NHD - håndtere "profesjonell invadering"

[Gjest lille speil...]

Hei NHD,

Jeg har opplevd noe beklemmende som jeg lurer på hvordan jeg håndterer best.

Jeg begynte hos en fysioterapeut i vinter og har går der jevnlig siden.

Av min nærmeste pårørende ble jeg oppfordret til å orientere om psykiatriske diagnose (uspesifisert schizofreni) i tillegg til at det selvsagt var en somatisk diagnose på henvisningen som jeg kom med. På denne måten fikk fysioterapeuten i alle fall et utilslørt og bredt innblikk i min ”sykehistorie”.

Vel, det som er vanskelig nå er at hun benytter en hver anledning og innsmett til å få meg til å si noe veldig personlig, noe som har med min psykiske helse å gjøre. Hun vil vite alt om min familiebakgrunn, og legger mange føringer for samtale som kretser rundt psykiske problemer. Jeg har gjentatte ganger sagt at jeg får god behandling hos min psykolog i tillegg til at jeg følges nært opp av min pårørende som er min viktigste støttespiller i hverdagen. Jeg har så til de grader understreket dette.

Jeg synes samtidig det er vanskelig å være avvisende og merker at når hun går meg innpå klingen så forteller jeg det hun gjerne vil høre. Det har skjedd flere ganger, og jeg sitter alltid igjen med en vond fornemmelse av å ha brettet ut for mye.

Sist time ble om mulig enda mer ”invaderende” enn jeg tidligere har erfart. Saken er nemlig den at jeg stort sett smiler fra øre til øre når jeg møter andre mennesker. Litt av årsaken er at jeg kjenner meg sjenert og at jeg vil møte andre på en vennlig måte (konfliktsky).

Fysioterapeuten spurte om hvordan jeg hadde det, og jeg svarte med munnen at jeg hadde hatt en vanskelig periode nå i sommer, men gikk ikke noe mer i detalj. Som vanlig smilte jeg litt når jeg sa dette…det er mitt forsvar, og jeg trenger det! . Jeg ville langt heller snakket om den skaden jeg ble henvist for.

Så laget hun en lang kunstpause. Tok opp håndvesken sin. Tok opp et lommespeil og ga meg det. Hun sa; se inn i speilet nå og fortell meg hva du ser. Jeg ble skikkelig satt ut. Det var så pågående, så invaderende og det var vanskelig å komme seg unna. Jeg kjente at jeg holdt på å begynne å gråte. Det var som å bli ufrivillig avkledd når man trenger alt en har av klær. Sånn føltes det. Jeg ble flau og følte meg fanget i en squize.

Jeg klarte så vidt å få frem at dette ikke var noe jeg burde gå inn i (thank God…at min nærmeste hjelper har forsøkt å banke inn i hodet på meg at jeg kan sette foten ned i slike situasjoner). Nok en gang sa jeg til fysioterapeuten at jeg får god hjelp på annet hold til å gå inn i slike ting.

Vel, timen gikk. Jeg satt på en stol. Jeg brukte tid (hørte jeg) på nærmest å forklare/forsvare at jeg ikke ville gå inn i dette. Hun ville løse verdensproblemer med meg, og jeg svarte som best jeg kunne. Min opprinnelige skade, den jeg ble henvist for, ble ikke noe bedre av det for å si det sånn.

Hva gjør en i slike situasjoner, og hva gjør jeg neste time.

Jeg håper at du kan svare meg NHD. Jeg sier takk på forhånd.

[cathlin]

Er det mulig å bytte til en annen fysioterapeut?

[Gjest lille speil...]

Er det mulig å bytte til en annen fysioterapeut?

Jeg tror kanskje at jeg avslutter behandlingsrelasjonen ved neste korsvei og håper at skaden er sånn nogenlunde leget...

Takk for svar )

[cathlin]

Jeg tror kanskje at jeg avslutter behandlingsrelasjonen ved neste korsvei og håper at skaden er sånn nogenlunde leget...

Takk for svar )

Jeg er definitivt ikke for fysioterapeuter som skal leke psykolog.

Lykke til med det!

[XbellaX]

Jeg beklager at jeg blander meg, jeg ser du skriver til NHD. Jeg vil bare si til deg at slike terapeuter kan være farlige. Og det selv om de mener det godt, -fordi de ikke innser hvor deres yrkesfaglige grense går og ei heller ettervirkningene av det de gjør. Mitt første råd ville være konfrontasjon, det har du forsøkt. Da ville jeg sluttet og søkt meg til en annen som kjenner sine grenser, for dette er ren invasjon i din private sfære.