Tankevekkende innlegg for syke og friske

[ekte nick]

http://etlivaleve.blogspot.com/2011/10/nar-livet-snur-om-gang-pa-gang.html

"Jeg tenker at hvis man i stedet spør de langtidssyke hvordan de mestrer livet, da kanskje de friske kunne få mange tips. Det er nemlig ikke sikkert at de friske har de beste mestringsstrategierne for alt i livet. De har kanskje ikke måttet å møte sitt indre dyp. Når vi møter nye utfordringer i livet, må vi arbeide ut nye mestringsstrategier. "

[BobbyPeru]

Fjas!

[ekte nick]

Fjas!

Hva mener du?

[BobbyPeru]

Hva mener du?

Jeg mener at denne voldsomme hangen sykemeldte og andre uføre har til å legitimere sitt ikke-arbeid er preget av mye fjas. Den underforståtte påstanden i innlegget om at funksjonsfriske arbeidstakere i kraft av sin friskhet (fordi man ikke har møtt nok motgang) ikke har utviklet like raffinerte mestringsstrategier som arbeidsutføre virker tøvete. Slik jeg ser det hvertfall.

(merk: jeg leste dette veldig fort)

[nitty-gritty]

Jeg synes ikke dette var spesielt interessant.

Om noen kan snakke om mestringsstrategier, så må det da heller være de som har vært igjennom alvorlig psykisk eller fysisk sykdom, men forblitt i/kommet tilbake til arbeidslivet?

[Sør]

Jeg synes ikke dette var spesielt interessant.

Om noen kan snakke om mestringsstrategier, så må det da heller være de som har vært igjennom alvorlig psykisk eller fysisk sykdom, men forblitt i/kommet tilbake til arbeidslivet?

''Om noen kan snakke om mestringsstrategier, så må det da heller være de som har vært igjennom alvorlig psykisk eller fysisk sykdom, men forblitt i/kommet tilbake til arbeidslivet?''

Det kommer jo helt an på forutsetningene.

For noen er det mestring bare å stå opp om morgenen, fordi det er mer enn de i utgangspunktet "klarer".

For andre, som er friskere, er mestring å ha jobb, familie, unger, osv.

For noen er mestring å sitte opp i sengen mens man har familien på besøk i en halvtime, for så å sove lenge etterpå, pga anstrengelsen.

Med vennlig hilsen

[nitty-gritty]

''Om noen kan snakke om mestringsstrategier, så må det da heller være de som har vært igjennom alvorlig psykisk eller fysisk sykdom, men forblitt i/kommet tilbake til arbeidslivet?''

Det kommer jo helt an på forutsetningene.

For noen er det mestring bare å stå opp om morgenen, fordi det er mer enn de i utgangspunktet "klarer".

For andre, som er friskere, er mestring å ha jobb, familie, unger, osv.

For noen er mestring å sitte opp i sengen mens man har familien på besøk i en halvtime, for så å sove lenge etterpå, pga anstrengelsen.

Med vennlig hilsen

Ja, og så?

Poenget her var hvem som eventuelt kunne lære bort mest. Jeg betviler at det er slik at alle som er langtidssykemeldte er det ene og alene fordi livet har fart så mye hardere med de enn med folk flest.

[Gjest duken]

Ja, og så?

Poenget her var hvem som eventuelt kunne lære bort mest. Jeg betviler at det er slik at alle som er langtidssykemeldte er det ene og alene fordi livet har fart så mye hardere med de enn med folk flest.

''Jeg betviler at det er slik at alle som er langtidssykemeldte er det ene og alene fordi livet har fart så mye hardere med de enn med folk flest.''

Nå har ikke jeg giddet å lese dette blogginnlegget til denne dama, men jeg har en liten kommentar til det du sier over her (i klammen).

Det er vel soleklart at livet har fart mye hardere med langtidssykmeldte enn med folk flest. Hvorfor skulle de ellers behøve en langtidssykmelding? Eller en uføregrad for den saks skyld.

