Feil å tilby funksjonshemmede praktisk hjelp?

[Lillemus]

At jeg kan tilby service betyr ikke at jeg ikke tror de kan fikse det på egenhånd, men at det bare er vanlig å spørre.

Jeg er liten av vekst og rekker ikke alltid opp til butikkhyllene, men med litt strev så får jeg det ofte til, men da hender det at andre varer ramler ned samtidig . Jeg har opplevd at folk som har sett at jeg klundrer har spurt om de skal ta ned varen for meg. Jeg har aldri følt det skulle være en nedvurdering av meg, det er heller en praktisk greie. Men om jeg hadde vært dverg, eller kortvokst så hadde jeg kanskje følt det anderledes?

Overdreven hjelpsomhet tror jeg mange føler er slitsomt. En trenger ikke akkurat å kaste seg over en som er funksjonshemmet.

Det er en blind dame med førerhund som ofte ferdes i byen. Jeg har sett at hun stopper opp ved en fotgjengerovergang uten lydsignal. Det hender at jeg sier, " når er det grønt", når hun står der. Hun har nok sine strategier til å ferdes, men jeg tenker det er ok å si det når jeg likevel skal over samme gate. Hvis jeg hadde tatt i henne i armen og dratt henne over gata sånn helt uten videre så er jeg enig i at det ville vært en nedvurdering av henne.

''Jeg har opplevd at folk som har sett at jeg klundrer har spurt om de skal ta ned varen for meg. Jeg har aldri følt det skulle være en nedvurdering av meg, det er heller en praktisk greie.''

Samme her. ) På Ikea må jeg rett som det er be enten en ansatt eller en tilfeldig annen kunde (mannlig vanligvis) om hjelp til å løfte ned noe fra en hylle høyt oppe og ofte kommer de faktisk bort selv og tilbyr seg å hjelpe. En ordentlig mann hjelper jo en kvinne som har litt problemer. )

[Gjest Høstløv]

''Jeg er takknemlig for all hjelp og takker med et smil.''

Som jeg sa et eller annet sted, så tror jeg ikke på noen måte at alle har samme syn på dette som mine venninner. Hvis jeg er i nærheten av en dør og det kommer en rullestolbruker, så holder jeg også alltid døren åpen. Men jeg kommer ikke løpende ved enhver fortauskant, og jeg løper heller ikke tvers gjennom et rom med en gang en rullestolbruker nærmer seg en dør ;-) Det handler jo om å være sensitiv for en annen person, og mange klarer det greit. Andre ser bare rullestolen og ikke personen, og jeg tror det er det mine venninner har fått nok av.

Jeg må ofte spørre om hjelp til å komme inn i en heis, hvis det ikke er automatisk døråpner, da ser jeg meg om og undrer meg over at ikke folk av seg selv ser at jeg sliter og vil tilby hjelp, de fleste haster bare avgårde og lar dørene gå igjen uten å holde de oppe for meg. Jeg greier ikke både å manøvre rullestolen og holde oppe en tung dør.

[Gjest Elextra]

Vent til hun spør. Jeg spør pent, men får ofte nei av folk, i hvert fall nordmenn, så jeg har begynt å bare spørre afrikanere og arabere for de er kjempeblide og hjelper alltid.

Folk har en tendens til å parkere bilene sine rett bak min bil enda det står vennligst ikke parker nærmere enn tre meter og dermed kommer jeg ikke inn. Da skriker jeg på første menneske jeg ser og ber de ta ut stolen min inn i bilen og det gjør faktisk alle samtidig som de forbanner den som har parkert så nært at jeg ikke kommer inn i bilen.

Det er faktisk det største problemet jeg har ute og det at butikker ikke har ramper og cafeer ikke har toalett enda det er påbudt.

''Jeg spør pent, men får ofte nei av folk, i hvert fall nordmenn, så jeg har begynt å bare spørre afrikanere og arabere for de er kjempeblide og hjelper alltid.

''

Samme opplevde jeg da jeg var høygravid med bekkenløsning og hadde veldig vondt for å stå på bussen (de røde bussene som kjører som de har fanden i hælene hele tiden).

Jeg ba aldri om sitteplass, men satte stor pris på de få gangene noen tilbød meg plassen sin. Det var det utelukkende folk av utenlandsk opprinnelse som gjorde, muligens var det én gang også en eldre norsk dame, men jeg syntes det var litt for ille å overta plassen til en skikkelig gammel dame.

[Spenol(1)]

Men det er en del pensjonister også, og folk med krykker - og de klarer jo ikke bære selv. Og så har vi unge mødre med vogn, og unger og alt mulig - så vi bærer for mange forskjellige. Det skulle jo (som du sier) bare mangle

Jeg husker en gang jeg hadde kjøpt meg en printer, en stor tung upraktisk dings.

