Dere som sier man skal ta seg sammen...

[Gjest Jeg undres over det]

Og i dette tilfellet gå på jobb når en er "nervevrak". Vet dere egentlig hva dere snakker om? Vet dere hvor vondt det er, har dere kjent det på kroppen selv?

[XbellaX]

Dersom du skriver og forklarer(ikke på detaljnivå men kortfattet) hva det er som skyldes at du er havnet i den situasjonen du er havnet i, hvorfor du føler slik du gjør, så er det litt enklere å gi deg råd.

[Gjest Jeg undres over det]

Dersom du skriver og forklarer(ikke på detaljnivå men kortfattet) hva det er som skyldes at du er havnet i den situasjonen du er havnet i, hvorfor du føler slik du gjør, så er det litt enklere å gi deg råd.

Jeg synes ikke bakgrunnen er så viktig. Det som er vesentlig er at det gjør så vondt at du ikke vet hva du skal gjøre.

Jeg vil tro de fleste av oss som har født barn, vet eller husker hvor vondt det er å føde. Da har man i det minste mulighet til å få smertelindring også.

Idag gjorde det like vondt som å føde. Bare at det satt i sjela og ikke i kroppen. Ikke hadde jeg mulighet til å få smertelindring heller.

Ble det klarere nå?

[frosken]

''Og i dette tilfellet gå på jobb når en er "nervevrak". Vet dere egentlig hva dere snakker om? Vet dere hvor vondt det er, har dere kjent det på kroppen selv?''

Hva får deg til å tro at din smerte er så annerledes enn andres smerte?

[XbellaX]

Jeg synes ikke bakgrunnen er så viktig. Det som er vesentlig er at det gjør så vondt at du ikke vet hva du skal gjøre.

Jeg vil tro de fleste av oss som har født barn, vet eller husker hvor vondt det er å føde. Da har man i det minste mulighet til å få smertelindring også.

Idag gjorde det like vondt som å føde. Bare at det satt i sjela og ikke i kroppen. Ikke hadde jeg mulighet til å få smertelindring heller.

Ble det klarere nå?

Jeg spør fordi noen blir knust av å bli motsagt i en diskusjon mens andre sparer slike ord til de mister sitt barn i en forferdelig tragisk ulykke. Jeg tenkte at dersom de som har svart deg tidligere visste litt mer om situasjonen din ville det kanskje vært enklere å gi deg et ok svar tilpasset din situasjon men det er selvsagt ikke nødvendig å vite mer (men da får du også svært generelle svar).

Å være helt ødelagt, knust, kall det hva du vil, hva gjør man, jo man tar på seg sin fineste sminke og går ut i verden og gjør det man skal. Livet er rått og brutalt, til tider helt ufattelig grusomt, men man kommer ingen vei med å krabbe under et bord og bli der selv om det selvsagt iblant frister mest. Der finnes helt klart situasjoner som nesten krever at man tar en dag for å samle seg, -men jevnt over er mitt råd til deg å sminke deg litt ekstra fint og komme deg ut. Løft blikket ditt, se fremover, fokuser på konkrete ting, skaff deg avbrekk fra hva det enn er som er vondt. Tving degselv til å gjøre noe annet enn å sitte å føle på det som er smertefullt.

Det er trolig ikke det du ønsker å høre, men det er det resten av oss gjør.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg forstår at det er mulig å være så nedfor at det er umulig å jobbe. Dødsfall i familien og mange andre ting kan være årsaker til at en arbeidsdag er umulig å gjennomføre, men det er vanskelig å svare deg når du ikke fortller hva det gjelder.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg spør fordi noen blir knust av å bli motsagt i en diskusjon mens andre sparer slike ord til de mister sitt barn i en forferdelig tragisk ulykke. Jeg tenkte at dersom de som har svart deg tidligere visste litt mer om situasjonen din ville det kanskje vært enklere å gi deg et ok svar tilpasset din situasjon men det er selvsagt ikke nødvendig å vite mer (men da får du også svært generelle svar).

