vet ikke hva jeg skal gjøre! Redd! - NHD

[Paranoia]

Angrer angrer angrer!!!!

Faen. Gjorde en avtale med typen min om at han skulle gå og snakke med ho helsesøstra på skolen (utdanna psykiatrisk sykepleier..) som jeg har snakka med før. I fjor og sånn.. Før jeg stakk fra alt. Nå føler jeg bare en stor angst ved å måtte snakke med ho. Bare jeg så ho i dag kjente jeg angsten vokse... Er så redd, men vet ikke for hva, enkli...

Vil vel egentlig ha hjelp. Tror egentlig jeg trenger det nå. Merker jo selv at alt ikke er som det skal, men jeg vil liksom ikke gjøre no med det i tunge stunder, men så vil jeg liksom alikevel.. Uff, rotete det her..

Merker jo selv at tankene mine ikke er helt som de skal. Merker det når jeg bruker penger. Har alt for lite, og skal egentlig ikke bruke dem, men tenker som så at jeg skal jo ikke leve så lenge til... Gjør ikke no at jeg røyker så mye heller, skal jo ikke bli så gammel. Gjør ikke no at jeg drikker litt mye, at jeg kjører fort med bil osv...

Er redd. Vet ikke helt for hva. Men tørr faen ikke gå og snakke med ho helsesøstra. Tør ikke få hjelp. Vil ikke? Vet ikke. Hjelp meg, noen!!

[Gjest twisted]

Skjønner absolutt hvordan du har det! Vil/vil ikke få hjelp, vet ikke om jeg tør, angrer hvis jeg bestemmer meg for å våge osv. -ja man BLIR forvirra da!

Men jeg råder deg på det STERKESTE til å tørre! Du kan få det så mye bedre med deg selv hvis du bare våger... Snakk med hun helsesøstra, prøv, tror ikke du vil angre da...

Lykke til!!!!!

Sender deg noen ~styrkeklemmer~ og jeg!!!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det kan være angstfylt å skulle slippe noen litt innenfor huden.

Dessuten, om du får god hjelp, blir du jo nødt til å leve med alle forpliktelser og krav det fører med seg. For ikke å snakke om depresjon, angst og usikkerhet.

Det er mye tøffere å skulle velge livet enn døden.

Likevel synes jeg valget er riktig, og jeg håper at du om noen år vil være glad for at du valgte behandling og livet.

Lykke til hos helsesøstra :-)

[Gjest calestia]

Du GÅR til den helsesøstra.. ok?

jeg er så stolt av deg, og jeg forstår deg så godt..

Er jo en grunn til at jeg snur i døra hver gang.. Men jeg sa det... det er tæl i deg..

Ikke snu nå, nå har du endelig gjort det. Vet at du er redd. skrekkelig redd. vet at du angrer. Men du har gjort det rette. Du er tøff, og sippe..sippe... jeg er så fordømt (sorry..) stolt av deg!

Du kan klare dette, jeg bare vet det..

Og for all del.. hold meg oppdatert hele veien! Kanskje jeg en dag viser samme mot..

mange klemmer

[Paranoia]

Det kan være angstfylt å skulle slippe noen litt innenfor huden.

Dessuten, om du får god hjelp, blir du jo nødt til å leve med alle forpliktelser og krav det fører med seg. For ikke å snakke om depresjon, angst og usikkerhet.

Det er mye tøffere å skulle velge livet enn døden.

Likevel synes jeg valget er riktig, og jeg håper at du om noen år vil være glad for at du valgte behandling og livet.

Lykke til hos helsesøstra :-)

Ehm...

Takk for svar, NHD, men lurte på en ting: Dessuten, om du får god hjelp, blir du jo nødt til å leve med alle forpliktelser og krav det fører med seg. For ikke å snakke om depresjon, angst og usikkerhet.

---> hva skulle det bey? *forvirra*

Har prøvd å gå til Helsesøster/lege/psykolog før, men stakk av fra alt. Klarte det bare ikke... Føler nå at jeg har brukt opp sjansen min, og at det føles ekkelt å komme krypende tilbake... :/

vet ikke hva jeg vil/skal gjøre lenger. Vil jo helst bare drite i alt da.

Menmen...

Tusen takk for svar, væffal.

[Paranoia]

Skjønner absolutt hvordan du har det! Vil/vil ikke få hjelp, vet ikke om jeg tør, angrer hvis jeg bestemmer meg for å våge osv. -ja man BLIR forvirra da!

Men jeg råder deg på det STERKESTE til å tørre! Du kan få det så mye bedre med deg selv hvis du bare våger... Snakk med hun helsesøstra, prøv, tror ikke du vil angre da...

Lykke til!!!!!

Sender deg noen ~styrkeklemmer~ og jeg!!!!

Jeg tror jeg _vil_ angre... Husker hvordan det ble i fjor. gruet eg til hver jævla gang jeg måtte ned og snakke med helsesøstra, samtidig som jeg ville ha noen å snakke med... Alt er så forvirrende akkurat nå. Skjønner ikke hva som foregår inne i meg. Har hatt en stor trang til å kutte meg selv igjen i dag, men har vært sammen med noen heletiden, så har aldri fått sjansen enkli. Føles litt skuffende nå... Hmm...

Tusen takk for svar, twisted.

*klemmer tilbake*

[Paranoia]

Du GÅR til den helsesøstra.. ok?

jeg er så stolt av deg, og jeg forstår deg så godt..

