Dr. Jekyl and Mr. Hyde - noen refleksjoner

[Gjest I skyggen]

Dr. Jekyl & Mr. Hyde...min egen mor...Jeg blir så redd og jeg blir så usikker. Det ene øyeblikket elsker jeg henne på en forunderlig måte, det nest frykter jeg henne og hennes reaksjoner.

Jeg kjenner at det finnes krefter som er hinsides. Krefter som gjør nærhet, fortrolighet og omsorg umulig. I løpet av de siste månedene har jeg sett sider som skremmer meg i senk.

Når hun sitter ved siden av meg i bilen og halvsover så ser jeg en kvinne som bare er mild, men med en gang hun våkner mobiliseres krefter som skremmer meg så til de grader. Jeg kjenner meg umoden som har disse tankene. Jeg burde være vokst fra det, jeg burde vært selvstendig og uavhengig og upåvirket. Jeg burde konfrontere. Sanneheten er at jeg er drit-redd.

Jeg forsøker å ta avstand. Jeg prøver å si til meg selv at hun er hun og jeg er meg, og at jeg ikke skal stå til ansvar for hennes utsagn og handlinger. Men jeg påvirkes, og jeg føler et visst ansvar hvis jeg skal være ærlig.

Det menneske som jeg har aller mest lyst til å være på go' fot med, det menneske som jeg har gått gjennom ild og vann for, som jeg har hjulpet i all verdens vanskelige situasjoner...og som jeg er så knyttet til...men også så redd for.

Denne våren har det skjedd ting som for alvor har satt min redsel i perspektiv.

Jeg tør nesten ikke tenke på det.

Forleden oppsto en liten hendelse hvor hun ytret seg på svært rasistisk vis. Ikke særlig hyggelig det heller. Jeg viste ikke mine arme råd. Det gjør jeg ikke fortsatt.

Når alle disse hendelsene slåes sammen blir det hele ganske grelt. Det blir så vondt og det blir så uhåndterlig.

Hvorfor skriver jeg alt dette?

Kanskje i håp om at det hjelper å få det ut. Mange tanker som ligger der og forstyrrer bevisstheten.

Et menneske som jeg elsker men frykter, det er så vondt, og så vanskelig. Jeg trenger å få satt ord på dette. Derfor denne tråden.

Jeg tar en sjanse. Jeg trykker "send" og håper at det lander på et godt sted.

Takk for at du leste.