uenighet

[Gjest hmmm]

Har du noen tips til hva en gjør når mann og kone er uenige om mannen skal sterilisere seg eller ei?

Mannen vil, kona vil ikke.

Etter ett års samtaler om temaet er det klart at en rett og slett er uenige, og at det ikke er noen utsikter til enighet.

En må trekke det korteste strået, men hvordan finner en ut av hvem det skal være? Og hva slags konsekvenser kan en regne med at det får for det seksuelle samlivet og for humøret generelt?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er vanskelig å svare på uten å kjenne argumentene for og mot.

Hennes motargumenter kan være:

Redd for det definitive. "Kanskje vi angrer oss og vil ha barn senere".

Redd for at han skal få problemer med lyst og ereksjon.

Frykt for at risikoen da øker for at han får flere/andre seksualpartnere enn henne.

Hans argumenter for kan være:

All annen prevensjon er prøvd, men fungerer dårlig.

Kondom er noe kliss, senker spontaniteten og nydelsen.

P-piller har uønskede bivirkninger på henne som ødelegger samlivet og eller sexlivet.

Spiral gir økede menstruasjoner og mer smerter.

Dersom jeg steriliserer meg, kan hun ikke lure til nok en graviditet mot mitt ønske.

Igjen. Jeg kan vanskelig svare uten å kjenne argumentene.

[Gjest hmmm]

Dette er vanskelig å svare på uten å kjenne argumentene for og mot.

Hennes motargumenter kan være:

Redd for det definitive. "Kanskje vi angrer oss og vil ha barn senere".

Redd for at han skal få problemer med lyst og ereksjon.

Frykt for at risikoen da øker for at han får flere/andre seksualpartnere enn henne.

Hans argumenter for kan være:

All annen prevensjon er prøvd, men fungerer dårlig.

Kondom er noe kliss, senker spontaniteten og nydelsen.

P-piller har uønskede bivirkninger på henne som ødelegger samlivet og eller sexlivet.

Spiral gir økede menstruasjoner og mer smerter.

Dersom jeg steriliserer meg, kan hun ikke lure til nok en graviditet mot mitt ønske.

Igjen. Jeg kan vanskelig svare uten å kjenne argumentene.

Takk for svar!

Her er litt mer info:

Hun har alltid villet ha flere barn, og ønsker seg fremdeles flere enn de to de har. Hun har allikevel innsett at det neppe blir slik, men er ikke klar for å legge mulighetene helt fra seg enda. De siste årene har vært tøffe med mye sykdom, lite søvn og to småbarn med kolikk. Hun mener at det er ulurt å ta en slik avgjørelse nå da begge er så slitne at alt virker tungt og vanskelig. Hun mener at de fremdeles er unge (rundt tretti), og at situasjonen om 5 år kan være slikt at et barn eller to til da er ønskelig for begge. Hun vil også ha mer tid, slik at hun kan forsone seg med at størrelsen på familien blir mindre enn de i utgangspunktet hadde snakket om, og som hun fremdeles drømmer om. Hun er veldig redd for at noe skal skje med ett eller begge barna, uten å ha muligheten til da å få flere barn. I dag har hun derimot ingen ønsker om å få et barn til i nær fremtid, og er også redd for et uønsket svangerskap. Hun er redd for hva en sterilisering kan gjøre med hennes opplevelse av sex, om hun ikke har klart å forsone seg med at det ikke blir flere barn. Hun er ikke redd for at han skal være utro.

Han er sikker på at han ikke vil ha flere barn –uansett situasjon, om det så skulle være at barn eller mor faller fra. Han er veldig sliten, og orker ikke å gå løs på noen ny småbarnsperiode. Vil også ha ungene ut av hus før han blir for gammel. Han er redd for å bli uønskett far, og synes sexlivet lider under det. Begge to er enig i at alle andre prevensjonsmidler har store ulemper, og det eneste alternativet, kondomer er i bruk i dag uten at han opplever det som tilfredsstillende etter så mange år. Han vet at kona antageligvis blir syk under svangerskapet. Han orker ikke dette, og heller ikke en ny tøff fødsel og barselstid. Han ønsker etter hvert tid og krefter til å satse mer på jobb, og ikke bli avbrutt av en lengre tid i omsorgspermisjon. Han er også redd for å få et barn med handikap –han har to praktfulle barn, og vil ikke utfordre skjebnen en gang til. Han tror ikke hun vil prøve å ”lure ham” inn i en ny graviditet.

Det er ingen krangling rundt dette, men det har vært oppe ved jevne mellomrom det siste året. Vi har Innset at vi neppe blir enige, men det kom et ”gjennombrudd” da han forsto at hun faktisk ønsker seg flere barn. Gjennombrudd i betydningen at han skjønte hva hvorfor hun protesterte. Dette er den første virkelig store uenigheten oss imellom, vi har vært sammen i en tiårsperiode, men til nå har alle konflikter kunnet løse seg ved at en har gitt seg fordi det har vært greit for vedkommende, eller at vi over tid har blitt enige (og etterpå glemt hvem det var som forandret mening.) Tanken på fosterbarn og adoptivbarn har vært oppe, og det er vi nok ikke ferdige med. (Svangerskap, fødsel og barselstid har vært vanskelige, med mange komplikasjoner) Begge synes dette er vanskelig, men har også full forståelse for at det er like vanskelig for den andre. Vi vet bare ikke hvordan vi skal løse det! En må nødvendigvis bli ”taperen” –og hva vil det gjøre med forholdet, med sexlivet og med drømmene for et videre familieliv?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar!