Er jo en grunn til at jeg snur i døra hver gang.. Men jeg sa det... det er tæl i deg..

Ikke snu nå, nå har du endelig gjort det. Vet at du er redd. skrekkelig redd. vet at du angrer. Men du har gjort det rette. Du er tøff, og sippe..sippe... jeg er så fordømt (sorry..) stolt av deg!

Du kan klare dette, jeg bare vet det..

Og for all del.. hold meg oppdatert hele veien! Kanskje jeg en dag viser samme mot..

mange klemmer

Er jævelig redd! Vet ikke hva jeg skal gjøre! Vil bare gjemme meg under dyna og bare være der.. Skjult for alt og alle...

Håper du en dag i nærmeste framtid tar mot til deg og får snakka med noen. At du får hjelp med problemene dine.

*klemmer*

[Paranoia]

Det kan være angstfylt å skulle slippe noen litt innenfor huden.

Dessuten, om du får god hjelp, blir du jo nødt til å leve med alle forpliktelser og krav det fører med seg. For ikke å snakke om depresjon, angst og usikkerhet.

Det er mye tøffere å skulle velge livet enn døden.

Likevel synes jeg valget er riktig, og jeg håper at du om noen år vil være glad for at du valgte behandling og livet.

Lykke til hos helsesøstra :-)

Har en del problemer med skolen også. Vet ikke åssen jeg skal komme meg gjennom dette året her, men MÅ bare fullføre. Er siste året på videregående, og har jeg klart å skli gjennom så langt, må jeg holde ut dette siste året og. Orker ikke begynne opp igjen neste år også, og ta opp igjen fag!! Klarer ikke ta initiativ heller, blir bare sittende time etter time uten å gjøre noe. Klarer iikke gjøre lekser, klarer ikke gjøre noen ting på skolen, oppgavene bare hoper seg opp, og humøret mitt blir bare verre og verre. Klarer ikke konsentrere meg heller, såfort jeg prøver går det en liten stund, åsså glir bare tankene vekk... Får bare kjeft uansett hva jeg gjør og. Får angst bare av tanken av å måtte stå opp om morran og komme meg på skolen. Angst av å sitte i time etter time. Hater de fleste lærerne våre og. Tror de har flere psykiske problemer enn jeg noensinne har hatt... Går meg på nervene. Men det gjør vel det meste for tida...

huff, dette ble mye tull, men jeg håper du skjønner noe og kan gi meg noen råd. Klarer ikke ta meg sammen!

[Gjest calestia]

Er jævelig redd! Vet ikke hva jeg skal gjøre! Vil bare gjemme meg under dyna og bare være der.. Skjult for alt og alle...

Håper du en dag i nærmeste framtid tar mot til deg og får snakka med noen. At du får hjelp med problemene dine.

*klemmer*

vet du.. jeg prøvde å komme meg igjennom skolen På samme måte som du prøver nå..

Jeg klarte det ikke, alt ble bare verre. Strøyk på to eksamner. orka ikke engang møte opp på den ene. Droppa prøver.. orka ikke alle innleveringene..

Og det gikk skrekkelig galt. hadde vært langt nede tidligere, men det jeg opplevde siste året, tok bare kaka. Jeg prøvde å presse meg selv. Og en dag klarte jeg bare ikke stå opp av senga. Klarte ikke ta til meg mat, svimta av når jeg skulle på do... Stupte ned trappa en dag, svimte av på øverste trinnet.. ikke særlig lurt.

Dessverre var det ikke store reaksjon fra familien, alle hadde nok med sitt på den tida. Men til legen måtte jeg , kom meg jo ikke på skolen, og hadde fryktelig vondt i armer og ben. Og kul i hodet.. Jeg prøvde å stotre fram at jeg ikke hadde det bra, men han trodde jeg bare var litt sliten, måtte bare ta det litt med ro noen dager. Og fikk piller mot armer og bein..Det var det siste jeg trengte, jeg hadde tross alt ikke brekt en ting, og blåmerker gir seg.. og det var ikke den fysiske smerten som slet meg ut.

Men ingen forstod. Ingen lærere, ingen leger, ingen foreldre, ingen venner.

Det jeg egentlig skulle fram til er at det er andre ting enn skolen som er viktigere akkurat nå. Jeg vet hvor galt det kan gå, dersom du presser deg videre. Du kan droppe enkelte fag. De timene du mangler, kan du ta igjen senere, mange fag klarer du fint å ta som privatist. Det var det jeg gjorde, 2 år senere.

Det lar seg ordne, skolen bør ikke være din største bekymring nå, den hjelper deg lite..

bruk tida til å bli frisk, ta imot hjelpen, nå, ikke vent. Kanskje du kan være bra i hodet som 23-åring..

Skulle virkelig ønske noen hadde reagert da jeg gikk på skolen. Kanskje hadde jeg hatt det bra i dag?

Du får ikke lov å kaste bort denne muligheten.

For tar du ikke sjansen nå, blir det bare verre og verre.

Du mÅ bare. det er resten av livet ditt det handler om.

Og jeg blir kjempesinna hvis du feiger ut..

Kanskje du kan klare å overtale meg om at det ikke er farl`i å søke hjelp, en gang i framtida?

og drit oppi lærerne.. de skjønner ikke stort..

men rådgiverne pleier å være brukbare.. de forstår litt bedre, og kan hjelpe deg med skolen.

Det med skolen løser seg.

trust me...

not..

Klem