Mennesker som går til legen og ber om en sykemelding gjør det fordi de føler de trenger det, enten det er av fysiske eller psykiske årsaker. Og så er det jo opp til legen å avgjøre om vedkommende skal få sykmelding eller ikke...

Livet farer hardere med folk som er langtidssykmeldte og uføre fordi de opplagt er mer syke enn folk flest, enten fysisk eller psykisk.

[frosken]

Jeg synes ikke dette var spesielt interessant.

Om noen kan snakke om mestringsstrategier, så må det da heller være de som har vært igjennom alvorlig psykisk eller fysisk sykdom, men forblitt i/kommet tilbake til arbeidslivet?

Jeg synes blogginnlegget både hadde banale elementer og ting jeg oppfattet som mer innsiktsfulle. Det med mestringsstrategier synes jeg ikke var overbevisende.

Derimot synes jeg hun har et poeng her:

''Det er derfor som friske mennesker iblant stresser syke mennesker når de sier "tenk positivt" da det blir et krav som kan være vanskelig for de fleste av oss å leve opp til. Det kan bli kravfylt og bebreidende, som om vi velger feil veg, som om vi kunde kontrollere alt i livet. ''

Det er stor variasjon mht hvor mye og hva enkeltindividet har mulighet til å påvirke i sine liv, og akkurat dette tror jeg mange kunne ha noe større ydmykhet i forhold til.

[laban]

Jeg synes blogginnlegget både hadde banale elementer og ting jeg oppfattet som mer innsiktsfulle. Det med mestringsstrategier synes jeg ikke var overbevisende.

Derimot synes jeg hun har et poeng her:

''Det er derfor som friske mennesker iblant stresser syke mennesker når de sier "tenk positivt" da det blir et krav som kan være vanskelig for de fleste av oss å leve opp til. Det kan bli kravfylt og bebreidende, som om vi velger feil veg, som om vi kunde kontrollere alt i livet. ''

Det er stor variasjon mht hvor mye og hva enkeltindividet har mulighet til å påvirke i sine liv, og akkurat dette tror jeg mange kunne ha noe større ydmykhet i forhold til.

Den "tenk positivt"-greia kan virke ganske grunn og provoserende på oss som ikke sliter med noe som helst, også.

Folk som er døende av kreft og skriver dagbok på nettet får kommentar om at de bør lese "The Secret" - det er ikke særlig innsiktsfullt eller empatisk. Det blir som når kjendiser synes det er en prestasjon å unngå langtidssykemelding etter å ha blitt slått ut av Hvem Er Penest og benytter anledningen til å rakke ned på de som kanskje har litt større problemer.

Vi er forskjellige og har verken de samme terskler eller samme måte å komme gjennom ting på. Det betyr ikke at man ikke kan lære noe av andre, men det finnes ingen Fasit. Da hadde jo ting vært atskillig enklere.

[nitty-gritty]

Jeg synes blogginnlegget både hadde banale elementer og ting jeg oppfattet som mer innsiktsfulle. Det med mestringsstrategier synes jeg ikke var overbevisende.

Derimot synes jeg hun har et poeng her:

''Det er derfor som friske mennesker iblant stresser syke mennesker når de sier "tenk positivt" da det blir et krav som kan være vanskelig for de fleste av oss å leve opp til. Det kan bli kravfylt og bebreidende, som om vi velger feil veg, som om vi kunde kontrollere alt i livet. ''

Det er stor variasjon mht hvor mye og hva enkeltindividet har mulighet til å påvirke i sine liv, og akkurat dette tror jeg mange kunne ha noe større ydmykhet i forhold til.

Ja, det er jeg enig i. Positivitetens tyrrani er definitivt en aktuell problemstilling.

Apropos det lyttet jeg til et intervju med tre mennesker med funksjonsnedsettelse. To satt i rullestol og en brukte krykke, men trengte rullestol en gang i blant. Alle var høyt utdannet og beundret for sitt arbeid innenfor diverse emner, men følte funksjonsnedsettelsen hadde tatt over mye av identiteten deres. Det interessante var forskjellene mellom de tre når det kom til positiviteten.

