Dere som sier man skal ta seg sammen...

[Gjest Men det er min mening.]

Jeg pleier ikke å si "ta deg sammen" til noen. Men ja, jeg vet veldig godt hvordan det er å presse seg over grenser man er redd for, eller trodde man ikke kunne komme over.

Jeg mener pga det at mange har lett for å hengi seg til redsel og at de gir opp altfor lett.

Det er utrolig hva vi kan få til hvis vi bare tør å presse oss selv.

Jeg har facet redsler så svetten har rent, jeg har trosset så kraftige angstanfall at jeg har vært helt utmattet etterpå. Jeg har trosset diverse ettervirkninger av et hardt liv og pr.i dag så har jeg en kjempeflott jobb, flotte barn og klarer meg bra.

Som en behandler sa til meg en gang, folk kan bli som deg eller de kan ligge i rennestenen.

Og det er nok forskjellen på mange, de som tør å presse seg selv kommer videre, altfor mange andre stagnerer i en vond hverddag.

Tross alt jeg har gått gjennom i livet, og tross alt jeg har presset meg selv så er jeg ikke død ennå for å si det sånn.

[nitty-gritty]

Det er ingen som sier det er lett.

Det er heller ingen som sier "ta deg sammen"

Det vi forsøker å si er "Kjemp deg gjennom"

Fødselssmertene utholder man fordi man ikke har noe valg, man er kommet i en situasjon der det ikke finnes annen utvei enn å komme seg gjennom det.

Og man utholder fødselen fordi belønningen er stor.

Slik er det også med følelsesmessig smerte, når man må gjennom noe man egentlig ikke orker.

Situasjonen har oppstått, smerten er der. Men når man seirer - gjennomfører det - så er også belønningen her stor.

Det å kjenne at man mestrer å aktivere sin egen vilje, tiltross for de indre smerteskrikene, er faktisk en av de beste medisinene mot slik smerte.

Nå snakker jeg ikke om akutte situasjoner som f.eks i forbindelse med dødsfall ...skjønt gudene vet at man nettopp da må gjennom det umulige.

Heller ikke mener jeg at man skal tøye sine egne grenser over så lang tid at man risikerer en fullstendig kollaps. Men i slike tilfeller har man forhåpentligvis en god dialog med sin lege.

Godt svar.

[nitty-gritty]

Noen kan komme med et ta-deg-sammen-budskap fordi de aldri har hatt virkelig vondt et eneste sted og ikke skjønner filla.

Andre kan utfordre deg til å mobilisere, ta deg sammen og stå han av - nettopp fordi de forstår.

Det hele er et spørsmål om smertemestring.

Første punkt i smertemestring er hvordan man tolker smerten. Tar man utgangspunkt i fysisk smerte, er det hensiktsmessige og mindre hensiktsmessige måter å forstå smerten på.

Smerte kan fortelle deg at du har brekt foten. Da bør man selvfølgelig ikke belaste foten, og få legehjelp snarest.

Trener man hardt, kan man bli så støl at det virkelig gjør vondt. Men da er den andekvate reaksjonen på denne smerten å gjøre de samme bevegelsene som skapte smerten på nytt.

Banale eksempler, men de illusterer et prinsipp.

Opplever man intens psykisk smerte ved f.eks. et brått dødsfall, kan det for mange være hensiktsmessig å ta en pause fra jobben i starten. Noen vil være i en slik tilstand at det ikke er i stand til å fungere i yrket sitt.

Men på sikt trenger man å ta hverdagen tilbake. Det går sjeldent uten å trosse smerten. Man kan ikke vente til det slutter å gjøre vondt før man begynner å jobbe. Da kommer man aldri tilbake.

Det er gradar av både fysisk og psykisk smerte. Smerte kan helt klart være invalidiserende. Likevel er måten vi velger å tenke om smerten og dermed takle den svært viktig.

På den ene siden kan man si: "Jeg har så fryktelig vondt at jeg orker ingen ting." En annen innfallsvinkel er: "Jeg har forferdelig vondt, hva kan jeg likevel klare?"

