morbus meniere og depresjon

[janhag]

jeg er en gift 3 barnsmor som for litt over ett år siden fikk jeg diagonosen mb. meniere. Jeg har siden vært sykemeldt/rehabilitering fra min jobb som sykepleier. jeg har ofte og lange anfall, opptil 8 timer og nå begynner jeg å bli forferdelig sliten. sliter med søvn pga øresus, og isolerer meg av redsel for å få anfall ute blandt folk, da er jeg helt hjelpesløs, kaster opp, kan ikke stå oppreist og har dødsangst. det har mer enn en gang blitt ringt etter ambulanse før jeg har fått forklart meg. Livet mitt er snudd opp ned, jeg kjenner at livsgleden og livsgnisten forsvinner. jeg sliter med dårlig samvittighet overfor barna mine på 8, 10 og 14 år, det er så mye jeg ikke kan stille opp på lenger... og de har mange ganger sett meg under anfall, og det skremmer dem jo. jeg snakker med dem om at det ikke er farlig, - de er fantastisk omsorgsfulle, henter bøtte, legger teppe ver meg, kald klut på panna mi...alt som jeg har gjort for dem når de har vært syke. men jeg er redd for hva dette kan gjøre med dem psykisk, jeg er selv begynt å tenke negativt om det meste. Jeg kjener igjen alle symptomer på en depresjon, men jeg har ikke energi til å kjempe imot lenger. jeg går jevnlig til primærlege og spesialist, men dette er vanskelig for meg å forklare på de knappe tildelte minuttene, så de vet nok ikke helt hvor vanskelig jeg har det, og hvor hyppige og lange anfall jeg har. jeg bruker stesolid under kraftige anfall, og imovane av og til, da sover jeg maks 3 timer sammenhengende, men det er da noe.

hvordan kan jeg klare å snu livet mitt igjen, og bli den samme livsglade, sosiale jenta jeg en gang var...vær så snill å prøv å gi meg et håp om bedre dager....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg forstår godt at du blir deprimert av en slik livssituasjon.

Ta en utskrift av innlegget ditt. Legg det ved et brev til nevrologen din, og si at du neste time må få lengre tid fordi du også vil snakke om depresjonen. Et lignende brev til fastlegen bør du kanskje også sende?

Lykke til :-)