Barn?

[Gjest pju]

Hei, jeg er en kvinne på 27 år, blir 28 i det nye året.

Har alltid hatt lyst på barn, og sett for meg dette hele tiden. Og plutselig slår det meg at det kun er 2 og et halvt år til jeg er 30 år.

For ting tok lengre tid enn jeg hadde sett for meg, det tok lang tid å finne "den rette". Jeg strevde også litt med å finne ut hva jeg ville utdanne meg til, og er derfor ferdig først til våren. Fikk først kjæreste for to og et halvt år siden, og vi har nå flyttet sammen og ting er fint. Men han vil nå satse på freelancer yrket, og arbeide med noe annet ved siden av som ikke gir det voldsomme overskuddet.

Jeg på min side blir først ferdig med studiene til våren, og hva da? Litt dumt å bli gravid før du har prøvd å jobbe litt, er det ikke? Og hva med finansieringen av det å få barn?

Vet ikke hvor mange barn jeg vil ha, to eller tre kanskje.

Derfor bør jeg snart sette i gang med å produsere

Samtidig er det så mange andre ting jeg brenner for i livet, og som jeg har lyst til å holde på med. Ikke nødvendigvis karrierer og hobbyer som passer så godt med det å få barn.

Kjæresten min vil helst vente, og stresser ikke. Jeg stresser ikke vilt mye jeg heller, men tenker jo på den biologiske klokken. Kanskje det er på tide å gjøre kjæresten bevisst på hva han har av tid å forholde seg til?

Når fikk du barn første gang?

Hvordan var "timingen" for deg?

[Gjest sangsol]

Det "passer" aldri 100% tror jeg.

Enten er det utdanning, eller jobb, eller et ikke perfekt bosted.

Fikk barn i slutten av første utdanning- og fikk engangsstønad fra staten (ikke permisjonspenger). Neste gang sørget jeg får å få jobb, og få måneder ut i ny-jobben ble jeg gravid.

Om jeg skulle valgt igjen, så ville jeg valgt det samme. Muligens ville jeg fått et ekstra barn og hatt mer permisjon...

[Lillemus]

Jeg var vel omtrent like gammel som deg da den biologiske klokken plutselig begynte å tikke og jeg begynte å få lyst på barn - før det hadde barn ikke vært noe tema overhodet!

Det tok litt tid å overtale han som da var samboeren min, men til slutt sa jeg at jeg var klar og at jeg kom til å slutte med pillen så heretter var prevensjon hans ansvar hvis han ikke ville bli far. )

Jeg var 30 år da førstemann kom og 32 da nr. 2 meldte sin ankomst. Har ikke angret ett sekund! )

[Gjest Elextra]

Du er jo ennå veldig ung, jeg ville ventet litt, var jeg deg. Først reise eller hva annet du har lyst til å oppleve ting som er vanskelig å kombinere med (små) barn. Det er også en stor fordel å etablere seg i arbeidslivet først, både med tanke på betalt permisjon og muligheter når du skal tilbake i jobb.

Jeg var midt i trettiårene da jeg fikk første, og det kunne ideelt sett kanskje skjedd litt før, men tror egentlig ikke jeg var klar særlig mye før. Men det var ikke et helt bevisst valg å vente såpass lenge.

[Gjest GA]

Jeg var 27 da jeg fikk førstemann, men jeg ventet til jeg hadde en jobb jeg kunne ta permisjon fra.

Tror uansett det aldri passer "helt perfekt" det er jo ikke garantert at det klaffer med en gang heller, jeg ble gravid med andremann i perfekt avstand fra førstemann, men det endte i en spontanabort, og andremann ble født "et halvt år for seint" i forhold til de opprinnelige planene.

[Gjest sangsol]

Du er jo ennå veldig ung, jeg ville ventet litt, var jeg deg. Først reise eller hva annet du har lyst til å oppleve ting som er vanskelig å kombinere med (små) barn. Det er også en stor fordel å etablere seg i arbeidslivet først, både med tanke på betalt permisjon og muligheter når du skal tilbake i jobb.

