Etikk

[Gjest SMIRnøff]

Jeg har jo psykiske problemer, og en diagnose. Deler av familien har gitt beskjed om at de skulle ønske de kunne "vite mer" om meg og hva jeg sliter med, for de har følt at jeg ikke har fortalt noe, utestengt dem fra å vite ting...

Har i det siste forsøkt mer å forklare dette, men nå angrer jeg. Føler at jeg ikke gjør det "rette" når jeg gjør dette. Jeg har fortalt mer om hva slags tanker jeg har, og hvorfor jeg handler slik og slik. Men, får for meg at jeg ikke burde ha fortalt dette, for jeg føler at jeg sårer dem sånn. Ser for meg at de griner, jeg kan faktisk høre det, selv om det sikkert ikke er korrekt - de grein jo ikke da jeg fortalte det, de forholdt seg vel mer nøkternt til det, og sa jeg måtte ha det vondt.

Men det er jo en ganske sterk ting å måtte takle da, at ens sønn har slike tanker som jeg har... ja, lider av en psykoselidelse.

Jeg har jo f.eks. fortalt at jeg har tanker om å bli baktalt. Ja, til og med har jeg sagt at jeg tenkte de skulle bytte ut pillene mine med noe annet, fordi jeg fikk det fore meg at de ikke trodde noe på at jeg var syk.

Det var nok ikke riktig av meg dette.

Men hva skulle jeg ellers si? Det er jo slikt jeg tenker, og sliter med. At jeg lever det miserable livet jeg gjør kan de jo observere, og de lurte på hvorfor jeg gjorde de. De ville ha en forklaring.

Det var vanskelig dette.

Hvor mye skal man fortelle om ens psykiske problemer? Hadde jeg hatt en eller annen somatisk lidelse ville det vel vært naturlig å fortelle alt, men det er kanskje ikke slik ved psykiske lidelser?

Selvmordstanker har jeg ikke. Det har jeg ikke fortalt noe om. Det ville jeg neppe gjort heller, hadde jeg hatt planer om å ta livet mitt. Skjønner godt at man ikke bør belaste folk med slikt. Men det var kanskje for mye det jeg valgte å dele også?

Noen innspill?

[serenity777]

Jeg fungerte ganske greit noen år, og fikk meg samboer og sånn. Men så ble psykdommen min veldig synlig. Og jeg fortalte henne alt jeg opplevde, vilket var syke tanker og psykotiske forestillinger. Men så ble det slutt. Jeg har hele ettertiden følt att hun la ut om meg til alle etter det ble slutt. Pga att hun sladret til meg om tidligere kjæresters "svakheter".

Men att hun sa noe vet jeg ikke sikkert da, men jeg antar det.

[Gjest SMIRnøff]

Jeg fungerte ganske greit noen år, og fikk meg samboer og sånn. Men så ble psykdommen min veldig synlig. Og jeg fortalte henne alt jeg opplevde, vilket var syke tanker og psykotiske forestillinger. Men så ble det slutt. Jeg har hele ettertiden følt att hun la ut om meg til alle etter det ble slutt. Pga att hun sladret til meg om tidligere kjæresters "svakheter".

Men att hun sa noe vet jeg ikke sikkert da, men jeg antar det.

''Men att hun sa noe vet jeg ikke sikkert da, men jeg antar det.''

Det kan jo være sykdommen din som taler... vet du har schizofrenidiagnose, men du sliter kanskje ikke så mye med en oppfattelse av at folk generelt baktaler deg likevel?

Men jeg tar poenget ditt om at man ikke bør prate om det...

[Gjest SMIRnøff]

Jeg fungerte ganske greit noen år, og fikk meg samboer og sånn. Men så ble psykdommen min veldig synlig. Og jeg fortalte henne alt jeg opplevde, vilket var syke tanker og psykotiske forestillinger. Men så ble det slutt. Jeg har hele ettertiden følt att hun la ut om meg til alle etter det ble slutt. Pga att hun sladret til meg om tidligere kjæresters "svakheter".

Men att hun sa noe vet jeg ikke sikkert da, men jeg antar det.

Hum, bare lurer på noe - om det er greit at jeg spør. :-)

Hvis du fortalte om de psykotiske forestillingene, så måtte du vel skjønne at de var det, psykotiske? Men hvordan kunne du det, om de var psykotiske? Da mister man vel "bakkekontakten" totalt...

Er du sånn som meg da, som balanserer på en tå? ;-)

[frosken]

Du har ikke gjort noe uetisk ved å fortelle om deg selv til andre.

Du sier at "deler av familien" har ønsket å vite litt mer om hva du sliter med. Det synes jeg er forståelig, og når det gjelder den nærmeste familie så tror jeg du har vært fornuftig ved å fortelle dem det du skriver om.

Hvor mange du skal fortelle om deg selv til, synes jeg imidlertid du må vurdere ut i fra din relasjon til disse personene. Ingen grunn til at f.eks. tremenninger du har lite kontakt med skal få vite personlige ting om deg - såfremt du ikke spesifikt skulle ønske det .

Jeg tror ikke det du har fortalt er belastende for de andre i familien. Du skiller nok ikke helt mellom dine egne og andres følelser når du tror de har tatt det veldig tungt. Familien din har jo visst i mange år nå at du strever (det har de garantert skjønt ut i fra at livet ditt ikke har utviklet seg som forventet), så jeg tipper de synes det er en lettelse å forstå litt mer.

[Gjest SMIRnøff]

Du har ikke gjort noe uetisk ved å fortelle om deg selv til andre.

