barn og sinne

[Gjest Hva tenker du?]

Hvordan er det hos dere når et barn får raserianfall og er så høylydt at de i fjerde hører barnet ditt? Blir du sint og smeller i eller lar du barnet skrike og rope til det går over av seg selv/det får viljen sin? Har ikke barn godt av å se at voksne kan bli sint og at de har en toleransegrense? Jeg har en diskusjon med en venninne om dette.

[Gjest winda]

Det spørs jo litt på alderen til barnet?

[Gjest Hva tenker du?]

Det spørs jo litt på alderen til barnet?

Syv år. Det skal sies at barnet aldri tar feil eller gjør feil i egne øyne. Det er alltid noen andre sin skyld eller leketingen sin skyld.

[Dorthe]

Inn på rommet til de har roet seg ned, da kan de komme ut.

[PieLill]

Målet må være at barnet skal erfare at raserianfall aldri gir ønsket resultat.

Visst kan man bli sint og det kan være en fornuftig reaksjon. Men ofte er det mer strategisk og være rolig og uimponert, nesten likegyldig til opptrinnet. Barnet skal ikke få makt til å gjøre meg sint, stresset eller på andre måter oppbrakt med slik oppførsel.

Si noe om at jeg (evt. vi andre) ikke orker å høre på som om h*n så gjerne vil hyle, får h*n gå på rommet og lukke døren. Eventuelt kan man ignorere barnet og hylingen fullstendig.

Unger kan vræle i mer enn en time før de finner ut at det ikke gidder mer. Skal ikke mange slike runder til før de finner ut at det ikke er verdt bryet. Selvsagt forutsatt at de alltid får samme mangel på respons.

mvh

[Dorthe]

Målet må være at barnet skal erfare at raserianfall aldri gir ønsket resultat.

Visst kan man bli sint og det kan være en fornuftig reaksjon. Men ofte er det mer strategisk og være rolig og uimponert, nesten likegyldig til opptrinnet. Barnet skal ikke få makt til å gjøre meg sint, stresset eller på andre måter oppbrakt med slik oppførsel.

Si noe om at jeg (evt. vi andre) ikke orker å høre på som om h*n så gjerne vil hyle, får h*n gå på rommet og lukke døren. Eventuelt kan man ignorere barnet og hylingen fullstendig.

Unger kan vræle i mer enn en time før de finner ut at det ikke gidder mer. Skal ikke mange slike runder til før de finner ut at det ikke er verdt bryet. Selvsagt forutsatt at de alltid får samme mangel på respons.

mvh

Du har ikke vært borti stae unger altså ) Jeg har holdt på sånn i årevis med flere av mine og sagt akkurat som du sier at jeg ikke gidder å høre på så de får gå inn på rommet til de har roet seg ned.

[PieLill]

Du har ikke vært borti stae unger altså ) Jeg har holdt på sånn i årevis med flere av mine og sagt akkurat som du sier at jeg ikke gidder å høre på så de får gå inn på rommet til de har roet seg ned.

Jeg var upresis.

Ungene trenger ikke så veldig mange runder med timesvræling på gulvet rett foran en mamma som ikke enser dem, før de skjærer ned på akkurat den biten. (Om mamma flytter på seg åler de seg etter.)

Men utvisning til rommet for nedkjøling og nedvolumisering, er ting man kommer ut av tellingen på.

:-)

mvh

[Gjest Hva tenker du?]

Målet må være at barnet skal erfare at raserianfall aldri gir ønsket resultat.

Visst kan man bli sint og det kan være en fornuftig reaksjon. Men ofte er det mer strategisk og være rolig og uimponert, nesten likegyldig til opptrinnet. Barnet skal ikke få makt til å gjøre meg sint, stresset eller på andre måter oppbrakt med slik oppførsel.

Si noe om at jeg (evt. vi andre) ikke orker å høre på som om h*n så gjerne vil hyle, får h*n gå på rommet og lukke døren. Eventuelt kan man ignorere barnet og hylingen fullstendig.

Unger kan vræle i mer enn en time før de finner ut at det ikke gidder mer. Skal ikke mange slike runder til før de finner ut at det ikke er verdt bryet. Selvsagt forutsatt at de alltid får samme mangel på respons.

mvh

Den løsningen som ble gjort, og som vanligvis blir gjort, var at barnet fikk rolig tilsnakk og fikk beskjed om å sitte på en stol midt i rommet der resten (inkl besøket) befant seg. Enkelte gikk hjem pga lydnivået. Det ble gitt beskjed om ikke å snakke til barnet. Men hvordan kan man overse et barn som sitter midt iblandt oss og som vræler så det er umulg å snakke sammen? Det er jo tydelig for barnet også at vi blir påvirket. Man blir sittende å se dumt på hverandre, for man skal jo ikke blande seg i andre sin måte å oppdra barn på. Barnet ble på ingen måte fjernet fra situasjonen, det ble i grunnen heller sentrum av begivenhetene. Er det uhøflig å gå hjem når det blir sånn?

