Barn?

[Mrs. Wallace]

Jeg fikk første barn da jeg var 28. Da var jeg ferdigutdannet et par år tidligere og var i jobb. Mannen min var et par år eldre, og både ferdigutdannet og i jobb, men som frilanser. Det gikk greit.

Da vi fikk nestemann, hadde mannen min fast jobb og jeg var frilanser. Det gikk også greit.

Det er sant som mange sier, at det aldri passer hundre prosent. Imidlertid er det liten tvil om at det av og til passer bedre enn andre ganger. Sånn jeg ser det er det et par-tre faktorer å se på når man er i den situasjonen at man har mulighet til å vurdere sånt:

1) Din alder:

Du er fremdeles ganske ung, og ligger godt under gjennomsnittet for førstegangsfødende (i osloområdet, i hvert fall). Sånn sett har du god tid på deg fremdeles. Men dersom dere skulle trenge hjelp til å få barn, er det selvsagt en fordel å finne ut sånt så tidlig som mulig.

2) Utdanning/jobb: Det er ikke perfekt å søke jobb og prøve å bli gravid samtidig. Sånn sett er det bedre å enten få barn under studiene eller vente til man har jobbet litt. Den viktigste grunnen er nok permisjonsopptjening (noe som absolutt er viktig og relevant). Men i tillegg er det lite ålreit å være splitterny i jobb (eller arbeidssøkende) og være spysjuk, dårlig og hormonell av graviditet. Det trenger slett ikke skje, men det kan skje.

3) Parforholdet: Dere har vært sammen et par år. Jeg aner ikke hvor lenge dere har bodd sammen, men hvis man har muligheten, er det fint å ta seg tid på tomannshånd før man bringer barn inn i ligningen. Men når det er sagt, er det bare du som kan avgjøre hvor godt dere kjenner hverandre og og om dere er klare. Ja, og partneren, da.

Til syvende og sist må dere bruke magefølelsen litt. Det er en stor avgjørelse, og heldige er de som får muligheten til å ta et veloverveid valg. Hva med at dere snakker om hva dere ønsker dere, tenker på det med barn hver for dere, og blir enige om å ta det opp til ny, felles vurdering om f.eks ett år?

Da tar dere presset om en evt avgjørelse litt bort fra dere selv, samtidig som dere får tid til å gjøre jobbeting og rom til å reflektere - og dere er fremdeles unge om ett år.

[Mammantil3]

Utplukkingen er allerede gjort: De sterke, friske og vellykkede som fikser jobb med god inntekt, får også lov til, og støtte til, å få barn. Jeg kvier meg for å si eugenikk, men dette er sosialdarwinisme i praksis. At det fødes mange med Downs fordi mødrene blir godt voksne før de kan få barn, er ikke noe stort problem all den tid mennesker med Downs i hovedsak selv er sterile.

''De sterke, friske og vellykkede som fikser jobb med god inntekt, får også lov til, og støtte til, å få barn.''

I vårt land er det jo ikke slik, her får man også støtte til barn selv om man ikke gir noe til samfunnet gjennom jobb. Man nyter av fellesgodene selv om man ikke yter noe. Det er det slett ikke mange andre land som gjør. Det er selvfølgelig ikke like mye penger i engangsstønad og sosiale stønader som i å ha jobb, og som forelder gir man seg selv en større byrde ved å få barn før man har jobb i boks. Hvis alle fikk barn uten å ha jobb, hvem skulle betale?

''At det fødes mange med Downs fordi mødrene blir godt voksne før de kan få barn, er ikke noe stort problem all den tid mennesker med Downs i hovedsak selv er sterile.''

Det fødes færre og færre barn med Downs, så ta det med ro. Verden blir ikke tatt over av de med Downs.

Jeg skjønner ikke helt hva slags samfunn du ser for deg, for hvis ingen kvinner skal jobbe - bare føde barn fordi de har lyst - så blir alt veldig merkelig. Da havner vi fort tilbake til tider de fleste av oss ikke har lyst til å oppleve.

Det går fint å få barn når man studerer/ikke har jobb, men som forelder får man mange flere bekymringer, mye mer stress og styr enn om man har de ytre rammene på plass. Det betyr ikke at man ikke greier å håndtere barn, eller ikke greier å komme seg ut i jobb, men det krever så mye, mye mer. Og det var mitt poeng. Man får ikke automatisk barn med Downs om man venter til fylte 30.