Å være helt ødelagt, knust, kall det hva du vil, hva gjør man, jo man tar på seg sin fineste sminke og går ut i verden og gjør det man skal. Livet er rått og brutalt, til tider helt ufattelig grusomt, men man kommer ingen vei med å krabbe under et bord og bli der selv om det selvsagt iblant frister mest. Der finnes helt klart situasjoner som nesten krever at man tar en dag for å samle seg, -men jevnt over er mitt råd til deg å sminke deg litt ekstra fint og komme deg ut. Løft blikket ditt, se fremover, fokuser på konkrete ting, skaff deg avbrekk fra hva det enn er som er vondt. Tving degselv til å gjøre noe annet enn å sitte å føle på det som er smertefullt.

Det er trolig ikke det du ønsker å høre, men det er det resten av oss gjør.

''Å være helt ødelagt, knust, kall det hva du vil, hva gjør man, jo man tar på seg sin fineste sminke og går ut i verden og gjør det man skal. Livet er rått og brutalt, til tider helt ufattelig grusomt, men man kommer ingen vei med å krabbe under et bord og bli der selv om det selvsagt iblant frister mest''

Jeg ville spart disse ordene til jeg visste litt mer om hva det dreide seg om.

[XbellaX]

''Å være helt ødelagt, knust, kall det hva du vil, hva gjør man, jo man tar på seg sin fineste sminke og går ut i verden og gjør det man skal. Livet er rått og brutalt, til tider helt ufattelig grusomt, men man kommer ingen vei med å krabbe under et bord og bli der selv om det selvsagt iblant frister mest''

Jeg ville spart disse ordene til jeg visste litt mer om hva det dreide seg om.

Dette innlegget trådstarter har skrevet er en oppfølger til innlegget under. "nå går det til dundas". Jeg spurte vedkommende om han/hun kunne skrive noe mer konkret for å gi et best mulig svar, det ønsket ikke vedkommende og da får personen også et generelt svar tilbake.

[Gjest Liza i London]

Jeg synes ikke bakgrunnen er så viktig. Det som er vesentlig er at det gjør så vondt at du ikke vet hva du skal gjøre.

Jeg vil tro de fleste av oss som har født barn, vet eller husker hvor vondt det er å føde. Da har man i det minste mulighet til å få smertelindring også.

Idag gjorde det like vondt som å føde. Bare at det satt i sjela og ikke i kroppen. Ikke hadde jeg mulighet til å få smertelindring heller.

Ble det klarere nå?

Det er ingen som sier det er lett.

Det er heller ingen som sier "ta deg sammen"

Det vi forsøker å si er "Kjemp deg gjennom"

Fødselssmertene utholder man fordi man ikke har noe valg, man er kommet i en situasjon der det ikke finnes annen utvei enn å komme seg gjennom det.

Og man utholder fødselen fordi belønningen er stor.

Slik er det også med følelsesmessig smerte, når man må gjennom noe man egentlig ikke orker.

Situasjonen har oppstått, smerten er der. Men når man seirer - gjennomfører det - så er også belønningen her stor.

Det å kjenne at man mestrer å aktivere sin egen vilje, tiltross for de indre smerteskrikene, er faktisk en av de beste medisinene mot slik smerte.

Nå snakker jeg ikke om akutte situasjoner som f.eks i forbindelse med dødsfall ...skjønt gudene vet at man nettopp da må gjennom det umulige.

Heller ikke mener jeg at man skal tøye sine egne grenser over så lang tid at man risikerer en fullstendig kollaps. Men i slike tilfeller har man forhåpentligvis en god dialog med sin lege.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg vet hvor vondt det er. Det er uholdbart. Men man holder ut, time etter time, dag etter dag. Og smerten og nervene blir mindre når man ser at man har gjort det man trodde var umulig. Saken er at det faktisk blir BEDRE etterhvert!

Og man er da inne i en oppadgående positiv spiral!

[Gjest flere synspunkter]

Måtte bare svare på det du skriver. Har erfaring med psykisk smerte.

Det har hendt at jeg har hatt kortvarige "timeouter" (1 - 2 uker med sykmelding i samråd med fastlegen) - for å få ned stressnivået.

I løpet av sykmeldingstiden har jeg fått tid til å ta vare på meg selv, og har da bla. vært veldig nøye med hva slags mat jeg spiser da (mat som stabiliserer blodsukkeret), samt trent, vært nøye med søvnrutiner.

