Jeg er feig og tørr ikke ta tak i meg selv...

[Gjest Mann i Oslo]

Jeg er en mann i slutten av tjueårene. Jeg har i mange år hatt problemer knyttet til min fortid og nåtid, jeg vet ikke hva det er som feiler meg, men det er antageligvis noe psykisk. Jeg har vært klar over disse problemene i mange år. Og de har ikke blitt bedre eller forsvunnet. Jeg bestemte meg for å gå til legen for 10år siden, men jeg har fortsatt ikke vært der. Jeg klarer ikke å komme meg dit, men blir istedet i dårligere humør og er blitt veldig kvervulerende og negativ. Jeg antar at jeg aldri vil komme meg til noen lege, men har istedet brukt noen uker på å mote meg opp til å skrive her. Jeg er redd for å gå til legen fordi jeg gruer meg til å få en eventuell diagnose/ikke diagnose. Jeg er redd for å måtte ta medisiner som gir meg personlighetsforandringer jeg ikke har kontroll over. Jeg er redd for å sykemelde meg, fordi jeg blir brukt til så mange oppgaver på jobben, den sliter meg ut med sin uforutsigbarhet og konstante overtidsjobbing. 5-600 timer overtid i året er ikke uvanlig. Jeg har hatt et slags anfall, tror jeg. Jeg følte at jeg ble svimmel, mistet konsentrasjonen og at jeg fikk dårligere syn og tilstedeværelse. Hjerteflimmringen har kommet tilbake og jeg har fått pustestopper som ødelegger nattesøvnen. Nei jeg hater å snakke om meg selv, jeg har ikke tro på at jeg vil mestre noen ting fremover. Jeg er far til to små barn som er min inspirasjon og energi i livet. Jeg snakker ikke med noen om dette. Jeg har aldri snakket med noen om sånt.

[Bookworm]

Trives du med det livet du har nå? Synes du det er greit å ha disse følelsene? Det gjør du sikkert ikke, siden du skriver et innlegg her ang dette.

Det er nettopp dette du får hjelp til når du går til legen. Å bearbeide og behandle de symptomene du har, slik at du kan forsøke å få et liv du ønsker deg, med følelser du synes det er greit å ha. Jeg synes du skal ta mot til deg, og ta kontakt med fastlegen, og ta det derfra.

Lykke til.

[EnolaGay]

Du VET at du trenger hjelp, at du ikke har det bra. Men velger bevisst å la det være til du ikke er istand til å be selv lenger. Kanskje det blir barna dine som sitter igjen med det ansvaret? Ansvaret for DIN helse og DITT liv?

Hvorfor ønsker du å påføre dem det ansvaret? Hva har de gjort for å fortjene den byrden?

For alt du vet kan problemet bestå i lavt stoffskifte eller for mye av noe. En enkel tablett, og du har alt bestemt deg for at den kommer til å gjøre deg til zombie?

Print ut ditt eget innlegg, ta det med til legen. Og ta ansvar for deg selv. Barna trenger en oppegående frisk far som har det bra.

[Mandolaika]

Du VET at du trenger hjelp, at du ikke har det bra. Men velger bevisst å la det være til du ikke er istand til å be selv lenger. Kanskje det blir barna dine som sitter igjen med det ansvaret? Ansvaret for DIN helse og DITT liv?

Hvorfor ønsker du å påføre dem det ansvaret? Hva har de gjort for å fortjene den byrden?

For alt du vet kan problemet bestå i lavt stoffskifte eller for mye av noe. En enkel tablett, og du har alt bestemt deg for at den kommer til å gjøre deg til zombie?

Print ut ditt eget innlegg, ta det med til legen. Og ta ansvar for deg selv. Barna trenger en oppegående frisk far som har det bra.

Veldig bra innlegg!

[FGT]

Hvis du bare får en timeavtale hos legen, så har du satt det i gang.

[XbellaX]

Helt normalt at menn tenker som deg og utsetter slike ting i det uendelige, og så smeller det for dem med enten et hjerteinfarkt i forbindelse med ekstreme mengder overarbeid, kronisk stress, og miserabelt humør.

