Hvorfor jeg er trist!

[bibben]

Hei igjen eksvimle,

Jeg kom nå også i tanke om Fontenehuset. Det finnes et i Oslo og i Bergen...kanskje også andre større steder i landet.

Der blir man tatt godt hånd om i felleskapet. Man får sin egen "kontaktperson" og får lov til å delta i den daglige, praktiske driften av huset med små og store oppgaver. Ofte er det lettere å bli kjent med andre mennesker når man gjør noe aktivt sammen. Fokuset flyttes vekk fra deg som person og over på et prosjekt.

Jeg håper du finner et miljø du vil trives i. Det er ikke meningen at du skal føle deg så alene.

Alt godt fra meg,

[eksvimle]

Kanskje på tide å begynne å bli kjent med noen, da.

ja...

[eksvimle]

Tror jeg trenger nye briller så mye som jeg blingser i dag;-)

Sannsynligvis er hun helt nødt til mobilisere noe vilje til å tåle det ubehaget hun risikerer ved samvær med andre. Jeg tror at veien å gå når man strever så mye som eksvimle har gjort i mange år, er å be helsevesenet om hjelp til å finne en dagaktivitet.

Når det er sagt, så synes jeg faktisk også det er trist at relativt unge mennesker kan bli gående så isolert år etter år. Jeg ønsker meg et system som i noe større grad legger merke til de som isolerer seg så mye og som er mer på tilbuds-/press-siden mht å komme seg ut av isolasjon.

tusen takk for støtte nå også frosken (og andre...)

Jeg har vært forholdsvis "flink" i sommer - hvis det går an å si det sånn. Og jeg blir hele tiden "flinkere". Jeg mener, jeg klarer nå å bevege meg ganske bra ute blandt folk, jeg går på butikken, snakker med barnehage personalet o.l... Det høres vel ikke så veldig fantastisk ut, men for bare 3-4 år siden så gikk jeg jo ikke engang på butikken... Men, jeg kommer liksom ikke noe videre enn et slik overfladisk stadie. Dersom jeg skulle våge meg ut blandt folk, så står jeg stort sett på utsiden å kikker inn... Jeg klarer ikke å opprette normale forhold til andre mennsker. Jeg klarer ikke å slippe noen inn på meg. Jeg har ikke noe å tilby. Jeg er ikke et bra menneske, og jeg vet det veldig godt selv.

Jeg har sønnen min (han er heldigvis en veldig sosial, og populær krabat - og jeg håper så innderlig at dette vedvarer, og at han ikke tar etter meg fordi han ser at jeg bare er alene. bestandig). Og det låser meg jo også veldig fast. Altså, jeg kan liksom ikke bare gå ut noen steder sånn uten videre. (men, dette er ikke akkurat hovedproblemet da...)

Jeg føler meg så utrolig ensom. Dag etter dag. Det sliter veldig på meg. Jeg har en behandler, men som jeg har nevnt tidligere. Det er veldig mye språk problemer der. Og i tillegg, så føler jeg at hun har gitt meg opp allerede. Det er ca. 2 mnd mellom hver konsultasjon - og de varer i 15 minutter.... Så jeg får ikke stort ut av det...

Jeg vet jeg ikke burde føle synd på meg selv nå i disse dager. Men, det er ikke en god følelse å bare være alene...

[eksvimle]

Hei igjen eksvimle,

Jeg kom nå også i tanke om Fontenehuset. Det finnes et i Oslo og i Bergen...kanskje også andre større steder i landet.

Der blir man tatt godt hånd om i felleskapet. Man får sin egen "kontaktperson" og får lov til å delta i den daglige, praktiske driften av huset med små og store oppgaver. Ofte er det lettere å bli kjent med andre mennesker når man gjør noe aktivt sammen. Fokuset flyttes vekk fra deg som person og over på et prosjekt.

Jeg håper du finner et miljø du vil trives i. Det er ikke meningen at du skal føle deg så alene.

Alt godt fra meg,

tusen takk! Jeg setter pris på omtanke. Ser ikke ut til at det er noe slikt i nærheten av meg. Oslo blir vel det nærmeste, men det blir vanskelig for meg å få meg dit regelmessig.

[eksvimle]

Men du... du sier du har Facebook? Da har du vel venner/bekjente der?

...ikke akkurat... det går mer i "fan-sider" av forskjellig kjendiser på min fb side... Kan vel ikke kalle de hverken venner eller bekjente...

