Forhold med en heldig mann, hvordan skal det gå?

[Gjest sliter med det]

Jeg har prøvd å være sammen med menn som har hatt alt jeg ikke har hatt (støttende familie, overvekt av gode opplevelser, tilrettelegging for positiv utvikling og supre muligheter til å skape seg et bra liv).

Etter at jeg har kommet over "oi, så heldig jeg er som kan få en så bra mann"-stadiet, blir jeg konstant minnet på hvor dårlig og umulig jeg selv har hatt det. Alt begynner å gjøre vondt igjen, og jeg føler meg veldig alene. Bitterheten og sjalusien er der og, men først og fremst den følelsen av håpløshet, ensomhet og sorg over at alt har vært som det har vært.

Det er selvfølgelig fantastisk for meg å bli tatt inn i varmen av svigerfamilien, men de er jo bare til låns. Blir det slutt, står jeg fortsatt der uten å ha noen "egne".

De eneste jeg føler meg "hjemme" med, er de som har hatt det like ille som meg. Problemet er da at de ofte ikke er så veldig snille, og det blir et frem og tilbake-forhold fordi de ikke tør eller vil knytte seg til meg og se fremover. Altså er det ikke bra for min utvikling. Da står jeg igjen med å sikte mot menn som har vært heldige med livet, og ensomhetsfølelsen det bringer med seg.

Hvordan skal jeg takle de følelsene, sånn at jeg kan få et godt og nært forhold til de "bra" mennene uten at håpløsheten angående fortiden min spiser meg opp, sidestilt med deres liv?

[Gjest mindy moe]

Se fremover istedet for bakover! Tenk på hvor heldig -du- er -nå-! Selv om ting har vært kjipt tidligere er det jo hverdagen og tiden fremover som skal være i fokus. Av og til må man bare forsone seg med at sånn er det/var det og gå videre. Tenk på at om du får barn sammen med en "heldig" mann, så får barna dine det godt, bedre enn du hadde det. Tenk på alt det fine det fører med seg å få en heldig mann, istedet for på hva du har gått glipp av. Jeg tror ikke det er så mye annet å gjøre enn å snu tankesettet sitt.

[Gjest sliter med det]

Se fremover istedet for bakover! Tenk på hvor heldig -du- er -nå-! Selv om ting har vært kjipt tidligere er det jo hverdagen og tiden fremover som skal være i fokus. Av og til må man bare forsone seg med at sånn er det/var det og gå videre. Tenk på at om du får barn sammen med en "heldig" mann, så får barna dine det godt, bedre enn du hadde det. Tenk på alt det fine det fører med seg å få en heldig mann, istedet for på hva du har gått glipp av. Jeg tror ikke det er så mye annet å gjøre enn å snu tankesettet sitt.

Den tanken med at barna mine får det bedre enn meg, funker.

Men så er det en ting til: Jeg har prøvd å slå meg til ro med å sette pris på at jeg er heldig og at nå går det bra, men jeg greier ikke føle meg tilstrekkelig "nær" og elsket av en sånn mann, uten at han vet alt og har kjempestor forståelse og medfølelse for hvordan det har vært for meg. Og det er vel ikke hans oppgave, er det vel? Voksne mennesker skal vel ha et avklart forhold til eventuell baggasje og skader, og ikke troppe opp i et forhold med behov for å bli så grundig sett og forstått? Det er vel mer en oppgave for en psykolog, men for meg er ikke det nok, tydeligvis, og jeg merker at jeg distanserer meg hvis jeg ikke kan vise mannen "hele" meg.

De heldige mennene jeg har møtt har ikke hatt noen skader, og har ikke hatt særlig store behov i forhold til meg, så da blir det jo fort veldig enveiskjørt da, og det føles feil.

[Gjest blankt signaturfelt]

Har ingen råd å gi, vil bare si GUD, som jeg kjenner igjen meg selv!

Håper du får noen gode råd og tips her, kommer til å følge med på tråden.

Klem

[Gjest mindy moe]

Den tanken med at barna mine får det bedre enn meg, funker.

Men så er det en ting til: Jeg har prøvd å slå meg til ro med å sette pris på at jeg er heldig og at nå går det bra, men jeg greier ikke føle meg tilstrekkelig "nær" og elsket av en sånn mann, uten at han vet alt og har kjempestor forståelse og medfølelse for hvordan det har vært for meg. Og det er vel ikke hans oppgave, er det vel? Voksne mennesker skal vel ha et avklart forhold til eventuell baggasje og skader, og ikke troppe opp i et forhold med behov for å bli så grundig sett og forstått? Det er vel mer en oppgave for en psykolog, men for meg er ikke det nok, tydeligvis, og jeg merker at jeg distanserer meg hvis jeg ikke kan vise mannen "hele" meg.

De heldige mennene jeg har møtt har ikke hatt noen skader, og har ikke hatt særlig store behov i forhold til meg, så da blir det jo fort veldig enveiskjørt da, og det føles feil.

