Verre av behandling

[Gjest skamfull]

Jeg føler at legen og psykologen har gjort meg verre. Før hadde jeg på et vis filtere som beskyttet meg. Jeg anså ikke i så stor grad at jeg var et "offer" for tingene som har hendt meg. Det var bare slik det var.

Jeg er utsatt for omsorgssvikt, og har alltid snakket åpent om der, men omtrent som andre snakker om hva de spiser til frokost. Distansert og følesesløst. Jeg kunne jo ikke endre noe alikevel.

Etter et par år i terapi har det gått opp for meg hvor galt det har vært. Og hvor "dømt" jeg var i utgangspunktet. Jeg hadde aldri lykkes med noen av prosjektene mine uansett, så jeg kunne like gjerne latt være å bruke energi på det. Jeg har aldri trodd på predestinasjon før. Men nå har jeg sett det i virksomhet. Selvinnsikten jeg fikk av psykologen, pasientrollen jeg fikk av legen. Har tatt fra meg alle illusjoner.

Jeg TRODDE fullt og fast på at jeg kunne klare å bli en samfunnsnyttig borger på tross av min bakgrunn. Og gav aldri opp. Møtet med lege, psykolog og NAV har fjernet alt håp. Jeg har om mulig enda mindre selvtillit og dårligere selvbilde enn jeg hadde før. Jeg har ingen illusjoner igjen. Jeg tror ikke på noe.

Før hadde jeg hoppet blindt i det om jeg ante en sjanse. Nå har jeg sett meg selv via psykologens og legens øyne. Og jeg føler meg mindre verdt enn bikkjedritt. Jeg har fått sosial angst. Og sliter med alt jeg sier og alt jeg gjør ovenfor andre.

Er det fler der ute som har opplevd det samme? Å bli verre av å gå i behandling? Jeg føler meg så degradert, så "satt på plass" av de som skulle hjelpe meg.

[Gjest winda]

Du beskriver meg ganske bra her ja. Jeg var et oppegående menneske med en bakgrunn som ikke er helt i vater. Dette taklet jeg ved å bare stå på og se framover.

Så møtte jeg den berømte "veggen" og alle skulle absolutt ta tak i barndommen min. Det ble jeg bare verre av og jeg har nå idag store problemer med å "riste" av meg den igjen.

Feilen som ble gjort var nok at behandlerne ikke tok tak i livet mitt idag, de skulle absolutt grave fram alt det negative som skjedde i barndommen. Nå har jeg problemer med å se at det var noe positivt der.

Jeg har lært noe av dette. Man skal være veldig forsiktig med hvilken behandling man søker når man blir psykisk syk. Hadde jeg visst det jeg vet idag hadde jeg aldri gått med på en sånn behandling.

[Bella Dotte]

Jeg har også dårlige erfaringer med psykologer. Jeg tåler ikke å bli "bjeffet" til, eller at de skal dra fram triste ting uten å gi meg tilstrekkelig trygghet og støtte til at det føles greit å snakke om. Jeg blir bare verre av det. Jævla duster asså.

[Gjest skamfull]

Jeg har også dårlige erfaringer med psykologer. Jeg tåler ikke å bli "bjeffet" til, eller at de skal dra fram triste ting uten å gi meg tilstrekkelig trygghet og støtte til at det føles greit å snakke om. Jeg blir bare verre av det. Jævla duster asså.

Takk begge to.

Jeg sitter igjen med at jeg har personlighetstrekk på bakgrunn av min historie som ikke lar seg forene med andre folk. At jeg ønsker å være smart og flink, men egentlig er dum som et brød og forsøker å være noe jeg ikke er. Og at jeg ikke bør ha noen ønsker og krav til min fremtid. Jeg er handikappet og kan ikke.

De gangene jeg har trengt støtte og har skrevet en mail til behandler. Så har jeg ikke fått svar.

Jeg er fryktelig lei meg for alt sammen.

[Bella Dotte]

Takk begge to.

Jeg sitter igjen med at jeg har personlighetstrekk på bakgrunn av min historie som ikke lar seg forene med andre folk. At jeg ønsker å være smart og flink, men egentlig er dum som et brød og forsøker å være noe jeg ikke er. Og at jeg ikke bør ha noen ønsker og krav til min fremtid. Jeg er handikappet og kan ikke.

De gangene jeg har trengt støtte og har skrevet en mail til behandler. Så har jeg ikke fått svar.

Jeg er fryktelig lei meg for alt sammen.

Vet ikke om det er noen trøst, men det er behandler(ne) og ikke du som har driti på draget. Det er forskjell på folk, også i hjelpeapparatet, så jeg ville råde deg til å ikke gi opp, men lete til du finner en som forstår deg og gidder å hjelpe slik du trenger det.

[Gjest winda]

Takk begge to.

Jeg sitter igjen med at jeg har personlighetstrekk på bakgrunn av min historie som ikke lar seg forene med andre folk. At jeg ønsker å være smart og flink, men egentlig er dum som et brød og forsøker å være noe jeg ikke er. Og at jeg ikke bør ha noen ønsker og krav til min fremtid. Jeg er handikappet og kan ikke.

De gangene jeg har trengt støtte og har skrevet en mail til behandler. Så har jeg ikke fått svar.

Jeg er fryktelig lei meg for alt sammen.

''Jeg sitter igjen med at jeg har personlighetstrekk på bakgrunn av min historie som ikke lar seg forene med andre folk. At jeg ønsker å være smart og flink, men egentlig er dum som et brød og forsøker å være noe jeg ikke er. Og at jeg ikke bør ha noen ønsker og krav til min fremtid. Jeg er handikappet og kan ikke.''

Takk, det samme her. Jeg føler at noe ved meg er endret og at jeg ikke kan sammenlignes med andre. Hver gang jeg har spurt om å få prøve meg i jobb ol., får jeg høre at jeg nok ikke er frisk nok til dette. Det virker ikke som om noen har tro på at jeg skal klare noen verdens ting mere. Dette gjør meg veldig deprimert da jeg ikke er en person som kan gå alene. Jeg trenger å føle at jeg hører til et sted, sammen med andre mennesker.

Nå virker det som om alle har mistet troen på meg og det holder jeg på å gjøre selv også. Det er hardt å gå sånn og håpe i årevis og hele tiden stange hodet i veggen. Jeg innser jo at jeg er syk, men at jeg ikke skal klare bare litt?

[cathlin]

Kanskje du er inne i en sorgprosess?

Håper du snakker med lege eller psykolog om det du skriver her. Viktig å få en bedre selvfølelse og finne de positive tingene igjen etter hvert. Livet er ikke over, forhåpentligvis.