[....AV]

Jeg fikk førstemann da jeg var 28 og andremann da jeg var 30. Da var jeg ferdig med utdannelsen og hadde fast jobb. På det tidspunktet var det mannen min som presset mest på, jeg kunne nok gjerne ventet litt, men han er noen år eldre enn meg og ville gjerne komme i gang. Da vi satt i gang og jeg ble gravid, ble jeg "hekta" og har vært veldig fornøyd med timingen :-)

I min omgangskrets var jeg blandt de første til å få barn, så jeg har hele tiden følt meg som ung mor. Jeg tror mange tidspunkter kan være riktig, og såpass ung som du er synes jeg vel ikke du skal la alderen stresse deg.

[morsan]

Jeg fikk første barn da jeg var 28. Da var jeg ferdigutdannet et par år tidligere og var i jobb. Mannen min var et par år eldre, og både ferdigutdannet og i jobb, men som frilanser. Det gikk greit.

Da vi fikk nestemann, hadde mannen min fast jobb og jeg var frilanser. Det gikk også greit.

Det er sant som mange sier, at det aldri passer hundre prosent. Imidlertid er det liten tvil om at det av og til passer bedre enn andre ganger. Sånn jeg ser det er det et par-tre faktorer å se på når man er i den situasjonen at man har mulighet til å vurdere sånt:

1) Din alder:

Du er fremdeles ganske ung, og ligger godt under gjennomsnittet for førstegangsfødende (i osloområdet, i hvert fall). Sånn sett har du god tid på deg fremdeles. Men dersom dere skulle trenge hjelp til å få barn, er det selvsagt en fordel å finne ut sånt så tidlig som mulig.

2) Utdanning/jobb: Det er ikke perfekt å søke jobb og prøve å bli gravid samtidig. Sånn sett er det bedre å enten få barn under studiene eller vente til man har jobbet litt. Den viktigste grunnen er nok permisjonsopptjening (noe som absolutt er viktig og relevant). Men i tillegg er det lite ålreit å være splitterny i jobb (eller arbeidssøkende) og være spysjuk, dårlig og hormonell av graviditet. Det trenger slett ikke skje, men det kan skje.

3) Parforholdet: Dere har vært sammen et par år. Jeg aner ikke hvor lenge dere har bodd sammen, men hvis man har muligheten, er det fint å ta seg tid på tomannshånd før man bringer barn inn i ligningen. Men når det er sagt, er det bare du som kan avgjøre hvor godt dere kjenner hverandre og og om dere er klare. Ja, og partneren, da.

Til syvende og sist må dere bruke magefølelsen litt. Det er en stor avgjørelse, og heldige er de som får muligheten til å ta et veloverveid valg. Hva med at dere snakker om hva dere ønsker dere, tenker på det med barn hver for dere, og blir enige om å ta det opp til ny, felles vurdering om f.eks ett år?

Da tar dere presset om en evt avgjørelse litt bort fra dere selv, samtidig som dere får tid til å gjøre jobbeting og rom til å reflektere - og dere er fremdeles unge om ett år.

Veldig bra svar!

[Gjest Elextra]

''De sterke, friske og vellykkede som fikser jobb med god inntekt, får også lov til, og støtte til, å få barn.''

I vårt land er det jo ikke slik, her får man også støtte til barn selv om man ikke gir noe til samfunnet gjennom jobb. Man nyter av fellesgodene selv om man ikke yter noe. Det er det slett ikke mange andre land som gjør. Det er selvfølgelig ikke like mye penger i engangsstønad og sosiale stønader som i å ha jobb, og som forelder gir man seg selv en større byrde ved å få barn før man har jobb i boks. Hvis alle fikk barn uten å ha jobb, hvem skulle betale?

''At det fødes mange med Downs fordi mødrene blir godt voksne før de kan få barn, er ikke noe stort problem all den tid mennesker med Downs i hovedsak selv er sterile.''

Det fødes færre og færre barn med Downs, så ta det med ro. Verden blir ikke tatt over av de med Downs.

Jeg skjønner ikke helt hva slags samfunn du ser for deg, for hvis ingen kvinner skal jobbe - bare føde barn fordi de har lyst - så blir alt veldig merkelig. Da havner vi fort tilbake til tider de fleste av oss ikke har lyst til å oppleve.

Det går fint å få barn når man studerer/ikke har jobb, men som forelder får man mange flere bekymringer, mye mer stress og styr enn om man har de ytre rammene på plass. Det betyr ikke at man ikke greier å håndtere barn, eller ikke greier å komme seg ut i jobb, men det krever så mye, mye mer. Og det var mitt poeng. Man får ikke automatisk barn med Downs om man venter til fylte 30.