Jeg var midt i trettiårene da jeg fikk første, og det kunne ideelt sett kanskje skjedd litt før, men tror egentlig ikke jeg var klar særlig mye før. Men det var ikke et helt bevisst valg å vente såpass lenge.

Skulle jeg ventet til midt i trettiårene, ville det vært for sent for meg... det føler jeg meg sikker på. I alle fall ville jeg ikke fått det antall med barn jeg ville ha.

[Gjest Elextra]

Skulle jeg ventet til midt i trettiårene, ville det vært for sent for meg... det føler jeg meg sikker på. I alle fall ville jeg ikke fått det antall med barn jeg ville ha.

Nei, en kan vanskelig planlegge hva som er ideelt for seg.

[ekte nick]

Jeg ville satt igang hvis jeg var deg. Det kommer alltid til å være ting du "skulle ha gjort" først. Husk at slett ikke alle blir gravide med en gang, det kan ta langt tid, og jeg lenger du venter jo vanskeligere blir det for kroppen.

Dere er i helt perfekt alder til å starte barneproduksjonen nå.

[Axcia]

Jeg hadde fast jobb, og fikk barn da jeg var 25, 27 og 30. Det passet fint for oss, men det var heavy med tre tette da de var bittesmå, og en mann (like gammel som meg) som var 4 uker borte/hjemme.

Vi er 36 nå, og nyter at ungene er litt selvgående ;-)

Jeg synes ikke dere skal vente, hopp i det! 100% perfekt blir det neppe uansett alder. Lykke til! :-)

[Mammantil3]

Jeg ville ha ventet til jeg hadde jobb, slik at jeg kunne ha en hyggelig permisjonstid uten å være for stresset rundt dette med penger, jobbsøking og kort tid hjemme.

Ser at flere anbefaler dere å bare kjøre på, men husk da på at du er produktiv i maaaaange år enda (og det er jo ikke slik at fertiliteten blir lik 0 når man passerer 30!), at du har lyst til å gjøre ting som ikke er så greit å få til med barn (og de barna du får har du i veldig lang tid!) og at du vil slite enda mer med å komme inn på arbeidsmarkedet om du søker i permisjonstiden din.

Jeg fikk barn da jeg var 30, 32 og 33. Det var helt perfekt for oss, vi hadde vært gift i et par år, hadde kjøpt hus, hadde reist og rast og hadde faste jobber. Vi traff hverandre da vi var 27 og 32, ikke så helt ulikt dere.

Så, jeg hadde ventet, jobbet i alle fall ett år før jeg gikk i gang med graviditetsprosjektet. Det gjør hverdagen din mye enklere om omstendigheten er på stell, selv om det ikke er noen krise å få barn uten at det er det. Kan du velge, så velg det beste for deg selv.

[mariaflyfly]

Jeg fikk førstemann som 23-årig student. Ikke spesielt smart med tanke på økonomi. Skaff deg fast jobb først og ha litt tid i den, er mitt råd. Jeg var 28 da jeg fikk nr to og var i fast jobb. Mye enklere.

Og jeg er også ferdigutdanna nå til sommeren, som 36-åring.

[Bella Dotte]

Jeg ville ha ventet til jeg hadde jobb, slik at jeg kunne ha en hyggelig permisjonstid uten å være for stresset rundt dette med penger, jobbsøking og kort tid hjemme.

Ser at flere anbefaler dere å bare kjøre på, men husk da på at du er produktiv i maaaaange år enda (og det er jo ikke slik at fertiliteten blir lik 0 når man passerer 30!), at du har lyst til å gjøre ting som ikke er så greit å få til med barn (og de barna du får har du i veldig lang tid!) og at du vil slite enda mer med å komme inn på arbeidsmarkedet om du søker i permisjonstiden din.

Jeg fikk barn da jeg var 30, 32 og 33. Det var helt perfekt for oss, vi hadde vært gift i et par år, hadde kjøpt hus, hadde reist og rast og hadde faste jobber. Vi traff hverandre da vi var 27 og 32, ikke så helt ulikt dere.

Så, jeg hadde ventet, jobbet i alle fall ett år før jeg gikk i gang med graviditetsprosjektet. Det gjør hverdagen din mye enklere om omstendigheten er på stell, selv om det ikke er noen krise å få barn uten at det er det. Kan du velge, så velg det beste for deg selv.