Jeg skulle ned til t-banen. Så kommer det en stor dame som sier " Jeg tar den jeg",. Jeg ble et øyeblikk litt i tvil om dette var et slags ran, men hun ville hjelpe meg å bære den ned. Det var jo veldig hyggelig, men det kom litt overraskende. Det er ikke ofte folk tilbyr dette helt uoppfordret.

[Mrs D]

''Jeg syns det tvert imot er mangel på folkeskikk å ta for gitt at noen trenger hjelp fordi de har en funksjonshemming''

Hvordan vet de at jeg tar det for gitt selv om jeg spør om jeg skal åpne døra , eller hjelp til å få rullestolen inn på bussen? Da tillegger de meg holdninger som jeg ikke har .

Som jeg har sagt så har det ingenting med at jeg ikke tror at de ikke kan fikse det, men heller at det er ok å spørre om en skal yte service. En som er gammel eller gravid godt klare en lang busstur uten seteplass, men hvorfor ikke spørre om de vil ha plassen?

''Hvordan vet de at jeg tar det for gitt selv om jeg spør om jeg skal åpne døra , eller hjelp til å få rullestolen inn på bussen?''

Jeg fikk mer inntrykk av at du fx kunne finne på å spørre en synshemmet som gikk bortover gata om h*n trengte hjelp, enn de eksemplene du viser til her.

Jeg åpner ofte døra for folk, men jeg gjør ikke noe nummer utav det med å spørre. Dette hvis jeg likevel er der og skal samme vei.

''En som er gammel eller gravid godt klare en lang busstur uten seteplass, men hvorfor ikke spørre om de vil ha plassen?''

Jeg syns dette er annerledes, og en selvfølge.

[morsan]

Dersom man på heltid blir utsatt for folks oppfatning om at man muligens måtte trenge en hjelpende hånd (også når man så avgjort ikke trenger det), så blir man også kontinuerlig utsatt for en nedvurdering av egen evne til å klare seg på egenhånd i samfunnet. Jeg synes ikke det er så rart at enkelte funksjonshemmede blir utrolig lei av dette.

Problemet er på sett og vis at dersom man har vært en god del sammen med f.eks. rullestolbrukere, så har man et ganske realistisk forhold til når det kanskje ville vært ok med litt hjelp og når dette er unødvendig. De som ikke har denne erfaringen, vil jo ha vanskeligere for å avgjøre hva som er adekvate tilbud om hjelp. Dermed så hjelper ikke så mye mitt synspunkt om å være sensitiv for når en person ønsker hjelp og ikke - da det for de med liten erfaring vil være vanskelig å ha denne sensitiviteten.

For å gjenta meg selv en gang til; jeg er ikke i mot at man viser vanlig høflighet mot funksjonshemmede, men synes det er greit om folk også forstår at en overdreven hjelpsomhet som mange kontinuerlig opplever ikke er noe som bidrar positivt for mange.

''Dersom man på heltid blir utsatt for folks oppfatning om at man muligens måtte trenge en hjelpende hånd (også når man så avgjort ikke trenger det), så blir man også kontinuerlig utsatt for en nedvurdering av egen evne til å klare seg på egenhånd i samfunnet.''

En mulig sammenligning på den funksjonsfriske befolkningen kunne vært om vi (damer) hadde oppført oss slik hver gang vi så en mann med barnevogn, fordi vi bare ville være snille og hjelpsomme i tilfelle han som mann trengte hjelp med barnet.

[morsan]

Jeg må ofte spørre om hjelp til å komme inn i en heis, hvis det ikke er automatisk døråpner, da ser jeg meg om og undrer meg over at ikke folk av seg selv ser at jeg sliter og vil tilby hjelp, de fleste haster bare avgårde og lar dørene gå igjen uten å holde de oppe for meg. Jeg greier ikke både å manøvre rullestolen og holde oppe en tung dør.

Det å holde opp slike dører, hva enten det er inn i en heis eller ellers, når andre folk kommer og skal inn, synes jeg er en selvfølge - rullestol eller ei!

[morsan]

''Jeg spør pent, men får ofte nei av folk, i hvert fall nordmenn, så jeg har begynt å bare spørre afrikanere og arabere for de er kjempeblide og hjelper alltid.

''

Samme opplevde jeg da jeg var høygravid med bekkenløsning og hadde veldig vondt for å stå på bussen (de røde bussene som kjører som de har fanden i hælene hele tiden).

Jeg ba aldri om sitteplass, men satte stor pris på de få gangene noen tilbød meg plassen sin. Det var det utelukkende folk av utenlandsk opprinnelse som gjorde, muligens var det én gang også en eldre norsk dame, men jeg syntes det var litt for ille å overta plassen til en skikkelig gammel dame.