Du sier at "deler av familien" har ønsket å vite litt mer om hva du sliter med. Det synes jeg er forståelig, og når det gjelder den nærmeste familie så tror jeg du har vært fornuftig ved å fortelle dem det du skriver om.

Hvor mange du skal fortelle om deg selv til, synes jeg imidlertid du må vurdere ut i fra din relasjon til disse personene. Ingen grunn til at f.eks. tremenninger du har lite kontakt med skal få vite personlige ting om deg - såfremt du ikke spesifikt skulle ønske det .

Jeg tror ikke det du har fortalt er belastende for de andre i familien. Du skiller nok ikke helt mellom dine egne og andres følelser når du tror de har tatt det veldig tungt. Familien din har jo visst i mange år nå at du strever (det har de garantert skjønt ut i fra at livet ditt ikke har utviklet seg som forventet), så jeg tipper de synes det er en lettelse å forstå litt mer.

''Du har ikke gjort noe uetisk ved å fortelle om deg selv til andre.''

Det var godt å høre. Det betyr noe når kloke folk sier det.

''Du sier at "deler av familien" har ønsket å vite litt mer om hva du sliter med. Det synes jeg er forståelig, og når det gjelder den nærmeste familie så tror jeg du har vært fornuftig ved å fortelle dem det du skriver om.''

Ja, jeg tenkte opprinnelig det var klokt, men så... tenkte jeg meg om, at jeg burde holdt alt for meg selv (slik som jeg også gjorde da jeg ble mobbet på skolen).

''Hvor mange du skal fortelle om deg selv til, synes jeg imidlertid du må vurdere ut i fra din relasjon til disse personene. Ingen grunn til at f.eks. tremenninger du har lite kontakt med skal få vite personlige ting om deg - såfremt du ikke spesifikt skulle ønske det . ''

Det er klart. Jeg forteller det vel bare til de som er nære og som jeg vet er interessert i å høre om det.

''Jeg tror ikke det du har fortalt er belastende for de andre i familien. Du skiller nok ikke helt mellom dine egne og andres følelser når du tror de har tatt det veldig tungt. Familien din har jo visst i mange år nå at du strever (det har de garantert skjønt ut i fra at livet ditt ikke har utviklet seg som forventet), så jeg tipper de synes det er en ''

Vet jeg sliter med å skille egne og andres følelser, ja. Det er nok derfor jeg sliter i relasjoner til andre, fordi jeg ikke klarer å "tune inn"... eller hva?

Mulig de syns det er bra, ja...

[Helmi]

Jeg synes at det er flott at du har fortalt dem litt!

Selv har jeg vokst opp med en bror som ble alvorlig psykisk syk da vi var tenåringer. Sykdommen hans ble "den store hemmeligheten" - og fortsatt, når vi nå er voksne og etter mange års sykdom, er dette fortsatt nesten et ikke-tema. Denne hemmelighetsholdningen (som mine foreldre bidro absolutt veldig mye til) var en stor belastning i mange i år for alle oss som visste, men ikke fikk lov til å si noe - i tillegg til at han jo var (er) veldig syk.

[Gjest SMIRnøff]

Jeg synes at det er flott at du har fortalt dem litt!

Selv har jeg vokst opp med en bror som ble alvorlig psykisk syk da vi var tenåringer. Sykdommen hans ble "den store hemmeligheten" - og fortsatt, når vi nå er voksne og etter mange års sykdom, er dette fortsatt nesten et ikke-tema. Denne hemmelighetsholdningen (som mine foreldre bidro absolutt veldig mye til) var en stor belastning i mange i år for alle oss som visste, men ikke fikk lov til å si noe - i tillegg til at han jo var (er) veldig syk.

:-)

Det var ikke det å fortelle om det som var hovedgreia egentlig, men jeg er kanskje litt redd for at jeg fortalte om ting på en feil måte? Jeg vet ikke... eller jeg var vel ærlig, men...

[Helmi]

:-)

Det var ikke det å fortelle om det som var hovedgreia egentlig, men jeg er kanskje litt redd for at jeg fortalte om ting på en feil måte? Jeg vet ikke... eller jeg var vel ærlig, men...

Du vet, uansett så er det ikke smertefritt for de nærmeste når noen i familien sliter (med hva som helst). Likevel er ærligheten tross alt bedre enn at en går og lurer på saker og ting.

Jeg er sikker på at du har gjort det rette

[Gjest SMIRnøff]

Du vet, uansett så er det ikke smertefritt for de nærmeste når noen i familien sliter (med hva som helst). Likevel er ærligheten tross alt bedre enn at en går og lurer på saker og ting.

Jeg er sikker på at du har gjort det rette

Jeg vet, det er nok en stor belastning for dem bare det å konstatere hvilket liv jeg fører..

[Helmi]

Jeg vet, det er nok en stor belastning for dem bare det å konstatere hvilket liv jeg fører..

Det var ikke belastning jeg snakker om nå. Men det hører jo med til det å være en familie, at de en er glad i, er en også bekymret for, når de ikke har det bra.

[Gjest SMIRnøff]

Det var ikke belastning jeg snakker om nå. Men det hører jo med til det å være en familie, at de en er glad i, er en også bekymret for, når de ikke har det bra.

Ja... men er ikke det belastende da? :-)

Men nei, spiller sikkert ingen stor rolle hvilke type symtomer det er - det er sikkert først og frest at de registrerer at jeg ikke har det bra som er greia... og sånn er det sikkert i de fleste familier med noen med sykdommer.