Den første så på ulykken som en form for velsignelse. Riktignok ble hele livet snudd på hodet, men han følte rullestolen gjorde han spesiell og ga han tilgang til områder av livet og følelsene han ikke tidligere hadde.

Nummer to var en kvinne i sin beste alder (med små barn) da ulykken skjedde. Hun var overhodet ikke interessert i å snakke om selve hendelsen, hun følte det dypt privat og ubehagelig. Hun snakket mot denne enorme positiviteten hun nærmet følte seg tvunget til å inneha, bare fordi hun nå satt i rullestol. Som hun sa: "Jeg mistet nærmest min identitet som mor til mine barn i en lang periode. Jeg føler ubehag i tilnærmet alle store sosiale settinger. Nei, jeg synes ikke det er en velsignelse eller noe jeg ikke vil ha ugjort, men jeg er da modig for det? Jeg er jo her og gjør hva jeg kan med det livet jeg har, selv om jeg ikke liker omstendighetene."

Den siste, igjen, hadde den holdningen vi andre så gjerne vil se hos de med funksjonsnedsettelse. Han strevde mye for å ikke havne i rullestol, deltok i sport på sine yngre dager og var generelt uinteressert i å føle seg funksjonshemmet på noe vis.

[ekte nick]

''Om noen kan snakke om mestringsstrategier, så må det da heller være de som har vært igjennom alvorlig psykisk eller fysisk sykdom, men forblitt i/kommet tilbake til arbeidslivet?''

Det kommer jo helt an på forutsetningene.

For noen er det mestring bare å stå opp om morgenen, fordi det er mer enn de i utgangspunktet "klarer".

For andre, som er friskere, er mestring å ha jobb, familie, unger, osv.

For noen er mestring å sitte opp i sengen mens man har familien på besøk i en halvtime, for så å sove lenge etterpå, pga anstrengelsen.

Med vennlig hilsen

Helt enig med Sør her.

[ekte nick]

''Jeg betviler at det er slik at alle som er langtidssykemeldte er det ene og alene fordi livet har fart så mye hardere med de enn med folk flest.''

Nå har ikke jeg giddet å lese dette blogginnlegget til denne dama, men jeg har en liten kommentar til det du sier over her (i klammen).

Det er vel soleklart at livet har fart mye hardere med langtidssykmeldte enn med folk flest. Hvorfor skulle de ellers behøve en langtidssykmelding? Eller en uføregrad for den saks skyld.

Mennesker som går til legen og ber om en sykemelding gjør det fordi de føler de trenger det, enten det er av fysiske eller psykiske årsaker. Og så er det jo opp til legen å avgjøre om vedkommende skal få sykmelding eller ikke...

Livet farer hardere med folk som er langtidssykmeldte og uføre fordi de opplagt er mer syke enn folk flest, enten fysisk eller psykisk.

Bra sagt, duken.

Som en professor (eller hva det var) skrev i en artikkel for noen måneder siden: "Den viktigste grunnen til at folk blir syke, er uflaks".

Det er det mange som glemmer.

[Gjest Nickløsheletida]

''Jeg betviler at det er slik at alle som er langtidssykemeldte er det ene og alene fordi livet har fart så mye hardere med de enn med folk flest.''

Nå har ikke jeg giddet å lese dette blogginnlegget til denne dama, men jeg har en liten kommentar til det du sier over her (i klammen).

Det er vel soleklart at livet har fart mye hardere med langtidssykmeldte enn med folk flest. Hvorfor skulle de ellers behøve en langtidssykmelding? Eller en uføregrad for den saks skyld.

Mennesker som går til legen og ber om en sykemelding gjør det fordi de føler de trenger det, enten det er av fysiske eller psykiske årsaker. Og så er det jo opp til legen å avgjøre om vedkommende skal få sykmelding eller ikke...

Livet farer hardere med folk som er langtidssykmeldte og uføre fordi de opplagt er mer syke enn folk flest, enten fysisk eller psykisk.