For dine barns skyld bør du kontakte din primærlege og be om råd. Du vil ikke automatisk få medisiner, du vil bli undersøk, snakket med, akkurat som når man kommer med en fotskade må man finne ut hva slags skade dette dreier seg om: er det sårskade, er det brukket, eller bare forstuet. Medisiner du evt kan komme til å få gir deg ingen markant personlighets endring annet enn, forhåpentligvis, at du får det bedre med deg selv. Men før man begynner å i det hele tatt tenke på medisiner må de selv se over hva du kan gjøre for å få en bedre og lettere hverdag. Gjør dette sammen med din lege.

Anfallet du beskriver _kan_ høres ut som et vanlig angst anfall, det ville i såfall være fullstendig normalt etter dette råkjøret du har holdt på med. Det er ikke noe mer komplisert enn at det er kroppens egen måte å si: "hei du, du må roe ned tempoet, jeg klarer ikke henge med". Det er et symptom, et varsel, om at noe er galt, og du må høre etter. Jeg sier at det _kan_ være angst, det kan også være noe så uskyldig at du hadde sovet og drukket lite den dagen. Helt umulig å svare på. Gå til legen, om ikke for din egen skyld, så for dine barns skyld. Vis deg som en voksen og moden mann som er tøff nok til å ta ansvar. Dine barn ønsker og trenger deg i mange år, det er ditt ansvar å ta var epå kroppen din. Dessuten er det slik at jo mer man utsetter noe man ikke har så lyst til, jo verre blir det,- å ta et legebesøk, snakke litt om hva som er problemet (ta evt med deg det du har skrevet her) tar ikke livet av deg.

Jeg skal vedde på du kjører bilen din på verksted for kontroll jevnlig, hvorfor gjør du ikke det samme med degselv?

[XbellaX]

Helt normalt at menn tenker som deg og utsetter slike ting i det uendelige, og så smeller det for dem med enten et hjerteinfarkt i forbindelse med ekstreme mengder overarbeid, kronisk stress, og miserabelt humør.

For dine barns skyld bør du kontakte din primærlege og be om råd. Du vil ikke automatisk få medisiner, du vil bli undersøk, snakket med, akkurat som når man kommer med en fotskade må man finne ut hva slags skade dette dreier seg om: er det sårskade, er det brukket, eller bare forstuet. Medisiner du evt kan komme til å få gir deg ingen markant personlighets endring annet enn, forhåpentligvis, at du får det bedre med deg selv. Men før man begynner å i det hele tatt tenke på medisiner må de selv se over hva du kan gjøre for å få en bedre og lettere hverdag. Gjør dette sammen med din lege.

Anfallet du beskriver _kan_ høres ut som et vanlig angst anfall, det ville i såfall være fullstendig normalt etter dette råkjøret du har holdt på med. Det er ikke noe mer komplisert enn at det er kroppens egen måte å si: "hei du, du må roe ned tempoet, jeg klarer ikke henge med". Det er et symptom, et varsel, om at noe er galt, og du må høre etter. Jeg sier at det _kan_ være angst, det kan også være noe så uskyldig at du hadde sovet og drukket lite den dagen. Helt umulig å svare på. Gå til legen, om ikke for din egen skyld, så for dine barns skyld. Vis deg som en voksen og moden mann som er tøff nok til å ta ansvar. Dine barn ønsker og trenger deg i mange år, det er ditt ansvar å ta var epå kroppen din. Dessuten er det slik at jo mer man utsetter noe man ikke har så lyst til, jo verre blir det,- å ta et legebesøk, snakke litt om hva som er problemet (ta evt med deg det du har skrevet her) tar ikke livet av deg.

Jeg skal vedde på du kjører bilen din på verksted for kontroll jevnlig, hvorfor gjør du ikke det samme med degselv?

jeg gremmes av enkelte skrivefeil i innlegget over men overse dem er du snill.

Her kom ikke siste del med:.................

"Helt normalt at menn tenker som deg og utsetter slike ting i det uendelige, og så smeller det for dem med enten et hjerteinfarkt i forbindelse med ekstreme mengder overarbeid, kronisk stress, og miserabelt humør. " ELLER, ved en rimelig saftig depresjon med gode doser angst av ulike slag.

********

"Jeg klarer ikke å komme meg dit, men blir istedet i dårligere humør og er blitt veldig kvervulerende og negativ" - Menn blir ofte mer aggressive, sint, enn kvinner ved depresjon. Poenget mitt er at du sliter, kom deg avsted og få orden på degselv.