Er du et offer el setter du deg i en offerrolle?

[Tonette]

http://www.lwmagazine.no/lw-debatt/269-er-du-et-offer-eller-setter-du-deg-i-en-offerrolle

[Gjest hater det ordet]

Jeg spiller tøff, men jeg er dessverre egentlig ikke det. Hater tanken på å bli et "offer". Jeg går på i de fleste situasjoner, men så faller jeg også. Livet går opp og ned.

Jeg har flere ganger i livet vært veldig syk pga ptsd, men jeg vet ikke om dette kvalifiserer til å være et offer? Jeg ønsker jo ikke selv å være syk.

[PieLill]

Problemet når dette framstilles storthvitt, absolutt, uten farger og nyanser. Man er enten håpløst offer eller supervinner.

For de som befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene blir det frustrerende og demotiverende og få slengt i trynet at det kun handler om hvordan man tar det. Og tar man det ikke på strak arm, har man ikke taklet det i det hele tatt.

Få om noen mennesker har evnen til å være uanfektet samme hva som skjer dem. Samtidig finnes det mestringsstrategier som er mer konstruktive enn andre. Enkeltmennesket får det åpenbart best, jo mer hensiktsmessige man velger.

Den mest kvalmende missbruken av denne retorikken er når den/de som har forvollet skade vrir seg unna egen skyld og eget ansvar ved å lire av seg noe om at 'offeret' må se til å komme seg videre.

Jeg liker det engelske ordet 'survirvor', overleveende, en overvinner - en som har klart seg. "I'm not a victem, but a survirvor. The victems died."

mvh

[Gjest ustabile personer]

Har en på jobben som gjør det. Vedkommende er et offer selv ved krav som er helt vanlige å stille til en arbeidstaker, og som ingen andre leer et øyelokk på. Det er helt umulig å forholde seg til, og vedkommende burde miste jobben, siden det betyr at h*n strekker rettighetene sine ved å reagere slik. Ingen vet hvordan vedkommende reagerer når dagligdagse spørsmål tas opp.

[Tonette]

Problemet når dette framstilles storthvitt, absolutt, uten farger og nyanser. Man er enten håpløst offer eller supervinner.

For de som befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene blir det frustrerende og demotiverende og få slengt i trynet at det kun handler om hvordan man tar det. Og tar man det ikke på strak arm, har man ikke taklet det i det hele tatt.

Få om noen mennesker har evnen til å være uanfektet samme hva som skjer dem. Samtidig finnes det mestringsstrategier som er mer konstruktive enn andre. Enkeltmennesket får det åpenbart best, jo mer hensiktsmessige man velger.

Den mest kvalmende missbruken av denne retorikken er når den/de som har forvollet skade vrir seg unna egen skyld og eget ansvar ved å lire av seg noe om at 'offeret' må se til å komme seg videre.

Jeg liker det engelske ordet 'survirvor', overleveende, en overvinner - en som har klart seg. "I'm not a victem, but a survirvor. The victems died."

mvh

Enig med deg :-) Ting er ikke alltid sort/hvitt. Men jeg synes allikevel artikkelen har noe for seg.

Jeg ble imponert av ei venninne og hvordan hun taklet en voldtekt. "Jeg lar da ikke den drittsekken ødelegge livet mitt!" sa hun, og hun ryddet episoden ut av tankene ganske raskt. Jeg vet ikke om jeg ville ha taklet det like bra.

[PieLill]

Enig med deg :-) Ting er ikke alltid sort/hvitt. Men jeg synes allikevel artikkelen har noe for seg.

Jeg ble imponert av ei venninne og hvordan hun taklet en voldtekt. "Jeg lar da ikke den drittsekken ødelegge livet mitt!" sa hun, og hun ryddet episoden ut av tankene ganske raskt. Jeg vet ikke om jeg ville ha taklet det like bra.

Ja, artikkelen har mye for seg.

Jeg har noen ganger truffet folk med en slik evne til å riste av seg ting at man kan lure på om de har skjønt hva som skjedde. Men de er bare skrudd sammen på en annen måte, med lav dramafaktor.

mvh

[Gjest winda]

Ja, artikkelen har mye for seg.

