Distansering som mestring.

[PieLill]

I kjølvannet av 22.7 har avisene flommet over om råd og tips til hvordan man skal takle tragedien. Da tenker jeg ikke på de som er direkte berørt, men alle oss andre som er mer på tilskuerplass.

Virker som det ikke er ende på hvor mye man skal snakke og ta tragedien inn over seg. Men er dette egentlig så fornuftig?

Kan ikke en sunn distansering være vel så hensiktsmessig og konstruktivt. Spesielt for de som lett river opp gamle sår. Mener ikke vi skal bli likegyldige steinmennesker. Men det må da finnes en mellomting.

Er det egentlig så lurt å gjøre dette til et tema blant treåringer i barnehagen?

Et flertall vet sikkert å skape en sunn distanse, men jeg savner denne tankegangen når rekken av 'eksperter' uttaler seg i media.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er helt enig med deg. Denne saken er hauset opp på en helt hysterisk måte.

[Gjest SMIRnøff]

Å distansere seg fra noe betyr ikke nødvendigvis likegyldighet. En kan forestille seg tre ting; empati, apati og fornuft. Den gyldne middevei, som du sier.

(Noe annet er at det føles som det er noe spesielt "norskt" å gripe fatt i slike ting på den måten. Det samme skjedde jo med frigjøringen av Norge under tysk okkupasjon under andre verdenskrig. Det ble liksom dratt frem at da hadde vi det så ille, da, ja. Men i global målestokk har vel nordmenn aldri hatt det særlig ille.)