For noen er smerten så hemmende at om de kommer seg ut av sengen, dusjer, tar på rene klær og pusser tennene, har de virkelig gjort en stor prestasjon. Andre har mulighet til å strekke seg mye lengre.

Med all smerte, ikke minst psykisk, er det viktig å finne teknikker for å gi seg selv pause fra smerten. Kan man ikke få smerten til å forsvinne, er det meste som får fokuset bort fra smerten et gode.

Fort gjort å tenke at man ikke tar smerten på alvor ved å ignorere den. Men kan man ikke gjøre noe med smerten, er avledning og ignorering blant de beste strategiene man har.

Å gå på jobb kan være et slikt gode. Før man går inn døra på arbeidsplassen kan man bestemme seg for at egne problemer ikke får lov å være med inn. På jobb er det kun fokuset på kunder, kolleger og arbeidsoppgaver som teller. Man tar på et smil, gjerne fine klær og sminke også, legger sitt eget til side og er i jobben i stedet for i smerten.

Å gå på jobb, kan være en vidunderlig pause fra seg selv. Dessuten gir det mestring, normalitet og friskhetsfokus.

Hvor mye du kan klare ut fra din situasjon, vil jeg ikke påta meg å si. Men jeg vil utfordre deg til å ha et beinhardt fokus på hva du kan klare, fremfor å fokusere på kan ikke og umulig. Definer mål og strategier for å nå målene, fremfor å definere smerte.

Så langt du over hodet klarer det; La smerten seile i sin egen mørke sjø så du kan leve livet ditt.

mvh

''Andre kan utfordre deg til å mobilisere, ta deg sammen og stå han av - nettopp fordi de forstår.''

Jeg synes det er et svaert viktig poeng du kommer med her. Det er ofte en standard paa Psykiatri at man umulig kan forstaa om man kommer med et "Her maa du kjempe!"-svar. Ofte er det jo helt motsatt.

[Gjest Psyk av alt]

Hm. Så da er det altså viljen til å holde ut som gjelder? takk for svar for jeg har ikke vært så bevisst på det.

Bare hyggelig å kunne hjelpe litt

[Gjest Psyk av alt]

Jeg pleier ikke å si "ta deg sammen" til noen. Men ja, jeg vet veldig godt hvordan det er å presse seg over grenser man er redd for, eller trodde man ikke kunne komme over.

Jeg mener pga det at mange har lett for å hengi seg til redsel og at de gir opp altfor lett.

Det er utrolig hva vi kan få til hvis vi bare tør å presse oss selv.

Jeg har facet redsler så svetten har rent, jeg har trosset så kraftige angstanfall at jeg har vært helt utmattet etterpå. Jeg har trosset diverse ettervirkninger av et hardt liv og pr.i dag så har jeg en kjempeflott jobb, flotte barn og klarer meg bra.

Som en behandler sa til meg en gang, folk kan bli som deg eller de kan ligge i rennestenen.

Og det er nok forskjellen på mange, de som tør å presse seg selv kommer videre, altfor mange andre stagnerer i en vond hverddag.

Tross alt jeg har gått gjennom i livet, og tross alt jeg har presset meg selv så er jeg ikke død ennå for å si det sånn.

Ja, jeg er enig med deg, mye handler om å tørre.

[Gjest Psyk av alt]

Noen kan komme med et ta-deg-sammen-budskap fordi de aldri har hatt virkelig vondt et eneste sted og ikke skjønner filla.

Andre kan utfordre deg til å mobilisere, ta deg sammen og stå han av - nettopp fordi de forstår.

Det hele er et spørsmål om smertemestring.

Første punkt i smertemestring er hvordan man tolker smerten. Tar man utgangspunkt i fysisk smerte, er det hensiktsmessige og mindre hensiktsmessige måter å forstå smerten på.

Smerte kan fortelle deg at du har brekt foten. Da bør man selvfølgelig ikke belaste foten, og få legehjelp snarest.

Trener man hardt, kan man bli så støl at det virkelig gjør vondt. Men da er den andekvate reaksjonen på denne smerten å gjøre de samme bevegelsene som skapte smerten på nytt.

