ville dere skilt dere fra en som ble funkhemmet?

[Gjest sykdom og skilsmisser]

Jeg har aldri stått ovenfor en slik situasjon og vet heller ikke hvordan jeg ville føle det. Jeg har lest og hørt om en del tilfeller hvor ektefellen har tatt ut skilsmisse etter at sykdommen/ulykket rammet dem.

Selv om personen ikke lenger var slik som jeg husket , så ville jeg følt meg veldig slem ved å skille meg. Jeg forstår folk som ikke lenger kan leve sammen pga det praktiske, men akkurat det med skilsmissen forstår jeg ikke helt. Har det mest med friheten den "friske" ektefellen vil får mht til å innlede forhold til en annen?

Eller hva tenker dere? Hva er psykologien bak det?

[Gjest Elextra]

Det går ikke an å svare generelt på dette. Alle mener selvfølgelig at en i utgangspunktet skal holde sammen både i gode og i dårlige dager.

[morsan]

Jeg tenker at jeg ikke ville skilt meg 'bare' pga funksjonshemmingen, men at man aldri kan vite hvordan dette påvirker ektefellens humør og væremåte i årene som kommer, og om det er til å "holde ut".

Jeg har ingen nære bekjente som har havnet i en slik situasjon, men vet om et ungt par i 20-årene som var samboere da den ene brakk nakken og ble lam fra livet og ned. De hang sammen i flere årr etter ulykken, men så ble det slutt. Jeg vet ikke hvorfor, men mange parforhold tar slutt uten at den ene har blitt såpass alvorlig funksjonshemmet også.

[Gjest Elextra]

Jeg tenker at jeg ikke ville skilt meg 'bare' pga funksjonshemmingen, men at man aldri kan vite hvordan dette påvirker ektefellens humør og væremåte i årene som kommer, og om det er til å "holde ut".

Jeg har ingen nære bekjente som har havnet i en slik situasjon, men vet om et ungt par i 20-årene som var samboere da den ene brakk nakken og ble lam fra livet og ned. De hang sammen i flere årr etter ulykken, men så ble det slutt. Jeg vet ikke hvorfor, men mange parforhold tar slutt uten at den ene har blitt såpass alvorlig funksjonshemmet også.

Jeg tenker også har svært mye å si hvor sterkt forholdet er før den ene blir ufør. Det vet ofte ikke andre enn paret selv (kanskje til og med bare ene parten), og det kan fort se ut som om funksjonshemmingen var eneste og utløsende faktor for skilsmissen.

[morsan]

Jeg tenker også har svært mye å si hvor sterkt forholdet er før den ene blir ufør. Det vet ofte ikke andre enn paret selv (kanskje til og med bare ene parten), og det kan fort se ut som om funksjonshemmingen var eneste og utløsende faktor for skilsmissen.

Enig. Det vil nok være lett for utenforstående å tilregne et brudd kort tid etter til funksjonshemmingen eller sykdommen.

Et kjendt modell/politiker-par ble separert kort tid etter hans hjerteinfarkt, og her mener jeg å ha lest/hørt at hun hadde fortalt at hun ville skilles kort tid før han dro på den fatale løpeturen.

[ariadne]

Jeg vet ikke. Det kommer veldig an på graden og typen av funksjonshemning. Hjerneskade ville jeg nok hatt vansker med å takle.

[Gjest sykdom og skilsmisse]

Jeg vet ikke. Det kommer veldig an på graden og typen av funksjonshemning. Hjerneskade ville jeg nok hatt vansker med å takle.

'' Jeg vet ikke. Det kommer veldig an på graden og typen av funksjonshemning. Hjerneskade ville jeg nok hatt vansker med å takle.

''

Ja det tror jeg er det tøffeste. Men jeg tror nok jeg ville fått store kvaler med å skille meg fra en som ikke kunne samtykke til skilsmisse.

[Lillemus]

Det kommer helt an på type og grad av funksjonshemming. Og på hvordan den "uheldige" tar det. Det er himmelvid forskjell på om vedkommende setter seg til og er bitter og sint og nekter å gjøre noe som helst eller om vedkommende prøver å fortsette å være like aktiv som før selv om det blir på litt andre måter og med andre utfordringer.

Hjerneskade hadde jeg hatt problemer med å takle, rullestol hadde ikke vært noe problem som jeg ser det nå i alle fall.

[ariadne]

'' Jeg vet ikke. Det kommer veldig an på graden og typen av funksjonshemning. Hjerneskade ville jeg nok hatt vansker med å takle.

''

Ja det tror jeg er det tøffeste. Men jeg tror nok jeg ville fått store kvaler med å skille meg fra en som ikke kunne samtykke til skilsmisse.

Ja, selvsagt ville det vært vanskelig. Men jeg tror nok jeg ville gjort det. Jeg ville ønsket noe mer av livet.

[Gjest sykdom og skilsmisse]

Jeg tenker at jeg ikke ville skilt meg 'bare' pga funksjonshemmingen, men at man aldri kan vite hvordan dette påvirker ektefellens humør og væremåte i årene som kommer, og om det er til å "holde ut".

Jeg har ingen nære bekjente som har havnet i en slik situasjon, men vet om et ungt par i 20-årene som var samboere da den ene brakk nakken og ble lam fra livet og ned. De hang sammen i flere årr etter ulykken, men så ble det slutt. Jeg vet ikke hvorfor, men mange parforhold tar slutt uten at den ene har blitt såpass alvorlig funksjonshemmet også.

