Sosiale behov og energi

[Gjest asosial?]

Hvor skal jeg begynne..

Jeg er ikke egentlig sjenert eller blyg. Jeg er ikke spesielt redd for mennesker eller for å bli sett. Men jeg er mst gld i å være alene. Og jeg lurer på om jeg er asosial...

Jeg er introvert. Altså, jeg trenger å være alene for å lade meg opp. Mennesker gjør meg sliten - ikke alltid, men som regel. Når noen setter seg tett inntil meg på bussen og det er andre seter ledig, da føler jeg det påtrengende, og kjenner den andres tilstedeværelse ganske intenst. Det er slitsomt. Jeg er så oppmerksom på at jeg har denne personen nært på meg at jeg blir sliten.

Sånn ellers fungerer jeg stort sett som andre mennesker, jeg har mann, barn og jobber litt. Men jeg har ME, og har derfor i utgangspunktet ikke så mye energi å rutte med. Jeg har heller ikke mange venner, siden familien og kollegene mine gir meg nok sosialt, og jeg ikke har overskudd/energi/lyst nok til å treffe venner i hverdagen. Jeg savner det ikke veldig heller, må jeg innrømme...

Vet ikke helt hvor jeg vil, men lurer vel på om det er andre som meg der ute. Jeg føler meg altså helt normal, jeg har god utdannelse og er oppegående i hodet, men jeg er ikke sosial slik man liksom "skal". Man "skal" ha mange venner og mange jern i ilden, men jeg vil helst ha fred og ro..... Flere som meg?

[Gjest ambrose]

Det er ikke noe galt i dette

[Luska]

Jeg er akkurat som deg (bortsett fra at jeg ikke har ME). Føler meg ganske normal egentlig, blir bare litt irritert noen ganger på velmenende venninner som mener jeg må komme meg mer ut. Men jeg er med på de sosiale tingene jeg ønsker å være med på. Det kan være snakk om fester 2 - 3 ganger i året, ellers er det symøter og vinklubber nå og da, som regel 1 - 2 ganger pr. måned. Det holder lenge for meg. Er kjempeglad i sofaen og hjemmekos, jeg.

I tillegg er jeg jo litt ekstra sosial mtp barnet mitt da, vi besøker venner, drar på kino, handleturer, skogturer sammen med andre.

Men jeg er altså mye mindre sosial enn de fleste venninnene mine.

[Gjest asosial?]

Det er ikke noe galt i dette

Takk for at du sier det, det er jo sant :-) Men en verden med ekstroverte idealer gjør meg sliten, og jeg føler meg likevel unormal. Selv om jeg egentlig vet jeg ikke er det, for vi er flere, vi bare synes ikke så godt. :-)

[Gjest asosial]

Jeg er akkurat som deg (bortsett fra at jeg ikke har ME). Føler meg ganske normal egentlig, blir bare litt irritert noen ganger på velmenende venninner som mener jeg må komme meg mer ut. Men jeg er med på de sosiale tingene jeg ønsker å være med på. Det kan være snakk om fester 2 - 3 ganger i året, ellers er det symøter og vinklubber nå og da, som regel 1 - 2 ganger pr. måned. Det holder lenge for meg. Er kjempeglad i sofaen og hjemmekos, jeg.

I tillegg er jeg jo litt ekstra sosial mtp barnet mitt da, vi besøker venner, drar på kino, handleturer, skogturer sammen med andre.

Men jeg er altså mye mindre sosial enn de fleste venninnene mine.

Hei :-) Jeg er bare redd for å stikke meg ut, være unormal. Idiotisk egentlig, for alle individer er jo forskjellige. Men nå som voksen hadde det vært fint å slå seg til ro med hvordan en er.

Jeg må vel kunne avsløre at det er en situasjon på jobben om dagen som gjør at jeg er ekstra sensitiv på dette, siden en svært ekstrovert person (som jeg er leder for) godt kan kritisere meg for å være stille og ikke respondere godt nok. Vel, jeg responderer slik jeg pleier, men ikke slik denne personen sikkert er vant til i sin krets. Og jeg har ikke behov for å tømme ut alle private detaljer slik vedkommende gjør.

Som voksen burde jeg være trygg nok på meg selv og godta meg selv nok til ikke å la slikt gjøre meg usikker, men i perioder med lite energi har jeg også lite motstandskraft. Og mister derfor selvtilliten. Så det er godt å høre at det er flere, men jeg vet jo godt at vi er mange - vi synes bare ikke så godt. :-)

[Gjest ambrose]

Takk for at du sier det, det er jo sant :-) Men en verden med ekstroverte idealer gjør meg sliten, og jeg føler meg likevel unormal. Selv om jeg egentlig vet jeg ikke er det, for vi er flere, vi bare synes ikke så godt. :-)

ja, man skal jo helst være perfekte på alle områder i livet. Og om man skiller seg ut, går mot strømmen, blir man kanskje sett litt rart på eller noe sånt. Men tror du ikke mange av de som er med strømmen, skulle ønske de våget å gjøre det samme?