Banale eksempler, men de illusterer et prinsipp.

Opplever man intens psykisk smerte ved f.eks. et brått dødsfall, kan det for mange være hensiktsmessig å ta en pause fra jobben i starten. Noen vil være i en slik tilstand at det ikke er i stand til å fungere i yrket sitt.

Men på sikt trenger man å ta hverdagen tilbake. Det går sjeldent uten å trosse smerten. Man kan ikke vente til det slutter å gjøre vondt før man begynner å jobbe. Da kommer man aldri tilbake.

Det er gradar av både fysisk og psykisk smerte. Smerte kan helt klart være invalidiserende. Likevel er måten vi velger å tenke om smerten og dermed takle den svært viktig.

På den ene siden kan man si: "Jeg har så fryktelig vondt at jeg orker ingen ting." En annen innfallsvinkel er: "Jeg har forferdelig vondt, hva kan jeg likevel klare?"

For noen er smerten så hemmende at om de kommer seg ut av sengen, dusjer, tar på rene klær og pusser tennene, har de virkelig gjort en stor prestasjon. Andre har mulighet til å strekke seg mye lengre.

Med all smerte, ikke minst psykisk, er det viktig å finne teknikker for å gi seg selv pause fra smerten. Kan man ikke få smerten til å forsvinne, er det meste som får fokuset bort fra smerten et gode.

Fort gjort å tenke at man ikke tar smerten på alvor ved å ignorere den. Men kan man ikke gjøre noe med smerten, er avledning og ignorering blant de beste strategiene man har.

Å gå på jobb kan være et slikt gode. Før man går inn døra på arbeidsplassen kan man bestemme seg for at egne problemer ikke får lov å være med inn. På jobb er det kun fokuset på kunder, kolleger og arbeidsoppgaver som teller. Man tar på et smil, gjerne fine klær og sminke også, legger sitt eget til side og er i jobben i stedet for i smerten.

Å gå på jobb, kan være en vidunderlig pause fra seg selv. Dessuten gir det mestring, normalitet og friskhetsfokus.

Hvor mye du kan klare ut fra din situasjon, vil jeg ikke påta meg å si. Men jeg vil utfordre deg til å ha et beinhardt fokus på hva du kan klare, fremfor å fokusere på kan ikke og umulig. Definer mål og strategier for å nå målene, fremfor å definere smerte.

Så langt du over hodet klarer det; La smerten seile i sin egen mørke sjø så du kan leve livet ditt.

mvh

Når man er slukt av angst og smerte er det svært vanskelig å ignorere dette. Men ikke helt umulig.

Man må trene på å greie å "romme følelsene" som min psykolog så klisjeaktig sier. Men sant er det.

Metoden "Fake it until you make it" er jeg stor fan av.

Dette har hjulpet meg mye.

Og når man er slukt av smerte må man ta hensyn til dette og kanskje bare jobbe litt. I starten er det jo gjerne slik at man begynner veldig forsiktig.

Man må mestre målet sitt. F.eks jobbe 4 timer en dag i uken i starten, det gjorde jeg. I starten var jeg utslitt av disse 4 timene, brukte flere dager i forkant på å grue meg og flere dager i etterkant på grubling om jeg hadde sagt eller gjort noe dumt.

[Gjest sangsol]

Jeg mistet en forelder altfor tidlig og under tragiske omstendigheter. Jeg så h*n dø. Smerten og sjokket var enorm. Husker noe og merker jeg har glemt annet. Jeg ble sykemeldt et par uker i etterkant av begravelsen, og gikk hjemme. Frem og tilbake over stuegulvet. Tullet med soving. Tankene omkring hva som skjedde, og om jeg kunne forhindret det, kvernet.

Smerten var enorm og tok STOR plass. Jeg TRENGTE få pause. Hva er da pause fra smerten? Jo, det kunne være en tur ut å gå (med fokus på det å være ute). Og det ble jobben. Jeg startet på jobb. Av og til var smerten plagsom også på jobb- men i all hovedsak så ble jobben en pause¨-arena for enorm sorg/smerte/sjokk.