Har erfaring med stadig tilbakevendende depresjoner - som jeg selv de siste årene har klart å holde i sjakk med endret kosthold og trening. Vet ikke nøyaktig hva du sliter med altså, men i all psykisk smerte ligger det mye stress. Snakk med fastlegen din! Det er uansett første steg til å finne ut hva det er og hva du kan gjøre med det.Ikke gi opp!

Det har ikke skjedd så ofte for min del at jeg har hatt disse "timeoutene", for jeg føler meg i utgangspunktet bedre når jeg har mestret å gå på jobb tross psykisk smerte. Men de gangene jeg har gjort det, har det vært nødvendig pga for mye psykisk stress over lang tid.

Du har rett, det er ikke bare å "ta seg sammen" eller sammlikne med andres situasjon. Det må ikke bare være grunner andre mennesker kan forstå.

Men jeg råder deg til å ikke være for åpen om at det er psykiske årsaker i starten- med mindre det gjelder en langtidssykmelding.

Det er ikke særlig sunt med langtidssykemeldinger heller. Blir fort en ond sirkel.

Jeg kjenner ikke din situasjon. Jeg vet imidlertid at noen ganger bør man ikke presse seg selv for hardt - hvis dette fører til at stresset bare øker og øker uten stans. Det er farlig! Da kan man virkelig gå på en stor smell, og da vil det ta lang tid å komme tilbake. Flere mennesker (mange faktisk) som jeg kjenner og som har gått på psykiske smeller sier dette.

Tenk "stressmestring" ikke "psykisk smerte".

Håper dette var en nyttig tilbakemelding. Klem

[Gjest Psyk av alt]

Det er ikke et uendelig hav av smerte som aldri tar slutt. Det er en viss mengde. Og hver time du holder ut er en time nærmere målet.

Men det er vanskelig å se det når man står i den jævlige smerten og ikke greier å tenke at man skal holde ut ett sekund lenger.

Man blir helt utslitt av å føle så mye og i en tid er det det eneste man gjør. Holder ut på jobb. Eller på praksisplassen.

[Gjest Liza i London]

Jeg synes ikke bakgrunnen er så viktig. Det som er vesentlig er at det gjør så vondt at du ikke vet hva du skal gjøre.

Jeg vil tro de fleste av oss som har født barn, vet eller husker hvor vondt det er å føde. Da har man i det minste mulighet til å få smertelindring også.

Idag gjorde det like vondt som å føde. Bare at det satt i sjela og ikke i kroppen. Ikke hadde jeg mulighet til å få smertelindring heller.

Ble det klarere nå?

Svaret mitt kom visst helt feil, skulle være til TS

[hidi, the scorpion]

Jeg vet!

Har kronsike smerter, trodde jeg kunne overvinne dem, men de overtok meg, midt i utdannelsen på universitet;(

Er nå uføretrygdet, hater det inderlig, for jeg elsket virkelig å være i jobb! Kommer til å kjempe med nebb og klør, for å få jobbe litt ihvertfall.

Slutt å tenke hva andre mener! De er ikke i din kropp eller i dine tanker.

Tenk mer positivt om deg selv, og følg dine egne følelser;)

Klem fra

[Gjest Jeg undres over det]

''Og i dette tilfellet gå på jobb når en er "nervevrak". Vet dere egentlig hva dere snakker om? Vet dere hvor vondt det er, har dere kjent det på kroppen selv?''

Hva får deg til å tro at din smerte er så annerledes enn andres smerte?

Jeg har ikke ment eller trodd at min smerte er annerledes enn andres.

Jeg stilte spørsmålet til de som mener man skal ta seg sammen om de vet hva de snakker om.For alt jeg vet kan de hatt det ti ganger verre også. Det kan jeg ikke vite noe om.

Poenget mitt er vel at dersom det er så enkelt som å ta seg sammen, så slår jeg meg til ro med det.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg har ikke ment eller trodd at min smerte er annerledes enn andres.

Jeg stilte spørsmålet til de som mener man skal ta seg sammen om de vet hva de snakker om.For alt jeg vet kan de hatt det ti ganger verre også. Det kan jeg ikke vite noe om.

Poenget mitt er vel at dersom det er så enkelt som å ta seg sammen, så slår jeg meg til ro med det.

Hvis man bare kan ta seg sammen kan man jo legge ned hele psykiatrien og alle psykologer må få ny jobb.

Å ta seg sammen går ikke, men å ville noe annet går!

Og det er der man begynner.