'' Jeg har ingen nære bekjente som har havnet i en slik situasjon, men vet om et ungt par i 20-årene som var samboere da den ene brakk nakken og ble lam fra livet og ned. De hang sammen i flere årr etter ulykken, men så ble det slutt. Jeg vet ikke hvorfor, men mange parforhold tar slutt uten at den ene har blitt såpass alvorlig funksjonshemmet også.

''

Hvis begge er ved sine full fem så virker det mest riktig at en kan gjøre det slutt. Men når personen blir så dårlig og havner på institu

sjon med hjerneskade, så kan ikke personen samtykke til skilsmisse.

¨Så hvis personen uansett ikke kan bo hjemme, og en slipper en del forpliktelser ,hva er tanken bak skilsmisse da? Handler det mest om friheten til å treffe en annen?

[Gjest sykdom og skilsmisse]

Ja, selvsagt ville det vært vanskelig. Men jeg tror nok jeg ville gjort det. Jeg ville ønsket noe mer av livet.

Men hva med de gode og onde dagene ?

[ariadne]

Men hva med de gode og onde dagene ?

Jeg sier bare hva jeg tror jeg ville gjort.

[black wealch]

Men hva med de gode og onde dagene ?

Få i dag som vil ta ansvar for de "onde" dagene...

[Gjest Høstløv]

Jeg er veldig glad for at mannen min ikke skilte seg fra meg, da jeg ble funksjonshemmet.

[PieLill]

Slike ting ser helt annerledes ut fra utsiden enn de gjør fra innsiden.

Man kan gjøre seg tanker om hvordan man ønsekr/håper man kommer til å handle. Men når man står midt i det, er det en helt annen historie.

Folk går fra hverandre for langt mindre problemer.

mvh

[Mrs D]

Men hva med de gode og onde dagene ?

Er det bare onde dager igjen spørs det jo om det virkelig er det man ønsker ut av resten av livet sitt. Funksjonshemming eller ikke, folk endrer seg. Det samme gjør behovene en har. Jeg kan ikke leve et tomt liv, så da hjelper det lite hva jeg lovde for x antall år sida om onde dager.

[Mrs D]

'' Jeg har ingen nære bekjente som har havnet i en slik situasjon, men vet om et ungt par i 20-årene som var samboere da den ene brakk nakken og ble lam fra livet og ned. De hang sammen i flere årr etter ulykken, men så ble det slutt. Jeg vet ikke hvorfor, men mange parforhold tar slutt uten at den ene har blitt såpass alvorlig funksjonshemmet også.

''

Hvis begge er ved sine full fem så virker det mest riktig at en kan gjøre det slutt. Men når personen blir så dårlig og havner på institu

sjon med hjerneskade, så kan ikke personen samtykke til skilsmisse.

¨Så hvis personen uansett ikke kan bo hjemme, og en slipper en del forpliktelser ,hva er tanken bak skilsmisse da? Handler det mest om friheten til å treffe en annen?

''Så hvis personen uansett ikke kan bo hjemme, og en slipper en del forpliktelser ,hva er tanken bak skilsmisse da? Handler det mest om friheten til å treffe en annen?''

Om så var, hva er galt med det? Vi mennesker er ikke skapt til å være alene. Anerkjennesle og omsorg i hverdagen er da noe alle liker?

[Gjest Faustina]

Det er så lett å stå på utsiden å mene noe om dette her, men INGEN som ikke selv står i situasjonen kan gi noe svar på hvorfor eller hvordan man vil komme til å gjøre ting hvis det skulle skje noe.

Så du dama på Lørdagsrevyen i går? Jeg synes hun forklarte så godt hvordan hun hadde tenkt rundt dette, i tillegg hadde hun der en mann hun kunne diskutere situasjonen med. Hvis vedkommende er frisk nok til å være med å ta avgjørelsen vil det nok være enklere, men hvis man fullstendig alene må ta en slikt valg tror jeg det er kjempetøft.

Men det er klart; her jeg sitter med min førlige og åndsfriske mann, vil jeg jo selvfølgelig svare at jeg ikke kommer til å skille meg fra han hvis noe slikt hadde skjedd - men det vet jeg ærlig talt ikke.

[laban]

Det kommer helt an på hva slags funksjonshemning det var, hvordan den skadede tok det, og hva slags hjelp vi kunne fått.

En ytterlighet er å leve sammen med en som fremdeles er seg selv i hodet og i personligheten, og som man slipper å være pleier for. En annen er å være (ubetalt eller elendig lønnet sammenliknet med den jobben man forventes å gi opp) pleier for en som ikke lenger kan kommunisere, som må pleies som et barn og / eller har blitt til et bittert vesen man ikke kjenner igjen.

Kona til Dagfinn Enerly (fotballspilleren som ble lam) har sagt at en viktig årsak til at de fremdeles er sammen, er at han både er sitt gamle jeg i hodet og humøret, og at de har assistenter som hjelper ham med det han ikke lenger klarer selv. Hun er ikke pleier og har kunnet fortsette med utdannelse og jobb, og han er frisk i hodet slik at han kan være pappa for ungene deres.

Når det gjelder erstatning og praktiske ordninger, tror jeg det er en fordel å bli invalidisert på jobb i Tippeligaen. Etter en trafikkulykke uten kjendisstatus og mediafokus kan man fort bli pleier på heltid med en lusen godtgjørelse, for en som er totalvrak både i kropp og hjerne. Det er nokså opplagt at man da må tenke på f.eks. barna sine. Jeg bebreider ikke de som også tenker litt på sitt eget liv i slike situasjoner.