Godt svart.

[laban]

Det spiller ikke særlig stor rolle om du er 28, 30 eller 32. De vurderingene Mrs.Wallace beskriver nedenfor, er viktigere.

Jeg fikk min eldste da jeg var 31. Det passet helt fint med hensyn til permisjonspenger, "tidspunkt i livet" i forhold til venninnene mine, osv.

Vi klarte ikke å få nr. to når vi ville, han kom først da jeg var 39. Men da var jeg så motivert at det gikk helt greit det også.

Det er en stor fordel at begge er klare. I den aller mest slitsomme perioden (enten den varer i tre netter eller tre år) er det veldig greit å vite at man ikke helst ville vært på fest, på jordomseiling eller på lesesalen.

[nitty-gritty]

Jeg fikk min foerste rett foer jeg fylte 23. Jeg var ikke ferdig med studiene og ikke i fast jobb - i tillegg var jeg saa daarlig under graviditeten (flere innleggelser paa nevrologisk osv) at jeg ikke fikk opparbeidet meg rett til barselpermisjon. Saa jeg gikk i jobb naar gutten var ni uker eller saa, mens pappaen var hjemme. Det gikk jo greit, men herregud saa sliten jeg var og saa mye jeg gikk glipp av... Jeg var ogsaa for ung for barn.

Andremann har jeg faatt som hjemmevarende mamma naar jeg var 27. Hun er naa 1,5 aar + litt og vi har hatt det toppers hjemme sammen. Jeg er naa ganske klar for aa gaa tilbake til jobb, selv om jeg har studert ved siden av. Det har vaert helt annerledes aa faa barn noen aar etter - baade paa grunn av livssituasjon og modenhet.

En av grunnene til at minstejenta kom naa er at vi ikke ville ha en for stor aldersforskjell, mest av hensyn til oss voksne (jeg vil ikke bruke -hele- livet paa aa oppdra barn, saa greit om de blir selvhjulpne med ikke for mange aar i mellom).

[Ugga]

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 30 og andre barn da jeg var 32. Godt tidspunkt for min/vår del. Jeg tror ikke jeg hadde vært klar så mye tidligere. På det tidspunktet hadde jeg en jobb jeg kunne ta permisjon fra, hadde grei økonomi, vi hadde vært sammen noen år og hadde stasjonsvogn og alt det der

Jeg anser det også som sannsynlig at jeg kan få flere barn om jeg vil, tiden er neppe ute enda, så jeg tror ikke du som er 28 har så fryktelig dårlig tid. Hvis du er ferdig med studiene til våren, ville jeg anbefale at du ihvertfall drøyer barnelagingen til du er ferdig med studiene, og helst til du har en jobb. Det er jo ikke SÅ lenge til.

[laban]

Utplukkingen er allerede gjort: De sterke, friske og vellykkede som fikser jobb med god inntekt, får også lov til, og støtte til, å få barn. Jeg kvier meg for å si eugenikk, men dette er sosialdarwinisme i praksis. At det fødes mange med Downs fordi mødrene blir godt voksne før de kan få barn, er ikke noe stort problem all den tid mennesker med Downs i hovedsak selv er sterile.

Her i landet er det engangsstønad ved fødsel for de uten inntekt, fødselspenger til de som har en jobb de tar permisjon fra, barnetrygd til alle og subsidierte barnehageplasser fra ungene er små. Det er overhodet ingenting å klage på.

Det fødes slett ikke mange barn med Downs.

De mødrene som har høyere risiko for å få barn med Downs enn andre, får tilbud om (gratis) høyt kvalifisert veiledning samt fosterdiagnostikk.

[jubalong70]

Vi fikk første barn 3 uker før jeg fylte 29. Da hadde vi prøvd i 3 år... Så kom neste mann 14 mnd etter (ikke helt planlagt). Siste mann fikk vi nesten 3 mnd før jeg fylte 35.

Hadde jeg kunnet velge, hadde jeg nok gjerne fått dem når vi begynte å prøve, men det har vært helt greit som det ble også.

[Gjest Elextra]

Vi fikk første barn 3 uker før jeg fylte 29. Da hadde vi prøvd i 3 år... Så kom neste mann 14 mnd etter (ikke helt planlagt). Siste mann fikk vi nesten 3 mnd før jeg fylte 35.