Det du skriver her reflekterer hvordan samfunnet er, så jeg vil ikke si at jeg blir provosert av din holdning... Men jeg blir frustrert over at det er sånn! Det er vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet for mange; arbeidsgiverne sliter med å få tak i "stabil" arbeidskraft; utdannelse og etablering tar så mange år at kvinner nesten er middelaldrende før de kan tenke på å få barn, med de helsemessige utfordringene det medfører. Om man har lyst på barn, og faktisk har tid til dem fordi man nå engang ikke er i jobb, kan man ikke sette i gang å produsere, for det krever temmelig bra økonomi og stabilitet (hvis man er noenlunde ansvarlig). Nei, man skal først få seg en jobb, som man så får permisjon fra, til arbeidsgiveres (og eventuelle brukeres) fortvilelse. Barna må "settes bort" til dagmammaer og barnehager, fordi begge foreldrene må jobbe, mens familiens store dyre hus står tomt hele dagen...

Samfunnet er gått av hengslene...

[Gjest Elextra]

Jeg fikk førstemann som 23-årig student. Ikke spesielt smart med tanke på økonomi. Skaff deg fast jobb først og ha litt tid i den, er mitt råd. Jeg var 28 da jeg fikk nr to og var i fast jobb. Mye enklere.

Og jeg er også ferdigutdanna nå til sommeren, som 36-åring.

Da jeg var 36 hadde jeg allerede tjent over grunnbeløpet i 18 år, og hatt full jobb me bra lønn i 15 år. Ikke dumt med tanke på pensjonen! .

Hehe, full opptjening kan komme godt med, men skjønner jo at en ikke tenker mye på akkurar dét i forbindelse med barn . Og ideelt sett skulle jeg gjerne blitt en yngre bestemor til mine (eventuelle) barnebarn.

[Gjest sangsol]

Da jeg var 36 hadde jeg allerede tjent over grunnbeløpet i 18 år, og hatt full jobb me bra lønn i 15 år. Ikke dumt med tanke på pensjonen! .

Hehe, full opptjening kan komme godt med, men skjønner jo at en ikke tenker mye på akkurar dét i forbindelse med barn . Og ideelt sett skulle jeg gjerne blitt en yngre bestemor til mine (eventuelle) barnebarn.

Full opptjening?

Spørs når du er født.... De nye reglene regner gjennomsnitt av alle år, og ikke av de 20 beste om jeg husker rett.

[Gjest Elextra]

Full opptjening?

Spørs når du er født.... De nye reglene regner gjennomsnitt av alle år, og ikke av de 20 beste om jeg husker rett.

En må vel fortsatt ha tjent over grunnbeløpet i 40 år for å få full utbetaling, så vidt jeg vet, jfr. f.eks

http://www.opf.no/Pensjon/Folketrygd_og_samordning/Folketrygdens_begreper/

Men jeg skal ikke påstå jeg har planlagt livsløpet mitt etter dette, selv om jeg var bevisst på å tjene over 1G fra tidlig av.

[Mammantil3]

Det du skriver her reflekterer hvordan samfunnet er, så jeg vil ikke si at jeg blir provosert av din holdning... Men jeg blir frustrert over at det er sånn! Det er vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet for mange; arbeidsgiverne sliter med å få tak i "stabil" arbeidskraft; utdannelse og etablering tar så mange år at kvinner nesten er middelaldrende før de kan tenke på å få barn, med de helsemessige utfordringene det medfører. Om man har lyst på barn, og faktisk har tid til dem fordi man nå engang ikke er i jobb, kan man ikke sette i gang å produsere, for det krever temmelig bra økonomi og stabilitet (hvis man er noenlunde ansvarlig). Nei, man skal først få seg en jobb, som man så får permisjon fra, til arbeidsgiveres (og eventuelle brukeres) fortvilelse. Barna må "settes bort" til dagmammaer og barnehager, fordi begge foreldrene må jobbe, mens familiens store dyre hus står tomt hele dagen...

Samfunnet er gått av hengslene...

Jøss.