[PieLill]

Den løsningen som ble gjort, og som vanligvis blir gjort, var at barnet fikk rolig tilsnakk og fikk beskjed om å sitte på en stol midt i rommet der resten (inkl besøket) befant seg. Enkelte gikk hjem pga lydnivået. Det ble gitt beskjed om ikke å snakke til barnet. Men hvordan kan man overse et barn som sitter midt iblandt oss og som vræler så det er umulg å snakke sammen? Det er jo tydelig for barnet også at vi blir påvirket. Man blir sittende å se dumt på hverandre, for man skal jo ikke blande seg i andre sin måte å oppdra barn på. Barnet ble på ingen måte fjernet fra situasjonen, det ble i grunnen heller sentrum av begivenhetene. Er det uhøflig å gå hjem når det blir sånn?

''Men hvordan kan man overse et barn som sitter midt iblandt oss og som vræler så det er umulg å snakke sammen?''

Ved rent skuespill.

I den situasjonen du beskriver, med mange gjester, ville jeg nok valgt å ta barnet bort fra situasjonen. Hvor uhøflig det er å gå pga noe slikt kommer an på anledningen til besøket, hvor lenge man har planlagt å være og hvor lenge ungen hyler.

mvh

[Lillemus]

Den løsningen som ble gjort, og som vanligvis blir gjort, var at barnet fikk rolig tilsnakk og fikk beskjed om å sitte på en stol midt i rommet der resten (inkl besøket) befant seg. Enkelte gikk hjem pga lydnivået. Det ble gitt beskjed om ikke å snakke til barnet. Men hvordan kan man overse et barn som sitter midt iblandt oss og som vræler så det er umulg å snakke sammen? Det er jo tydelig for barnet også at vi blir påvirket. Man blir sittende å se dumt på hverandre, for man skal jo ikke blande seg i andre sin måte å oppdra barn på. Barnet ble på ingen måte fjernet fra situasjonen, det ble i grunnen heller sentrum av begivenhetene. Er det uhøflig å gå hjem når det blir sånn?

Litt avhengig av hva slags selskap det var så hadde jeg nok tatt veska mi og gått hjem og sagt noe sånt som at jeg ikke orket å sitte i det bråket.

Hadde det vært min unge hadde jeg sendt ungen på rommet.

[Gjest winda]

Litt avhengig av hva slags selskap det var så hadde jeg nok tatt veska mi og gått hjem og sagt noe sånt som at jeg ikke orket å sitte i det bråket.

Hadde det vært min unge hadde jeg sendt ungen på rommet.

Hva hadde du gjort med en unge som du prøvde å sette på rommet og som raste og kom ut igjen? Mine barn hadde aldri villet sittet i ro på rommet i en sånn situasjon da de var små. Enkelte barn har et voldsomt temperament.

[Gjest Tatjana]

Hva hadde du gjort med en unge som du prøvde å sette på rommet og som raste og kom ut igjen? Mine barn hadde aldri villet sittet i ro på rommet i en sånn situasjon da de var små. Enkelte barn har et voldsomt temperament.

Ett av mine barn kom gjerne tilbake i slike tilfeller, h*n hadde (har) et ganske heftig temperament. Men da bare sendte jeg barnet på rommet igjen. Og igjen. Og igjen. Med samme beskjed: Du kan komme tilbake når du er ferdig med å hyle.

[spiky]

Syv år. Det skal sies at barnet aldri tar feil eller gjør feil i egne øyne. Det er alltid noen andre sin skyld eller leketingen sin skyld.

Hadde sønnen min i en alder av 7 år oppført seg sånn, hadde han fått en skjennepreken samt blitt sendt på rommet sitt. Det får være måte på at unger skal få oppføre seg akkurat så drittalt som de vil. En 7-åring vet bedre.

[Gjest winda]

Ett av mine barn kom gjerne tilbake i slike tilfeller, h*n hadde (har) et ganske heftig temperament. Men da bare sendte jeg barnet på rommet igjen. Og igjen. Og igjen. Med samme beskjed: Du kan komme tilbake når du er ferdig med å hyle.

Jeg gjorde også dette. Problemet var når vi var på besøk til noen. Det hendt at jeg rett og slett tok med meg barnet hjem igjen om det slo seg vrangt.

Det rare var at ettersom årene gikk så ble ungen bare roligere og tok til seg alt av lærdom. I puberteten var hun den snilleste du kunne tenke deg, men fortsatt med temperament.Dette har hun heldigvis lært seg å bruke konstruktivt. Jeg har ihvertfall lært at ikke alle barn er like.

[Lillemus]

Hva hadde du gjort med en unge som du prøvde å sette på rommet og som raste og kom ut igjen? Mine barn hadde aldri villet sittet i ro på rommet i en sånn situasjon da de var små. Enkelte barn har et voldsomt temperament.

Det er faktisk de voksne som bestemmer så om dette skjedde i et selskap hadde jeg enten satt meg inne på rommet foran døra så ungen ikke kom seg ut eller jeg hadde stått utenfor å holdt igjen døra til ungen hadde sluttet å hyle.

En 7-åring skjønner såpass.

[Gjest winda]

Det er faktisk de voksne som bestemmer så om dette skjedde i et selskap hadde jeg enten satt meg inne på rommet foran døra så ungen ikke kom seg ut eller jeg hadde stått utenfor å holdt igjen døra til ungen hadde sluttet å hyle.

En 7-åring skjønner såpass.

Ja, om man hadde et rom å plassere barnet alene på der man var så hadde jeg også gjort dette. Det hendte flere ganger på butikken også og jeg plasserte da barnet i bilen. Nå er "barnet" voksen og har blitt en ansvarbevisst og grei person. Ihvertfall i mine øyne, hehe.