Jeg har noen ganger truffet folk med en slik evne til å riste av seg ting at man kan lure på om de har skjønt hva som skjedde. Men de er bare skrudd sammen på en annen måte, med lav dramafaktor.

mvh

Jeg tror at det ligger en vesentlig forskjell i det å få snakket ut om traumer når de skjer og de som tier stille.

Ta f.eks et barn som blir voldtatt. Skammen sitter der ifra dag en. Det føler automatisk at dette kan det ikke fortelle til noen.

Så går kanskje årene og voldtekten, eller noe annet som minner om dette, skjer på nytt. Reaksjonen blir kanskje da den samme som det barnet gjorde. Personen sier ingenting. Ikke før hun blir så syk at hun ligger der.

Det er en vestenlig forskjell på dette, etter min mening, og det å oppleve en voldtekt som voksen uten disse erfaringene fra før. En voksen uten slike erfaringer vil som regel si ifra til noen og få snakket ut. En voksen er også mye flinkere til å plassere skyld.

Jeg tror ikke at det er bare en opplevd ting som de fleste gangene gjør folk syke. Jeg tror det er mere komplekst enn som så, som regel da. Det spiller sikkert en rolle hvilke gener du har fått utlevert, hva du har lært som liten.

Jeg tror at alle kan bli syke bare de opplever nok. Det er bare en forskjell på hva vi tåler sett ut ifra gener og erfaringer.

[PieLill]

Jeg tror at det ligger en vesentlig forskjell i det å få snakket ut om traumer når de skjer og de som tier stille.

Ta f.eks et barn som blir voldtatt. Skammen sitter der ifra dag en. Det føler automatisk at dette kan det ikke fortelle til noen.

Så går kanskje årene og voldtekten, eller noe annet som minner om dette, skjer på nytt. Reaksjonen blir kanskje da den samme som det barnet gjorde. Personen sier ingenting. Ikke før hun blir så syk at hun ligger der.

Det er en vestenlig forskjell på dette, etter min mening, og det å oppleve en voldtekt som voksen uten disse erfaringene fra før. En voksen uten slike erfaringer vil som regel si ifra til noen og få snakket ut. En voksen er også mye flinkere til å plassere skyld.

Jeg tror ikke at det er bare en opplevd ting som de fleste gangene gjør folk syke. Jeg tror det er mere komplekst enn som så, som regel da. Det spiller sikkert en rolle hvilke gener du har fått utlevert, hva du har lært som liten.

Jeg tror at alle kan bli syke bare de opplever nok. Det er bare en forskjell på hva vi tåler sett ut ifra gener og erfaringer.

Selvsagt har alle et bristepunkt som henger sammen med både arv, tidligere erfaringer og sum av belastninger.

At noen er nærmest uaffisert av det de fleste vil fått en sterk reaksjon på er ikke et ideal, bare en forskjell mellom mennesker.

mvh

[Gjest blame the victim my ass]

Det er ikke noe galt i å være et offer. Å være offer betyr at du er skadelidende for noe vondt som er påført deg.

Jeg har blitt voldtatt og er et voldteksoffer med postraumatiske reaksjoner. Samtidig har jeg faktisk kommet meg videre takket være god hjelp fra voldtektsmottak og senere psykolog og har det mye bedre i dag. Men jeg mener jeg fortsatt er et offer, blant mange andre ting som er min identitet.

Tror kanskje også mange lurer seg selv ved å si at de ikke er et offer, men så har de det kanskje ikke så greit pga ting som har skjedd dem likevel.

Jeg er møkk lei offerklandring!

[Gjest blame the victim my ass]

Ja, artikkelen har mye for seg.

Jeg har noen ganger truffet folk med en slik evne til å riste av seg ting at man kan lure på om de har skjønt hva som skjedde. Men de er bare skrudd sammen på en annen måte, med lav dramafaktor.

mvh

Hva mener du med dramafaktor?