(I tillegg skrev jeg mye- og fikk utløp for tanker/sorg/redsel etc på papiret, noe som hjalp meg mye)

Smerte er noe vi alle møter. Enten det være seg fysisk eller psykisk smerte. Det som blir viktig, er å ikke la seg grave ned i smerten.

Jeg har født flere barn- uten smertelindring. Mitt mentale fokus var på tidspunktene det IKKE gjorde vondt. Det var hardt og tøft men bevisst valg. Hard mental og fysisk jobbing gjennom fødslene.

Jeg kunne sagt mer, men stopper her. Svaret på ditt spørsmål er JA- jeg kan be folk ta seg sammen. Og ja- jeg har kjent på enorm psykisk belasnting og mener likevel man gjør seg selv en tjeneste ved å forsøke "ta seg sammen" (alle monner drar- kan starte i det små)

[Gjest Psyk av alt]

Jeg mistet en forelder altfor tidlig og under tragiske omstendigheter. Jeg så h*n dø. Smerten og sjokket var enorm. Husker noe og merker jeg har glemt annet. Jeg ble sykemeldt et par uker i etterkant av begravelsen, og gikk hjemme. Frem og tilbake over stuegulvet. Tullet med soving. Tankene omkring hva som skjedde, og om jeg kunne forhindret det, kvernet.

Smerten var enorm og tok STOR plass. Jeg TRENGTE få pause. Hva er da pause fra smerten? Jo, det kunne være en tur ut å gå (med fokus på det å være ute). Og det ble jobben. Jeg startet på jobb. Av og til var smerten plagsom også på jobb- men i all hovedsak så ble jobben en pause¨-arena for enorm sorg/smerte/sjokk.

(I tillegg skrev jeg mye- og fikk utløp for tanker/sorg/redsel etc på papiret, noe som hjalp meg mye)

Smerte er noe vi alle møter. Enten det være seg fysisk eller psykisk smerte. Det som blir viktig, er å ikke la seg grave ned i smerten.

Jeg har født flere barn- uten smertelindring. Mitt mentale fokus var på tidspunktene det IKKE gjorde vondt. Det var hardt og tøft men bevisst valg. Hard mental og fysisk jobbing gjennom fødslene.

Jeg kunne sagt mer, men stopper her. Svaret på ditt spørsmål er JA- jeg kan be folk ta seg sammen. Og ja- jeg har kjent på enorm psykisk belasnting og mener likevel man gjør seg selv en tjeneste ved å forsøke "ta seg sammen" (alle monner drar- kan starte i det små)

Man kan ikke bestemme seg for å ta seg sammen og dermed ikke lide av depresjon lenger.

Man kan ikke bestemme seg for å ta seg sammen og dermed ikke lenger ha fødselspsykose eller depresjon.

Man kan ikke ta seg sammen og dermed bli kvitt angsten eller den bipolare lidelsen.

Men man kan ha håp om et bedre liv og håp om å forstå mekanismene bak psykdommen slik at det blir lettere å takle.

Man kan ha en vilje til å jobbe med eg selv for å få et bedre liv.Man kan trene seg opp til å bli mer utholdene.

Men man kan ikke bare ta seg sammen når man er psykisk syk.Det blir som å ta seg sammen for å bli kvitt kreften. Det er ikke mulig.

[frosken]

Man kan ikke bestemme seg for å ta seg sammen og dermed ikke lide av depresjon lenger.

Man kan ikke bestemme seg for å ta seg sammen og dermed ikke lenger ha fødselspsykose eller depresjon.

Man kan ikke ta seg sammen og dermed bli kvitt angsten eller den bipolare lidelsen.

Men man kan ha håp om et bedre liv og håp om å forstå mekanismene bak psykdommen slik at det blir lettere å takle.

Man kan ha en vilje til å jobbe med eg selv for å få et bedre liv.Man kan trene seg opp til å bli mer utholdene.

Men man kan ikke bare ta seg sammen når man er psykisk syk.Det blir som å ta seg sammen for å bli kvitt kreften. Det er ikke mulig.