[Gjest Trådstarter]

Hvis man bare kan ta seg sammen kan man jo legge ned hele psykiatrien og alle psykologer må få ny jobb.

Å ta seg sammen går ikke, men å ville noe annet går!

Og det er der man begynner.

Hm. Så da er det altså viljen til å holde ut som gjelder? takk for svar for jeg har ikke vært så bevisst på det.

[PieLill]

Noen kan komme med et ta-deg-sammen-budskap fordi de aldri har hatt virkelig vondt et eneste sted og ikke skjønner filla.

Andre kan utfordre deg til å mobilisere, ta deg sammen og stå han av - nettopp fordi de forstår.

Det hele er et spørsmål om smertemestring.

Første punkt i smertemestring er hvordan man tolker smerten. Tar man utgangspunkt i fysisk smerte, er det hensiktsmessige og mindre hensiktsmessige måter å forstå smerten på.

Smerte kan fortelle deg at du har brekt foten. Da bør man selvfølgelig ikke belaste foten, og få legehjelp snarest.

Trener man hardt, kan man bli så støl at det virkelig gjør vondt. Men da er den andekvate reaksjonen på denne smerten å gjøre de samme bevegelsene som skapte smerten på nytt.

Banale eksempler, men de illusterer et prinsipp.

Opplever man intens psykisk smerte ved f.eks. et brått dødsfall, kan det for mange være hensiktsmessig å ta en pause fra jobben i starten. Noen vil være i en slik tilstand at det ikke er i stand til å fungere i yrket sitt.

Men på sikt trenger man å ta hverdagen tilbake. Det går sjeldent uten å trosse smerten. Man kan ikke vente til det slutter å gjøre vondt før man begynner å jobbe. Da kommer man aldri tilbake.

Det er gradar av både fysisk og psykisk smerte. Smerte kan helt klart være invalidiserende. Likevel er måten vi velger å tenke om smerten og dermed takle den svært viktig.

På den ene siden kan man si: "Jeg har så fryktelig vondt at jeg orker ingen ting." En annen innfallsvinkel er: "Jeg har forferdelig vondt, hva kan jeg likevel klare?"

For noen er smerten så hemmende at om de kommer seg ut av sengen, dusjer, tar på rene klær og pusser tennene, har de virkelig gjort en stor prestasjon. Andre har mulighet til å strekke seg mye lengre.

Med all smerte, ikke minst psykisk, er det viktig å finne teknikker for å gi seg selv pause fra smerten. Kan man ikke få smerten til å forsvinne, er det meste som får fokuset bort fra smerten et gode.

Fort gjort å tenke at man ikke tar smerten på alvor ved å ignorere den. Men kan man ikke gjøre noe med smerten, er avledning og ignorering blant de beste strategiene man har.

Å gå på jobb kan være et slikt gode. Før man går inn døra på arbeidsplassen kan man bestemme seg for at egne problemer ikke får lov å være med inn. På jobb er det kun fokuset på kunder, kolleger og arbeidsoppgaver som teller. Man tar på et smil, gjerne fine klær og sminke også, legger sitt eget til side og er i jobben i stedet for i smerten.

Å gå på jobb, kan være en vidunderlig pause fra seg selv. Dessuten gir det mestring, normalitet og friskhetsfokus.

Hvor mye du kan klare ut fra din situasjon, vil jeg ikke påta meg å si. Men jeg vil utfordre deg til å ha et beinhardt fokus på hva du kan klare, fremfor å fokusere på kan ikke og umulig. Definer mål og strategier for å nå målene, fremfor å definere smerte.

Så langt du over hodet klarer det; La smerten seile i sin egen mørke sjø så du kan leve livet ditt.

mvh

[Helmi]

Jeg vet at det finnes en grense for alt, også for hvor mye en kan presse seg til å gjøre. Mange som uttaler seg slik, mener nok å vite at du er på et punkt der du fortsatt kan presse deg, "ta deg sammen". Men, som sagt, det er jo faktisk mulig å ha det så vanskelig psykisk, at det ikke er mulig å fungere i jobbsammenheng.

Derfor er det litt "farlig" å stille slike spørsmål her på nettet. Svarene kan bli fort veldig bastante

[Gjest Matariki]

Reagerte på det jeg og for det er ikke bare å "ta seg sammen" så ordner alt seg.