Her er litt mer info:

Hun har alltid villet ha flere barn, og ønsker seg fremdeles flere enn de to de har. Hun har allikevel innsett at det neppe blir slik, men er ikke klar for å legge mulighetene helt fra seg enda. De siste årene har vært tøffe med mye sykdom, lite søvn og to småbarn med kolikk. Hun mener at det er ulurt å ta en slik avgjørelse nå da begge er så slitne at alt virker tungt og vanskelig. Hun mener at de fremdeles er unge (rundt tretti), og at situasjonen om 5 år kan være slikt at et barn eller to til da er ønskelig for begge. Hun vil også ha mer tid, slik at hun kan forsone seg med at størrelsen på familien blir mindre enn de i utgangspunktet hadde snakket om, og som hun fremdeles drømmer om. Hun er veldig redd for at noe skal skje med ett eller begge barna, uten å ha muligheten til da å få flere barn. I dag har hun derimot ingen ønsker om å få et barn til i nær fremtid, og er også redd for et uønsket svangerskap. Hun er redd for hva en sterilisering kan gjøre med hennes opplevelse av sex, om hun ikke har klart å forsone seg med at det ikke blir flere barn. Hun er ikke redd for at han skal være utro.

Han er sikker på at han ikke vil ha flere barn –uansett situasjon, om det så skulle være at barn eller mor faller fra. Han er veldig sliten, og orker ikke å gå løs på noen ny småbarnsperiode. Vil også ha ungene ut av hus før han blir for gammel. Han er redd for å bli uønskett far, og synes sexlivet lider under det. Begge to er enig i at alle andre prevensjonsmidler har store ulemper, og det eneste alternativet, kondomer er i bruk i dag uten at han opplever det som tilfredsstillende etter så mange år. Han vet at kona antageligvis blir syk under svangerskapet. Han orker ikke dette, og heller ikke en ny tøff fødsel og barselstid. Han ønsker etter hvert tid og krefter til å satse mer på jobb, og ikke bli avbrutt av en lengre tid i omsorgspermisjon. Han er også redd for å få et barn med handikap –han har to praktfulle barn, og vil ikke utfordre skjebnen en gang til. Han tror ikke hun vil prøve å ”lure ham” inn i en ny graviditet.

Det er ingen krangling rundt dette, men det har vært oppe ved jevne mellomrom det siste året. Vi har Innset at vi neppe blir enige, men det kom et ”gjennombrudd” da han forsto at hun faktisk ønsker seg flere barn. Gjennombrudd i betydningen at han skjønte hva hvorfor hun protesterte. Dette er den første virkelig store uenigheten oss imellom, vi har vært sammen i en tiårsperiode, men til nå har alle konflikter kunnet løse seg ved at en har gitt seg fordi det har vært greit for vedkommende, eller at vi over tid har blitt enige (og etterpå glemt hvem det var som forandret mening.) Tanken på fosterbarn og adoptivbarn har vært oppe, og det er vi nok ikke ferdige med. (Svangerskap, fødsel og barselstid har vært vanskelige, med mange komplikasjoner) Begge synes dette er vanskelig, men har også full forståelse for at det er like vanskelig for den andre. Vi vet bare ikke hvordan vi skal løse det! En må nødvendigvis bli ”taperen” –og hva vil det gjøre med forholdet, med sexlivet og med drømmene for et videre familieliv?

Først vil jeg påpeke at ditt spørsmål ikke handler om psykiatri, men om naturlige og sunne valg som mennesker må ta. Deretter understreker jeg sterkt at mitt svar ikke er et "fagsvar", men min personlige mening.

Jeg har kort og godt mest sans for mannens synspunkter.

Dersom ikke annet er avtalt, mener jeg at det å få barn er en uuttalt enighet når en slår seg sammen for livet. Når dette er sagt, mener jeg at en skal få så mange barn som den som ønsker færrest, ønsker seg.

Jeg kan se at det er en enorm forskjell på 0 og 1 barn. Jeg kan ikke se at det skal bli mye bedre av å ha mange. Mye forskning viser nedsatt livskvalitet og økende depresjoner hos de som har fler enn tre barn.

Spesielt når sykdom har vært et betydelig problem, og sykdom kan forventes på ny, må det være fornuftig å stoppe på to. Særlig når en i tillegg har vært så heldig å få barn uten alvorlige sykdommer eller funksjonshemninger.

Det er legitimt å ha andre ambisjoner for livet enn en stor barneflokk. At mannen også ønsker seg jobb, karriere og fritidssysler, synes jeg taler for modenhet og sunnhet.

Når seksuallivet og dermed samlivet lider under utilfrdsstillende prevensjon, synes jeg det høres lite smart ut å forlenge denne tilstanden med ytterligere fem år kun for at hun skal "forsone seg med tanken".

Hennes tanke om at seksuallivet blir dårligere etter sterilisering, er nok heldigvis kun en bekymring. Sannsynligvis vil det bli langt bedre.

Ok. Der har du mine synspunkter :-)