''ter vel soleklart at livet har fart mye hardere med langtidssykmeldte enn med folk flest. Hvorfor skulle de ellers behøve en langtidssykmelding? Eller en uføregrad for den saks skyld''

Nei, det er ikke soleklart.

[Louis Cyphre]

''Jeg betviler at det er slik at alle som er langtidssykemeldte er det ene og alene fordi livet har fart så mye hardere med de enn med folk flest.''

Nå har ikke jeg giddet å lese dette blogginnlegget til denne dama, men jeg har en liten kommentar til det du sier over her (i klammen).

Det er vel soleklart at livet har fart mye hardere med langtidssykmeldte enn med folk flest. Hvorfor skulle de ellers behøve en langtidssykmelding? Eller en uføregrad for den saks skyld.

Mennesker som går til legen og ber om en sykemelding gjør det fordi de føler de trenger det, enten det er av fysiske eller psykiske årsaker. Og så er det jo opp til legen å avgjøre om vedkommende skal få sykmelding eller ikke...

Livet farer hardere med folk som er langtidssykmeldte og uføre fordi de opplagt er mer syke enn folk flest, enten fysisk eller psykisk.

''Det er vel soleklart at livet har fart mye hardere med langtidssykmeldte enn med folk flest.''

Nei, det er det ikke.

[nitty-gritty]

Bra sagt, duken.

Som en professor (eller hva det var) skrev i en artikkel for noen måneder siden: "Den viktigste grunnen til at folk blir syke, er uflaks".

Det er det mange som glemmer.

Det er da ingen som har sagt at folk velger å bli syke?

Men det er ikke til å stikke under en stol at to mennesker med samme sykdom og samme grad av sykdom takler livet på helt forskjellige måter.

[Gjest duken]

''ter vel soleklart at livet har fart mye hardere med langtidssykmeldte enn med folk flest. Hvorfor skulle de ellers behøve en langtidssykmelding? Eller en uføregrad for den saks skyld''

Nei, det er ikke soleklart.

Hvorfor er ikke det soleklart? En som kun faker sykdom er likevel (p)syk etter min mening, da det ikke er normalt å ikke ville jobbe.

Hvis det kun er av latskap at noen ikke vil jobbe, bør jo legen ha kompetanse til å finne det ut. Om han ikke finner alvorlig fysisk eller psykisk sykdom kan det jo tilskrives latskap kanskje. Men jeg er tilbøyelig til å mene at en som ikke "gidder" å jobbe fordi en er for makelig/lat, må være psyk på en eller annen måte.

Vi er alle individer og har ulik sårbarhet. Noen blir knekt av en skilsmisse og går inn i en dyp depresjon, mens andre kommer seg greit gjennom det uten sykmelding. De som er mest sårbare for ytre og indre stress opplever en større belastning enn andre, og den subjektive følelsen av at livet farer hardt med en styrkes.

[Spenol(1)]

Den "tenk positivt"-greia kan virke ganske grunn og provoserende på oss som ikke sliter med noe som helst, også.

Folk som er døende av kreft og skriver dagbok på nettet får kommentar om at de bør lese "The Secret" - det er ikke særlig innsiktsfullt eller empatisk. Det blir som når kjendiser synes det er en prestasjon å unngå langtidssykemelding etter å ha blitt slått ut av Hvem Er Penest og benytter anledningen til å rakke ned på de som kanskje har litt større problemer.

Vi er forskjellige og har verken de samme terskler eller samme måte å komme gjennom ting på. Det betyr ikke at man ikke kan lære noe av andre, men det finnes ingen Fasit. Da hadde jo ting vært atskillig enklere.

''Den "tenk positivt"-greia kan virke ganske grunn og provoserende på oss som ikke sliter med noe som helst, også.

Folk som er døende av kreft og skriver dagbok på nettet får kommentar om at de bør lese "The Secret" - det er ikke særlig innsiktsfullt eller empatisk''

Jeg tror grunnen til at man kan bli provosert er at man ikke føler at man blir hørt og sett når noen bare kommer med et boktips. En venninne av meg har det med å skrive et dikt, til alle som sliter med noe. Jeg føler at det blir veldig upersonlig, noe hun bare lirer av seg fordi hun ikke vet hva hun skal si.