FB fungerer egentlig veldig dårlig dersom man ikke har mange venner/bekjente fra før av...Så jeg er ikke der så mye.

[frosken]

tusen takk for støtte nå også frosken (og andre...)

Jeg har vært forholdsvis "flink" i sommer - hvis det går an å si det sånn. Og jeg blir hele tiden "flinkere". Jeg mener, jeg klarer nå å bevege meg ganske bra ute blandt folk, jeg går på butikken, snakker med barnehage personalet o.l... Det høres vel ikke så veldig fantastisk ut, men for bare 3-4 år siden så gikk jeg jo ikke engang på butikken... Men, jeg kommer liksom ikke noe videre enn et slik overfladisk stadie. Dersom jeg skulle våge meg ut blandt folk, så står jeg stort sett på utsiden å kikker inn... Jeg klarer ikke å opprette normale forhold til andre mennsker. Jeg klarer ikke å slippe noen inn på meg. Jeg har ikke noe å tilby. Jeg er ikke et bra menneske, og jeg vet det veldig godt selv.

Jeg har sønnen min (han er heldigvis en veldig sosial, og populær krabat - og jeg håper så innderlig at dette vedvarer, og at han ikke tar etter meg fordi han ser at jeg bare er alene. bestandig). Og det låser meg jo også veldig fast. Altså, jeg kan liksom ikke bare gå ut noen steder sånn uten videre. (men, dette er ikke akkurat hovedproblemet da...)

Jeg føler meg så utrolig ensom. Dag etter dag. Det sliter veldig på meg. Jeg har en behandler, men som jeg har nevnt tidligere. Det er veldig mye språk problemer der. Og i tillegg, så føler jeg at hun har gitt meg opp allerede. Det er ca. 2 mnd mellom hver konsultasjon - og de varer i 15 minutter.... Så jeg får ikke stort ut av det...

Jeg vet jeg ikke burde føle synd på meg selv nå i disse dager. Men, det er ikke en god følelse å bare være alene...

Jeg har som vanlig noen konkrete forslag til deg (som du muligens har prøvd ut allerede) :

1. Kan du kontakte kommunen og få hjelp av den kommunale psykiatritjenesten?

2. Kan du skrive et brev til din behandler hvor du sier nettopp det du nå skrev til meg? Du kan egentlig nesten bare printe ut akkurat det du skrev.

3. Ville det være til hjelp for deg med støttekontakt?

4. Hvis du ikke får hjelp av kommunens helsetjeneste så ville jeg vurdert å kontakte barnevernet igjen. Det er åpenbart at det på sikt er svært viktig for deg og sønnen din at du blir tryggere sosialt sett. Jeg betviler ikke at du er en god småbarnsmor, men tror at du og sønnen din på sikt kan bli mer isolerte når hans barnehageliv er over. Barnevernet kan evt. legge press på helsevesenet dersom de er altfor passive.

[Gjest togli]

...ikke akkurat... det går mer i "fan-sider" av forskjellig kjendiser på min fb side... Kan vel ikke kalle de hverken venner eller bekjente...

FB fungerer egentlig veldig dårlig dersom man ikke har mange venner/bekjente fra før av...Så jeg er ikke der så mye.

Ok... da er det på tide å gjøre noe for å bli kjent med folk! Støtter den som skrev at du kan ta kontakt med mental helse for å bli ført videre til sosiale happeninger osv

[eksvimle]

Jeg har som vanlig noen konkrete forslag til deg (som du muligens har prøvd ut allerede) :

1. Kan du kontakte kommunen og få hjelp av den kommunale psykiatritjenesten?

2. Kan du skrive et brev til din behandler hvor du sier nettopp det du nå skrev til meg? Du kan egentlig nesten bare printe ut akkurat det du skrev.

3. Ville det være til hjelp for deg med støttekontakt?

4. Hvis du ikke får hjelp av kommunens helsetjeneste så ville jeg vurdert å kontakte barnevernet igjen. Det er åpenbart at det på sikt er svært viktig for deg og sønnen din at du blir tryggere sosialt sett. Jeg betviler ikke at du er en god småbarnsmor, men tror at du og sønnen din på sikt kan bli mer isolerte når hans barnehageliv er over. Barnevernet kan evt. legge press på helsevesenet dersom de er altfor passive.

Takk... for gode råd...