Jeg synes du skal være stolt av at du faktisk tør skille deg ut

[Gjest asosial?]

ja, man skal jo helst være perfekte på alle områder i livet. Og om man skiller seg ut, går mot strømmen, blir man kanskje sett litt rart på eller noe sånt. Men tror du ikke mange av de som er med strømmen, skulle ønske de våget å gjøre det samme?

Jeg synes du skal være stolt av at du faktisk tør skille deg ut

''Jeg synes du skal være stolt av at du faktisk tør skille deg ut :)''

Tja, det er vel akkurat det jeg ikke tør.. Selvtilliten er ikke nok på plass, selv i voksen alder.

[Gjest fleresomdeg]

Jeg tror dette har noe med tiden vi lever i å gjøre. Idealet er å være sosial, ha det travelt, ønske å være med på mest mulig. Man skal være utadvent hele tiden.

Jeg er som deg; godt utdannet, "vanlig" familie. Ikke noe påfallende med meg. Jeg er sikkert kjedelig i noens øyne, men vet at de få nære vennene jeg har ikke synes det.

Jeg er av dem som får panikk når noen sier de vil arrangere hyttetur en helg, og forventer at vår familie blir med. 10 personer på en hytte sammen en helg får det til å knytte seg i nakken på meg. Da må jeg ha flere dager fri etterpå for å komme meg. Vi blir ganske enkelt ikke med på slike hytteturer.

Vi må jo ha en viss sosial aktivitet på grunn av barna, men har lagt oss på et nivå som ikke sliter oss ut.

"Nå skal vi ha det gøy"- sammenkomster er det verste jeg vet. Mer avslappede sammenkomster der det ikke er så høytidelig passer meg mer. Og ikke minst: når man kan gå når man vil.

Vil bare si at du er ikke alene. Vi introverte må tørre å stå opp for våre behov for å være alene og ha ro og fred. Det er ikke spesielt å ønske det, det er bare ikke det rådende ideal.

Man kan få inntrykk av at ro og fred er det samme som kjedelig, og det er jo noe av det verste man kan oppleve i vår tid.

Jeg tror det er viktig å oppleve for både voksne og barn at stillhet også har en verdi. Behovet er bare forskjellig fra person til person.

[ekte nick]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver, selv om jeg ikke har ME. Det er mange som trives med å være mye alene, og jeg ser det som en styrke, så lenge man også klarer å omgås andre.

[Gjest ambrose]

''Jeg synes du skal være stolt av at du faktisk tør skille deg ut :)''

Tja, det er vel akkurat det jeg ikke tør.. Selvtilliten er ikke nok på plass, selv i voksen alder.

Hm. Jeg forsto deg slik at du var deg selv ift en person på jobben din.

[Gjest rolig rolig]

Har det akkurat som deg.

Vil gjerne ha mange venner, men når jeg tenker meg om har jeg verken tid eller energi til det. Har noen få venner, men har ikke tid til å pleie kontakten så ofte som jeg burde med de. Har mer enn nok med kolleger og venner, og føler egentlig ikke behov for å være så sosial hele tiden. Elsker alenetid jeg...

Da lader jeg batteriene. Liker heller ikke sitte sammen med noen på bussen, særlig ikke om morgenen, da trenger jeg å våkne og samle litt energi før jeg orker folk hehe... verste jeg vet er å møte kjentfolk på morgenen, er først i ti-tia jeg orker å være nogenlunde sosial Greit å ha en rolig start på dagen.

[Gjest rolig rolig]

Har det akkurat som deg.

Vil gjerne ha mange venner, men når jeg tenker meg om har jeg verken tid eller energi til det. Har noen få venner, men har ikke tid til å pleie kontakten så ofte som jeg burde med de. Har mer enn nok med kolleger og venner, og føler egentlig ikke behov for å være så sosial hele tiden. Elsker alenetid jeg...

Da lader jeg batteriene. Liker heller ikke sitte sammen med noen på bussen, særlig ikke om morgenen, da trenger jeg å våkne og samle litt energi før jeg orker folk hehe... verste jeg vet er å møte kjentfolk på morgenen, er først i ti-tia jeg orker å være nogenlunde sosial Greit å ha en rolig start på dagen.

Mente at jeg har mer enn nok med familie og kolleger :-)

Dessverre har jeg ikke så mye tid/energi til å pleie med familie utenom

min egen (mann og barn)...

[Gjest asosial?]