For å kunne tenke positivt så må en også oppleve at andre kan lytte til en når en har det vanskelig. For å kunne tenke positivt så man en også få lov til å tenke negativt. Det er vel ingen motsetning her?

[Gjest Nickløsheletida]

Hvorfor er ikke det soleklart? En som kun faker sykdom er likevel (p)syk etter min mening, da det ikke er normalt å ikke ville jobbe.

Hvis det kun er av latskap at noen ikke vil jobbe, bør jo legen ha kompetanse til å finne det ut. Om han ikke finner alvorlig fysisk eller psykisk sykdom kan det jo tilskrives latskap kanskje. Men jeg er tilbøyelig til å mene at en som ikke "gidder" å jobbe fordi en er for makelig/lat, må være psyk på en eller annen måte.

Vi er alle individer og har ulik sårbarhet. Noen blir knekt av en skilsmisse og går inn i en dyp depresjon, mens andre kommer seg greit gjennom det uten sykmelding. De som er mest sårbare for ytre og indre stress opplever en større belastning enn andre, og den subjektive følelsen av at livet farer hardt med en styrkes.

'' da det ikke er normalt å ikke ville jobbe''

Det er vel ikke helt unormalt heller å kunne tenke seg å ha fri og samtidig motta penger?

''Hvis det kun er av latskap at noen ikke vil jobbe, bør jo legen ha kompetanse til å finne det ut. Om han ikke finner alvorlig fysisk eller psykisk sykdom kan det jo tilskrives latskap kanskje. Men jeg er tilbøyelig til å mene at en som ikke "gidder" å jobbe fordi en er for makelig/lat, må være psyk på en eller annen måte''

Har du hørt om viljestyrke, moral/holdninger?

''Vi er alle individer og har ulik sårbarhet. Noen blir knekt av en skilsmisse og går inn i en dyp depresjon, mens andre kommer seg greit gjennom det uten sykmelding. De som er mest sårbare for ytre og indre stress opplever en større belastning enn andre, og den subjektive følelsen av at livet farer hardt med en styrkes''

To som har opplevd skilsmisse har opplevd like mye motgang uansett om den ene mener at den har det verre enn den andre.

[frosken]

'' da det ikke er normalt å ikke ville jobbe''

Det er vel ikke helt unormalt heller å kunne tenke seg å ha fri og samtidig motta penger?

''Hvis det kun er av latskap at noen ikke vil jobbe, bør jo legen ha kompetanse til å finne det ut. Om han ikke finner alvorlig fysisk eller psykisk sykdom kan det jo tilskrives latskap kanskje. Men jeg er tilbøyelig til å mene at en som ikke "gidder" å jobbe fordi en er for makelig/lat, må være psyk på en eller annen måte''

Har du hørt om viljestyrke, moral/holdninger?

''Vi er alle individer og har ulik sårbarhet. Noen blir knekt av en skilsmisse og går inn i en dyp depresjon, mens andre kommer seg greit gjennom det uten sykmelding. De som er mest sårbare for ytre og indre stress opplever en større belastning enn andre, og den subjektive følelsen av at livet farer hardt med en styrkes''

To som har opplevd skilsmisse har opplevd like mye motgang uansett om den ene mener at den har det verre enn den andre.

Jeg er i utgangspunktet enig i mye av det du sier i denne tråden, men jeg stusset på følgende:

''To som har opplevd skilsmisse har opplevd like mye motgang uansett om den ene mener at den har det verre enn den andre.''

Mener du virkelig det? Jeg mener å ha observert at skilsmisser kan ha svært ulik karakter og også være belastende i svært ulik grad. Det er f.eks. forskjell på at to mennesker er enige om å gå fra hverandre men fortsette å være venner, og det å frigjøre seg fra en kontrollerende ektefelle som erklærer full krig og forsøker å sabotere alt i prosessen?