''Man kan ikke bestemme seg for å ta seg sammen og dermed ikke lide av depresjon lenger''

Man kan ikke bestemme at depresjonen skal forsvinne momentant, men man kan stort sett bestemme hvilke handlinger man utfører mens man er deprimert. De fleste med depresjon vil kunne bestemme seg for helt eller delvis å gå på jobben når ikke annet er avtalt.

Man kan ofte ikke bestemme sine følelser, men man kan stort sett bestemme sine handlinger.

[PieLill]

Når man er slukt av angst og smerte er det svært vanskelig å ignorere dette. Men ikke helt umulig.

Man må trene på å greie å "romme følelsene" som min psykolog så klisjeaktig sier. Men sant er det.

Metoden "Fake it until you make it" er jeg stor fan av.

Dette har hjulpet meg mye.

Og når man er slukt av smerte må man ta hensyn til dette og kanskje bare jobbe litt. I starten er det jo gjerne slik at man begynner veldig forsiktig.

Man må mestre målet sitt. F.eks jobbe 4 timer en dag i uken i starten, det gjorde jeg. I starten var jeg utslitt av disse 4 timene, brukte flere dager i forkant på å grue meg og flere dager i etterkant på grubling om jeg hadde sagt eller gjort noe dumt.

Du har helt rett i at man må ta ting i så store skritt som man er i stand til. Er fire timer jobb i uke det man klarer, begynner man der.

Det viktige er at man begynner.

mvh

[Gjest Psyk av alt]

Du har helt rett i at man må ta ting i så store skritt som man er i stand til. Er fire timer jobb i uke det man klarer, begynner man der.

Det viktige er at man begynner.

mvh

Det har du helt rett i !

[Gjest Psyk av alt]

''Man kan ikke bestemme seg for å ta seg sammen og dermed ikke lide av depresjon lenger''

Man kan ikke bestemme at depresjonen skal forsvinne momentant, men man kan stort sett bestemme hvilke handlinger man utfører mens man er deprimert. De fleste med depresjon vil kunne bestemme seg for helt eller delvis å gå på jobben når ikke annet er avtalt.

Man kan ofte ikke bestemme sine følelser, men man kan stort sett bestemme sine handlinger.

De aller fleste...det vet jeg ikke noe om. Det kommer vel kanskje an på graden av f.eks. depresjon.

Men det finnes mange fler psykiske/psykiatriske lidelser hvor man ikke er i stand til å tenke rasjonelt, altså bestemme seg for å heve seg et hakk, få overblikk og dermed ta fornuftige valg.

Det er gjerne derfor mennesker blir innlagt på psykiatriske sykehus bl.a.

[frosken]

De aller fleste...det vet jeg ikke noe om. Det kommer vel kanskje an på graden av f.eks. depresjon.

Men det finnes mange fler psykiske/psykiatriske lidelser hvor man ikke er i stand til å tenke rasjonelt, altså bestemme seg for å heve seg et hakk, få overblikk og dermed ta fornuftige valg.

Det er gjerne derfor mennesker blir innlagt på psykiatriske sykehus bl.a.

Variasjonen er stor og det var ikke tilfeldig at jeg brukte depresjon som eksempel. Det er selvfølgelig stor forskjell på hva man kan forvente av rasjonelle handlinger mellom en som lider av en moderat depresjon og en som har en akutt psykose.

[Gjest Psyk av alt]

Variasjonen er stor og det var ikke tilfeldig at jeg brukte depresjon som eksempel. Det er selvfølgelig stor forskjell på hva man kan forvente av rasjonelle handlinger mellom en som lider av en moderat depresjon og en som har en akutt psykose.

Ja, jeg vet at du vet det

[Gjest sangsol]

Man kan ikke bestemme seg for å ta seg sammen og dermed ikke lide av depresjon lenger.

Man kan ikke bestemme seg for å ta seg sammen og dermed ikke lenger ha fødselspsykose eller depresjon.

Man kan ikke ta seg sammen og dermed bli kvitt angsten eller den bipolare lidelsen.

Men man kan ha håp om et bedre liv og håp om å forstå mekanismene bak psykdommen slik at det blir lettere å takle.