[Gjest blame the victim my ass]

Kronikken er skrevet av Live Landmark som er hallelujacoach (Lighting Process coach). Mulig hun begynner å få færre "pasienter" og er nå ute etter at ofre skal komme til henne og lære LP til den nette sum av 15 000 kr?

*spy*

[Sør]

Problemet når dette framstilles storthvitt, absolutt, uten farger og nyanser. Man er enten håpløst offer eller supervinner.

For de som befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene blir det frustrerende og demotiverende og få slengt i trynet at det kun handler om hvordan man tar det. Og tar man det ikke på strak arm, har man ikke taklet det i det hele tatt.

Få om noen mennesker har evnen til å være uanfektet samme hva som skjer dem. Samtidig finnes det mestringsstrategier som er mer konstruktive enn andre. Enkeltmennesket får det åpenbart best, jo mer hensiktsmessige man velger.

Den mest kvalmende missbruken av denne retorikken er når den/de som har forvollet skade vrir seg unna egen skyld og eget ansvar ved å lire av seg noe om at 'offeret' må se til å komme seg videre.

Jeg liker det engelske ordet 'survirvor', overleveende, en overvinner - en som har klart seg. "I'm not a victem, but a survirvor. The victems died."

mvh

Godt skrevet!

Tiltredes!

Med vennlig hilsen

[PieLill]

Hva mener du med dramafaktor?

Hvor mye man øser seg opp og dramatiserer ting.

I den ene enden har man f.eks. barn som hyler som gale og forlanger ambulanse fordi de har slått seg litt. I den andre enden h*n som ganske rolig og udramatisk konstaterer at h*n må kjøpe seg ny mobil etter å ha blitt utsatt for vepnet ran.

mvh

[PieLill]

Det er ikke noe galt i å være et offer. Å være offer betyr at du er skadelidende for noe vondt som er påført deg.

Jeg har blitt voldtatt og er et voldteksoffer med postraumatiske reaksjoner. Samtidig har jeg faktisk kommet meg videre takket være god hjelp fra voldtektsmottak og senere psykolog og har det mye bedre i dag. Men jeg mener jeg fortsatt er et offer, blant mange andre ting som er min identitet.

Tror kanskje også mange lurer seg selv ved å si at de ikke er et offer, men så har de det kanskje ikke så greit pga ting som har skjedd dem likevel.

Jeg er møkk lei offerklandring!

Du har et poeng. Blir som når man omdefinerer alle 'problemer' til 'utfordringer'.

Samtidig er det noen som gir de negative hendelsene i livet større plass enn hva som er hensiktsmessig.

mvh

[Gjest blame the victim my ass]

Du har et poeng. Blir som når man omdefinerer alle 'problemer' til 'utfordringer'.

Samtidig er det noen som gir de negative hendelsene i livet større plass enn hva som er hensiktsmessig.

mvh

''Samtidig er det noen som gir de negative hendelsene i livet større plass enn hva som er hensiktsmessig.''

Det kan jeg være enig i. Og hvis det gjelder f.eks ofre for voldtekt, må de få riktig hjelp til å gjøre noe med det.

Jeg håper bare folk kan skjønne forskjellen på å være voldteksoffer med posttraumatiske stressreaksjoner og folk som stadig setter seg i en offerrolle så fort de f.eks blir sagt imot. Det er noe helt annet!

[PieLill]

''Samtidig er det noen som gir de negative hendelsene i livet større plass enn hva som er hensiktsmessig.''

Det kan jeg være enig i. Og hvis det gjelder f.eks ofre for voldtekt, må de få riktig hjelp til å gjøre noe med det.

Jeg håper bare folk kan skjønne forskjellen på å være voldteksoffer med posttraumatiske stressreaksjoner og folk som stadig setter seg i en offerrolle så fort de f.eks blir sagt imot. Det er noe helt annet!

''Jeg håper bare folk kan skjønne forskjellen på å være voldteksoffer med posttraumatiske stressreaksjoner og folk som stadig setter seg i en offerrolle så fort de f.eks blir sagt imot. Det er noe helt annet!''

Du har helt rett.

mvh