Hvordan mener du at verden skal være da? At Staten skal sponse alle som er babysjuke med full lønn uansett egeninnsats?

Det er ikke slik at alle utearbeidende foreldre stresser ræva av seg. Man har noen valg der også!

[Gjest prust]

Jeg ble sammen med mannen min da jeg var 20. Da hadde vi akkurat begynt på studiene. Vi ville vente med barn til vi var ferdige å studere og også jobbe litt. Så - detr første barnet kom da jeg var 28. Neste da jeg var 30, og det siste da jeg var 33.

Nå er jeg 40, og synes timingen var bra :-)

Det eneste jeg angrer på er at vi reiste altfor lite rundt i inn- og utland før vi fikk barn. Først de siste par årene har vi fått begynt å reise igjen.

[Bella Dotte]

Jøss.

Hvordan mener du at verden skal være da? At Staten skal sponse alle som er babysjuke med full lønn uansett egeninnsats?

Det er ikke slik at alle utearbeidende foreldre stresser ræva av seg. Man har noen valg der også!

Tja.

Noen kunne lage barn, og noen kunne jobbe med andre ting? Skal det å få barn være en belønning for godt utført arbeid? Jeg sier ikke at jeg har løsningen, men det virker ganske bakvendt noen ganger sånn som det er nå.

[Mammantil3]

Tja.

Noen kunne lage barn, og noen kunne jobbe med andre ting? Skal det å få barn være en belønning for godt utført arbeid? Jeg sier ikke at jeg har løsningen, men det virker ganske bakvendt noen ganger sånn som det er nå.

Tull.

Permisjon fra jobb er et usannsynlig stort gode vi har i dette landet fordi vi er så sykt rike at Staten lar oss få penger for å få barn. Når vi gidder jobbe, vel og merke.

Man må jo forsørge seg selv og sine barn, og i andre land hvor man ikke har slike velferdsordninger må man jobbe samtidig som man har bittesmå barn. DET er alternativet, ikke en slik løsning som du skisserer med at "noen" skal få barn og "noen" skal gjøre noe annet.

Hvem er disse "noen"? Hvordan skal de plukkes ut? Hva skal kriteriene være?

Hjelpes, sier jeg bare.

Selvfølgelig skal man sørge for å ha nok penger til å brødfø seg selv og de barn man setter til verden, og da må man faktisk ha jobb.

At noen velger å få barn i studetiden får jo være deres valg. Du finner få som syns det var et kjempegodt valg, og særlig de som også har fått barn senere er veldig tydelige: Vent.

Jeg skjønner ikke helt hvordan du mener samfunnet skal være, jeg. Hvem i all verden skal betale den kaka du vil bake?

[Bella Dotte]

Tull.

Permisjon fra jobb er et usannsynlig stort gode vi har i dette landet fordi vi er så sykt rike at Staten lar oss få penger for å få barn. Når vi gidder jobbe, vel og merke.

Man må jo forsørge seg selv og sine barn, og i andre land hvor man ikke har slike velferdsordninger må man jobbe samtidig som man har bittesmå barn. DET er alternativet, ikke en slik løsning som du skisserer med at "noen" skal få barn og "noen" skal gjøre noe annet.

Hvem er disse "noen"? Hvordan skal de plukkes ut? Hva skal kriteriene være?

Hjelpes, sier jeg bare.

Selvfølgelig skal man sørge for å ha nok penger til å brødfø seg selv og de barn man setter til verden, og da må man faktisk ha jobb.

At noen velger å få barn i studetiden får jo være deres valg. Du finner få som syns det var et kjempegodt valg, og særlig de som også har fått barn senere er veldig tydelige: Vent.

Jeg skjønner ikke helt hvordan du mener samfunnet skal være, jeg. Hvem i all verden skal betale den kaka du vil bake?

Utplukkingen er allerede gjort: De sterke, friske og vellykkede som fikser jobb med god inntekt, får også lov til, og støtte til, å få barn. Jeg kvier meg for å si eugenikk, men dette er sosialdarwinisme i praksis. At det fødes mange med Downs fordi mødrene blir godt voksne før de kan få barn, er ikke noe stort problem all den tid mennesker med Downs i hovedsak selv er sterile.