Psykiatrien forewer?

[Gjest lurer berre]

Jeg har hatt ukentlig kontakt med psykiatrien siden jeg var 17 år, med noen kortere opphold. I dag er jeg 32, og det vil si 15 år i psykiatrien! Jeg har ca. 50 akuttinleggelser til sammen i psykiatrien og ved overdoser. Jaiks. Til høsten skal jeg begynne med et spesiellt opplegg tilpasset personer med ustabil personlighetsforstyrrelser. Noe jeg ser fram til da opplegget er mer intensivt og konkret enn det jeg har opplevd til nå. Jeg kan ikke ha større medisindoser hjemme, for da sluker jeg alt på impuls. Siste årene har jeg fått medisiner med hjemmesykepleien i mindre doser.

Denne sommerferien har det gått veldig bra. Ikke noe tull. Hatt et panikkanfall, ellers har jeg greid meg fint uten kontakt med psykiatrien. Kan jeg tolke dette som et tegn på at jeg begynner å greie meg fint nå? Har hatt noe angst for å gå i butikker, men jeg har vært bevisst på å gjøre det likevel og eksponere meg for folk.

[Spenol(1)]

spørsmålet er om du selv føler deg klar til å forlate psykiatrien. Hvis du føler det så vil du nok også se tegn som peker i den retningen.

Som med medisiner så må en trappe gradvis ned. Om du kutter all kontakt brått så vil du nok få tilbakefall. Så se hvor mye hjelp som er nødvendig for at du skal ha greit nok i hverdagen. Det er ikke alltid mengden men heller kvaliteten.

Jeg har mange fine samtaler med en fysioterapeut. Han er ingen psykiater men det er jo ikke alltid at man får de beste samtalene med de som er best kvalifisert innen faget. Jeg tror også at mange kokker kan gjøre stor skade. Det blir så mange forskjellige personer og instanser å forholde seg til at en blir helt forvirret og mer usikker på seg selv og hva en sliter med.

[Gjest lurer berre]

spørsmålet er om du selv føler deg klar til å forlate psykiatrien. Hvis du føler det så vil du nok også se tegn som peker i den retningen.

Som med medisiner så må en trappe gradvis ned. Om du kutter all kontakt brått så vil du nok få tilbakefall. Så se hvor mye hjelp som er nødvendig for at du skal ha greit nok i hverdagen. Det er ikke alltid mengden men heller kvaliteten.

Jeg har mange fine samtaler med en fysioterapeut. Han er ingen psykiater men det er jo ikke alltid at man får de beste samtalene med de som er best kvalifisert innen faget. Jeg tror også at mange kokker kan gjøre stor skade. Det blir så mange forskjellige personer og instanser å forholde seg til at en blir helt forvirret og mer usikker på seg selv og hva en sliter med.

Tror mange terapitimer har vært bortkastet. Gikk til en psykolog et par år, og til slutt gikk det opp for meg at det hele lignet mer et kaffeslabedas. De gjennomgående temaene han tok opp handle om litteratur, diktlesning og musikk. Han satt å leste dikt og spillte musikk for meg.

En stund gikk jeg til en psykomotorisk fysiopterapeut. Det hun ville var at jeg skulle snakke om hendelser i fortiden og hva jeg følte der og da. I hennes timer kjedet jeg meg, og det er ikke noe bra tegn, så jeg sluttet med henne.

Det er en psykiatrisk sykepleier i kommunen jeg bor, men hun har jeg absolutt ikke noe utbytte av. Hun tør aldri stille direkte spørsmål, sukker "jada" etter nesten hver setning, flakker med blikket og er så nervøs at jeg får helt klaus når hun dukker opp på døren.

Men det er et menneske på jorden som kjenner meg bedre enn alle, og det en psykiatrisk sykepleier. Hun jobber på akuttavdelingen, men ringer meg nesten hver gang hun er på jobb. Hun kan kjefte når jeg trenger et spark bak og vet når det passer med noen trøstendes ord, og kommer med praktiske råd på hverdagslige situasjoner og problemer som oppstår. Hun har jeg veldig stort utbytte av å snakke med, selv om hun bare er sykepleier, men det blir bare på telefonen.

Så kanskje er det ikke bare min egen feil at jeg har vært i psykiatrien så lenge...?

[Bella Dotte]

Tror mange terapitimer har vært bortkastet. Gikk til en psykolog et par år, og til slutt gikk det opp for meg at det hele lignet mer et kaffeslabedas. De gjennomgående temaene han tok opp handle om litteratur, diktlesning og musikk. Han satt å leste dikt og spillte musikk for meg.

En stund gikk jeg til en psykomotorisk fysiopterapeut. Det hun ville var at jeg skulle snakke om hendelser i fortiden og hva jeg følte der og da. I hennes timer kjedet jeg meg, og det er ikke noe bra tegn, så jeg sluttet med henne.

Det er en psykiatrisk sykepleier i kommunen jeg bor, men hun har jeg absolutt ikke noe utbytte av. Hun tør aldri stille direkte spørsmål, sukker "jada" etter nesten hver setning, flakker med blikket og er så nervøs at jeg får helt klaus når hun dukker opp på døren.

Men det er et menneske på jorden som kjenner meg bedre enn alle, og det en psykiatrisk sykepleier. Hun jobber på akuttavdelingen, men ringer meg nesten hver gang hun er på jobb. Hun kan kjefte når jeg trenger et spark bak og vet når det passer med noen trøstendes ord, og kommer med praktiske råd på hverdagslige situasjoner og problemer som oppstår. Hun har jeg veldig stort utbytte av å snakke med, selv om hun bare er sykepleier, men det blir bare på telefonen.

Så kanskje er det ikke bare min egen feil at jeg har vært i psykiatrien så lenge...?

1) Det er mange rare folk, også i psykiatrien.

2) Ikke all hjelp passer for alle, men alle kan finne noe som hjelper.

3) Noen ganger vil tiltak for å reparere bare gjøre mer skade.

Hvis du bestemmer deg for å fortsette, må du ta tak i hva DU trenger. Hvis du ikke kan få din favoritt-sykepleier, let etter en som i det store og det hele møter dine krav. De er både kurante og tydelig uttrykt. Kan du ta en ringerunde? Få en prøvetime eller to med et utvalg behandlere?

[vanilje]

Jeg har vært like lenge som deg i psykiatrien, med enda flere innleggelser. Jeg har møtt utrolig mange ukompetente mennesker og det har helt klart gjort at alt har tatt mye lengre tid. Men jeg stresser ikke med tiden, det får ta den tiden det tar. Jeg får bruke den tiden jeg trenger og når jeg er klar til å trappe ned, så er jeg klar.

Bruk den sykepleieren du har tillit til, det aller viktigste er kjemien. Ikke bry deg om at hun "bare" er sykepleier, det er ikke det det handler om.

Ta den tiden du trenger :-)