s o s

[meesah]

vet ikke helt om det er riktig å skrive det her..men men..

Jeg har et tøft år bak meg.

I utgangspunktet kan den psykiske helsen min best beskrives som...skjør. Jeg har hatt en utfordrende barndom, og ungdomstid. Jeg orker ikke gå inn i detaljer, siden dette forsåvidt er et avsluttet kapittel. Men det er likevel relevant.

Jeg har tre barn, og en samboer. Jeg er 27 år.

Datteren min har siden skolestart i 09 hatt voldsomme problemer med å tilpasse seg skolen, noe som har resultert i høyt skolefravær, og mye utagering i hjemmet. I fjor vår toppet det seg, og jeg var på bristepunktet av hva jeg maktet. Samboeren min var borte 11 timer om dagen, og jeg satt med et barn som hadde kraftige utageringer, og tvillinggutter som avreagerte på ustabiliteten til sin søster, ved å bli fullstendig umulige å ha med å gjøre. Det sier kanskje seg selv at forholdet til meg og min samboer ikke akkurat blomstret. Så i august i fjor fant jeg ut at jeg var gravid. Vi endte med å velge det bort, men prosessen med å komme frem til dette var vanskelig og førte til en alvorlig brist mellom meg og min samboer.

Som en følge av dette ble det et alvorlig brudd på tilliten mellom meg og ham, som ikke akkurat ble bedre av en hendelse på en fest vi var på. I samme periode ble min morfar syk, og jeg gikk inn i en depresjon som mye var forårsaket av lavt stoffskifte som jeg nå får medisiner for.

Datteren min fortsatte å utagere, sønnene mine fortsatte å være vanskelige, forholdet mellom meg og min samboer ble dårligere, og 2 uker før jul døde morfaren min. Etter dette begynte forholdet mellom meg og min samboer virkelig å rakne, da relasjonen mellom han og datteren min ble så anspent at det nesten ble uholdbart. I tillegg nektet han å ta imot den hjelpen vi ble tilbudt av bup.

Likevel måtte jeg bare bite tennene sammen og fortsette. Noe annet alternativ har jeg jo ikke..

Likevel fikk jeg noen oppturer. Etter påske skjedde det noe mellom min samboer og meg, og vi klarte å få forholdet på beina igjen. Jeg vil påstå at det nå er sterkere enn det noen gang har vært.

Så ble jeg fanken meg gravid igjen. Også denne gangen valgte vi bort barnet, men nå var det en enklere avgjørelse å ta. Dog ikke noen lett avgjørelse likevel.

Så i løpet av en tomåneders periode nå, har vi mistet så utrolig mye. Det begynte med at jeg kolliderte, og mistet førerkortet. Så mistet jeg en kollega etter kort tids sykeleie. Så mistet datteren min bestevenninnen sin og katten sin. Bestevenninnen havnet i midlertidig omsorg av staten og katten bare kom ikke hjem en dag. Så brakk hunden min ryggen, og måtte avlives. Så smalt bomben i Oslo og massakren på Utøya hvor jeg hadde en venninne. Hun kom heldigvis like hel hjem igjen. Men det gjør likevel noe med deg.

Så tar fetteren min brått selvmord dagen før han fyller 20. Vi har vokst opp med et nært forhold, og selv om vi de siste årene har hatt liten kontakt, så kan jeg ikke påstå at det ikke har gått inn på meg. I samme momang har jeg en opprivende krangel med min svigermor som jeg egentlig har et godt forhold til.

Jeg har vært sykemeldt fra jobb i to uker. I morgen skal jeg på jobb igjen, og jeg bare gråter og gråter. Jeg orker ikke å dra på jobb. Jeg gruer meg så utrolig. Men samtidig finnes det ikke rom for at jeg ikke gjør det. De siste ukene har jeg "overforet" samboeren min på sex. Av lyst, ja..men samtidig føler jeg at jeg ikke får nok nærhet på noe annet vis. Jeg ville helst ha krøpet under huden hans hvis det var mulig. Jeg føler meg nesten litt avhengig, fordi selv når kroppen min sier stopp, så vil hodet mitt mer. Akkurat som om det er et slags brennstoff som driver meg gjennom dagen. Nå har jeg slitt ham ut..ingen overdrivelse. Han har bedt om en pause fra det, fordi det akkurat nå er fysisk vondt. Sexlivet vårt til vanlig er godt, men med tre unger i hus, sier det vel seg selv at det begrenser seg selv. Han har kommentert at jeg har vært uvanlig aktiv når det gjelder dette i det siste.

Svigerfamilien min vil dømme meg utrolig hardt hvis jeg blir sykemeldt. De har ikke forståelse for at man ikke går på jobb, med mindre man nesten er døden nær.

Jeg har egentlig ingen jeg snakker ordentlig med. Jeg er den som alltid feier av problemene mine med et skuldertrekk og møter verden med et smil. Jeg er den som holder andre oppe.

Faren min er en ikke-person, han er bare en i periferien som ikke engang husker hva sønnene mine heter.

Moren min har vært psykisk syk siden jeg var ti år. Og som mange psykisk syke, evner hun sjeldent å se andre enn seg selv.

Det er også et aspekt i det for meg.

Jeg er livredd for å bli som henne.

Likevel kjenner jeg nå at jeg snart ikke makter mer. Jeg gråter og vil ikke på jobb. Men tanken på å ikke dra på jobb, skremmer livet av meg. Hva skal jeg gjøre? Innimellom disse tingene, er det selvsagt små og store aspekter av glede og redsel, men jeg føler at det jeg har fortalt nå, er det som er mest relevant for situasjonen min akkurat nå.

Jeg kan ikke grave meg ned, men jeg har akkurat nå, mest lyst til å brekke både armer og bein så jeg kan få en legetim grunn til å ikke gjøre noen ting på noen uker.

[Gjest Thousand Reasons]

Jøyemeg. Du har jammen gått igjennom mye. Rart du henger sammen, i grunnen. Men du foorteller din historie godt, det viser jo bare at du har en sterk ryggrad. Gi deg lov til å falle litt sammen, gråt så mye du trenger, og meld deg syk noen dager.

Tips; siden du ikke snakker med noen (det ville forresten vært lurt, det gjør nemlig godt), men du kan også skrive. Skriv og gråt, og gråt og skriv.

Jeg trenger nærhet på samme måte. Har ofte ønsket at min kjære hadde en glidelås i huden, midt på brystkassen og ned, slik at jeg kunne ha åpnet den, og krøpet inni. Lukket nesten helt igjen (må ha luft), og blitt der, så lenge jeg bare trengte det.

Jeg har dessverre ikke noen flere gode råd, enn at du må få ut alle dine opplevelser (ikke nødvendigvis alle, men) i form av å skrive og(/eller) prate. Gråte. Og finne tid til å hente deg inn.

Klarer du å fungere om du ikke går i jobb? Noen ganger kan det være lurt å tvinge seg tilbake (ikke føle seg tvunget av andre), i jobb. Men jammen trenger vi tid på å takle ting også. Vi skal ikke ignorere følelsene våre for mye/for lenge.

Gi for guds skyld blaffen i hva dine svigerforeldre mener.

Vel, jeg vet ikke mer/hva jeg skal si. Det var vondt å lese innlegget ditt. Ønsker deg alt godt. KLEM.