Jeg tror dette har noe med tiden vi lever i å gjøre. Idealet er å være sosial, ha det travelt, ønske å være med på mest mulig. Man skal være utadvent hele tiden.

Jeg er som deg; godt utdannet, "vanlig" familie. Ikke noe påfallende med meg. Jeg er sikkert kjedelig i noens øyne, men vet at de få nære vennene jeg har ikke synes det.

Jeg er av dem som får panikk når noen sier de vil arrangere hyttetur en helg, og forventer at vår familie blir med. 10 personer på en hytte sammen en helg får det til å knytte seg i nakken på meg. Da må jeg ha flere dager fri etterpå for å komme meg. Vi blir ganske enkelt ikke med på slike hytteturer.

Vi må jo ha en viss sosial aktivitet på grunn av barna, men har lagt oss på et nivå som ikke sliter oss ut.

"Nå skal vi ha det gøy"- sammenkomster er det verste jeg vet. Mer avslappede sammenkomster der det ikke er så høytidelig passer meg mer. Og ikke minst: når man kan gå når man vil.

Vil bare si at du er ikke alene. Vi introverte må tørre å stå opp for våre behov for å være alene og ha ro og fred. Det er ikke spesielt å ønske det, det er bare ikke det rådende ideal.

Man kan få inntrykk av at ro og fred er det samme som kjedelig, og det er jo noe av det verste man kan oppleve i vår tid.

Jeg tror det er viktig å oppleve for både voksne og barn at stillhet også har en verdi. Behovet er bare forskjellig fra person til person.

''Man kan få inntrykk av at ro og fred er det samme som kjedelig, og det er jo noe av det verste man kan oppleve i vår tid.''

Ja, det er liksom tabu å kjede seg? Jeg kjeder meg så å si aldri. Storkoser meg i eget selskap. Var litt sosial i går, og det var utrolig koselig og hyggelig, men like deilig er det å kunne gå hjem når jeg har fått min dose. ;-)

[Gjest asosial]

Hm. Jeg forsto deg slik at du var deg selv ift en person på jobben din.

Åja, sånn sett :-) Stemmer det, jeg kan ikke plapre i vei slik hun gjør. Problemet er bare at hun tar meg for å være distansert. Men dette er et menneske som ikke ser seg selv utenfra i det hele tatt, da. ;-)

[Gjest ambrose]

Åja, sånn sett :-) Stemmer det, jeg kan ikke plapre i vei slik hun gjør. Problemet er bare at hun tar meg for å være distansert. Men dette er et menneske som ikke ser seg selv utenfra i det hele tatt, da. ;-)

''Problemet er bare at hun tar meg for å være distansert.''

Ved å jobbe med selvfølelsen din over tid,

vil du til slutt ikke bry deg om hva hun (eller andre) tror og/eller mener om deg.

[Kalevaala]

Jeg er også introvert :-)

Da jeg var rundt 20 og det var fester og natteliv som gjaldt, lurte jeg på hvorfor venninnen min, som var a-menneske og vanligvis ble trøtt ved 22-tiden, alltid var den siste til å forlate festen. Hun så faktisk ut til å bli mer og mer våken og glad utover kvelden når det var fest.

Mens jeg som er b-menneske og godt kunne sitte oppe til 02:00 midt i uka på hverdager, ble utrolig sliten av disse festene og dro som regel hjem før midnatt. Det var ikke det at jeg var trøtt, jeg la meg ikke når jeg kom hjem, men leste, så på TV og nøt ensomheten.

Først etter at internett kom med sine flotte muligheter til å finne forklaring på alt, forstod jeg at hele forskjellen bestod i at venninnen min er meget ekstrovert og fikk mer og mer energi av menneskene rundt seg jo lengre ut på kvelden det led, mens jeg ble tappet for energi av det samme.

Nå er jeg over 40 og har slått meg ganske til ro med personligheten min. Jeg lever jeg et rikt og godt liv synes jeg. Har full jobb, studerer litt på kveldstid (nettstudier) og har barn og kjæreste. Men jeg har altså ikke sosial energi nok til mer enn dette så venninner har jeg faktisk ikke lenger. Det er litt synd, men som deg savner jeg det ikke så veldig.