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre slike ting. Jeg vet egentlig ikke hvordan denne verden fungerer. Jeg vet ikke hvordan jeg eventuelt skulle gå frem. Og ikke vet jeg om jeg tør å gå slik til noen å be om hjelp. Og kommunen, helsetjenser, dps har vel langt viktigere ting å ta seg av nå også.

Skrive brev til min behandler gjør jeg ikke. jeg stoler ikke på henne. Og som sagt, det virker som at hun har gitt meg opp. Hun missforstår meg totalt, og jeg ønsker ikke at hun skal sitte på bevis som kan brukes mot meg senere.

[frosken]

Takk... for gode råd...

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre slike ting. Jeg vet egentlig ikke hvordan denne verden fungerer. Jeg vet ikke hvordan jeg eventuelt skulle gå frem. Og ikke vet jeg om jeg tør å gå slik til noen å be om hjelp. Og kommunen, helsetjenser, dps har vel langt viktigere ting å ta seg av nå også.

Skrive brev til min behandler gjør jeg ikke. jeg stoler ikke på henne. Og som sagt, det virker som at hun har gitt meg opp. Hun missforstår meg totalt, og jeg ønsker ikke at hun skal sitte på bevis som kan brukes mot meg senere.

Du har før hatt en ganske ok dialog med fastlegen din, har du ikke? Fastlegen vil kunne hjelpe deg å finne ut av hvem i kommunen som har ansvar og også evt. skrive til rette instans slik at det ikke blir altfor vanskelig å komme i gang.

Jeg er glad for å høre at barnehagen har vært en ok opplevelse, likeledes at du i større grad tør å gå ut. På sett og vis er det bra at du kjenner på ensomheten; det kan bli den drivkraften du trenger til å ta litt initiativ for å få mer hjelp.

Etter min oppfatning kvalifiserer du så avgjort for mer hjelp fra helse- og sosialvesenet.

Du kunne evt. printe ut ting du har skrevet i denne tråden, og også evt. ting vi har skrevet til deg, og ta alt sammen med til fastlegen. Du uttrykker deg, som tidligere, svært godt skriftlig :-)

[eksvimle]

Du har før hatt en ganske ok dialog med fastlegen din, har du ikke? Fastlegen vil kunne hjelpe deg å finne ut av hvem i kommunen som har ansvar og også evt. skrive til rette instans slik at det ikke blir altfor vanskelig å komme i gang.

Jeg er glad for å høre at barnehagen har vært en ok opplevelse, likeledes at du i større grad tør å gå ut. På sett og vis er det bra at du kjenner på ensomheten; det kan bli den drivkraften du trenger til å ta litt initiativ for å få mer hjelp.

Etter min oppfatning kvalifiserer du så avgjort for mer hjelp fra helse- og sosialvesenet.

Du kunne evt. printe ut ting du har skrevet i denne tråden, og også evt. ting vi har skrevet til deg, og ta alt sammen med til fastlegen. Du uttrykker deg, som tidligere, svært godt skriftlig :-)

takk for det... jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... har hatt en ok dialog med fastlege, men det er nå over et år siden jeg har vært der. og jeg liker ikke å gå. det blir liksom så mye styr av det. (kommer jeg med vond tå, så tar han foten liksom...satt på spissen). Så jeg gruer meg for å gå dit.

kanskje det bare er en liten dårlig periode jeg har nå som går over. Det hadde vært det beste.

[cathlin]

ja...

Ser du har fått gode råd av frosken:-)

Ikke gi deg.

[frosken]

takk for det... jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... har hatt en ok dialog med fastlege, men det er nå over et år siden jeg har vært der. og jeg liker ikke å gå. det blir liksom så mye styr av det. (kommer jeg med vond tå, så tar han foten liksom...satt på spissen). Så jeg gruer meg for å gå dit.

kanskje det bare er en liten dårlig periode jeg har nå som går over. Det hadde vært det beste.

''kanskje det bare er en liten dårlig periode jeg har nå som går over. Det hadde vært det beste.''

Nå tuller du. Dette handler ikke om en liten dårlig periode, men om din og din sønns fremtid.

Bestill time hos fastlegen. Du kan evt. skrive til ham på forhånd.

[Ugga]

Nei, det er vel så, men noe må jo skje hvis hun skal få kontakt med andre mennesker. Jeg kan ikke se at dette kan gå seg til uten at hun gjør _noe_? Søker hjelp eller tar imot hjelp, eller hva hun nå orker eller kan klare.

Ja, jeg er selvsagt enig i det.