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver om følelesen av å måtte dele alt. Men hvorfor vil du dele alt? For å "bli sett" og få medfølelse? Sånn var det i alle fall for meg. De jeg ville bli sett av så meg aldri, derfor brukte jeg kjæresten som erstatning for den moren og faren jeg aldri hadde. Men kjæresten min kunne aldri bli det jeg hadde mistet.

Jeg hadde noen forhold der jeg tømte meg for all gørra og det endte bare med at jeg ble den stakkarslige i forholdet. Jeg kunne "unnskylde meg" med at jeg hadde hatt det tøft. Vil du det? Vil du ikke heller at mannen tar deg for det du er i dag, behandler deg med respekt og kjærlighet, og ikke medlidenhet? Du kommer deg aldri videre om fortiden din skal dras opp hele tiden.

Det behover du har for å snakke bør du få utløp for hos en behandler. For meg funket det fint med gruppeterapi. Jeg fikk all medlidenhet og medfølese i verden av de andre i gruppen som hadde lignende erfaringer. :-) *fiiine gruppa* Der lærte jeg også at jeg var mer enn det stakkars barnet jeg var i oppveksten. Man må rett og slett sette en grense mellom fortiden og nåtiden. Bli ferdig med dritten og sette pris på det man har i dag. Baggasjen din vil alltid følge deg, men er det det første du vil at andre skal vite om deg? Er det pga den du vil bli elsket?

[PieLill]

Vil det hjelpe å tenke på denne smerten som negelbitt? Det gjør pokker så vondt mens det står på. Men likevel lar vi være å gå ut å stappe hendene i snøen igjen fordi vi vet at på sikt blir det veldig bra.

Vil det hjelpe deg å øve på og _velge_ og legge vekt på det gode som er nå i stedet for å bruke det som et speil til å rippe opp i vond fortid.

Om du gang på gang tvinger deg selv til å velge og fokusere på det gode fremfor å sørge over det som har vært og ikke vært, er det en stor mulighet for at følelsene etter hvert følger etter.

mvh

[Madelenemie]

Hei!

For det første bør du slutte å være sjalu og bitter, det har du jo ingen grunn til. Jeg er ikke selv sjalu så det er kanskje lett å si, men litt bitter har jeg kanskje vært fordi jeg har dette syndromet.

Jeg har tatt de råd jeg har fått her inne til meg, det hjelper ikke å mase/gnåle om det, det endrer ingenting. Jeg må altså bruke tid på å akseptere realiteten.

Når det gjelder det med å være sjalu fordi andre har det bedre så er dette helt urimelig, hvordan man jobber med å bekjempe sjalusi vet jeg ikke, men vet sikkert en psykiater.

Jeg har selv en "heldig mann" derfor tenker jeg at jeg er heldig ja for mange kvinner som oss som ikke har hatt det så lett treffer menn som har hatt det likedan og det er jeg veldig glad jeg ikke har gjort.

Jeg ser hvor mye overskudd og gode sider min mann har, mye tror jeg kommer av hans gode oppvekst med gode omsorgspersoner.

Jeg er også glad for min svigermor da hun på mange måter har vært en rollemodell for meg, men uten at hun vet det.

Rollemodell er også min psykiater, men hun vet noe.

Til sist vil jeg si at "snakk ikke om fortiden" det gjør deg bare trist og tjener ikke til noe bra. Jeg gjør aldri det med min mann, spør han, går jeg, for jeg liker det ikke, jeg har andre ting jeg strever mer med. Ikke vil han egentlig kunne forstå den smerten det er å vokse opp slik, men han kan alt annet jeg trenger, særlig omsorg og kjærlighet og overskudd.

Jeg har vært inne på visse ting med min psykiater, men heller ikke med henne sier jeg stort, jeg har sagt til henne, "det er jeg ferdig med", når hun så spurte meg, "du sier du er ferdig med, men..." så sier jeg ikke stort mer, for det er mere hjelp til livet her og nå jeg trenger, samt litt hjelp med å se frem og tenke realistisk.

Jeg prater nesten aldri om fortiden fordi jeg orker ikke, den er over, nå har jeg det bra, men jeg har forferdelig mye å lære.

Du må nok lære deg å sette en strek over fortiden.

Min psykiater sa en gang, "Du kan ved anledninger gråte litt ut" jeg tenkte, "skal jeg gråte ut? jeg vil ikke gråte for kanskje stopper ikke gråten?" En gang skjedde det likevel, min mann var ikke hjemme og jeg gråt og gråt, og følte meg bedre etter på, men overrasket, for det kom litt sånn uten at jeg forstod det. jeg tenkte "så var det det min psykiater mente".

Med tiden vil ting kjennes bedre sa hun og det gjør det, men man skal ikke røre for mye i det vonde som har vært. Det er min mening.