Man kan ha en vilje til å jobbe med eg selv for å få et bedre liv.Man kan trene seg opp til å bli mer utholdene.

Men man kan ikke bare ta seg sammen når man er psykisk syk.Det blir som å ta seg sammen for å bli kvitt kreften. Det er ikke mulig.

Jeg er enig i det du skriver om at man ikke kan velge å slutte lide av depresjon eller brukket bein.

Men man kan, som du sier

''... ha håp om et bedre liv og håp om å forstå mekanismene bak psykdommen slik at det blir lettere å takle. Man kan ha en vilje til å jobbe med eg selv for å få et bedre liv.Man kan trene seg opp til å bli mer utholdene.''

Det er jo i grunnen nettopp det jeg mener med å "ta seg sammen", og jobbe med seg selv for å få bedre liv.

[Gjest sangsol]

Når man er slukt av angst og smerte er det svært vanskelig å ignorere dette. Men ikke helt umulig.

Man må trene på å greie å "romme følelsene" som min psykolog så klisjeaktig sier. Men sant er det.

Metoden "Fake it until you make it" er jeg stor fan av.

Dette har hjulpet meg mye.

Og når man er slukt av smerte må man ta hensyn til dette og kanskje bare jobbe litt. I starten er det jo gjerne slik at man begynner veldig forsiktig.

Man må mestre målet sitt. F.eks jobbe 4 timer en dag i uken i starten, det gjorde jeg. I starten var jeg utslitt av disse 4 timene, brukte flere dager i forkant på å grue meg og flere dager i etterkant på grubling om jeg hadde sagt eller gjort noe dumt.

Fake it until you make it- er bra.

Og at du startet med 4 timer, og lyktes med det, er helt supert! Det å bestemme seg for å begynne på de små skrittene mot bedre liv er cluet.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg er enig i det du skriver om at man ikke kan velge å slutte lide av depresjon eller brukket bein.

Men man kan, som du sier

''... ha håp om et bedre liv og håp om å forstå mekanismene bak psykdommen slik at det blir lettere å takle. Man kan ha en vilje til å jobbe med eg selv for å få et bedre liv.Man kan trene seg opp til å bli mer utholdene.''

Det er jo i grunnen nettopp det jeg mener med å "ta seg sammen", og jobbe med seg selv for å få bedre liv.

Det er ikke slik jeg tolker å ta seg sammen.

[Gjest Psyk av alt]

Fake it until you make it- er bra.

Og at du startet med 4 timer, og lyktes med det, er helt supert! Det å bestemme seg for å begynne på de små skrittene mot bedre liv er cluet.

Når man egentlig ikke tror man klarer det og nesten ikke vil engang, er bittesmå skritt veldig viktig.

Det er så avgjørende at man mestrer målet. Så da får lista i starten være så lav at man er garantert suksess

[Gjest Psyk av alt]

Jeg er enig i det du skriver om at man ikke kan velge å slutte lide av depresjon eller brukket bein.

Men man kan, som du sier

''... ha håp om et bedre liv og håp om å forstå mekanismene bak psykdommen slik at det blir lettere å takle. Man kan ha en vilje til å jobbe med eg selv for å få et bedre liv.Man kan trene seg opp til å bli mer utholdene.''

Det er jo i grunnen nettopp det jeg mener med å "ta seg sammen", og jobbe med seg selv for å få bedre liv.

Vi er jo helt enige, men tolker å ta seg sammen litt forskjellig.

[Gjest Mr. Remlow]

''Man kan ikke bestemme seg for å ta seg sammen og dermed ikke lide av depresjon lenger''

Man kan ikke bestemme at depresjonen skal forsvinne momentant, men man kan stort sett bestemme hvilke handlinger man utfører mens man er deprimert. De fleste med depresjon vil kunne bestemme seg for helt eller delvis å gå på jobben når ikke annet er avtalt.

Man kan ofte ikke bestemme sine følelser, men man kan stort sett bestemme sine handlinger.

Nei, man kan ikke det.

Du har åpenbart ikke lidd under en tung depresjon, og vet ikke hva du snakker om.