Be om hjelp eller ta meg sammen?

[Gjest nesten frisk nå]

Jeg har hatt problemer med mat i minst 15 år, dvs halvparten av mitt liv. Jeg har trøstespist, overspist, renset meg, overtrent og sultet meg. Lenge ga jeg blaffen i hva det gjorde med kroppen min, jeg hadde ingen fremtid likevel. Men så kom kjærligheten. På tre år har jeg nå nesten blitt frisk. Jeg er normalvektig, kan gå opp/ned to-tre kilo uten å frike ut, jeg kan spise nesten det jeg vil og jeg kan trene normalt. Jeg fokuserer på en sunn og velfungerende kropp, og har det innmari bra på de fleste andre områder av livet mitt.

Men: jeg blir liksom ikke helt frisk. Plutselig kommer trøstespise-trangen tilbake, så kommer behovet for renselse. Noen ganger når jeg har gått ned litt i vekt har jeg begynt å tenke på hvor fint det ble og "bare en kilo til så..."-tanken kommer. Noen ganger har jeg uker der jeg trener frenetisk og mye, for å stramme inn områder som egentlig er ok. Det er ikke ofte jeg gir etter for trangen, men det er vanskelig når den er der. Spesielt bulimi-tankene syns jeg er vanskelige å bli kvitt. De få gangene jeg har gitt etter har skamfølelsen vært så stor at det har forsterket bulimi-tankene.

Hittil har jeg aldri bedt om hjelp. Jeg har kommet meg dit jeg er idag på egenhånd. Men nå står jeg liksom fast... Er dette så bra som jeg kan bli? Er det bare viljestyrken min som ikke er sterk nok? Eller bør jeg for første gang be om profesjonell hjelp til å bli helt frisk?

Et lite spørsmål i tillegg: Finnes det noe forskning på sf og hormonell påvirkning? Nå når jeg er nesten frisk ser jeg en klar sammenheng med hvor i syklusen min jeg er og når sf-tankene kommer tilbake, det er alltid verst uka før perioden... Noen andre som har sett sammenhenger der?

[miakami]

Ingen grunn til å skamme seg over bulimi/tilbakefall. Selv om man så og si er blitt frisk, tar det flere år før tankene blir _helt_ borte!

Hormoner har MYE å si...på hvordan man føler seg. Og føler man seg ikke bra er det lett å tanke i de baner etc.