Hadde jeg kunnet velge, hadde jeg nok gjerne fått dem når vi begynte å prøve, men det har vært helt greit som det ble også.

Du snakker mye om alder, men hvor man står i livet, både mhp stabilt forhold, utdannelse, stilling i arbeidslivet, "rast fra seg" og ikke minst økonomi, betyr vel mer.

Men "alt går", nærmest uansett alder og faktorene over.

[Gjest Pju]

Jeg var vel omtrent like gammel som deg da den biologiske klokken plutselig begynte å tikke og jeg begynte å få lyst på barn - før det hadde barn ikke vært noe tema overhodet!

Det tok litt tid å overtale han som da var samboeren min, men til slutt sa jeg at jeg var klar og at jeg kom til å slutte med pillen så heretter var prevensjon hans ansvar hvis han ikke ville bli far. )

Jeg var 30 år da førstemann kom og 32 da nr. 2 meldte sin ankomst. Har ikke angret ett sekund! )

Mange forskjellige svar her også...noen råder meg til å sette i gang, andre mener det ikke haster..

Jeg tror jeg nå er klar på å utsette barneplanene 1- 2 år, slik at jeg er 29, 30 når jeg får den første.

Synes det var en god ide` Mrs. Wallace, og bli enige om å vente et år og se hvordan ting er da....

Min bestemor, som selv fikk barn da hun var 19 og ikke helt ser verdien av å være en moderne kvinne som prøver seg litt ute i verden, sa en gang for et år siden at "det er bare du som venter med barn". Selvfølgelig fordi jeg kommer fra et lite sted hvor alderen for førstegangsfødende er ganske lav, og fordi mine "gamle" venninner og klassevenninner, har fått barn for lengst (mange av de i alle fall).

Det hun ikke ser er alle de jentene jeg har gått på folkehøyskole og studert med etter det. Mange av dem er jeg venn med på facebook, og der ser jeg at jeg langt ifra er alene om å ikke ha barn. I den sammenheng er de med barn i fåtall. Mange på min alder er jo også fortsatt single.

Bare rart det der...jeg føler jeg befinner meg litt "midt i mellom" disse to "kretser".

Jeg føler meg moden nok for barn, men jeg er alikevel ikke helt klar. For jnår jeg ser hvor mye stress det er med barn (selvsagt også mye kos) hos familie og venninner med barn. Da takker jeg alltid for min "frihet" etterpå

Dessuten har jeg fire mindre søsken som jeg passet mye oppveksten, kanskje har jeg godt av en pause?

[Mammantil3]

Godt svart.

Takk.

[Mammantil3]

Mange forskjellige svar her også...noen råder meg til å sette i gang, andre mener det ikke haster..

Jeg tror jeg nå er klar på å utsette barneplanene 1- 2 år, slik at jeg er 29, 30 når jeg får den første.

Synes det var en god ide` Mrs. Wallace, og bli enige om å vente et år og se hvordan ting er da....

Min bestemor, som selv fikk barn da hun var 19 og ikke helt ser verdien av å være en moderne kvinne som prøver seg litt ute i verden, sa en gang for et år siden at "det er bare du som venter med barn". Selvfølgelig fordi jeg kommer fra et lite sted hvor alderen for førstegangsfødende er ganske lav, og fordi mine "gamle" venninner og klassevenninner, har fått barn for lengst (mange av de i alle fall).

Det hun ikke ser er alle de jentene jeg har gått på folkehøyskole og studert med etter det. Mange av dem er jeg venn med på facebook, og der ser jeg at jeg langt ifra er alene om å ikke ha barn. I den sammenheng er de med barn i fåtall. Mange på min alder er jo også fortsatt single.

Bare rart det der...jeg føler jeg befinner meg litt "midt i mellom" disse to "kretser".

Jeg føler meg moden nok for barn, men jeg er alikevel ikke helt klar. For jnår jeg ser hvor mye stress det er med barn (selvsagt også mye kos) hos familie og venninner med barn. Da takker jeg alltid for min "frihet" etterpå

Dessuten har jeg fire mindre søsken som jeg passet mye oppveksten, kanskje har jeg godt av en pause?

Dette tror jeg er en veldig god plan. Når man KAN planlegge og legge forholdene til rette, så sparer man seg for mye stress og slit - selv om alt går. De får jo barn i de fattigste land uten mat og jobber også, men som sagt - kan man planlegge så får man nok en bedre hverdag.

:-)