fortsette slik:

Han, høyt og utdritende: "Oi oi oi, så frekk i kjeften vi var da! Haha, ja du tror liksom du kan alt, du?"

Hun, rolig og seriøst: "Nei, det tror jeg ikke, men (...)" / "Akkurat dette temaet vet jeg (...)" /...

Han: "Det finnes forskjellige meninger vet du!"/"Du tror du alltid har rett du!"/...

Seriøst, hvordan skal man takle slike, både i slekt og på jobb?

[Lillemus]

Erfaringsmessig kan det fortsette slik:

Han, høyt og utdritende: "Oi oi oi, så frekk i kjeften vi var da! Haha, ja du tror liksom du kan alt, du?"

Hun, rolig og seriøst: "Nei, det tror jeg ikke, men (...)" / "Akkurat dette temaet vet jeg (...)" /...

Han: "Det finnes forskjellige meninger vet du!"/"Du tror du alltid har rett du!"/...

Seriøst, hvordan skal man takle slike, både i slekt og på jobb?

''Seriøst, hvordan skal man takle slike, både i slekt og på jobb?''

Se på vedkommende, måle vedkommende opp og ned med blikket, riste lett på hodet og gå sin vei. )

[Gjest winda]

Erfaringsmessig kan det fortsette slik:

Han, høyt og utdritende: "Oi oi oi, så frekk i kjeften vi var da! Haha, ja du tror liksom du kan alt, du?"

Hun, rolig og seriøst: "Nei, det tror jeg ikke, men (...)" / "Akkurat dette temaet vet jeg (...)" /...

Han: "Det finnes forskjellige meninger vet du!"/"Du tror du alltid har rett du!"/...

Seriøst, hvordan skal man takle slike, både i slekt og på jobb?

Jeg har taklet sånt tidligere ved å tenke at vedkommende (+ noen flere) er så dumme at de ikke skjønner bedre. De mangler helt sosiale antenner og har så store problemer selv at de ikke skjønner bedre. Jeg har søkt hjelp for mine problemer og gjør noe aktivt med dette. Han der +++ har aldri søkt hjelp, de skjønner ikke selv at det er dem det er noe galt med.

Men jeg er veldig lei av å til stadighet få beskyldninger som jeg ikke har gjort. Jeg blir liksom litt satt ut av slike mennesker. Hvis jeg svarer igjen får jeg telefoner i ukesvis etterpå om hvor slem jeg er og at jeg må be om unnskyldning. Jeg har også forsøkt å be om unnskyldning noen ganger, men det blir liksom ikke godtatt det heller. Gråt og roping i telefonen flere ganger om dagen er lite hyggelig.

Som regel hvis jeg svarer så er det jeg som til slutt må legge meg flat bare for å få fred. Som du kanskje skjønner prøver jeg å ligge meget lavt i terrenget når det gjelder, spesielt dette mennesket. Jeg skal idag prøve å ta på meg et smil og la være å ta "stikkende kommentarer" gå innpå meg. Så får jeg heller gå løs på et tre i skogen etterpå.

Det har vært telefonert bak min rygg i mange år når jeg har sagt ifra om noe. Det har vært selvmordstrusler og det som værre er. Man blir sliten av slike mennesker.

[Gjest haff]

Jeg kom på en ting jeg har hatt suksess med.

Jeg tok personen til side og sa rolig: "Jeg vil gjerne snakke med deg litt. Jeg vil gjerne at vi skal ha en hyggelig tone mellom oss, og akkurat nå er det ikke så hyggelig. Sannheten er at det er mye som skjer og har skjedd, som dere ikke vet om og som jeg ikke kan si noe om akkurat nå, og jeg er veldig, veldig sliten. Så jeg ber deg om å bare være så snill og ta hensyn til det, for jeg blir bare enda mer sliten når vi diskuterer (...). Det kan godt være jeg begynner å gråte foran hele slekta neste gang det skjer, og det blir bare flaut for oss begge."

Så ga jeg rom for at h*n kunne si noe om hva h*n ville endre mellom oss, h*n sa noe helt enkelt som jeg lett kunne endre på.

H*n ble tydelig ille berørt av dette, men tok det til seg og var som et lam etterpå.

Hvis du tror dette kan funke i din situasjon, vil jeg anbefale det heller enn å starte en "hvem kan komme med det smarteste combacket-krig".

[Gjest Kayia]

Svar: " Det er ikke gunstig for ditt omdømme at du til stadighet blottlegger din kunnskapsløshet mens mange andre hører på."

''Erfaringsmessig kan det fortsette slik:

Han, høyt og utdritende: "Oi oi oi, så frekk i kjeften vi var da! Haha, ja du tror liksom du kan alt, du?"

Hun, rolig og seriøst: "Nei, det tror jeg ikke, men (...)" / "Akkurat dette temaet vet jeg (...)" /...'' Det er da hun ikke må være med på leken men si, "Nei jeg tror ikke jeg kan eller vet alt, det er det du som gjør."

Så - snu seg og gå.