I noen situasjoner kan det allikevel fortsatt føles litt trist å være introvert. Det gjelder spesielt i tilfeller hvor jeg gjerne skulle vært veltalende og rask i replikken. Hos introverte tar det litt lengre tid å formulere setninger, og langtidshukommelsen er ikke så raskt tilgjengelig. Når praten går rundt lunsjbordet på jobben og jeg har fått formulert i tankene hva jeg vil si om en sak, er de andre for lengst over på neste tema ;-)

Noen ganger drømmer jeg om å invitere til selskap, for jeg synes det er så koselig å lage mat og å sitte rundt et bord med hyggelige mennesker. Men da må jeg bare minne meg selv om at jeg for det første ikke kjenner mange nok å invitere fordi jeg overhode ikke pleier kontakt med andre enn den nærmeste familien. For det andre ville det kræsje allerede idèt gjestene kom og ville inn på kjøkkenet for å skravle med meg mens jeg lager mat. Da går alt i krøll for meg, for jeg kan ikke gjøre ting mens jeg prater. Gjestene ville nok også synes at jeg er en dårlig vertinne, som fader ut etter et par-tre timer og ikke klarer å snakke mer. (Dette er litt satt på spissen, jeg kan klare en helaften en gang i blant - og gjør det også, men ikke uten omkostninger.)

[nitty-gritty]

Jeg er ganske introvert, ja. Jeg har lavt sosialt behov og føler ofte behov for stillhet.

Som en annen nevnte i denne tråden, så blir jeg utrolig sliten av fest. Det blir ikke vennene mine, de får heller mer energi utover kvelden.

Jeg er i åpen barnehage med datteren min tre ganger i uka i et par timer per gang. Hver gang vi har vært der er jeg sjeleglad for den 1,5 timen hun sover etterpå, for jeg er SLITEN. Den mengden mennesker, alle samtalene og å være så sosialt tilgjengelig tapper meg helt for energi. Dog kan jeg fint skrive universitetsoppgave i tolv timer i strekk eller gjøre husarbeid i fire timer uten å føle det slik etterpå.

Jeg har oppdaget at jeg har stor glede og blir ikke ekstra sliten av interessante samtaler med nære venner.

[Gjest asosial?]

Jeg er også introvert :-)

Da jeg var rundt 20 og det var fester og natteliv som gjaldt, lurte jeg på hvorfor venninnen min, som var a-menneske og vanligvis ble trøtt ved 22-tiden, alltid var den siste til å forlate festen. Hun så faktisk ut til å bli mer og mer våken og glad utover kvelden når det var fest.

Mens jeg som er b-menneske og godt kunne sitte oppe til 02:00 midt i uka på hverdager, ble utrolig sliten av disse festene og dro som regel hjem før midnatt. Det var ikke det at jeg var trøtt, jeg la meg ikke når jeg kom hjem, men leste, så på TV og nøt ensomheten.

Først etter at internett kom med sine flotte muligheter til å finne forklaring på alt, forstod jeg at hele forskjellen bestod i at venninnen min er meget ekstrovert og fikk mer og mer energi av menneskene rundt seg jo lengre ut på kvelden det led, mens jeg ble tappet for energi av det samme.

Nå er jeg over 40 og har slått meg ganske til ro med personligheten min. Jeg lever jeg et rikt og godt liv synes jeg. Har full jobb, studerer litt på kveldstid (nettstudier) og har barn og kjæreste. Men jeg har altså ikke sosial energi nok til mer enn dette så venninner har jeg faktisk ikke lenger. Det er litt synd, men som deg savner jeg det ikke så veldig.

I noen situasjoner kan det allikevel fortsatt føles litt trist å være introvert. Det gjelder spesielt i tilfeller hvor jeg gjerne skulle vært veltalende og rask i replikken. Hos introverte tar det litt lengre tid å formulere setninger, og langtidshukommelsen er ikke så raskt tilgjengelig. Når praten går rundt lunsjbordet på jobben og jeg har fått formulert i tankene hva jeg vil si om en sak, er de andre for lengst over på neste tema ;-)

Noen ganger drømmer jeg om å invitere til selskap, for jeg synes det er så koselig å lage mat og å sitte rundt et bord med hyggelige mennesker. Men da må jeg bare minne meg selv om at jeg for det første ikke kjenner mange nok å invitere fordi jeg overhode ikke pleier kontakt med andre enn den nærmeste familien. For det andre ville det kræsje allerede idèt gjestene kom og ville inn på kjøkkenet for å skravle med meg mens jeg lager mat. Da går alt i krøll for meg, for jeg kan ikke gjøre ting mens jeg prater. Gjestene ville nok også synes at jeg er en dårlig vertinne, som fader ut etter et par-tre timer og ikke klarer å snakke mer. (Dette er litt satt på spissen, jeg kan klare en helaften en gang i blant - og gjør det også, men ikke uten omkostninger.)

''For det andre ville det kræsje allerede idèt gjestene kom og ville inn på kjøkkenet for å skravle med meg mens jeg lager mat. Da går alt i krøll for meg, for jeg kan ikke gjøre ting mens jeg prater.''

Åh, gjett om jeg kjenner meg igjen. ;-) Kroppen stivner, og jeg blir skikkelig klønete når folk stiller seg opp og ser på det jeg gjør...