''Det var det utelukkende folk av utenlandsk opprinnelse som gjorde, muligens var det én gang også en eldre norsk dame, men jeg syntes det var litt for ille å overta plassen til en skikkelig gammel dame.''

I tillegg til menn av utenlandsk opprinnelse erfarte jeg at yngre, men ikke purunge kvinner også ofte reiste seg. Jeg antok at de kanskje nylig selv hadde vært i samme situasjon og visste hvordan det kunne være.

Ellers slo det meg at damer på 50+ aldri reiste seg. Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg burde ha merket meg dem og så nektet å reise meg for dem 15-20 år senere...;-)

[Gjest Elextra]

''Det var det utelukkende folk av utenlandsk opprinnelse som gjorde, muligens var det én gang også en eldre norsk dame, men jeg syntes det var litt for ille å overta plassen til en skikkelig gammel dame.''

I tillegg til menn av utenlandsk opprinnelse erfarte jeg at yngre, men ikke purunge kvinner også ofte reiste seg. Jeg antok at de kanskje nylig selv hadde vært i samme situasjon og visste hvordan det kunne være.

Ellers slo det meg at damer på 50+ aldri reiste seg. Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg burde ha merket meg dem og så nektet å reise meg for dem 15-20 år senere...;-)

''Ellers slo det meg at damer på 50+ aldri reiste seg. Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg burde ha merket meg dem og så nektet å reise meg for dem 15-20 år senere...;-)''

Ja, du burde stemplet dem i panna!

Damene tenkte sikkert at vi visste ikke hvor godt vi hadde det som gravide, med lange fødselspermisjoner foran oss og i stor grad menn som "hjalp til hjemme"; til pass for oss å stå under graviditeten *passe fordomsfull*

[morsan]

''Ellers slo det meg at damer på 50+ aldri reiste seg. Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg burde ha merket meg dem og så nektet å reise meg for dem 15-20 år senere...;-)''

Ja, du burde stemplet dem i panna!

Damene tenkte sikkert at vi visste ikke hvor godt vi hadde det som gravide, med lange fødselspermisjoner foran oss og i stor grad menn som "hjalp til hjemme"; til pass for oss å stå under graviditeten *passe fordomsfull*

*knegg*

[Spenol(1)]

''Hvordan vet de at jeg tar det for gitt selv om jeg spør om jeg skal åpne døra , eller hjelp til å få rullestolen inn på bussen?''

Jeg fikk mer inntrykk av at du fx kunne finne på å spørre en synshemmet som gikk bortover gata om h*n trengte hjelp, enn de eksemplene du viser til her.

Jeg åpner ofte døra for folk, men jeg gjør ikke noe nummer utav det med å spørre. Dette hvis jeg likevel er der og skal samme vei.

''En som er gammel eller gravid godt klare en lang busstur uten seteplass, men hvorfor ikke spørre om de vil ha plassen?''

Jeg syns dette er annerledes, og en selvfølge.

'' Jeg fikk mer inntrykk av at du fx kunne finne på å spørre en synshemmet som gikk bortover gata om h*n trengte hjelp, enn de eksemplene du viser til her.

''

Nei, det hadde vært litt voldsomt . Men jeg kan noen ganger bli i tvil om jeg skal spørre noen om jeg skal åpne døra eller tilby plass. Jeg vet ikke om de ser på det som veldedighet eller service.

[Spenol(1)]

Det jeg ville fram til er at forskjellen på hvilken situasjon den funksjonshemmede er i - ser du at vedkommende har problemer, eller bare går ut ifra det? Det er sikkert veldig hyggelig at du spør, men jeg kan tenke meg at man kan bli temmelig lei det også hvis man går funksjonshemmed gjennom livet...

Jeg har ikke netttilgang for tiden så jeg er litt sent ute Jeg innser at jeg kom med et lite utdypende eksempel.

Jeg tenkte mest praktisk, ved feks ved å holde døra åpen, tilby sitteplass eller hjelpe en person med rullestol inn i bussen- med forbehold om at de vil det selv. Det har ingenting med at jeg ikke tror de kan klare det selv, men at de _kan _ ha behov for det, derfor spør jeg. Det er mere snakk om service enn veldedighet.

Men hvis noen funksjonshemmede ser på det som en nedvurdering av dem så bør jeg kanskje ikke gjøre det?

Men når venninna mi ofte får spørsmål om hun vet hvor hun skal så føles det nok litt sårt. Kanskje folk føler et veldig stort ansvar for å å hjelpe henne i havn når hun rusler rundt i sentrum på kveldstid? Eller kanskje de spør fordi de vet at hun vil ha større problemer med å tilkalle oppmerksomhet?